Hvem drømmer ikke om det? Den bitre sannhet er bare at det finnes mange som ikke har noe hjem å dra til. Blant dem er innsatte i norske fengsler. Innsattes «tapslister» er ofte lang. Flere nye, norske rapporter har sett på innsattes sosiale bakgrunn og kår. Det er for en stor del sørgelig lesning. Selv om det ikke gjelder alle, er det mye som mangler både når det gjelder bolig, arbeid, helse, utdanning og konstruktive nettverk. Med dét som utgangspunkt er det vanskelig å klare et kriminalitetsfritt liv etter løslatelse. Uten bolig er det umulig.

Regjeringen Stoltenberg I sa i Soria Moria-erklæringen at den ville innføre en «tilbakeføringsgaranti» for innsatte hvor grunnleggende goder som blant annet bolig, arbeid og skole skulle inngå. For å få dette til skulle det etableres «forpliktende samarbeidsstrukturer» på alle nivå. Kriminalomsorgen, samarbeidende etater og kommunene skulle stille med hver sitt. Ikke minst skulle de innsatte selv bidra ved å delta i rehabiliteringsprogram. Stolten-berg-regjeringen ville gjøre noe grunnleggende med det som ble kalt «glippsonen».

Allerede i 1841 skrev «Strafanstaltskommisjonen» om problemene ved løslatelse og slo fast at problemene ved løslatelse var store og derfor «…..maa man ikke forlade Fangen i det kritiske Øieblik». Siden den tid har løslatelsen fortsatt å være et kritisk øyeblikk. Vi har visst det hele tiden uten at det har blitt gjort nevneverdig for å endre det – før i senere år. Men Soria Moria-erklæringen løfter gjennom tilbakeføringsgarantien dette allment erkjente problemet opp på et politisk plan, noe som i seg selv var strategisk viktig.

Forhistorien

Noe få vet, er at Stoltenberg I hadde et solid funda- ment å jobbe videre ut ifra. Den viktigste bygge- steinen la juristen Gert Henrik Vedeler da han i 1972 skrev en artikkel i Lov og Rett hvor han slo fast at domfelte ikke er fradømt sine vanlige borgerrettigheter. Heller ikke retten til bolig. Denne artikkelen dannet kort etter grunnlag for grunntenkningen i Stortingsmelding nr. 104, Om kriminalpolitikken, som kom i 1978. Her videreføres og forsterkes det syn at innsatte faktisk har rettigheter både mens de sitter inne og etterpå – til skole, til helse, til arbeid og til bolig. Med denne meldingen var det slått en kile inn i hvordan en kan og skal behandle straffedømte under soning. Rettighetstankegangen var stadfestet. Men det var lang vei fram til at de innsatte kunne få del i de rettighetene de hadde.

Ny tankegang – ny metodikk

Stortingsmelding nr. 37, Straff som virker, som kom høsten 2008, slo ikke bare nok en gang fast rettighetsprinsippet, men den sa noe konkret om hva som måtte gjøres, og hvordan det skulle gjøres, for at intensjonene skulle bli til virkelighet. En vesentlig byggestein i dette anses tverrdepartementalt og tverretatlig samarbeid å være. Et mål er å bygge ned «den fragmenterte stat» i forhold til dette problemfeltet. Det er jo allerede mange instanser som har satsinger som sterkt tangerer straffedømte og deres kår under og etter soning. Fattigdomssats- ingen og «På vei til egen bolig» er to slike sentrale satsinger som også straffedømte kan nyte godt av. Det gjelder bare å legge til rette slik at de kan «få tak i» dem når de sitter inne – og det har vært lettere

sagt enn gjort. Takket være kompetansemidler fra Husbanken er det ansatt en rekke boligkonsulenter som både har formidlet boliger, men også samlet og dokumentert kompetanse på boligformidling til innsatte.

Strategien videre

Arbeidet for å bekjempe fattigdom og bostedsløshet er en fellesdepartemental utfordring. Tilbakeføringsgarantien er ett av flere tiltak med sikte på å forsterke de enkelte etatenes tiltak og virkemidler. Ikke minst er oppgaven som informatør om de virkemidler Husbanken for eksempel rår over, viktig. For å få del i sine rettigheter, må folk vite om dem. Det er en spesiell utfordring i forhold til mennesker som sitter bak lås og slå og ikke har store muligheter for på egen hånd å forberede sin egen løslatelse. Kriminalomsorgen skal legge til rette for at andre etater skal få gjøre sine tjenester innefor kriminalomsorgen – også de som administrerer boliger. For bedre å ivareta denne tilrettelegger- og koordinerings- oppgaven, vil kriminalomsorgen i fortsettelsen tilsette løslatelseskoordinatorer.

Forpliktende samarbeidsstrukturer

Regjeringen og Kommunenes sentralforbund (KS) inngikk 7. september 2005 en avtale om å forebygge og bekjempe bostedsløshet. Samtidig undertegnet Justisdepartementet og KS en avtale om bosetting ved løslatelse fra fengsel. I denne avtalen understrekes behovet for å styrke samarbeidet mellom kommune og kriminalomsorg. Som vedlegg til dokumentet er det utarbeidet en mønsteravtale som på frivillig basis kan inngås mellom fengsel og kommune. Slike avtaler er nå inngått i mer enn 80 kommuner, blant dem alle de største kommunene. At avtalene skal bli mer enn ord, forutsetter faste rutiner og ikke minst informasjon. Det er den konkrete tilnærmingen som tilbakeføringsgarantien vil bidra til.

Det er nok mange innsatte som drømmer om en egen bolig når de kommer ut. Men de fleste straffedømte løslates til hjemløshet. (Foto: Frelsesarmeen)

Hjem til jul!

Fattigdom og bostedsløshet er en utfordring ikke bare på kort, men på lang sikt. Med tanke på dem som i tillegg har pådratt seg én eller flere dommer, er det å bygge opp igjen en levestandard og en boligstandard som virkelig kan gi trygghet, et meget langt lerret å bleke. Bevisstheten om viktig- heten av det, er nødvendig som et første steg. Både første og annet steg er tatt i det boligsosiale samarbeidet.

Det gjenstår å se hvor mange som kommer hjem til jul – både i år og kommende år.

Innsattes boligforhold

Én av tre som settes i fengsel har ikke fast bolig, to av tre av de ikke når de løslates. Målet er å skaffe en varig bolig etter løslatelse. Samtidig er det å bo mer enn å ha tak over hodet. Å ha et sted å bo betyr også trygghet, stabilitet og gode relasjoner.

Å skaffe bolig er ofte tidkrevende, spesielt hvis man sitter i fengsel. Det er vanskelig å oppdatere seg på boligmarkedet, ringe boligannonser og gå på visninger, spesielt hvis man soner i et fengsel med høyt sikkerhetsnivå. De fleste sliter også med økonomien.

Boligsosialt arbeid handler derfor ikke bare om å skaffe bolig, men også om å hjelpe innsatte til å beholde boligen mens de sitter inne.

Husbanken har i senere år bidratt med økonomisk støtte til boligsosialt arbeid i kriminalomsorgen ved å gi midler til boligkonsulenter og boligprosjekter. Målet har i første omgang vært kompetansebygging, men i de forskjellige prosjektene har det skjedd mye god boligformidlig i tillegg til kompetansebyggingen.