I de siste ti årene har fattigdom og fattigdomsbekjempelse vært et sentralt politisk tema i Norge. Uttrykket fattigdom kom for alvor inn i det politiske ordskiftet foran stortingsvalget i 2001 og har siden hatt en fremtredende plass i den sosialpolitiske debatten. Skiftende regjeringer har fremmet stortingsmeldinger og handlingsplaner om bekjempelse av fattigdom, og i de årlige statsbudsjettene kan man lese om øremerkete bevilgninger til fattigdomsbekjempende tiltak.

Fattigdomsbegrepets inntog i norsk politikk fremstår i utgangspunktet som paradoksal. Da bruken av fattigdomsbegrepet slo igjennom politisk omkring år 2001 var det ingenting som tydet på at selve fattigdomsproblemet var økende – i hvert fall ikke målt etter konvensjonelle metoder. Tvert imot hadde de norske fattigdomsratene vært forholdsvis stabile gjennom 1980- og 1990-tallet, og fattigdomsratene i Norge er lavere enn i de fleste andre 0ECD-land. Likevel har politikerne i Norge de siste årene tilsyne- latende vært mer opptatt av fattigdom og fattigdomsbekjempelse enn politikerne i våre naboland.

Hvordan kan vi forklare at fattigdom ble et hett tema i norsk offentlighet på begynnelsen av det nye århundret, og hva har det betydd for innholdet i sosialpolitikken at fattigdom i snart ti år har stått høyt på den politiske dagsordenen? Vi skal prøve å svare på disse to spørsmålene i tur og orden.1

Hvorfor fattigdom?

Den store interessen for fattigdom blant norske politikere det siste tiåret har neppe én enkelt forklaring. Vi vil her peke på tre faktorer som vi mener har bidratt: partipolitiske manøvreringer, mobilisering nedenifra, og drahjelp fra EU.

Partipolitiske manøvreringer

På 1980- og 1990-tallet var de politiske partiene i Norge svært tilbakeholdende med å snakke om fattigdom. Unntaket var SV som fra tid til annen brukte termen i sin argumentasjon for mer omfordeling generelt og høyere sosialhjelpssatser spesielt.

En av kildene til det stemningsskiftet som fant sted ved inngangen til 2000-tallet og som ga en ny tverrpolitisk interesse for fattigdomsspørsmålet, var Senterpartiets politiske nyorientering i kjølvannet av EU-debatten tidlig på 1990-tallet. Senterpartiet forsøkte i EU-debatten å fremstille Arbeiderpartiets ønske om medlemskap som et knefall for markeds- kreftene og symptom på partiets sviktende velferdspolitiske ambisjoner. Da Kåre Willoch våren 1996 i en TV-debatt med statsminister Gro Harlem Brundtland påpekte at ulikhetene i det norske samfunnet hadde økt under Arbeiderpartiets ledelse, fikk han umiddelbart sterk støtte fra Anne Enger Lahnstein og etter hvert også fra Kjell Magne Bondevik (Aftenposten 17.01.96).

Senterpartiets nyorientering ble fulgt opp i valgkampen i 1997 med lanseringen av sentrums- partiene som et eget «blokkuavhengig» regjeringsalternativ, basert på forestillingen om at EU-striden hadde avslørt en ny konfliktdimensjon i norsk politikk mellom verdiorienterte og velferdsstatslojale sentrumspartier på den ene siden og de økonomiskrasjonalistiske og moderniseringsivrige partiene, Høyre og Arbeiderpartiet på den andre.

Da sentrumsregjeringen kom til makten startet den arbeidet med den såkalte Utjamningsmeldinga som ble lagt frem sommeren 1999. Meldingen dokumenterte en viss økning i inntektsulikheten i Norge i perioden fra 1985 til 1995 og satte søkelyset på befolkningsgrupper med lav inntekt og dårlige levekår (St. meld nr. 50, 1998-1999). Denne stortingsmeldingen foregriper de senere årenes fattigdomsfokus, selv om den nesten konsekvent unnlot å bruke uttrykket «fattigdom».

