Hvert fjerde år presenterer regjeringen sin melding til Stortinget om regional- og distriktspolitikken. Meldingen kommer noen måneder før stortingsvalget, og blir gjerne drøftet av det avgående Stortinget på et av dets aller siste møter før det går fra hverandre. Dermed blir meldingen også et innspill i valgkampen. Selvrosen blir tydeligere enn den kritiske analysen.

Meldingen bør ideelt begynne med en presentasjon av hovedmålene regjeringen har arbeidet med å oppfylle. Den bør gjennomgå virkemiddelbruken i og resultatene av politikken i løpet av de siste fire årene, og den bør legge frem en plan over prioriterte oppgaver regjeringen vil arbeide med dersom den får fortsette etter valget. Dersom stortingsvalget fører til endret politisk farge på regjeringen, vil den nye regjeringen presentere en ny melding om dens prioriterte oppgaver Det var dette regjeringen Stoltenberg II gjorde etter at den avløste Regjeringen Bondevik II i 2005 (St.meld nr. 21(2005-2006).

Regjeringen sendte sin melding til Stortinget den 17. april 2009. Kommunal- og forvaltningskomiteen leverte sin innstilling (Innst. S. nr 304) til Stortinget 5. juni, og stortingsdebatten om regionalmeldingen fant sted den 12. juni fra kl. 11.38 til kl. 13.10. Etter å ha nedstemt et forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet (med 67 mot 37 stemmer) om at regjeringen skulle utrede og fremme forslag om å overføre fylkeskommunenes strategiske midler til næringsutvikling til kommunene, ble innstillingen enstemmig vedlagt protokollen, og der hviler den godt.

Den historiske sammenhengen

I en omtale i PLAN (Hansen 2007) av «Hjarte for heile landet», den rød-grønne regjeringens melding fra 2006, forsøkte jeg å se meldingen i et historisk perspektiv. Jeg gjengir konklusjonen i denne artik- kelen:

«Regionalmeldingen er en etappe i et langt løp. Den svekkes av at de institusjonelle rammene den skal foregå innenfor (funksjonsfordeling og geografisk inndeling) ikke er kommet på plass. Ved å fokusere på små steder og enkeltmennesker vil meldingen vise at den bryr seg om grasrota, men gode intensjoner er ikke nok. De skal omsettes til handlinger som monner, i kroner og ører og i politisk endringskraft. Dialogen mellom de i posisjon og de i opposisjon skjer i for liten grad i det politiske systemet, men overlates til mediene, som ikke utmerker seg så meget gjennom interesse for de lange linjene som gjennom fiksering på enkeltsaker.

Globaliseringens betydning for regionalpolitikken er underkommunisert. Stortingsmeldingen blir for enkel og for spinkel som grunnlag for utviklingen av en offentlig politikk. I stedet overlates det til finansielle og industrielle aktører, til arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner å fatte beslutninger av stor regionalpolitisk betydning, så som lokalisering av nye forretningsvirksomheter. Dette behøver ikke å være en uheldig utvikling, mens jeg synes å se en tendens til at regionalpolitikken glipper ut av politikernes hender, fordi de prioriterer mer sekundære tiltak med stor symbolverdi, og fordi distriktspolitikken overordnes regionalpolitikken. Planstaten er svekket og stadig større deler av samfunnsplanleggingen skjer utenfor det politiske systemet. Det hviler et stort ansvar på regjeringen og Stortinget. Prioritet bør gis til løsningen av oppgavefordelingen og den nye regioninndelingen. Om resultatet blir at ingen vesentlige endringer skjer, vil den politiske styringen av den regionale utviklingen ytterligere svekkes.»

«Lokal vekstkraft og framtidstru» eller «På stedet hopp»?

Den nye meldingen innebærer ikke noen betydelige endringer i politikken. Tittelen på St.meld. nr. 25 (2008–2009) indikerer at regjeringen følger et nedenfra og opp-perspektiv. Distriktspolitikken får større oppmerksomhet enn regionalpolitikken. Det anlegges et «froskeperspektiv» på distriktene der man med fordel kunne ha anlagt et «fugleperspektiv» på hovedtrekkene i den regionale utviklingen og hvordan denne påvirkes av den globale økonomiske og teknologiske utviklingen. Arbeidet med stortingsmeldingen ble nok påbegynt mens Norge ennå surfet på høykonjunkturbølgen. Bølgen brast midt i skrivearbeidet, og det ble ikke anledning til å gi krisen den plass i meldingen den kunne ha hatt dersom meldingsskriverne og deres politiske oppdragsgivere fra første stund hadde bestemt seg for aktivt å inkludere de globale prosessene i arbeidet.

