Kulturarven oppfattes i dag som en formbar og ettertraktet ressurs i mange byutviklingsprosjekter, med transformasjon av nedlagte industriområder til attraktive byområder. Vern gjennom bruk og verdiskaping er sentrale strategier for kulturminne- politikken. Arbeidet med industriarv stiller både kulturminneforvaltning, planleggere, eiendomsutviklere, øvrig næringsliv og ulike brukergrupper overfor særskilte utfordringer for å nå disse målene. Hvordan brukes industriarven i byutviklingsprosesser, og kan fokuset på kulturarven åpne opp for nye strategier i dagens byutvikling?

I mange norske byer og tettsteder er kulturarven de senere årene blitt tillagt en aktiv rolle i by- og regionutvikling. Dette har ikke minst sammenheng med utviklingen av et kulturbasert byutviklingsideal, der transformasjonsprosesser i byer som Newcastle, Bilbao, Boston og Baltimore har dannet viktige forbilder for byutvikling over hele den vestlige verden. Utviklingen må også ses i lys av tilgren- sende strategier for byutvikling knyttet til merkevarebygging og stedsforedling, ikke minst inspirert av internasjonale forskere og guruer som Richard Florida (2002; 2005; 2008) og Charles Landry (2000).

Transformasjon av nedlagte industriområder til attraktive byområder er en internasjonal trend som også brer seg i norske byer og tettsteder. Mulig- hetene for gjenbruk og transformasjon er mange, og felles for flere av de pågående prosjektene er et uttalt ønske om å bruke industriarven som en ressurs i disse prosessene. Det er altså noe utover at tomtene er sentralt beliggende utviklingsareal som appellerer til planleggere, utbyggere, eiere og brukere. NIKU har de senere årene sett nærmere på hvordan byens historie og fysiske kulturarv doku- menteres, analyseres og tas i bruk. I denne artikkelen vil vi på grunnlag av flere av de undersøkelsene vi har gjort, forsøke å sammenfatte hvordan kulturarven integreres og brukes i et utvalg av slike prosesser, og se på hvordan fokuset på kulturarven kan åpne for nye byutviklingsstrategier. I de prosjektene som artikkelen tar utgangspunkt i, er industriarven brukt som innfallsport til å forstå hvordan historien kan være en ressurs i transformasjon og byutvikling.

Industriarv – fra paria til populær

Synet på hva som er kulturarv har endret seg de siste 20 årene. Fra å være fokusert på kulturminnenes kildeverdi og verdier som autentisitet, representativitet og kulturhistorisk betydning, stiller samfunnet i dag andre spørsmål om fortiden, noe som også innebærer ulike tilnærminger til, og annen bruk av, kulturarven. Jan Kolen, professor i kulturarv ved Amsterdams universitet, har omtalt dette som et internasjonalt paradigmeskifte – fra et beva-rings- til et transformasjonsparadigme (Kolen 2006).

Kulturarven er i større grad blitt en ressurs for formgiving og «branding» av byer og regioner, opplevelsesturisme, sosiale og kulturelle endringsprosesser og regionalt og lokalt entreprenørskap. I tråd

med dette har også kulturarven endret karakter – den er ikke lenger statisk og med krav på legal beskyttelse og bevaring, men fungerer også som en formbar ressurs. Det stilles blant annet spørsmål om kulturarvens muligheter for å generere et mangfold av historier, meninger og erfaringer. Dermed utvides betydningen av kulturarvsbegrepet til også å omfatte den immaterielle verden av erindringer, historier, erfaringer og levde praksiser som er knyttet til et sted. Slik sett er både Kulturminneåret 2009 og det nasjonale Verdiskapingsprogrammet (se egen artikkel i bladet; red. anm.) uttrykk for at kulturarvsbegrepet – og fortidens rolle og betydning – er dynamisk og i endring.