Da Utjamningsmeldinga kom til behandling i stortingets Sosialkomité våren 2000 valgte både Senterpartiets og KrFs representanter å gå sammen med SV om å anbefale å bruke uttrykket fattigdom som diagnose for aktuelle sosialpolitiske problemer:

«(...) ettersom vi har blitt rikere, har viljen til å erkjenne at noen er fattige, blitt nesten borte. Uten denne erkjennelsen kan en ikke fjerne fattigdom- men. Å la være å bruke betegnelsen fattig er med på å skjule realiteter.» (Innst. S nr 222 1999-2000, s 8)

Sosialkomiteens flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og FrP advarte på sin side mot å innføre ordet fattigdom i den sosialpolititiske diskusjonen:

«(...) en må generelt være varsom med å sette folk i båser som «fattige» eller «ressurssvake». Slike betegnelser kan oppleves som stigmatiserende. Ved å gruppere mennesker på denne måten kan en komme i skade for å undervurdere den enkeltes evne til å forbedre sin egen situasjon og ble selvhjulpen med noen hjelp fra samfunnet.» (samme sted)

Det endelige gjennombruddet for fattigdomsbegrepet i det politiske ordskiftet kom først under stortingsvalgkampen i 2001. Daværende sosialminister i Stoltenberg I-regjeringen, Guri Ingebrigtsen, hadde sendt ut et rundskriv med statlige veiledende retningslinjer for utmåling av økonomisk sosialhjelp som i valgkampens hete høstet voldsom kritikk fra både høyre og venstre. Ifølge kritikerne var de veiledende satsene altfor lave, og spesielt anbefalingen om at barnetrygd og kontantstøtte skulle motregnes ved utmåling av sosialhjelp falt mange tungt for brystet. Venstres 0dd-Einar Dørum var rystet, og Høyres byrådsleder i 0slo, Erling Lae, hevdet at retningslinjene ville gjøre det umulig for barnefamiliene å leve på en verdig måte (Dagbladet 01.08. 2001). Bedre ble det ikke da Guri Ingebrigtsen i et avisintervju forsøkte å forsvare rundskrivet med en bemerkning om at en stor del av sosialklientene var stoffmisbrukere hvis problemer ikke kunne løses ved mer sjenerøse sosialhjelpssatser. Dermed ble fattigdom et hovedtema i valgkampen, og flere (blant andre Torbjørn Jagland) har antydet at denne saken var en viktig medvirkende årsak til Arbeiderpartiets valgnederlag.

I løpet av valgkampen og under forhandlingene om etableringen av Bondevik II-regjeringen oppga Høyre sin skepsis til fattigdomsbegrepet. I stedet sluttet man seg til sentrumspartienes kritikk av Arbeiderpartiet for ikke å ha klart å fjerne fattig- dommen, og partiet begynte å etterlyse en sterkere og mer målrettet innsats mot fattigdom. Stor vekt på fattigdomsbekjempelse var samtidig et ufravikelig krav fra Kristelig folkeparti, som måtte vise at de var i stand til å videreføre viktige prioriteringer fra Sentrumsregjeringen i den nye regjeringen med Høyre. Resultatet ble at fattigdomsbekjempelse ble gitt stor vekt i Sem-erklæringen og Bondevik II regjeringen startet raskt arbeidet med den første stortingsmelding om fattigdom. Denne melding ble lagt frem året etter.

Etter valgnederlaget i 2001 ga til slutt også Arbeiderpartiet opp sin motstand mot fattigdomsbegrepet og partiet satte i stedet i gang et internt utvalg under ledelse av Bjarne Håkon Hanssen for å formulere egen politikk for fattigdomsbekjempelse.

Foran stortingsvalget i 2005 var fattigdomsbekjempelse på programmet til alle partiene, selv om spørsmålet ikke på samme måte som i 2001 kom til å spille en hovedrolle i selve valgkampen (se Karlsen 2009 og Allern, Bay og Saglie 2009). Etter seieren til den rød-grønne koalisjonen i 2005 var det tunge forventninger til at Arbeiderpartiet, sammen med de fra før «fattigdomsvennlige» partiene Senterpartiet og SV skulle «matche» Bondevik II-regjeringen i dette spørsmålet. Resultatet ble som kjent Soria Moria-erklæringens løfter om å «avskaffe fattigdom».

Kort oppsummert kan vi si at en av årsakene til fattigdomsbegrepets inntog på den politiske scenen har sitt utspring i EU-kampen, og særlig Senterpartiets forsøk på å svekke Arbeiderpartiets troverdighet i fordelingspolitikken. Deretter fulgte en kjede av manøvrer fra ulike partier der det ene trekket utløste det neste. Så sent som i år 2000 stilte både Høyre, Arbeiderpartiet og FrP seg kritiske til å bruke fattigdomsbegrepet, men valgkampen i 2001 fikk en egendynamikk som gjorde at først Høyre og siden Arbeiderpartiet skiftet standpunkt og oppga sin motstand mot begrepet.

