Hva får folk til å flytte nordover «mot strømmen», til steder som defineres som perifere og rurale? Artikkelen presenterer resultater fra en studie av flyttevalg blant innflyttere til Havøysund og Vadsø i Finnmark, som viser kompleksitet og mangfold i valget av bosted.

Hvert kvartal publiserer fylkets aviser de siste stati- stikkene over inn- og utflytting i Finnmark, og hvert kvartal blir det igjen konstatert at særlig de mindre kystkommunene sliter med røde tall. Siden 1980 har det bare vært to år hvor antall innflyttere har vært større enn antall utflyttere i Finnmark som helhet, nemlig i 1991 og 19921. Flyttelekkasjen fra distriktene har imidlertid vært en generell trend for hele landet helt siden 1950. Tidligere ble denne lek- kasjen delvis kompensert gjennom høye fødselstall i distriktene. Men dette er ikke lenger tilfellet. Utflytting, og da særlig kvinners antatte flukt fra små- samfunn, har dermed lenge vært et sentralt tema i den nordnorske debatten, både i media, forskning og politikk (jf. Fredriksen 2001; Skålnes, 2001).

Til tross for netto utflyttingen fra Finnmark, har imidlertid fylket en høy og relativt stabil andel innflyttere. Ifølge Statistisk sentralbyrås tall fra 2004, er 25 % av befolkningen i Finnmark innflyttere utenfra fylket (Holm, 2004). I tillegg finner vi en omtrent like stor andel «intern-innflyttere»; det vil si personer som er oppvokst i én finnmarkskommune, og som har valgt å bosette seg i en annen kommune i fylket, gjerne etter et opphold «sørpå» (Sørlie, 2005). Dessuten finnes det en betydelig andel tilbakeflyttere; altså kvinner og menn som er vokst opp i en kommune i Finnmark, og som har valgt å bosette seg i oppvekstkommunen etter et kortere eller lengre opphold på andre kanter av landet.

Selv om innflyttere statistisk sett utgjør en viktig befolkningsgruppe i Finnmark, finnes det lite oppmerksomhet omkring dem i så vel media som i forskning. I mitt pågående avhandlingsarbeid skriver jeg derfor om kvinner og menn som både med henblikk på flyttestatistikk og flyttediskurs har flyttet «mot strømmen». Jeg ønsker å bidra til ny kunnskap omkring flyttevalg, og om hvordan de opplever det å bo på to steder i en region som innen dominerende diskurser defineres som perifer og rural. Dette gjør jeg med utgangspunkt i et empirisk materiale basert på feltarbeid og dybdeintervjuer med 51 kvinner og menn fra 31 innflytterhushold på to steder i Finnmark, Havøysund og Vadsø.

I denne artikkelen vil jeg se nærmere på hvilke forhold som ligger til grunn for mine informanters beslutning om å flytte til Finnmark.

En meningsorientert tilnærming

Da jeg i intervjuene ba mine informanter om å forklare hvorfor de flyttet til akkurat Vadsø eller Havøysund, handlet de umiddelbare begrunnelsene ofte om kjærlighet, jobbmuligheter, drømmen om å bo i et eksotisk landskap langt mot nord, og/eller et ønske om å bo i nærheten av venner og familie. Når de intervjuede så fikk anledning til å utdype svaret, ble det tydelig hvor komplekst dette med flytting egentlig er. De ovennevnte begrunnelsene ble da vevd inn i en rekke andre faktorer og forhold relatert til blant annet utdanning, livsfase og konkrete erfaringer, som til sammen bidro til at mine informanter som enkeltmennesker og som familier valgte

Fra Vadsø. (Foto: Ingjerd Tjelle, Varanger Horisont)

å flytte nordover og bosette seg i nettopp Havøysund og Vadsø.