Samtidig har kulturarven gjennomgått en demokratiseringsprosess i løpet av de siste 20–25 årene. Kulturarven er ikke lenger utelukkende definert av akademisk utdannede eksperter, politikere eller en smal «smakselite», men både tilgjengelig og relevant for store deler av samfunnet. Demokratiseringen har også gjort kulturarven tilgjengelig for mange, og til et egnet felt for å skape nettverk for politisk og kulturelt samarbeid, for å bygge nye, felles identiteter og for bred mobilisering og deltakelse. Slik har historie- og kulturarv også blitt et sosialt felt som kanskje kan forklare hvorfor steder, landskaper og byer blir stadig mer innkapslet i erindringer og personlige erfaringer, og hvordan kulturarven i dag er et mangfold av minner og miljøer av ulik alder?

Dette ikke minst uttrykt gjennom synet på industriarven. Den svenske historikeren Maths Isacson (2007, 2009) har vist hvordan synet på industriarv har endret seg fra midten 1970-tallet da feltet knapt var anerkjent som kulturarv til gradvis å bli innlemmet i kulturminnesektorens portefølje utover på 1990-tallet. I dag har industrihistorie og industriarv en sterk forankring i kulturminneforvaltningen; men ikke bare innenfor denne sektoren er industriarven særlig verdsatt. 0gså andre aktører finner denne arven relevant og aktuell – slik vi ser det i dagens byutvikling.

Samtidig med at feltet har blitt anerkjent og stuerent som kulturarv har definisjonen og forståelsen av industriarv endret seg. På 1970- og 80-tallet dominerte en sterk sosialhistorisk diskurs industriarvfeltet, blant annet som et uttrykk for at industrihistoriens betydning var forbundet med et overgripende politisk mål om likeverd og rettferdighet. Dette ser vi for eksempel i Norge gjennom St. meld. nr 39 (1986–87) Bygnings- og fornminnevernet, som fremhevet betydningen av fredning av arbeidermiljøer og industriminner, samt minner knyttet til kvinners arbeids- og hverdagsliv (s. 15). Typiske objekter og miljøer som ble fredet eller regulert til bevaring i denne perioden, var blant annet arbeiderboliger. Som en konsekvens av dette forelå også Riksantikvarens verneplan for tekniskindustrielle kulturminner i 1994. Planen pekte ut 6 nasjonalt prioriterte anlegg. De fleste av disse er i dag i drift som museer. Felles for dem er også at de hovedsakelig ligger utenfor byenes mest sentrale strøk og dermed ikke har vært gjenstand for transformasjon. Verdier som autentisitet, helhetlige miljøer og representativitet var viktige begrunnelser for utvalget som skulle representere virksomheter og næringer som har vært vesentlige for utviklingen av Norge som industrinasjon. Hovedsakelig dreier dette seg om kulturminner og kulturmiljøer som representerer en tidlig fase av industrialiseringen, men med vekt også på geografisk fordeling.

I tillegg er det utarbeidet landsverneplaner for enkelte typer tekniske og industrielle kulturminner som har hatt stor nasjonal betydning, og som skiller seg ut både i antall og omfang.

Utover på 1990-tallet ser vi at verdiskaping og næringsutvikling, og med estetikk og opplevelser som viktige perspektiver, får gjennomslag i kultur- minnesektoren. Denne verdiskapingsdiskursen har forsterket seg på begynnelsen av 2000-tallet og gir seg blant annet utslag i at industrihistorien blir mer abstrakt og industriarven mer estetisk og opplevelsesfokusert (Isacson 2009:119). Fokuset er ikke lenger bare på arbeids- og hverdagsliv, men på vakre fasader og suggestive helhetsmiljøer – ikke minst synliggjort i et økende antall høyskoler, hoteller, kulturarenaer, restauranter og kreativ industri som har etablert seg i nedlagte og omformete industrilokaler. Det nevnte Verdiskapingsprogrammet er et eksempel på at kulturarvsbegrepet er dynamisk og i endring. Ett av prosjektene er omdanningen av Hammerdalen i Larvik fra industri til høyskole- senter, boliger og kulturindustri; et annet prosjekt setter fokus på hvordan historie og kulturarv kan tas i bruk som basis for ny vekst i 0dda. Programmet er også et uttrykk for at arbeidsmetoder og virkemidler for ivaretakelse og bruk av kulturarv har utviklet seg. 0ffentlig/privat partnerskap og samarbeid er blitt vanlig.