Meldingsskriverne fokuserer på lokal vekstkraft – det er der fremtidstroen finner sin dynamikk. Leserne blir invitert til å glede seg over at Vadsø ble årets bosettingskommune i 2008 (Boks 3.9, s. 39), og at Vinje kommune ble kåret til Norges kulturkommune i 2009 (Boks 3.11, s. 43). 0g det er med stor lettelse en kan konstatere at resultatet av MERKUR-programmet er at bare én distriktsbutikk er forsvunnet fra Agder- fylkene i løpet av de siste fem årene (Boks 3.7, s. 37).

Det blir noe merkelig passivt over meldingen. I min historiske oversiktsartikkel (Hansen 2007) foretok jeg en uhøytidelig analyse av distrikts/ regionalmeldingenes forsider. De første meldingene med illustrasjoner på forsiden viste steder, som Reine i Lofoten (med et lite utsnitt av Karl Johans gate i den ene billedkanten), Førde i Sunnfjord og Namsos. De siste meldingene ser mer ut som fotoalbum med bilder av enkeltmennesker eller små grupper mennesker som smiler til fotografen. Individet, ikke stedet står i fokus.

Hovedbildet på forsiden i den siste meldingen om lokal vekstkraft og framtidstru viser en grønn eng og blå himmel, og elleve unge mennesker (seks kvinner, fem menn) som tar fart og hopper i været. De viser lokal vekstkraft. Min alternative tekst til bildet og til stortingsmeldingen er «På stedet hopp». Tyngdekraften tar oss alle. Regjeringen tråkker vannet. Store styringsutfordringer legges døde. Stortingsmeldingen er kjedelig lesning. Mye av den er oppramsing av sektorpolitikk som kan ha romlige konsekvenser. Jeg finner det ikke nødvendig å referere til disse delene av meldingen. La meg avgrense meg til ett problem som ikke har funnet sin løsning, nemlig funksjonsfordelingen.

Funksjonsfordelingen og den administrative inndelingen: kommunene

Den nåværende regjeringen ga i den forrige distrikts- og regionalmeldingen uttrykk for at det var viktig å få på plass en mer robust geografisk administrativ struktur. Forsøkene på å komme til enighet om en kommunereform endte med at Stortinget 7. juni 1996 slo fast at alle kommunesammenslutninger skulle være frivillige. Etter dette vedtaket er det gjennomført fem frivillige sammenslutninger som i alt berørte ti kommuner, slik at antallet kommuner i Norge sank fra 435 i 1996 til 430 i 2008, eller med vel en prosent på tolv år. Antallet kunne lett vært mindre. Skjerstad kommunes rådmann anbefalte sammenslutning med Bodø. Formannsskapet fulgte rådmannen enstemmig. Kommunestyret var delt, men med et klart flertall for sammenslutning. I siste instans er det folket selv gjennom en

Referanser :

Regionalmeldingen viser, som

tidligere regionalmeldinger, til en del

publikasjoner som har dannet noe av

grunnlaget for meldingen. Men de aller

fleste referansene er så upresise at

leseren ikke kan bruke dem til å finne

de publikasjonene som er brukt. Det vil

igjen si at leseren ikke kan gå kritisk

gjennom de premissene som bygger

på foreliggende publikasjoner. Slik

referansene nå er presentert forteller

de i grunnen bare at de som har

arbeidet med meldingen, sannsynligvis

har lest mye.

Denne anmeldelsen har bare en

begrenset referanseliste. En fyldigere

liste finnes i Hansen (2007):

Hansen, J. Chr. (2004) Ansvarsforde- lingen mellom stat, fylke og kommune, Hva gjør man i Danmark, og hva tenker man på i Norge? PLAN nr. 4/2004.

Hansen, J. Chr. (2007) «Hjarte for heile landet» – Hvilken distrikts- og regionalpolitikk vil den rød-grønne regjeringen føre? PLAN nr. 1/2007.

Innst. 5, nr. 304 (2008-2009). Innstilling til Stortinget fra kommunal- og forvaltningskomiteen om lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts- og regionalpolitikken.

St. meld. nr. 21 (2005-2006) Hjarte for heile landet. Om distrikts- og regionalpolitikken.

St. meld. nr. 25 (2008-2009) Lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts- og regionalpolitikken

folkeavstemning som avgjør saken. I Skjerstad var det én stemmes overvekt for sammenslutning.

Årsakene til at folk holder ved det gamle kan være mange og gode, men avgjørende er det nok at statens overføringer til små kommuner kompenserer for smådriftsulempene. Status quo er at 54 prosent av Norges kommuner har mindre enn 5000 innbyggere. I Nord-Norge og Nord-Trøndelag andelen 75 prosent. Å holde fast ved frivillighetsprinsippet innebærer status quo. Hvorfor kan ikke regjeringen si dette i klar tekst stortingsmeldingen? Dette har nemlig betydning for funksjonsfordelingen mellom kommune, fylke og stat. Det er grenser for hvor mange samfunnsfunksjoner småkommunene kan påta seg. For tiden foregår det en ganske livlig diskusjon i pressen om manglende kompetanse i mange småkommuner for å løse samfunnsoppgaver som det eventuelt kunne være aktuelt å flytte fra fylke til kommune.