Flytting skjer som oftest ikke spontant, men forutsetter at flytteren har noen tanker om hva hun eller han flytter fra og om hva man flytter til, samt om hvor og hvordan man kan leve det gode liv (Shields, 1991; Fosso, 2004). Hvilket sted og hvilken situasjon innflytterne reiser fra vil påvirke hvordan de opplever det nye bostedet i både geografisk, sosial og kulturell forstand (Wiborg, 2003:15). Når jeg i denne artikkelen ser på flytting som en del av en biografisk erfaring, innebærer dette dermed en menings- og prosessorientert tilnærming (Villa, 2000; Karlsen, 2001; Stenbacka, 2001; Wiborg, 2003; Fosso, 2004).

Egne bostedserfaringer – i barndom og voksen alder

Flyttevalg tas relatert til egne bostedserfaringer. Mange av mine informanter har vokst opp på steder som er enda mindre enn nåværende bosted, sånn at de ved innflytting hadde med seg kompetanse på det vi kan kalle småsteders sosialitet. Et sentralt aspekt her handler om å evne å forholde seg til en tvetydig erfaring med sosial kontroll/omsorg på grunn av småstedets begrensede innbyggertall og begrensede geografiske utstrekning, hvilket bidrar til å etablere det vi kan kalle en sosiokulturell gjennomsiktig. Men i denne sammenheng må det sies at slett ikke alle mine informanter har oppveksterfaringer fra småsteder. Så mye som rundt en tredel av de intervjuede innflytterne både i Vadsø og i Havøysund har i hovedsak tilbrakt barndommen på steder som er mange ganger større enn nåværende bosted. Dette viser at ikke alle handler i henhold til den hegemoniske forestillingen om at det naturlige er å flytte «oppover», altså til et sted som er større enn ditt eget oppvekststed (i motsetning til Skålnes, 2001).

Også innflytteres egne erfaringer fra tidligere bosteder som voksne, har betydning for hvor man tenker at det er naturlig og aktuelt å flytte. Flertallet av mine informanter har, uansett oppvekststed, bodd en kortere eller lengre periode i en av Norges fire-fem største byer, eller i storbyer i utlandet. Mange av disse forteller at de trivdes i storbyen, og at de muligens senere i livet vil komme til å ønske seg tilbake dit. De understreker imidlertid at de foreløpig har tilfredsstilt sitt behov for å prøve ut livet i storbyen. De vet hvordan det er å ha «hundre kulturelle tilbud hver eneste dag, og så knapt ha tid eller råd til å bruke et eneste ett, men i stedet daglig bruke irriterende mye tid på trikken, bussen og T- banen», som Birgitta i Vadsø uttrykker det.

Foreldrenes bosted og flyttemønster

Hvor ens egne foreldre har vokst opp og hvor foreldrenes nåværende bosted er, har betydning for hvor mine informanter tenker at det er aktuelt å bosette seg. Flere har selv en forelder som vokste opp i Havøysund, Vadsø eller i en nærliggende kommune. Dette gjør at de i barndommen har feriert i det området hvor de nå har valgt å bosette seg, i noen tilfeller sammen med en partner som i utgangspunktet selv ikke hadde en slektsmessig relasjon til

Fra Vadsø. (Foto: Ingjerd Tjelle, Varanger Horisont)

Finnmark fylke. Vi kan si det slik at slekts- og ferietilknytning til Finnmark i en del tilfeller har bidratt til at noen av de intervjuede vurderte dette fylket som et reelt og aktuelt alternativ da man av ulike grunner skulle velge bosted, for eksempel i forbindelse med jobbsøking etter avsluttede studier. Dette forklares med henvisning til at det er viktig at besteforeldrene blir kjent med sine barnebarn, samt at man regner med at besteforeldrene vil kunne bidra med barnepass og avlastning. Magnus og Nina kan trekkes frem som et eksempel på dette. De valgte å flytte til Vadsø etter å ha bodd en årrekke i Oslo. Magnus har vokst opp på Østlandet, mens Nina vokste opp i en annen kommune i Øst-Finnmark. Magnus svarer blant annet følgende når han snakker om det å bosette seg i Vadsø:

«Vi snakka om det, og Nina sa at dersom vi skulle nordover, så kunne hun eventuelt tenke seg Vadsø. For hun ville på en måte ha litt by, og samtidig være relativt nært familien. Så Vadsø var alternativet. (…) Og den nærheten til familien, nå min svigerfamilie, har etter hvert begynt å bety veldig mye, særlig etter at vi fikk unger.»