Utfordringer knyttet til ivaretakelse av industriarv

Industrialiseringen er en sentral del av norsk byutvikling, og industriarven er fremhevet i mange kommunale planer og lokale prosjekter. Industria- lismen har satt tydelige spor i landskapet, både med hensyn til bosetting og transport, den har påvirket klima og formet samfunnsinstitusjoner. Utfordrin- gen knyttet til å ivareta industriarven aktualiseres kanskje sterkest i byene der arealene utsettes for press og transformasjonsbehovet er størst, samtidig som framveksten av byene er så nært knyttet til industrialiseringen. Industriarven omfatter ikke bare bygninger og landskap, men også strukturer, objekter, gjenstander og symboler av ulike materialer fra forskjellige epoker. Selv om mulighetene for bruk/

Figur 1. Fra FMV – Fredrikstad Mekaniske verksted. (Foto: NIKU)

gjenbruk, omforming, dokumentasjon og konservering av industriarven er mange, er det også mange utfordringer knyttet til bruken av den. Bruken er både knyttet til spørsmål om eiendomsrett, tilgjengelighet, sikkerhet, forurensing og teknisk tilstand.

En særlig utfordring er knyttet til den materielle siden ved industriarven. Selv der det er dokumentert viktige kulturhistoriske kvaliteter som det er ønskelig å ivareta og bruke, stiller anleggenes art og karakter disse målsettingene på prøve. Parametere som areal (både bygningsareal og samlet areal på industriområdet), volum på bygninger og produksjonsanlegg, materialkvalitet, teknisk tilstand, forurensning (både i grunn og gjennom materialbruk), vedlikeholdskostnader og kulturminnefaglige krav ved ombygging/ restaurering (blant annet knyttet til å beholde størst mulig grad av materialautentisitet, bruk av tradisjonelle håndverksteknikker) kan være svært krevende i transformasjonsprosesser der andre interesser skal veies mot målsettingen om å bygge på historien som ressurs.

En annen utfordring er de mange tekniske installasjoner og bygg som av ulike grunner ikke kan fylles med ny «bruksrettet» funksjon. Et viktig trekk ved industrianlegg er de mange midlertidige og «tilfeldige» bygg og tekniske installasjoner som er oppført for å tilfredsstille nye behov knyttet til innovasjoner i produksjonslinjen etc. Dette er elementer som kan være utfordrende å innpasse i forhold til blant annet dagens idealer om offentlige byrom og plassdannelser.

Andre utfordringer er knyttet til ivaretakelse av gatestruktur, variasjon i bygningstyper, materialer og uterom, med andre ord å ivareta karakteren av industrilandskap/bylandskap, men med rom for endringer og tilføyelser. 0gså på et overordnet, strukturelt nivå er det utfordringer knyttet til byens industriområder som ofte har vært avsondret og tydelig skilt fra byen, og som nå skal integreres som en del av dagens aktive bykjerne. Både Hammerdalen i Larvik, Værste i Fredrikstad og LKAB-Trekanten i Narvik er eksempler på denne type utfordring.

