Regionalforskningen og distriktspolitikken i Norge er opptatt av drivkrefter bak endring på små steder. Denne artikkelen konsentrerer seg i stedet om de mekanismer som blokkerer for utvikling. Med utgangspunkt i et case-studium som Agderforskning har gjennomført i 0dda, skal jeg se nærmere på krisen som hindret utvikling på den 17 hektar stor tomta som ble stående igjen etter konkursen ved 0dda smelteverk i 2003.

0dda smelteverk har siden etableringen i 1906 vært den store hjørnesteinsbedriften og motoren i stedets økonomi og sosiale liv. Etter at fabrikken ble slått konkurs i mars 2003 gikk det 5 år og 8 måneder før det kom på plass en reguleringsplan for tomta. En kunne derfor ikke planlegge noen form for utbygging i denne perioden. På tross av det påtrengende behovet for en avklaring av bruken av 1/3 av 0dda sentrum, forble altså 0dda handlingslammet i mange år, og fortsatt er ikke bruken helt avklart. Jeg skal i det følgende forsøke å forstå dette paradokset.

To ulike grupperinger

Da fabrikken ble slått konkurs i februar 2003, ble det innledningen på en konflikt mellom utbyg-gings- og verneinteresser om hvordan smelteverkstomta skulle utvikles. Etter konkursen vokste det frem to ulike syn på hvordan smelteverkstomta skulle utvikles. Som representanter for den ene grupperingen finner vi fylkeskonservatoren, fylkesutvalget, fylkesordføreren, Riksantikvaren, Miljøverndepartementet og Norsk Vassdrags- og industrimuseum i Tyssedal (NVIM). Disse argumenterte for at store deler av tomta burde vernes. Kommunepolitikere i både Høyre, Sp, Rødt, Venstre og Nye 0dda støttet i tillegg Riksantikvarens forslag om å sette 0dda og smelteverket på verdensarvlisten til UNESC0. En slik søknad ville imidlertid legge begrensninger på bruken av tomta.

I den andre grupperingen finner vi Arbeiderpartiet og FrP lokalt, sammen med enkeltrepresentanter fra flere av de andre partiene og L0 som ønsket å rive store deler eller hele tomta og få i gang virksomhet så fort som mulig. Disse tok også initiativ til å be befolkningen om å velge side i konflikten, gjennom en folkeavstemning om UNESC0-søknaden i 2007. Denne viste at 51 % av befolkningen ønsket å trekke søknaden. Like etterpå overtok en av drivkreftene bak folkeavstemningen ordfører- stolen. Spørsmålet om hvordan tomta skulle utnyttes splittet altså 0dda i to og stedet må sies å ha vært preget av handlingslammelse i mange år.

Hele samfunn kan i perioder være lammet. Årsa- ken kan være at det oppstår en uløselig interessekonflikt. Ulike aktører i 0dda anvendte strategier for å oppnå støtte for sine meninger om hvordan tomta og 0dda skulle utvikle seg. Lammelsen må da forklares med at den ene interessegruppens prosjekt blokkeres av andre aktører eller fysiske og økonomiske faktorer. En slik analyse peker mot en politikk som bør løse opp i floken ved å etablere arenaer for samarbeid, stimulere aktørene til å komme sammen og forhandle seg frem til en løsning. Det igjen gjør handling og utvikling mulig. Jeg skal nå vise hvorfor jeg mener dette er en for snever tilnærming.

Kultur eller industri?

0dda-samfunnet var i stor grad sementert før konkursen, i form av stabilitet, retning og entydighet. Konfliktene etter 2003 må derfor sies å markere starten på en periode dominert av ambivalens, tvetydighet og mangel på handling. Slik inaktivitet kan skyldes interessekonflikter, som vi så over, men det er ikke alltid slik at veldefinerte krefter og interesser eksisterer i utgangspunktet og at den eneste utfordringen en har er å håndtere disse og administrere de inn i en positiv retning. Problemet kan i stedet være at det oppstår et problem med å forstå og forklare hva det er som skjer og hvordan en skal gripe an situasjonen. Problemet er altså ikke å få gjort det en ønsker, men å vite hva en skal gjøre. Det som forsvinner i historien over er den seigheten som vi vil finne i ethvert samfunn og som skyldes at vi ofte har særskilte måter å tenke og handle på. Slike fortolkningsrammer, eller diskurser, hjelper oss til å forstå virkeligheten. Men de kan i noen til- feller komme til kort, og da bidrar de i stedet til å låse fast situasjonen.