Tilbakeflyttere og innflyttere fra andre finnmarkskommuner forteller dermed at de velger å bosette seg på et sted hvor man allerede har noen kjente, eller på et sted som er såpass nært andre steder hvor familie og nettverk er bosatt, at man kan ha jevn kontakt med disse.

Noen av mine informanter har imidlertid flyttet en del i barndommen, og de har foreldre som også i voksen alder har valgt en rimelig mobil tilværelse, gjerne med pendling mellom to eller flere boliger. Disse informantene har ingen bestemte steder å flytte til hvor de vil kunne regne med å ha jevn tilgang til samvær med og assistanse fra foreldrene. Avgjørelser i forhold til valg av bosted må dermed tas uavhengig av foreldrene. Mitt materiale tyder på at når (sviger)foreldres bosted og eget oppvekststed ikke er sammenfallende, bidrar dette til en større fleksibilitet i valg av bosted og stedstilhørighet. Disse informantene velger i stedet å vektlegge andre elementer enn familie, slekt, oppvekststed og røtter som betydningsfulle faktorer når det gjelder valg av bosted.

Forestillinger om tiltakssonen

Valg av bosted kan dermed være relatert til egne bostedserfaringer, barndomssted(er) og (sviger)foreldrenes bosted og flyttemønster. Men også andre faktorer er viktige. Jeg har flere ganger selv møtt forestillingen om at innflyttere i Finnmark bor i Finnmark «fordi det antagelig var det eneste stedet de klarte å skaffe seg en jobb». Denne antagelsen stemmer ikke for mine informanter. En jobb kunne de som oftest fått mange andre steder

Fra Vadsø. (Foto: Ingjerd Tjelle, Varanger Horisont)

i landet. Som regel hadde informantene i både Hav- øysund og Vadsø bestemt seg for at de ønsket å bosette seg helt lengst mot nord i Norge, og flertallet søkte jobber kun på enkelte steder i Nord-Norge, eller enda mer spesifikt: på enkelte steder i Finnmark.

En del offentlige myndigheter, som Finnmark fylkeskommune, er opptatt av å informere om de økonomiske fordelene som ligger i at Finnmark er innenfor tiltakssonen – så som nedskriving av studielån, lavere skatt og høyere barnetrygd. Men mitt materiale tyder på at ønsket om å flytte mot nord for de fleste informantene bare i begrenset grad var relatert til forhåndskunnskap om Finnmark og Nord-Troms som tiltakssone. Da jeg konkret spurte innflytterhusholdene i Havøysund og Vadsø om dette med tiltakssonen hadde spilt noen rolle for beslutningen om å flytte til Finnmark, var det faktisk slik at enkelte ikke var helt sikre på hva tiltakssonen er, eller hvilke økonomiske fordeler den innebærer.

Noen få hushold fortalte imidlertid at nettopp tiltakssonen var én av flere viktige faktorer som gjorde at de valgte å flytte til Finnmark. Dette gjelder blant andre Vegard og Marit i Vadsø, oppvokst i Nordland. De har begge høyere utdanning og er ansatt i offentlige lederstillinger. Vegard legger imidlertid vekt på at om selv om tiltakssonen var viktig for flyttebeslutningen, så «sku vi jo ikke hit for 5 år kun for å betale mest mulig studiegjeld. Utgangspunktet var at ’vi bli så lenge vi trives’. Da hadde vi ett barn, no har vi to, og har vi vært her i 11 år. Og vi blir fortsatt boanes så leng vi har det bra.»