Industribebyggelse har også en rekke kvaliteter som gjør dem velegnet til ny bruk og tilpasninger. Sammenhengende gulvflater og store åpne vindus- åpninger gir stor fleksibilitet i tilpasninger, med mange muligheter for utnyttelse. Mange av anleggene har kvalitetsmessig gode bygninger og er oppført med solide materialer. 0g ikke minst har mange av anleggene og områdene en sentral plassering som kan være viktige kvaliteter både med tanke på infrastruktur og tilgjengelighet. Mange industrian-legg- og områder inneholder også elementer og objekter med en sterk symbolfunksjon i bybildet og i byens «skyline», som kraner eller fabrikkpiper. Samtidig er mange industrianlegg av relativt ny historie. Både i Narvik og i Fredrikstad finnes fremdeles mange som har arbeidet på anleggene. 0g mange av byens innbyggere har slektninger, fra både egen og yngre generasjoner, som har arbeidet på LKAB og på Fredrikstad mekaniske verksted. Dette gir mulighet for å knytte personlige erfaringer og erindringer til anleggene og dermed gi de nye områdene sterk lokal forankring og identitet.

Ulike strategier for bruk av kulturhistoriske kvaliteter

Det er mange eksempler på vellykket og kreativ gjenbruk og omforming av industrianlegg. Likevel er det viktig å stille spørsmålene: hvordan ivaretas industrihistorien og dens ulike aspekter i den på- gående de-industrialiseringen og transformasjon av industribyenes sentrale strøk? Med hvilke metoder og perspektiver synliggjøres industribyens kompleksitet og mangfold? Våre studier i et utvalg norske byer – Fredrikstad, Narvik, Drammen, Larvik og 0slo – viser noen valg av strategier for bruk av industriarv som byutviklingsressurs.

I Fredrikstad er det tidligere verftsområdet for Fredrikstad mekaniske verksted – kalt Værste – et uttalt satsingsområde for byutvikling. 0mrådet er stort – over 800 dekar – og med flere eiere. Fremdeles drives industrivirksomhet på deler av områ- det. Værste er preget av at det er et område under

Figur 2. Fra FMV – Fredrikstad Mekaniske verksted. (Foto: NIKU)

utvikling. Deler av området er sterkt omdannet, for eksempel gjennom riving av bygninger/installasjoner og bygging av nye bolig- og næringseiendommer, som C0WIs nye bygg og det nye bygget for Tollvesenet. De fysiske sporene etter tidligere industrivirksomhet er tydelige – særlig i form av store produksjonshaller, men også kraner og dokkområ- det. Likeledes finnes enkeltelementer og objekter – ofte løsrevne og ufullstendige – som anekdotisk vitner om tidligere virksomhet (se figur 1 og 2). En særlig utfordring har vist seg å være den tekniske tilstanden til mange av disse byggene og anleggene.

Likevel er det en målsetting i utviklingen av området å ta vare på mange av de eldre bygningene og installasjonene. Det er satset på bevaring av signalbygg (for eksempel noen av hallene) og det er uttrykt ønske om bevare en eller flere kraner. Uteområdene er delvis ryddet og moderne nybygg tilført (C0WI og høyskolene). «Harmonisk kontrastering» var en betegnelse en av informantene benyttet på den tilnærming som er valgt.

En av de største attraksjonene i området er Fredrikstad stadion (figur 3). Denne er lagt mellom ytterveggene i to av de gamle hallene på verftet. At stadion ble lagt hit – etter mange diskusjoner lokalt – har vist seg å være et viktig grep for utviklingen av området. Ikke minst fordi det ble anlagt gangbro mellom Værste og Fredrikstad sentrum som åpnet området for byens befolkning og integrerte det i den øvrige byen på en aktiv måte. Fotballen er også viktig som identitetsskaper. Spillerne kalles lokalt «kællane» – et uttrykk som tidligere ble brukt om arbeiderne på verftet, og har dermed ivaretatt noe av identiteten knyttet til verftet.