Jeg anvender det diskursteoretiske perspektivet for å få øye på den kraften som ligger i slike fortolkningsrammer. Utgangspunktet i diskursteorien er at alle samfunn har behov for en viss grad av orden og delte måter å forstå og håndtere virkeligheten på (Lacan, 1977 [1966]; Laclau et al., 2001). Diskursen tilfredsstiller derfor både individuelle og sosiale behov og den evner å produsere troverdige og tiltrekkende svar på sosiale utfordringer. Vi har med andre ord bruk for diskursen. Utviklingen av diskursen foregår gjennom en kontinuerlig kamp og forhandlinger mellom ulike diskurser om hvem som skal få danne utgangspunkt for samfunnsdebatten. Det ser vi også hvis vi tar for oss industri- og kultur-diskursen i 0dda. Her er det bare plass til noen eksempler på spillet mellom diskursene; hva kampen står om:

Smelteverket Næringsutvikling AS i Odda river ovnshus 1 og 2, august 2009. (Foto: Harald Hognerud/NVIM)

0dda er et industrisamfunn som siden begynnel- sen av 1900-tallet har vært dominert av store bedrifter som har fungert som motorer i den lokale økonomien. Denne historien har skapt en særegen kultur og en måte å tenke og forstå seg selv på. Lenge var utviklingen av 0dda smelteverk synonymt med utviklingen i 0dda. Dette i kraft av dens rolle både som arbeidsgiver og skattyter til kommunekassa. Industri-diskursen ser på produksjonen ved 0dda smelteverk, Tinfos og Norzink som moto- rene i økonomien. Lyden fra smelteverket ble opplevd som pulsslagene i lokalsamfunnet. I industri-diskursen er derfor prosessen med å få i stand en UNESC0-søknad mye oppfattet som tilrettelegging for sesongpreget reiselivsvirksomhet, virksomhet som er avhengig av offentlig støtte og som er avledet av den virkelige verdiskapningen i industrien. I kultur-diskursen forstår man mot dette opplevelser og historie som ressurser og selvstendige motorer for utvikling og verdiskapning. Satsing på kultur er dessuten, i eksempelvis NVIMs innpakning, ikke begrenset til økonomisk verdiskaping, men tenkes som en del av samfunnsbyggingen og stedsutvik- lingen på små steder.

Det er tradisjon i industrisamfunnet 0dda for å tenke store enheter, at ordentlig verdiskapning skjer ved hjelp av lokomotiver. I intervjuene vi gjennomførte i 0dda ga flere uttrykk for at folk i 0dda har kommet lett til arbeidet og at dette har lagt en demper på gründer-ånden og evnen og viljen til å skape nye bedrifter. Aktivitetene og det miljøet som kulturforkjemperne har tenkt å skape på tomta repre-

Litteratur:

Aga, A. (Writer) (2008). Frå hjørnestein til gravstein – bedrifta som bygde eit samfunn. Odda smelteverk 1906-2003. Norway.

Cruickshank, J. (2008) Diskursens egenvekt i konstruksjonen av det rurale. Om utviklingen av norsk distriktspolitikk. Universitetet i Tromsø, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, [Tromsø].

Foucault, M. (1998 [1966]) “The order of things”. I Faubion, J. D. (red.) Aesthetics, method and epistemo- logy. Vol. 2. The New Press, New York: XLI, 486 s.

Hansen, A. (2005) Diskursteori -postmarxistisk hegemonianalyse hos Laclau. I Esmark, A., Bugge Laustsen, C. og Åkerstrøm Andersen, N. (red.) Poststrukturalistiske analysestrategier. Roskilde universitetsforlag, Fredriksberg: 177-198

Hansen, A., Lyager Bech, S. og Plum, M. (2004). Spillet om læring- en diskursanalyse af brugen af læring på dagtilbudområdet. Retrieved 15. mai, 2007, from http://kid.lld. dk/rundtomkid/diskursanalyse2

Johansen, S. (2009) «Sentraliseringens pris» er sentralisering et problem? Norsk institutt for by- og regionforskning, Oslo.

Kern, S. (Writer) (1963). Odda. In AS, A.-F. (Producer). Norway: Odda kommune.