I Havøysund er lærerne og legene noen av de som snakker varmest for tiltakssonens betydning: «Det var vel ikke bare ren eventyrlyst som gjorde at vi kom hit,» sier en lærer ved Havøysund skole som er innflytter fra Sør-Norge: «Nei…viss det ikke hadde vært noen avskriving på studielånet…Da kunne vi like gjerne dratt en annen vei. Det var vel kanskje den sterkeste grunnen til at vi kom!»

Forestillinger om kyst

Argumentene som ble brukt når innflytterne i Hav- øysund skulle forklare hvorfor de hadde valgt å bosette seg nettopp her, var ofte relatert til at de ønsket å bo i et kystsamfunn. Kystsamfunn beskrives av Havøysund-informantene som «åpne steder» hvor man er vant med nye fjes, og hvor man har kompetanse i å ta «fremmedfolk» inn i varmen. Innlandsbygder beskrives derimot som en motsetning til dette. Reidar som flyttet til Havøysund for å bosette seg sammen med sin kjære, uttrykker det slik:

«E ser på det her som et heilt ordinært kystsamfunn. Kystsamfunna e prega av åpenhet. Det e lett å

Fra Havøysund. (Foto: John Strand)

komme i kontakt med folk, dei e vant med å reise sjøl, og dei e vant med at folk ræke langs strendene deira. (…) Ja, så då e kom oppover, så va e vel innstilt på at vi ska prøve det her. Og e var ikkje så veldig mørkeredd, for e ville være på kysten, e ville styre med båt, e ville fiske, e ville ha tak i alt som e synes e kjekt i forhold til kyst og kystkultur.»

For andre er barndommens fortellinger om kyst- og fiskerikultur i Finnmark en faktor som har betydning for valg av bosted. Lars har vokst opp i Nordland, og er blant innflytterne jeg har intervjuet i Vadsø. Han forteller om sin bestefar som i sin tid deltok i finnmarksfisket. I barndommen fikk Lars ofte høre spennende fortellinger om rike fiskerier, og om et annerledes landskap i det høye nord. Dette skapte tidlig en nysgjerrighet hos Lars på hvordan det ville være å bo i det han kaller «bestefars rike». Slike positive forestillinger om Finnmark var avgjø- rende for at Lars bestemte seg for å flytte til Finnmark etter å ha jobbet i en årrekke med media i sin oppvekstregion.

Å flytte til det mest interessante jobbtilbudet …

Som jeg allerede har nevnt, var en del av mine informanter i Havøysund og Vadsø i en overgangsfase i den perioden flyttingen og bostedsvalget ble tatt, gjerne i forbindelse med avsluttet utdanning. Flertallet valgte i denne overgangsfasen å søke arbeid kun på bestemte steder i landet. Enkelte søkte jobber i hele Nord-Norge, andre kun i tiltakssonen, og blant disse var det enkelte som bare søkte arbeid på de større stedene i regionen, mens andre kun søkte arbeid kun i de mindre kystsamfunnene. Det at den enkelte innflytter(familie) så havnet i nettopp Vadsø eller Havøysund kunne være basert på tilfeldigheter. Som regel handlet det om at det var nettopp her de først fikk et interessant jobbtilbud.

Rune, oppvokst på Vestlandet, var nyutdannet da han fikk en god lederstilling i privat sektor i Havøysund. Han søkte på aktuelle jobber i hele landet. Han fikk et par jobbtilbud i Oslo, men tilbudet i Havøysund var best; lønnen var høyest, oppgavene var mest interessante, og arbeidsdagen kunne legges opp fleksibelt. Rune forteller at han ikke hadde takket ja til jobben i Havøysund om det ikke hadde vært for at stillingen «egentlig var bedre enn ei for- tente», som han formulerer det. Han utdyper: «Ei sette jobb ganske høgt, liksom, det gjer ei faktisk. Trives veldig godt med den jobben e har no. Føle at ein lære nokke nytt og får utvikla seg.»