Strategier som er valgt i utviklingen av området er å spille på den nære og kjente historien (for eksempel gjennom bruk av navn fra den tidligere virksomheten – et av de nye boligområdene er kalt

Figur 3. Fredrikstad stadion midt på bildet og nytt bygg for COWI til høyre. (Foto: NIKU)

Figur 4. Seilduksfabrikken ved Akerselva, nå Kunsthøgskolen i Oslo. (Foto: NIKU)

Beddingen). Det er også en uttalt strategi å bruke kultur aktivt i utviklingen av området – på flere måter. Ett grep har vært å legge kulturarrangementer hit, blant annet slik at folk får et aktivt forhold til området. Et annet grep er et bevisst valg av hvilke næringer/funksjoner man ønsker å ha i området (kulturindustri, høyskoler) for å gjøre det attraktivt og dynamisk.

I Narvik skaper det digre arealet og de mange bygningene og installasjonene i området kalt Tre- kanten store utfordringer både for politikere, planleggere, eiere, næringsliv og andre aktører. Allerede i 1992 ble de første idékonkurransene om bruken av området arrangert, og senest i 2004 ble det gjennomført en work-shop om fremtidig bruk.

Hittil er kun et kjøpesenter lokalisert på tomta, men et annet er under planlegging sammen med en sportsarena. Mange andre ideer og forslag har vært fremmet, men ikke iverksatt. Kanskje byen ikke trenger disse arealene?

Det har ikke vært store diskusjoner om industriarven knyttet til dette området, verken som lokal og nasjonal historie eller som ressurs for utviklingen av området. På området finnes et fåtall verneverdige bygninger, blant annet Lokstall 1 som er fredet. Den ble også valgt som Narviks 1000-årssted. Kanskje er historien for nær i tid – og problematisk? Malmtrafikken med jernbanen, lageret og utskipningskaia var det sentrale området i Narvik og satte sitt preg på byen, både visuelt og i form av lyd – hele døgnet.

Langs Akerselva i Oslo er industriarven særlig ivaretatt gjennom å fokusere på aktiviteter langs elva og de materielle strukturene fra industrihistorien. I dag er det flere ansatte i ulike virksomheter langs elva enn i de tidligere periodene med høyest aktivitet. Dette blir tidvis trukket frem som et argu- ment for at transformasjonen er en naturlig konsekvens av endrete økonomiske forutsetninger, og at dagens aktivitet er de gjeldende drivkrefter på samme måte som industrialiseringen var det i tidligere byutviklingsperioder.

De fysiske sporene er mange, både i form av bygninger, broer og rester av ulike tekniske innretninger og murer i elva. Det er et betydelig innslag av bygninger og anlegg i rød murstein, som både reflekterer arkitektonisk stil og monumentalt rom nødvendig for å romme teknisk utstyr på 1800-tal-let, og samtidig speiler vernestrategier med vekt på verdier som arkitekturhistorie og estetikk. Både dokumentstudier og feltobservasjoner viser tydelig at bygninger, arkitekter, arkitekturhistorisk interessante elementer og objekter er vektlagt fra kultur- minneforvaltningens side i arbeidet med industriarven langs Akerselva. Særlig er mange av de større bygningene viktige visuelle elementer, der størrelse og karakter blir vektlagt som sentrale verdier i kulturmiljøet – de skiller seg ut og blir meningsbærende i forhold til virksomheten.

Utearealene i mange av de områdene som er «omformet» er i stor grad strippet for rester etter industriarv, og utformet i henhold til dagens idealer for byrom, med tydelige romavgrensninger, steinlegning, beplanting, belysning, benker og kunstinstallasjoner (figur 5).

Dette kan fort skape gjenbruk uten kobling til tidligere historie på plassen (blir arkitektur/design- element). Noen boliger er også bevart, men ikke tydelig i den nye «industrien langs elva» – mer som opplevelseselementer og historiefortellende anekdoter i tilknytning til park/rekreasjon.