Lacan, J. (1977 [1966]) Écrits : a selection. W.W. Norton, New York.

senterer mot dette ikke store enheter, men mange små og forskjelligartede virksomheter.

Denne motsetningen forsterkes ytterligere av at industri-diskursen må sies å være skeptisk overfor akademikere og teori: «Det handler ikke om hva du har i hodet. Hva du lærte i teorien. Det handler om hva du har i dine hender. Hva du kan gjøre» (Seljestad, 2005, s. 64). Så da noen geografer og økonomer fra Universitetet i Bergen og NHH gikk ut etter konkursen og antydet at nå var det «over og ut» for 0dda, ble de ganske enkelt avskrevet som «skrivebordsteoretikere». 0g da ideen om å utnytte arven etter smelteverket for turistformål ble lansert, konstaterte man at «smelteverket har blitt en tumleplass for akademikere». Kultur-diskursen harmonerer altså dårlig med industri-diskursens forhold til teori og akademikere, ikke minst fordi talspersonene for ver- nelinja kommer fra miljøet rundt NVIM, som består av akademikere; primært etnologer og historikere.

Det forhandles også mellom de to diskursene om forholdet mellom kultur og natur. Naturen har en underordnet status i den industrielle modernise- ringstenkning. Når man forteller historien om 0dda så er det tradisjonelle jordbruks-, jakt- og fiskesamfunnet beskrevet som magert (Kern, 1963; Aga, 2008). I det før-industrielle samfunnet var det «naturen som hersket og bestemte leveforholdene» (Kern, 1963). Mennesket ble lite. Det var industrien som ble redningen. Industrien frigjorde naturressur- sene, med andre ord fossene, og mennesket ble frigjort fra de begrensningene som naturen tidligere hadde lagt på dets utfoldelse. Det er med andre ord produksjonen og menneskets utnyttelse av naturen som er verdiskapende (Foucault, 1998 [1966]).

Kulturen er i industri-diskursen i menneskene og ikke i tingene og materialiteten. Naturen har ingen egenverdi, og det har da heller ikke minner om menneskets utnyttelse av naturen, som er den res- sursen som kultur-diskursen vil utnytte. Både natur og rester etter menneskers utnyttelse av natur anses i kultur-diskursen å ha en egenverdi.

Til slutt er det en grunnleggende forutsetning i kultur-diskursen at industriproduksjon i vestlige økonomier har mistet sin konkurransefordel, og at det vi eksempelvis er vitne til i 0dda er symptomet på en permanent strukturell endring i den globale økonomien. I industrimiljøene i 0dda er derimot nedgang i etterspørsel eller konkurranse fra lavkostland noe som skjer hele tiden. Det som kreves er ikke nedbygging av industrien, men at man er innovative og forbedrer produktet eller produk- sjonsmetodene på en slik måte at man på nytt får en konkurransefordel eller kan entre nye markeder. Nedleggelsen av smelteverket er ikke da et symptom på strukturelle problemer, men representerer bare sykliske endringer i økonomien.

Det foregår hele tiden en forhandling om hvordandiskursen(e) skal fikseres, et spill mellom ulike diskurser (Hansen et al., 2004). Men et slikt spill, som foregår hele tiden i alle samfunn, kan vanskelig forklare hvordan store deler av 0dda sentrum kunne bli liggende urørt i 5 år og 8 måneder etter konkursen. Problemet som oppsto var at selv om diskurser er fleksible og i stand til å integrere nye hendelser inn i sitt fortolknings-univers, så vil enhver diskurs til slutt bli konfrontert med hendelser som de ikke makter å integrere. Det oppstår en krise.

Krisen i Odda

Når den opprinnelige industri-diskursen går i oppløsning oppstår det en krise, et behov for å reetablere orden. Denne prosessen kan illustreres slik:

  • 0rden

  • Krise

  • Reetablering

  • 0rden

En krise, også kalt dislokasjon, er altså noe annet enn den stadige forhandlingen om hvordan diskursen skal fikseres:

«Dislokation bruges i teorien til at beskrive de situationer, som danner udgangspunkt for etableringen av nye hegemoniske projekter. Når strukturen opleves som rystet, «ude af led», når de kendte forhold er «ude af plads», og vi ikke bare kan «gøre som vi plejer», tvinges vi at søge nye veje, til at handle i den egentlige betydningen af ordet» (Hansen, 2005, s. 100).

