Kulturminner defineres av kulturminneloven som «spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til». Kulturmiljøer er ifølge samme lov «områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng». Dette ser greit ut på papiret, men hvor anvendelige og forståelige er slike definisjoner i møtet med den praktiske virkeligheten?

For å ta kulturmiljøbegrepet først. Et forskerverksted i regi av Norsk institutt for kulturminneforskning (30.08.04) hadde som tittel: «Kulturmiljøbegrepet som teoretisk/analytisk begrep og som praktisk begrep for forvaltningen?» (NIKU Rapport 29). Flere av innleggene på verkstedet konkluderte med at begrepet var lite praktisk anvendbart, og at de verdivurderinger som ligger til grunn for å definere noe som et kulturmiljø, og normativiteten som knytter seg til å definere noe som kulturmiljø, i liten grad diskuteres. Det gjelder for eksempel hvor grensene for et kulturmiljø skal trekkes og hva som er (eller bør være) tillatt/ikke tillatt av aktiviteter innenfor et kulturmiljø.

Ulike vurderinger

Ulike fagmiljøer kan også ha ulike vurderinger om avgrensing av kulturmiljøer, for eksempel når det er snakk om kystkulturmiljø, der havforskere i en del tilfeller vil trekke grensene ved land/vann mens kultur- minnevernmyndighetene i en del tilfeller vil trekke disse grensene lenger ut fra land. Tilsvarende uenighet kan gjelde mellom representanter for landbrukssekto- ren og antikvariske myndigheter. Divergens i oppfatninger kan også gå mellom kulturminneforvaltningens vurderinger og lokale (kommunale) oppfatninger.

Et aktuelt eksempel er den pågående prosessen med fredning av Sør-Gjæslingan i Vikna kommune i Nord Trøndelag, der kommunen ønsker å frede øyene og de nærmeste sjøområdene, mens Riksantikvaren i sitt høringsutkast, foreslår å frede et større, sammenhengende havområde. Begrunnelsen er at det fredete arealet bør være sammenhengende når det har en funksjonell sammenheng (min kursivering). Det forklares ikke hva som menes med funksjonell sammenheng, kanskje fordi dette er intuitivt forståelig for Riksantikvaren, men det er trolig ikke like forståelig for folk utenfor kulturminneforvaltningen.

Dersom begrunnelsene til Riksantikvaren (og den regionale kulturminneforvaltningen) ikke blir forstått, og de i tillegg oppfattes som distanserte og overstyrende i forhold til kommunens interesser når det gjelder bruk og utvikling av sjøområder (knyttet til fiske og havbruk), har embetet et problem uansett hvor gode argumenter det måtte være for en fredning. Argumentene bør oversettes til noe som er forståelig for ikke-fagfolk, og dialog og møte med dem som berøres bør være sentralt i enhver fredningssak.

Byutvikling; et kulturminefelt

Riksantikvaren har i økende grad relatert fredning til byutvikling; et felt som kanskje kan betegnes som et kulturminefelt, ved at det involverer byutviklingsaktører i offentlig og privat regi, engasjerte byborgere og mange kryssende interesser. Det er kanskje også derfor det finnes få fredete urbane kulturmiljøer?

Men kulturminnemyndighetene beskjeftiger seg også med byutviklingssaker som ikke bare har med vernespørsmål å gjøre, men som angår den mer generelle byutviklingen. Når kulturminnevernet i økende grad involverer seg i utbyggingssaker og uttaler seg om bygningers høyde, utforming og plassering m.v., kan det oppfattes som at de beveger seg utenfor sine kompetanse- og ansvarsområder og inn på byplanmyndighetenes domene, og at de i en del saker går betydelig lengre inn i nye enkeltprosjekters utforming enn det som trengs for å sikre et hensiktsmessig vern av eksisterende anlegg. Byplanfeltet

representerer et spenningsfelt mellom ulike aktører, preget av uklare roller og ansvarsforhold. Hvordan balansere mellom å utvikle levedyktige boligområder og bevaring av kulturhistoriske verdier?

Riksantikvaren involverer seg også i stor grad i stedsutvikling. Det heter på nettstedet til Riksantikvaren at de arbeider for at den fysiske kulturarven skal bli forstått og brukt som premiss og ressurs for framtidig bruk og utvikling av byer, steder, landskap, arealer, bygninger og anlegg. Dette er kanskje ikke så problematisk når det er snakk om små eller mellomstore byer og tettsteder, men erfaring fra stedsutviklingsprosjekter tilsier at avveiingen mellom vern og nybygg også kan resultere i heftige debatter og motsetninger på mindre steder.

Et eksempel er Florø, der det for tiden pågår en diskusjon mellom de som ønsker å ta vare på den eldre bebyggelsen og de som vil bygge nytt. Eiendomsutviklere mener at vernerne ønsker å «hermetisere» sentrum og at de er utviklingsfiendtlige og til skade for byen: «Alle som vil drive næringsverksemd, veit at dei ikkje kan få det til i hus som held på å ramle ned og eit miljø som er bygd for ei heilt anna tid» (Firdaposten 10. september 2009). De som representerer det motsatte synet mener at nybygg ødelegger «Florøsjela» og viktige bygningsmessige kulturminner. Uten å gå ytterligere inn på situasjo- nen i Florø kan det antas at tilsvarende motsetninger, mellom ulike aktører, interesser og posisjoner, er vanlige på mange andre steder, fordi by- og stedsutvikling også handler om makt, konflikt og politiske avveiinger. Selv om den fysiske kulturarven blir forstått, som Riksantikvaren vektlegger, er det ikke dermed gitt at den vil bli akseptert og utgjøre en premiss i byutviklingen (i hvert fall ikke uten motstand). Maktanalyser på kulturminnefeltet er foreløpig en mangelvare, også når det gjelder Riksantikvaren/antikvariske myndigheters roller.

Lokal legitimitet

Et viktig utgangspunkt for å ta vare på kulturminner og kulturmiljøer er at disse oppfattes som viktige og verdifulle i (lokal)befolkningen, altså at de har legitimitet. Til det trengs det mer kunnskap om innholdet i ulike befolkningsgruppers «fortellinger» om hvilke kulturverdier de verdsetter. Men det trengs også kunnskaper om antikvariske myndigheters verdivurderinger, vernekriterier, skjønn og begrunnelser, særlig der det ikke er åpenbart at kulturminnehensyn er tungtveiende eller spesielt relevante.

Referanser:

Stavang, J. Skuldar Venstre for å hermetisere sentrum. Firdaposten 10.september 2009.09.

Molaug, P., Sollund, M.B. og Anne Sæterdal (red.) 2009. Kulturmiljøbegrepet som teoretisk/analytisk begrep og som praktisk begrep for forvaltningen? Rapport fra NIKUs forskerverksted 30.8.04. NIKU rapport 29.

Rustent skrap eller verneverdig kulturminne? Begrepet kulturminner kan være vanskelig, spesielt hvis det knyttes til vern eller fredning. Bildet viser den nedlagte Neptun Sildeolje-fabrikk på Melbu i Vesterålen. Anlegget er en del av Norsk Fiskeindustrimuseum og fikk vernestatus i 2009. (Foto: Bård Løken/kulturninneåret 2009)