I studien av Akerselva er det også tydelig hvordan etableringen av elva som et rekreasjonsområde for byens befolkning, i kombinasjon med kulturbasert byutvikling, har vært førende for valg av strategier for integrering av kulturminnekvaliteter. Hovedfokus i omformingen kan således beskrives som en «parkifisering» av den blå-grønne strengen langs elva med et miljøperspektiv som favner grønne verdier og estetiske elementer som omkranser

parken. I denne sammenhengen kan det være relevant å stille spørsmålet om i hvilken grad industriarven er erkjent som industriminner og oppfattet som minner om industri? Er kulturarvsstempelet blitt et instrument i kampen for jobber og offentlige midler? Dette er noe vi vil dykke videre ned i i fortsettelsen av prosjektet.

Industrialiseringen av Drammen er knyttet til trelast og papirindustri, som fra 1850-tallet og framover preget bruken av elvebredden. Etter hvert som papirindustrien ble lagt ned, ga dette grunnlag for ny byutvikling, og åpnet for flere strategier for hvordan områdene langs Drammenselva kunne utnyttes.

Papirindustriens materielle levninger har i mange tilfeller vært til hinder for aktivering av elvebredden. Store volumer har hindret tilgjengelighet og visuell kontakt med elva, og gjenbruk av tekniske installasjoner er ikke åpenbart praktisk. I tillegg samsvarer ikke industriområdenes utendørskvaliteter med synet på hva som er attraktive byrom og rekreasjonsarealer. På den annen side var Drammens opprinnelige bystruktur, før de store industrianleggene ble reist, i langt større grad åpen mot elva. Papirindustrien kan dermed sies å representere en begrenset fase i formgivning av byen.

Dette viser hvordan kulturhistoriske kvaliteter kan velges som byutviklingsressurs, men også at Drammens utvikling siste 15 år kan sies å være kulturhistorisk forankret i 1800-tallsbyen, mens industrihistorien i større grad er ivaretatt som frag- menter – som anekdotiske historiefortellere om at industrien har vært her, men i dag er erstattet av ny aktivitet.

Strategier for bruk av kulturarv som ressurs i byutvikling:

• Rekonstruksjon:

Innebærer at noe som engang var (forsøksvis) gjenskapes. Har spesielt vært valgt som strategi i en del østeuropeiske byer, blant annet i Polen, som ble ødelagt under 2. verdenskrig, og i byer som Berlin og Dresden, som har søkt å gjenskape ideen om byene slik de framsto før krigen og kommunisttiden. En formmessig rekonstruksjon, men med intensjon om at dette også skal kunne gjenskape en historisk identitet og fysiske rammer for det gode bylivet.

• Museal strategi:

Hensynet til helhetlig og autentisk bevaring av et område overordnes alle andre hensyn. Ny utbygging er i utgangspunktet uønsket, og utfordringene er knyttet til hvordan man skal vedlikeholde, fornye og tilpasse ny bruk på en måte som optimaliserer kulturarven som ressurs.

• Strukturell strategi:

Innebærer å skille mellom stabile strukturer og mer flyktige morfologiske uttrykk, for eksempel å ta vare på kvartalsstrukturer, gateakser eller bygningsvolum, mens materialbruk, fasader og morfologiske detaljer i mindre grad blir vektlagt. En slik tilnærming har tradisjonelt stått sterkt i Italia, Frankrike og Spania der tradisjonelle bymessige livsformer har overlevd i gamle byer og de historiske lagene opptrer ved siden av og i kombinasjon med hverandre.

• Historisk/levende kulturmiljø:

Området betraktes som et samlet hele og det er den historiske sammenhengen mellom miljøets enkeltdeler som vektlegges. Til enkeltdelene hører bygninger og anlegg, men også elementer som stedsnavn, skilt og infrastruktur. Lesbarheten og forståelsen av sammenhengen mellom disse elementene oppfattes imidlertid som kultur- og kontekstavhengig og åpner dermed for et mer pragmatisk syn på kulturhistoriske verdier som i større grad kommuniserer med andre interesser.

