Regjeringen har utpekt 2009 til markeringsår for kulturminner, og PLAN følger opp med et temanummer der bidragene primært ser på kulturminner og kulturminnevern i plan- og utviklingsprosesser.

Begrepet kulturminner (og det beslektede begrepet kulturmiljøer) er ikke entydig eller klart. Kulturminner kan omfatte både materielle og immaterielle former for kulturarv, selv om begrepet i vernesammenheng som regel refererer til «faste kulturminner», i form av bygningsvern, vern av kulturlandskap eller fartøyvern.

Generelt har fokuset på kulturarven beveget seg fra makro- til mikronivå de siste tiårene. Det har ført til en oppjustering av status for de mange små kulturminnene, for lokal kultur og kulturarv, og for kulturminner på individnivå.

I tråd med dette har Kulturminneåret 2009 valgt «dagliglivets kulturminner» som tema, og dermed invitert alle til å være med å utforske kulturminnebegrepet. 0g ved å lansere for eksempel «Mosselukta» som kulturminne har man tillatt seg å leke med begrepet. Det har vakt interesse og debatt. 0g det kan demokratisere og avmystifisere forholdet vårt til kulturarven.

0gså begrepet kulturminnevern rommer ulike forståelser. Vernet kan være visuelt, slik tilfellet er når man verner en bygningsfasade. Det kan være strukturelt, for eksempel gjennom vern av en overordnet gate- eller kvartalsstruktur, snarere enn enkeltbygninger. Eller vernet kan være anekdotisk eller narrativt, i den forstand at man vektlegger det historie- fortellende potensialet som er knyttet til det enkelte verneobjekt og kulturmiljø.

Mens det tidligere var kulturminnenes egenverdi som var viktig, og det ikke var meningen at et kulturminne skulle skape arbeid for flere enn dem som trengtes for å ivareta og vedlikeholde det, og eventuelt vise det frem i forbindelse med kunnskapsformidling, har vi i dag fått et mer instrumentelt syn på kulturminner. Nå tillegges de verdi ut fra hvordan man kan bruke dem som instrument for annen utvikling, mer enn at de har en verdi i seg selv.

For eksempel blir bruk av kulturminner for å skape arbeidsplasser og lokal eller regional utvikling både akseptert og høyt verdsatt. 0g i mange byutviklingsprosjekter blir kulturarven brukt ikke bare for å skape opplevelser, men også for å markedsføre og selge prosjektene. Kanskje vi kan si at kulturminner i dag like gjerne vernes for bruk som for bevaring.

Som Tone Magnussen og Erika Søfting skriver i sin artikkel her i bladet: Det kollektive prosjektet med å bevare kulturarven som kunnskapsbase for en felles framtid, har fått en konkurrent; tanken om at kulturarven skal tilby kunnskapsbaserte opplevelser for enkeltindivider, samt bidra til personlig og lokal identitetskonstruksjon.

Jens Fredrik Nystad Redaktør