Jobb for begge: kriterium for å flytte eller kriteriumfor å bli?

Jobber for begge parter i et forhold er naturligvis viktig, og det er en svakhet at arbeidsmarkedet i mange distriktskommuner er dominert av jobber som tradisjonelt appellerer til menn i sterkere grad enn til kvinner, dersom vi ser bort fra stillinger i

Fra Havøysund. (Foto: John Strand)

helse, omsorgs- og oppvekstsektorene. Likevel: mitt materiale viser at det slett ikke er slik at alle innflytterfamilier venter til begge parter har fått jobbtilbud i den nye bostedskommunen før de bestemmer seg for å flytte dit. Meningsfullt lønnsarbeid for begge, og ikke nødvendigvis heltidsarbeid, beskrives heller av de fleste som et viktig kriterium for å bli boende på det nye stedet.

Effektiv vervekampanje

Innflyttere i et par hushold i Havøysund forteller at en effektiv vervekampanje i sin tid spilte en viktig rolle for deres avgjørelse om å flytte til tiltakssonen. Dette gjelder Åshild og Onar. De er oppvokst på Østlandet, og traff hverandre for nesten 20 år siden da de begge studerte på lærerskolen i hjem- traktene. De forteller om det de kaller for «et vekkelsesmøte» som hadde en avgjørende betydning for at de valgte å kun søke jobb i tiltakssonen etter endt utdanning. Åshild forklarer:

«Ja, det var fylkesskolesjefen i Finnmark og to revyartister fra Honningsvåg. Dem var på turné og besøkte alle lærerskolane i hele landet, og presenterte alle kommunane i tiltakssonen og hadde lysbildeserie. Det var jo virkelig det rene vekkelsesmøte, og hele lærerskolen skulle jo søke jobb i Finnmark. Det var en flott presentasjon, og det var vel det som gjorde at vi…»

…Onar: «Det hjalp i alle fall!»

Åshild: «Ja, det var vel da vi bestemte at det skal vi prøve når vi er ferdig med utdanninga. I vert fall prøve et år, eller?»

Onar: «Ja, det var vel sånn det var.»

At det ble Havøysund fremfor et annet sted i tiltakssonen, var tilfeldig. Onar forteller at de hadde to kriterier, nemlig at de måtte kunne kjøre til døren (et sted som var avhengig av ferje var dermed uaktuelt), og det måtte være en pub der de skulle bo. Havøysund var først ute med å tilby jobber til dem begge, og siden begge kriteriene ble tilfredsstilt her, slo de til. Til tross for et noe over- veldende førstemøte med det lille kystsamfunnet, kom de snart til å trives. Og det gjør de enda!

Drømmen om å bo i et eksotisk nordlig landskap

Da Birgitta, som selv er vokst opp på Østlandet, valgte å søke jobb i Vadsø, så var det fordi hun ønsket å gjøre noe eksotisk og annerledes, forteller hun. Birgitta var ung og singel på den tiden, og hadde bak seg en liten praksisperiode i Tromsø samt noe jobberfaring i det hun beskriver som en «sedat» småby på Østlandet. Hun ønsket å jobbe intensivt en kortere periode på et spennende sted for å tjene penger til en jordomseiling, og et utlyst vikariat ved kontoret til NRK Finnmark i Vadsø passet perfekt inn i denne planen. Jobben viste seg å være enda mer artig og utfordrende enn det Birgitta hadde tenkt på forhånd, og av ulike grunner

Fra Havøysund. (Foto: John Strand)

som blant annet det at hun traff ham som skulle bli far til hennes eldste barn, ble jord- omseilingen aldri realisert. Birgitta har i stedet blitt boende i Vadsø – med unntak av et par år da hun og familien arbeidet og studerte i Oslo. Etter to år i hovedstaden valgte imidlertid hun og familien på nytt å flytte nordover til Vadsø. Hun forklarer at det var minst like spennende å jobbe som journalist i NRK Finnmark som i NRK Dagsnytt i Oslo. Og ikke minst, legger hun til: Hverdagslivet i Vadsø med korte avstander og ingen transporttid fristet også veldig etter daglige timer på buss og trikk i Oslo.