• Fokus på enkeltbygninger/anlegg:

Vern eller fredning brukes i stor grad som virkemiddel i de tilfeller en bygnings eller et anleggs fysiske uttrykk ønskes ivaretatt i så uendret stand som mulig både materialmessig og arkitektonisk. Slik sikres en bygnings originale arkitektoniske uttrykk basert på en kulturminnefaglig vurdering som gjerne gjøres uavhengig av kommersielle vilkår.

• Designing with history:

Utnytting av industrielle dimensjoner og historiske strukturer kommersielt. Vern er ikke i seg selv et formål, men snarere et resultat av en strategi for hvordan et utviklingsprosjekt gjøres salgbart gjennom å være særegent og unikt.

• Lowbudget-tilnærming:

Direkte gjenbruk av funksjonstømte bygninger med et minimum av renovering. Åpner for en kombinasjon av bevaring og byutvikling som ivaretar behovet for byområder der det kommersielle potensialet ikke er styrende eller utnyttes fullt ut. I dette ligger det at området i seg selv ikke er kommersielt bærekraftig på kort sikt, men at det i byutviklingssammenheng fyller en funksjon som lokaliseringsmulighet for mindre og nystartede virksomheter med begrenset inntjening og betalingsevne.

• Fyrtårn:

Strukturer eller elementer kan utgjøre et områdes kjennetegn eller logo i form av å være et element «alle» forbinder med området. Bevaring av slike elementer handler gjerne mer om å bevare selve logoen enn å bevare selve elementet og knyttes ofte til branding av nye områder som steder med en særlig historie/særpreg.

(Etter Carlberg og Christensen 2003)

Hammerdalen i Larvik har gjennom hele byens historie vært brukt til industrielle formål og er et eksempel på hvordan de-industrialiseringen av samfunnet har tømt et område for funksjon (Berg og Larsen 2009). De materielle levningene gir en bred historisk fortelling om virksomheten i Hammerdalen, og avgrensningen mot omkringliggende bystruktur bidrar til å synliggjøre inndelingen av Larviks ulike bydeler som delvis er forankret i industrihistorien.

Figur 5. Sittebenk, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. (Foto: NIKU)

Figur 6. Papirbredden – Drammen Kunnskapspark, 2008. (Foto: NIKU)

Hvilken del av industrihistorien som vektlegges vil være avhengig av hva som skjer med Møllebygningen som representerer ulike driftsperioder fra 1859 og fram til nedleggelse rundt 2000. Det nyeste byggetrinnet fra 1990 er regnet som mindre verdifullt med hensyn til materialbruk og arkitektur enn

Figur 7. Hammerdalen i Larvik mellom Farrisvannet, fjorden, bysentrum og Langestrand. (Foto: Fjellanger Widerøe/ Treschow-Fritzøe)

de tidligere byggetrinnene, og er vurdert revet. Samlet vil bygningsmassen imidlertid kunne vise et bredere spekter av industrihistorien enn om deler av bygget rives.

Utvikling av Hammerdalen fordrer ny bruk som ventelig vil endre enkelte av områdets og bygnin-

Figur 8. Møllebygningen i Hammerdalen som viser ulike byggetrinn fra 1859 til 1990. (Foto: Treschow-Fritzøe)

genes karaktertrekk, men med strenge krav til transformasjon har Larvik delvis valgt en museal strategi som vektlegger hensynet til området som helhet og bevaring av autentisk materiale i større grad enn for eksempel i Drammen. I tillegg søkes en mer narrativ tilnærming til hvordan området skal videreutvikles med vekt på hvordan industrihistorien kan formidles og hvordan området kan integreres i byens sentrum, uten at dette foreløpig har kommet tydelig til uttrykk. Det er også fokus på hvordan uteområdene skal reflektere industrivirk- somheten og hvordan røffe og rå uttrykk kan balanseres med rensing og opprustning av fasa- dene. Retningslinjer for bruk av bygningsmateriale og beplantning er ett av virkemidlene som er tatt i bruk for å hindre at den industrielle karakter og atmosfære pyntes vekk.