Mobilisering nedenifra

Selv om det politiske stemningsskiftet i 2001 ble utløst av partistrategiske manøvreringer, fantes det andre medvirkende faktorer. En av disse drivkreftene var det vi kan kalle mobilisering nedenifra og endringer i den politiske opinionen. I løpet av 1990-årene dukket det opp aktører som definerte seg som talerør for «de fattige». Stiftelsen Lands- foreningen Rettferd for tapere ble stiftet i 1993,

Jens Stoltenberg på besøk i «fattig- campen» utenfor Soria Moria under de rød-grønne partienes regjeringsforhandlinger i 2005. (Foto: Scanpix)

Fattighuset i 0slo ble etablert i 1994, mens Vel- ferdsalliansen ble stiftet i 1998 (Seim 2006). Sammen med andre frivillige organisasjoner som Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Blåkors har disse organisasjonene utvilsomt bidratt vesentlig til å sette fattigdomsproblemene på dagsorden.

Ett av argumentene mot fattigdomsbegrepet (som blant annet ble brukt av stortingsflertallet i år 2000) er at det kan virke stigmatiserende på dem som får denne merkelappen. Dette argumentet mistet imidlertid kraft når noen av de aktuelle grup- pene selv begynte å ta begrepet i bruk for å legitimere sine krav. Hvorfor dette skjedde nettopp på 1990-tallet i Norge er vanskelig å forklare, men man har sett liknende tendenser til mobilisering av frivillige organisasjoner på fattigdomsfeltet i andre land – blant annet i Finland (Kuivalainen og Niemelä 2008).

Disse organisasjonene har både hatt betydning i seg selv, men også bidratt til å forsterke den partipolitiske dynamikken. Det er grunn til å tro at fattig-doms-organisasjonenes teltleir utenfor Soria-Moria under de rødgrønne partienes regjeringsforhandlinger i 2005 bidro til at resultatet ble et løfte om å «avskaffe fattigdom».

Det er mer uklart om også den generelle opinionen i Norge har endret seg i «fattigdomsvennlig» retning. Det er tegn som tyder på at medienes og (oposisjons)politikernes økende interesse for fattigdom kan forklares med at det i den norske opinionen er en betydelig sympati for «de fattige». For eksempel viser undersøkelser at folk er langt mer positivt innstilt til sosialklientenes behov for hjelp og langt mindre tilbøyelig til å mene at utmålingspraksis er for slepphendt i 2005 enn på 1980-tallet (Hatland og Pedersen 2006 og Pettersen, Sæbø og Terum 1994). Komparative holdningsundersøkelser viser dessuten at den norske opinionen viser en sterk tilbøyelighet til å legge ansvaret for fattigdomsproblemer på myndighetene og på strukturelle forhold (se for eksempel van 0orschot og Halman 2000 og Bay m.fl. 2009).

På den annen side viser en undersøkelse av valgkampen i 2005 at fattigdomsbekjempelse sto lavt på velgernes dagsorden dette året (Karlsen 2009). Selv om anklager om manglende effektivitet i fattigdomspolitikken nok kan bidra til å undergrave tilliten til den sittende regjeringen, kan det se ut til at velgerne når det kommer til stykket ikke er spesielt opptatt av fattigdomsbekjempelse som et selvstendig saksområde.

Drahjelp fra EU

I tillegg de hjemlige politiske drivkreftene har interessen for fattigdomsproblematikk fått drahjelp fra EU. På EUs toppmøte i Lisboa i mars 2000 ble det bestemt at fattigdomsbekjempelse skulle få eksplisitt oppmerksomhet som et ledd i strategien for å gjøre EU til en effektiv kunnskapsbasert økonomi: «steps must be taken to make a decisive impact on the eradication of poverty by setting adequacy targets to be agreed by the Council by the end of the year» (European Council 2000). Noen år senere ble det som en oppfølgning av dette vedtatt et sett med indikatorer på sosial inklusjon som skal brukes i arbeidet med å overvåke utviklingen i det enkelte medlemsland og i EU som helhet (Atkinson et al. 2002).