Magnus’ flyttevalg er også relatert til forestillingen om å bo i et eksotisk nordlig landskap, i tillegg til dette med å bosette seg i nærheten av (sviger)- familien som utdypet overfor. Magnus vokste opp i en by på det sentrale Østlandet, og forteller at han helt siden sin spede barndom har vært interessert i natur, dyreliv, fugleliv og insekter. Han valgte å studere i Oslo hvor han etter hvert møtte Nina som siden har vært hans partner. Nina var oppvokst i Øst-Finnmark, men forteller at hun i studietiden i hovedstaden hadde forandret seg til en «skikkelig storbyjente». Hun hadde absolutt ingen planer om å forlate storbyen, og «uten Magnus hadde jeg nok aldri flyttet nordover igjen,» innrømmer hun. Nina var derfor i utgangspunktet ikke spesielt begeistret for Magnus’ drøm om å bosette seg langt mot nord. Magnus fortsatte likevel det han kaller for sin «lokkekampanje». Han utdyper: «For meg var det natu- ren som dro. Kanskje ikke så mye fugletitting og fotografering den gangen [det har det blitt mer av etter hvert]. Den gangen var det vel mer jakt og fiske jeg var inne på.»

Da drømmejobben til Nina ble lyst ut i Vadsø, valgte hun å søke. Og da hun fikk jobben, bestemte de seg for å flytte til Finnmark – som et slags kompromiss mellom Ninas preferanse for Oslo og Magnus’ drøm om Svalbard. Nina forteller at det å flytte til Vadsø for henne var et midlertidig valg. Hun gikk med på å bo litt i Vadsø, men ønsket ikke å egentlig bosette seg der. Etter en rekke år, er det midlertidige perspektivet byttet ut. De bor nå i Vadsø fordi de stortrives – og har absolutt ingen planer om å flytte videre.

Flyttevalg relatert til kjærlighet

Om enkelte flyttet til Finnmark på grunn av en fascinasjon for det nordlige landskapet og klimaet, har andre valgt å flytte mot nord på grunn av kjærligheten. Noen kjærlighetsinnflyttere møttes da han var på ferie i hennes hjemland. Et eksempel er Per og Ludmila i Havøysund. Per forteller:

«Ja, æ traff ho på ferie i [hennes hjemby] for nån år sia. Så da blei vi nu kjent. Og så spurte æ om ho hadde løst til å bli med hjem og se korsen æ hadde det. [Ludmila smiler]. Ja. Ja. Æ kjøpte flybillett til ho, og ho pakka og blei med. Ho va no tøff og sa ja tel det. Og ho blei no her. Tre månas turistvisum va det først. Og vi blei gift tre daga før visumet gikk ut. Det klarte vi å ordne.»

Atter andre har truffet sin tilkommende mann på nettet, eller de har vært på samme konferanse i regi