Oppsummering

Samlet sett viser disse eksemplene ulike tilnærminger til hvordan kulturarven tas i bruk som ressurs i byutviklingsprosesser. Å skape utvikling med utgangspunkt i fortiden krever mer enn en sam- menstilling av historisk og nåtidig byggeskikk, mer enn en fortolkning av eksisterende topografi og historiske formspråk. Det kreves også en bevisst tilnærming til hvilken historie man ønsker å ivareta, formidle og fremvise i de nye byrommene som skapes og et nyansert syn på hvordan historie kan fortelles og oppleves. Et annet sentralt element er hvordan stedets historie blir utnyttet for å videreutvikle stedets identitet og befolkningens stedstilknytning i slike prosesser.

Industrihistorien er i mange byer forbundet med støy, forurensning, lukkede byrom og samtidig en «nær» historie som foreløpig ikke anses som minneverdig og verdifull som identitetsskaper. Men slik har det også tidligere vært for andre kulturhistoriske kvaliteter som i etterkant er tilkjent verdi av faglige, bruksmessige eller nostalgiske grunner. Kanskje vil industrihistorien i økende grad oppleve en lignende utvikling.

Eksemplene viser hvordan de fysiske elementene i seg selv ikke er nok til å legitimere industriminnenes videre liv, men at kvalitetene må erkjennes av noen som ønsker å ta dem i bruk. Forholdet mellom vern og utvikling handler også om behovet for arealer. For eksempel i Narvik er det på kort sikt ikke er behov for å fylle industriarealene med ny bruk, mens arealene i Drammen og 0slo i større grad utgjør sentrale lokaliteter for enkelte av driv- kreftene i byutviklingen. De 10 utvalgte industri- minnene i Riksantikvarens verneplan viser også dilemmaet i forhold til vern av fysiske strukturer ved at anleggene som er valgt ut i liten grad er utsatt for endring, mens 0slo som formidler av Norges mest omfattende industrireisning ikke har noen plass i denne måten å fortelle historie på.

Gjennom ytterligere undersøkelser av industriminner og minner om industri i den post-industri-elle byen vil vi forhåpentligvis kunne bidra både til å synliggjøre måter historiske kvaliteter kan utnyttes på og videreutvikle betydningen av kulturarvsbegrepet.

Referanser:

Berg, Sveinung K og Larsen, Kari C (2009) Kulturmiljøvurdering i Hammerdalen – Larvik, NIKU Rapport 28

Carlberg, Nicolai og Søren Møller Christensen 2003: Kulturhistoriske værdier i Københavns havn – et pilotprosjekt. Arealudviklingsrådet ved Københavns havn A/S

Florida, Richard 2002: The rise of the creative class : and how it’s transforming work, leisure, community and everyday life. New York : Basic Books

Florida, Richard 2005: Cities and the creative class. Routledge, New York

Florida, Richard 2008: Who’s your city?: how the creative economy is making where to live the most important decision of your life. New York : Basic Books

Isacson, Maths 2007: Industrisamhället Sverige. Arbete, ideal och kulturarv. Lund: Studentlitteratur

Isacson, Maths 2009: Industrimin- nen som kulturarv. Förändringar i synen på industrins lämingar i Sverige. I Den jyske historiker nr. 121–122 2009

Kolen, Jan 2006 : Rejuvenation of the heritage. `SCAPE, Vol. 2, 2006 pp.50–53

Landry, Charles 2000: The creative city: a toolkit for urban innovators. London : Earthscan

Landry, Charles 2006: The art of city- making. London : Earthscan

St.meld. nr 39 (1986–87) Bygnings- og fornminnevernet

Tieten, Anne; Riesto, Svava og Pernille Skov (red). 2007: Forankring i forandring. Christiania og bevaring som ressource i byomdannelse. Arkitekturskolens Forlag. Århus 2007.