Det er et slående sammenfall i tid mellom gjennombruddet for den fornyede interessen for fattigdomsproblematikk i Norge og i EU. Likevel skal man være forsiktig med å overdrive betydningen av EUs initiativer for den norske debatten. Norge har sluttet seg til EU-prosessene i den utstrekning det har passet med den hjemlige politiske agendaen. På områder der norske politikere har sett seg tjent med å unnlate å følge EU, har man tviholdt på egne løsninger. Mens for eksempel EUs hovedindikator på fattigdom setter grensen ved 60 prosent av medianinntekten, valgte Bondevik II-regjeringen en indikator som trekker grensen ved 50 prosent, og som dermed systematisk fører til lavere anslag på fattig- dommens omfang enn EUs indikator.2 En annen innvending mot EU-forklaringen er at fattigdomsbegrepet ikke har hatt på langt nær så sterkt gjennomslag i det politiske ordskiftet i EU-landene Danmark og Sverige som det har hatt i Norge.

Hvilke betydning har fattigdomsdebatten hatt?

Noe av forklaringen på fattigdomsbegrepets popularitet kan være at det er politisk tvetydig. Denne tvetydigheten gjør det imidlertid også vanskelig å forutsi hvilke følger bruken av begrepet faktisk vil få for innholdet i sosialpolitikken.

Fattigdomsbegrepet blir gjerne oppfattet og brukt på helt forskjellig vis av venstre- og høyresiden i det politiske spektrum. Når partier på venstresiden tar i bruk begrepet er det gjerne for å styrke ambisjonene i fordelingspolitikken og gi større prioritet til omfordeling i samfunn som blir stadig rikere. Det er åpenbart på denne måten blant andre SV og det nyorienterte Senterpartiet har brukt begrepet.

Fattigdomsbegrepet kan imidlertid også brukes av politikere som vil ta et oppgjør med generelle fordelingspolitiske mål og erstatte universelle velferdsordninger med mer målrettede tiltak. I Sosialkomiteens innstilling om Utjamningsmeldingen fra år 2000 uttalte for eksempel Høyres og FrPs representanter følgende: «Den viktigste sosialpolitiske utfordringen er ikke å bekjempe forskjeller, men å bekjempe fattigdom og løfte opp mennesker som har falt utenfor.» Ved Bondevik II-regjeringens til- treden var det tegn til at Høyre ønsket å bruke

fattigdomsbegrepet i et oppgjør med universelle velferdsordninger. I den såkalte Sem-erklæringen het det blant annet at «vi har råd til å forhindre fattigdom i Norge, dersom vi er villige til å se med nye øyne på gamle velferdsordninger». 0g i et intervju med Aftenposten i oktober 2001 uttalte den nylig tiltrådte statssekretær i Sosialdepartementet 0smund Kaldheim at regjeringen ville satse på en «mer målrettet fattigdomspolitikk» i kontrast til Arbeiderpartiets «utjevningspolitikk» (Aftenposten morgen, 30.10.2001).

Alle er enige om at fattigdom er et onde. Spørsmålet er hvordan det skal defineres og her kan venstre- og høyresiden ha ulikt syn. Når fattigdom måles med utgangspunkt i medianinntekten i samfunnet rundt, har vi å gjøre med et konsekvent relativt mål på fattigdom. Slike relative fattigdomsmål er i realiteten en funksjon av inntektsfordelin- gen i samfunnet og de vil derfor gjerne appellere til venstresiden i politikken, som nettopp er opptatt av økonomisk utjevning. I forbindelse med absolutte fattigdomsmål settes grensen ut fra kostnadene ved å få tilfredsstilt grunnleggende behov for blant annet mat, klær og husvære. Slike absolutte mål har gjerne sterkere appell til den politiske høyresiden, som på sin side ønsker å skille fattigdomsbekjempelse fra generell økonomisk utjevning.

I praksis kan man likevel spørre om det har stått reell politisk strid om selve forståelsen av fattigdomsbegrepet og om innretningen på fattigdomspolitikken i Norge etter at begrepet gjorde sitt inntog fra og med år 2001.

Bondevik-regjeringen gjorde et alvorlig forsøk på å gi en klar definisjon av fattigdomsbegrepet: «Med fattigdom forstås at personer har så lav inntekt, eventuelt i kombinasjon med høye nødvendige utgifter i forbindelse med sykdom, funksjonshemming mv., at de over lengre tid ikke får dekket grunnleggende velferdsbehov.» (St.meld. 6 (2002– 2003), s. 7). Formuleringen kan tolkes dit hen at den åpner for en absolutt tilnærming til fattigdomsbegrepet i tråd med konservative tradisjoner, ettersom den omtaler mulighetene til å få dekket «grunnleggende velferdsbehov» uten å vise til den levestandarden som er vanlig i det norske samfunnet. På den andre siden valgte Bondevik-regjeringen en konsekvent relativ fattigdomsindikator der grensen trekkes ved 50 prosent av medianinntekten.