av jobben. Noen av kjærlighetsinnflytterne i mitt materiale hadde god kjennskap til Finnmark før innflytting, og de var motivert for å bo nettopp her, mens andre har bosatt seg i henholdsvis Vadsø og Havøysund til tross for, mer enn på grunn av, stedlige forhold. Katia i Vadsø er et eksempel på dette. Hun flyttet hjem til Sverre etter å ha blitt kjent med ham gjennom intens elektronisk brevveksling over noen måneder. Hun hadde blitt fascinert av denne nordmannen med høyere utdanning og god jobb, og som hadde en forkjærlighet for Nord-Norge, for folk, natur og tradisjoner. Han hadde sjark og eget hus han i stor grad hadde bygd selv. For Katia representerte Sverre en helt ny verden. Hun var en høyt utdannet storbyjente fra Russland som hadde en godt betalt stilling i fylkesadministrasjonen i hjemlandet. Hun vanket i glamorøse miljøer. Vadsø og Sverres hverdagsliv representerte noe helt annet som hun ble tiltrukket av, nemlig «trygghet og pålitelighet». «Det der va viktig for mæ», understreker hun:

«Æ måtte ha den tryggheten, og vite at æ kunne ha tillit til Sverre. Æ kommer jo fra en god familie, men fra et ustabilt samfunn. Det var så mange endringer som det kunne bli i Russland med overgangen fra statssosialisme til en rå kapitalisme. Æ trengte noen holdepunkter. Og det fikk æ i Sverre og i det norske samfunnet. Mange tror at russiske kvinner gifter seg med norske menn for pengene, for det materielle. For noen kan sikkert det være tilfellet, men rike mannfolk finnes det mange av i Murmansk».

Katia valgte derfor å si opp sin godt betalte stilling, og tok farvel med venner og familie i Russland. Hun forteller at hun er veldig glad for valget hun tok.

Når de kvinnelige kjærlighetsinnflytterne velger å bosette seg sammen med en kjæreste på tross av stedet han bor på, handler det likevel ikke bare om kjærlighet, men også om makt og kjønn. Kun ett av husholdene som består av en kvinnelig utenlandsk kjærlighetsinnflytter og en mannlig innbygger i Vadsø eller Havøysund vurderte å bosette seg i hennes hjemland. De andre mennene tok det for gitt at dersom kjærlighetsrelasjonen skulle utvikle seg, så måtte hun flytte til ham. Kvinnene selv forteller at de ikke hadde noe imot å forlate venner og familie i hjemlandet for å bosette seg på hans hjemsted (Haavind, 1994). Kjærlighetshusholdene som består av en mannlig kjærlighetsinnflytter som valgte å bosette seg hos den kvinnelige kjæresten i Havøysund, forteller derimot at de som en del av flyttebeslutningen helt klart vurderte å bosette seg på hans daværende bosted, eller også på et tredje sted der begge to kunne tenke seg å bo.

Flytting som kompleks og sammensatt prosess

Susanne Stenbacka (2001:101–102) viser at det i svenske studier kommer fram at motivet for å flytte til rurale strøk først og fremst er relatert til livsmiljø med fokus på tilgang til en bestemt bolig på en egen usjenert tomt. Jobbmulighetene på det nye rurale bostedet har mindre betydning. Stenbacka viser her hovedsakelig til forskning på urban-rural flytting til landlige strøk i pendleravstand til større tettsteder og byer i det sentrale Sverige. I de ulike flyttefortellingene som er presentert ovenfor, ser vi derimot at flytting til Finnmark handler om noe ganske annet enn tilgang til en usjenert tomt og en eldre, sjarmerende bolig kombinert med dyrking av økologisk mat til eget forbruk og lønnsarbeid i storbyen noen mil unna. I stedet har vi sett at flytting kan forstås som en kompleks prosess der mange hensyn møter hverandre.

Tilsynelatende handler mange flyttehistorier enten om å flytte alene til kjærligheten som allerede er bosatt på et bestemt sted, eller det handler om å flytte til et interessant jobbtilbud. Samtidig har flyttefortellingene ovenfor vist at det å ta en flyttebeslutning er mer sammensatt enn som så. Den enkeltes erfaringer fra steder man selv har vokst opp og senere vært bosatt, (sviger)foreldres bosted og flyttemønster, og ens ulike forestillinger om det nordlige landskapet, om Finnmark og tiltakssonen, og om hverdagsliv langs kysten, har helt klart betydning. Det er ikke slik at mine informanter etter endte studier, eller på et senere tidspunkt da de ønsket å bryte opp og gjøre noe annet, søkte jobber hvor som helst i hele landet. Det ble gjort noen avgrensinger, og så søkte man aktuelle stillinger på de utvalgte stedene, og så flyttet man dit man først fikk et aktuelt tilbud. For kjærlighetsinnflytterne er det derimot i større grad slik at man har valgt å flytte til en person og til en relasjon, heller enn til et sted – men også her er det variasjoner.