Ett eksempel: Bergens Tidende kan den 29. mars 2009 melde i en stor overskrift at «Barneombudet vil ha vekk små kommuner». Det barneombudet beklager seg over er at mange kommuner har for lite befolkningsgrunnlag til å gi dem som trenger det den nødvendige hjelp. 0g barnevernet krever mange penger og godt kvalifiserte fagfolk. To dager etterpå rykker ordføreren i Meland kommune i Nordhordland ut med en anmodning til barneombudet om å lytte mer, «... for vit og forstand er godt fordelt utover landet. Det er så enkle svar dei har, desse autoriserte allvitarane inne i 0slo.» Bergens Tidende betegner Meland som «den vesle nordhordlandskommunen». Den vokser raskt(20 prosent mellom 1998 og 2007), har nå 7000 innbyggere, og flere kommer til, ikke minst fra Ber- gen som, bare for å nevne det, ligger en halvtimes kjøring unna. 0rdføreren i Meland minner om at «vi har god røynsle med interkommunalt samarbeid». I neste avsnitt forteller han at kommunen «etter at det interkommunale PPT-kontoret i Nordhordland braut saman» har bygd opp et godt og bredt fagmiljø på fem-seks personer i en barne- og familietjeneste der fem faginstanser er samlet i et kontorfelleskap. Der er det helsestasjon, jordmor, psykiatri, PPT og barnevern med i alt fem-seks ansatte. Ja vel, men dette kontoret har jo mye bredere oppgaver enn barnevernet. Et kontorfelleskap er dessuten ikke nødvendigvis et samarbeidsteam.

Funksjonsfordelingen og den administrative inndelingen: regionene

Soria Moria-erklæringen til regjeringen Stoltenberg i 2005 forutsatte en regionreform. Dersom viktige samfunnsoppgaver skulle kunne overføres fra stat til region, burde regionene ha et befolkningsunderlag som gjorde dem i stand til å bygge opp spesialiserte tjenestetilbud, og de burde også være så store at en overordnet regional planlegging kunne finne sted innenfor regiongrensene. Det forelå vektige utredninger blant annet om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune. Ulike regionalternativer ble presentert. Den mest radikale var å gjøre landsdelene til regioner, den minst radikale var å ikke gjøre noen ting. Mellom disse to ble det skissert konkrete mellomløsninger, som for eksempel sammenslutning av agderfylkene, trøndelagsfylkene og innlandsfylkene i de østlige delene av Østlandet. Utfallet var imidlertid gitt da det ble klart at også fylkessammenslutninger skulle skje etter frivillighetsprinsippet som forutsatte folkeavstemninger.

Stortingsmelding nr. 25 (2008–2009) avsto fra å fremme konkrete forslag om endringer i fylkesinn- delingen slik at antallet regioner kunne bli lavere. Regionreformen ble krympet til en forholdsvis spinkel forvaltningsreform. Stortinget bestemte dette den 18. desember 2008. Fra 2010 skal den nye funksjonsfordelingen være klar. De oppgavene som skal flyttes fra staten, skal flyttes til de nåværende fylkene. Dersom man aksepterer at regionenes størrelse har noe å si for funksjonsfordelingen, kan man regne med at antall oppgaver som desentraliseres til det nåværende fylkesnivået ikke vil skille seg vesentlig fra den nåværende fordelingen. Det gikk akkurat slik jeg fryktet i konklusjonen i artik- kelen i PLAN i 2007. Berget fødte en mus. Først stoppet Stortinget kommunereformen, så region- reformen. Tornerose behøver ikke å frykte prinsen, hun kan sove i fred. Hekkene er kjempehøye.

Konklusjon

Det skulle egentlig være nok å minne om mine konklusjoner fra en tidligere artikkel (Hansen 2007) som er gjengitt i innledningen til denne omtalen. De endringene som var bebudet, skulle ikke komme til å gjelde den geografiske inndelingen. Den står fast og jeg kan ikke se hvordan den kan endres, skjønt jeg observerer at enkelte politikere begynner å stille spørsmålstegn ved frivillighetsprinsippet. De antyder en viss tvang dersom frivillighet ikke fører frem til ønsket resultat. Den omfattende danske kommune- og amtsreformen ble gjennomført under frivillig tvang (Hansen 2004) Men om ingen ting skjer med inndelingen, vil den nåværende funksjonsfordelingen forbli forholdsvis uendret.

Debatten om funksjonsfordelingen kom igjen på den politiske dagsordenen utover sommeren 2009. Høyre og Fremskrittspartiet gikk inn for å styrke kommunenes roller, og dette kunne forutsette kom- munesammenslutninger. Venstre fulgte opp ved å stille kritiske spørsmål til frivillighetsprinsippet. Den nye samhandlingsreformen i helsesektoren forutsetter så vel økonomisk som politisk styrking av kommunene. Siden kommunene stort sett avviser forslag til sammenslutninger, må staten gripe inn.