Den første rød-grønne regjeringen understreket på sin side at den prinsipielt går inn for et relativt fattigdomsbegrep: «Fattigdom i Norge bør sees på som et relativt fenomen, dvs. i sammenheng med de levekårene og livsbetingelsene som er alminnelig i samfunnet.» (Vedlegg til St.prp. nr. 1 (2006–2007)) s. 8). Men mens Bondevik-regjeringens definisjon var klart fokusert på «lav inntekt» argumenterte Stoltenberg-regjeringen for en bredere levekårs- orientert tilnærming. Mangel på økonomiske ressurser blir sidestilt med andre problemer som manglende arbeidsmarkedstilknytning, dårlig helse, boligproblemer, mv. «Fattigdom er et flerdimensjonalt og sammensatt problem, både på samfunnsnivå og individnivå. Det er derfor lite formålstjenlig å bruke en enkelt definisjon eller indikator for å beskrive fattigdom.» (Samme sted s. 10).

Vi ser altså ikke de klare politiske frontene i debatten om fattigdomsdefinisjoner og fattigdomsindikatorer som en kanskje kunne forvente. Ganske visst flørtet Bondevik-regjeringen med et absolutt fattigdomsbegrep, men den valgte i praksis en relativ fattigdomsindikator. Stoltenberg-regjeringene har på sin side hatt en nølende og uklar tilnærming til selve fattigdomsbegrepet og til valget av fattigdomsindikatorer. Dette må blant annet forstås på bakgrunn av det svært dristige løftet i Soria Moria-erklæringen om å avskaffe fattigdom i Norge.

Vår vurdering er at bruken av fattigdomsbegrepet ikke så langt har medført noen grunnleggende sosialpolitisk kursendring. I Bondevik-regjeringens stortingsmelding fra 2002 var det ganske visst en del referanser til behovet for en mer «målrettet» innsats for å fange opp de svakeste. Men planen innebar likevel ikke et radikalt oppgjør med en for- delingspolitikk basert på universelle trygdeytelser. En nærmere gjennomgang av de konkrete forsla- gene i tiltaksplanen viser at målretting ikke dreide seg om mer økonomisk behovsprøving, men i hovedsak om mer skreddersydde tiltak for integrering av marginale grupper i arbeidslivet. Altså en mer individuelt tilpasset variant av arbeidslinje- politikken som i realiteten har hatt tverrpolitisk oppslutning siden den ble introdusert av Gro Harlem Brundtlands regjeringen på begynnelsen av 1990-tallet.

Den tverrpolitiske enigheten om arbeidslinja er stor, og også når det gjelder den sittende rød-grønne regjeringen er det først og fremst kontinuitet som preger både strategier og tiltak i fattigdomspolitikken. 0gså Stoltenberg-regjeringen har lagt hovedvekten på å gjøre folk økonomisk selvhjulpne gjennom deltakelse i arbeidsmarkedet. Flaggskipet i satsingen er det såkalte kvalifiserings- programmet og den tilhørende kvalifiseringsstøna- den hvis primære målgruppe er langtidsmottakere av sosialhjelp. Den rød-grønne regjeringen har for øvrig vært tilbakeholdende med å bruke økte inntektsoverføringer som et virkemiddel i fattigdoms- bekjempelsen, nettopp fordi dette anses å være i strid med arbeidslinja. På tampen av den forrige stortingsperioden fremmet imidlertid Stoltenberg-regjeringen flere forslag om økte inntektsoverføringer. De veiledende retningslinjene for utmåling av sosialhjelp ble hevet, bostøtten ble reformert og vesentlig utvidet og sist, men ikke minst ble minstepensjonene

til enslige trappet opp. Interessant nok kan man peke på at alle disse tre virkemidlene er basert på økonomisk behovsprøving og man kan argumentere for at sosialpolitikken på denne måten har beveget seg litt i retning av større vekt på målretting.