Hvert enkelt hushold tar altså flytte- og bosettingsvalg på basis av en kombinasjon av en rekke kriterier som er knyttet til det enkeltes husholds livsfase, forutsetninger, verdier og behov. Dessuten vil dominerende diskurser om naturlige flytte- og bostedsvalg påvirke de valgene som tas. Ettersom slike kombinasjoner av faktorer er unike, er det van- skelig å skissere noen betingelser som skulle kunne forutsi hvordan ulike situerte kvinner og menn skulle ville komme til å flytte i fremtiden. Det som likevel kan være mulig, er å forsøke å få frem alternative diskurser om «naturlige» flyttemønstre og bostedsvalg, gjennom å formidle innbyggernes egne fortellinger om hvordan det er å bo på to forskjellige steder i en region definert som perifer og rural. Nettopp dette er anliggende i mitt pågående avhandlingsarbeid (Munkejord, 2006a, 2006b, 2009).

Referanser:

Fosso, E. J. (2004). Unges flytting - et spørsmål om identitet og myter om marginale steder? N. G. Berg, B. Dale, H. K. Lysgård, & A. Løfgren (eds), Mennesker, steder og regionale endringer (pp. 119–135). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Haavind, H. (1994). Kjønn i forandring – som fenomen og forståelsemåte. Tidsskrift for Norsk Psykologi- forening, 31 (9), 767–783.

Holm, S. (2004). Bosatte i Finnmark etter bosted pr. 01.01.04. Statistikk utarbeidet på bestilling den 07.09.04.

Karlsen, U. D. (2001). Ung i spennin- gens land analyser av preferanser knyttet til valg av utdanning, yrke og bosted blant nordnorsk ungdom. Tromsø: Avhandling for graden Doctor Rerum Politicarum. Institutt for Pedagogikk, Universitetet i Tromsø.

Munkejord, M. C. (2006a). Chal- lenging Discourses on Rurality: Constructions of the Good Life in a Rural Town in Northern Norway. Sociologia Ruralis, 46 (3), 241–257.

Munkejord, M. C. (2006b). Innflytting og kvinneliv i Havøysund. Ultima Thule, 21, 69–76.

Munkejord, M. C. (2009 in progress): Reinventing Rurality in the North i Viken, A & Nyseth, T. (red), Place Reinvention: Northern Perspectives, Aldershot: Ashgate

Shields, R. (1991). Places on the Margin. Alternative Geography of Modernity. London/New York: Routledge.

Stenbacka, S. (2001). Landsbyboende i inflyttarnas perspektiv. Intention och handling i lokalsamhället. Uppsala University: PhD-disser-tation. Geografiska Regionstudier nr. 42.

Sørlie, K. (2005). SSBs flyttehistoriemateriale, bearbeiding ved Kjetil Sørlie, NIBR. Upubliserte tabeller. Mai 2005.

Villa, M. (2000). Livsfasebygda. M. Husmo, & J. P. Johnson (eds), Fra bygd og fjord til kafébord? (pp. 175-185). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Wiborg, A. (2003). En ambivalent reise i et flertydig landskap. Unge fra distriktene i høyere utdannelse. Tromsø: Avhandling for graden Doctor Rerum Politicarum. Institutt for sosiologi, Universitetet i Tromsø.

Note

1 http://www.fifo.no/finnstat/ befolkning/befolkning.htm