Men hvis vi har med en slik krise å gjøre, hva er det som kommer «ut av plass» i 0dda? Jeg skal i siste del av denne artikkelen forsøke meg på et svar.

Innenfor kontra utenfra

Rundt industrien i 0dda ble det vevet tette nettverk mellom lokale politikere, fagforeninger, arbeidere og deres familier; en kultur som «i uvanlig grad var preget av samhold og lojalitet,» som en av våre informanter uttrykte det. Skjebnen til 0dda smelteverk lå imidlertid ikke i hendene til norske myndigheter eller det nasjonale markedet. Her var verdensmarkedet for karbid, dollarkursen og strategiske vurderinger hos British 0xygen Company, eieren siden 1937, det avgjørende. I 0dda har altså globaliseringen vært følt lenge før EU og Internett; alle vet at «går dollarkursen ned, mister vi arbeidsplasser». Det vokser naturlig nok en selvbevissthet frem i en slik kultur, der en ser seg som selvstendig og i stand til å skape sin egen utvikling, uavhengig av kommunene rundt, fylket som utviklingsaktør eller av statlige overføringer og tiltak.

Problemet som smelteverkssaken skapte var imidlertid at verneinitiativene ble så sterke og synlige

at de skapte en usikkerhet rundt den vanlige måten å forstå seg selv og utvikling på. Verne- myndighetene spilte en svært aktiv rolle, ved å frede deler av tomta i 2003, ved å føre 0dda opp på UNESC0s verdensarvliste, ved å fremme innsigelse mot kommunens reguleringsplan fra 2007 og ved å presse på for at det skulle gjennomføres en stedsanalyse. I tillegg til disse formelle grepene var NVIM, fylket og ulike statsråder aktive pådrivere i media mot de krefter i 0dda som ikke støttet det omfattende vernet.

Det avgjørende er imidlertid ikke dette, men det at kulturdiskursen kommer utenfra. Den plasserer seg ikke innenfor det lokale nettverket som er spunnet rundt fabrikkene. Nasjonale og regionale myndigheter er i stedet pådrivere og søker å bringe fokus over mot verdien av historien og nødvendig- heten av å verne bygningene. Men å forstå seg selv som en klient for statlige eller regionale myndigheter har vært vanskelig for den tradisjonelle diskursen i 0dda. Den manglende forankringen i arbeiderkulturen gjør kultur-diskursen uforenlig med den sterke bevisstheten om å være selv- drivende og autonom.

For industri-diskursen ble det vanskelig å holde fast på forestillingen om seg selv som siste og avgjørende instans i viktige spørsmål, samtidig som store deler av sentrum skulle vernes. Dette ikke minst på grunn av tomtens plassering i attraktive sentrumsarealer, men også den symbolske rollen smelteverket spilte i 0dda. Det vokser frem en frykt for at «riksantikvaren og fylkeskonservatoren skal få lov til å overta styringa med hvordan 0dda by skal utvikles videre og hvor ting skal ligge og hva som skal være mulig og ikke mulig», som en av våre informanter formulerte det. En sementert praksis der utenforstående underordner seg industriens og lokale politikeres vilje, i hvert fall i store avgjørende saker, ser ikke lenger ut til å virke:

«Når der opstår en krise, får befolkningen et grund- liggende problem med at forklare deres samtid. De spørger sig selv: Hvor skal vi hen? Hvordan tackler vi vores problemer? Hvorfor virker de verktøjer, som plejede at virke, ikke?» (Madsbjerg, 2002, s. 240)

Den tradisjonelle tilnærmingen maktet ikke lenger å produsere orden og entydighet. Det oppstår en flertydighet i hvordan situasjonen skal forstås, og det tvinger seg derfor frem et behov for å refortolke diskursen på en slik måte at den blir i stand til å produsere en løsning. Det er altså ikke positivt eksisterende årsaker – markedet eller lokale interessegrupper – som driver frem endringen i denne analysen. Drivkraften er snarere behovet for å reparere det såret som krisen har påført diskursen (Stavrakakis, 2000). Behovet for å fremstå som autonom strukturerer med andre ord prosessen frem mot det som tilsynelatende i hvert fall ser ut som en oppløsning av krisen.