Vi nevnte innledningsvis at ingenting tydet på at fattigdomsproblemene var økende i Norge i perioden før begrepet slo igjennom i 2001. Vi kan med like stor sikkerhet slå fast at fattigdomsproblemene ikke har blitt mindre siden politikerne for alvor begynte å snakke om fattigdom – snarere tvert imot. Når man bruker EUs indikator viser det seg at fattigdomsratene har vært omtrent stabile siden slutten av 1990-årene. Stabiliteten dekker imidlertid over ulike tendenser i ulike grupper. Fattigdoms- ratene faller raskt blant alderpensjonistene, en utvikling som vil bli forsterket som følge av de siste årenes vedtak om å øke minstepensjonene. For befolkningen i yrkesaktiv alder og her ikke minst for barnefamiliene ser det derimot ut for at fattigdomsratene har vært økende de siste ti årene (se http://www.ssb.no/emner/05/01/inntind/tab-2009-04-23-02.html). Det er åpenbart et tankekors.

Hvis det skulle vise seg at inntektsfattigdommen fortsetter å øke i de kommende årene på tross av alle bestrebelser på å få flest mulig i arbeid, vil politikerne få et betydelig forklaringsproblem. Inntil det eventuelt skjer, vil antakelig fattigdomspolitikken fortsette i samme retning som i dag.

Referanser:

Allern, Elin H., Bay, Ann-Helén, Saglie Jo. 2009. Velferdspolitisk konsensus og elitesamarbeid? Partiprogrammer og politikkutforming på 2000-tallet. I Bay, Ann-Helén, Pedersen, Axel West og Saglie, Jo (red.): Når velferd blir politikk: partier, organisasjoner, opinion. Oslo: Abstrakt forlag.

Atkinson, Anthony B. m.fl. 2002, Indicators for social exclusion in the European Union. Oxford: Oxford University press

Bay, Ann-Helén; Blomberg-Kroll, Helena; Kroll, Christian og Pedersen, Axel West. 2009. En nordisk opinion? Syn på fattige i Norge og Finland. I Bay, Ann-Helén, Pedersen, Axel West og Saglie, Jo (red.): Når velferd blir politikk: partier, organisasjoner, opinion. Oslo: Abstrakt forlag.

Bay, Ann-Helén og Stang, Edda. 2008. Politisk svikt eller individuelt ansvar? Pres- sens portrettering av fattigdom. I Bay, Ann-Helén, Pedersen, Axel West og Saglie, Jo (red.): Når velferd blir politikk: partier, organisasjoner, opinion. Oslo: Abstrakt forlag.

Fløtten, Tone, Axel West Pedersen og Ivar Lødemel (2009), «Når problemet er fattigdom» I: Bjørn Nuland, Bent Sofus Tranøy og Johan Christensen (red): Hjernen er alene. Institusjonalisering, kvalitet og relevans i norsk velferdsforskning. Oslo: Universitetsforlaget

Hatland, Aksel og Pedersen, Axel West. 2006. Er sosialhjelpen et effektivt virkemiddel i fattigdombekjempelsen? Tidsskrift for Velferdsforsknin 9(2): 58–72.

Karlsen, Rune. 2009. På dagsorden? Fattigdom og pensjoner i valgkampen 2005. I Bay, Ann-Helén, Pedersen, Axel West og Saglie, Jo (red.): Når velferd blir politikk: partier, organisasjoner, opinion. Oslo: Abstrakt forlag.

Kuivalainen, Susan og Niemelä, Mikko. 2008. «From Universalism to Selectivism? The rise of anti-poverty policies in Finland». Paper presentert på den 4. internationale konferanse: Welfare state feedbacks: From outcomes to inputs. St. Restrup Herregaard, Danmark 30. januar til 1. februar 2008.

Pettersen, Per Arnt, Sæbø, Gunnar og Terum, Lars Inge. 1994. Oppfattninger om sosialhjelpen. Tidsskrift for samfunnsforskning. 35(1):50–74.

Seim, Sissel. 2006: Egenorganisering blant fattige. En studie av initiativ, mobilisering og betydning av Fattighuset. Institutionen för socialt arbete, Skriftserien: 2006:3. Göteborg: Göteborgs Universitet.

van Oorschot, W. and Halman, L. (2000) ‘Blame or Fate, Individual or Social? An International Comparison of Popular Explanations of Poverty’, European Societies 2(1): 1–28.

Noter:

1 Denne kronikken bygger på Fløtten, Pedersen og Lødemels artikkel «Når problemet er fattigdom» i boka Hjernen er alene (Bjørn Nuland mfl (red)).

2 I tillegg avviker Bondevik-regjeringens indikator fra EUs med hensyn til metoden for omregning til forbruksenheter og ved å kreve at den lave inntekten skal være målt over tre år – i stedet for bare ett år.