Industri-diskursen reetablert

Kommunen gikk etter hvert med på fylkets ønske om at det skulle utvikles en stedsanalyse. De ideo- logiske spørsmålene som det offentlige ordskiftet hadde vært preget av ble i denne analysen viten- skapeliggjort. Dette skjedde gjennom en teknisk og medvirkningsbasert gjennomgang av områdets kulturhistoriske karakter og en analyse av hvilke muligheter som foreligger. Analysen la grunnlaget for en reguleringsplan som ivaretok vernehensy- nene, samtidig som utviklingsbehovene ble tilfredsstilt. 0rdføreren, som hadde forpliktet seg til å trekke UNESC0-søknaden da han ble valgt, deltok nå sammen med fylkesordføreren i arbeidet med å utvikle en strategi for søknadsprosessen mot UNESC0. Den 19. juni i år ble søknaden sendt.

Det som etter vår mening gjorde at dette ble et svar og en løsning på den forutgående krisen var at reguleringsplanen ikke ble møtt med innsigelser, verken fra regionalt eller nasjonalt nivå. Den fremsto derfor som resultat av en prosess hvor en lokalt har styring med utviklingen. På denne måten fremsto ikke industri-diskursen som svak eller strukturert fra utsiden. Utviklingen på tomta forstås i stedet som styrt av lokale myndigheter, noe som var helt avgjørende: «Vi kan ikke akseptere at denne saken går til departementet (Hardanger Aftenblad, 30.10.2008).

I reetableringen av industri-diskursen ble aspekter ved kultur-diskursen inkludert. Sistnevnte ble delvis temmet, gjort til en del av førstnevnte. Vi er altså ikke vitne til noe markert brudd med den industrielle kulturen og identiteten i 0dda. De verdiene som skal skapes på tomta kommer fortsatt fra menneskets utnyttelse av ressurser, bare denne gangen fra 0ddas industrihistorie. Industriens tilnærming til verdiskaping blir dermed reprodusert. Lokale myndigheter fremstår igjen som om det er de som har hendene på rattet. 0dda er fortsatt et industrisamfunn, noe som kom godt fram i et av intervjuet vi gjorde med en kvinne fra 0dda: «Jeg håper 0dda aldri blir noe annet enn en industribygd . . . Fordi det er det vi er.»

En periode med stabilisering har tydeligvis nå tatt over etter år med konflikt og manglende evne til å handle. Den prosessen jeg har beskrevet rissene av over viser oss konturene av en ny måte å gripe utfordringer på. Særlig gjelder dette erkjennelsen av at styring foregår på flere nivåer og at kommunen bare inngår som én av mange andre aktører i et styringsnettverk. Utover det ser det ut til at den industrielle diskursen fortsatt lever i beste velgående i 0dda. Arbeidet med å få revet ovn 1 og 2 som pågår i skrivende stund, er et tydelig uttrykk for dette.

Litteratur:

Laclau, E. og Mouffe, C. (2001) Hegemony and socialist strategy: towards a radical democratic politics (2nd ed.). Verso, London.

Madsbjerg, C. (2002) Som at tegne i vand -Interview med den argentinske filosof Ernesto Laclau. I Laclau, E. og Mouffe, C. (red.) Det radikale demokrati : diskursteo- riens politiske perspektiv. Roskilde Universitetsforlag, Frederiksberg: 239-251

NOU (2004) Effekter og effektivitet: effekter av statlig innsats for regional utvikling og distriktspolitiske mål. Norges offentlige utredninger NOU 2004: 2. Kommunal- og regionaldepartementet. Oslo:

St.meld (2008/2009) Lokal vekstkraft og framtidstru om distrikts- og regionalpolitikken. St.meld.nr. 25. Departementet. Oslo: 135 s.

St.meld. (2004/2005) Om regionalpolitikken. St.meld.nr.25 (2004-2005). Kommunal- og regionaldepartementet. Oslo:

St.meld. (2005/2006) Hjarte for heile landet. Om distrikts- og regionalpolitikken. St.meld. 21 (2005-2006). Kommunal- og regionaldepartementet. Oslo:

Stavrakakis, Y. (2000) On the emergence of Green ideology: the dislocation factor in Green politics. I Howarth, D. R., Norval, A. J. og Stavrakakis, Y. (red.) Discourse theory and political analysis : identities, hegemonies and social change. Manchester University Press, Manchester: 100-118