Det finnes flere likheter enn forskjeller mellom de to lands plansystemer og praksiser. Artikkelen vil forsøke å vise enkelte «likheter-i-nyansene» for å gi et bilde av den «governmentalitet» og etos som behersker feltene samt peke på noen av de ambivalente posisjonene denne relasjonen har skapt. Partnerskap er en parallell utvikling som uttrykker en politisk vilje til å sikre styring av utviklingen, men kanskje viktigere er byplanleggingens tenkemåter og etos. Når byer eksperimenterer er det som regel mer av nød enn av lyst, og det viser seg vanskelig å dra nytte av eksperimentet. Artiklen sier noe om hvorfor og fastslår at fremtiden skal «villes» av aktørene.

Det finnes flere likheter enn forskjeller mellom de to lands plansystemer og praksiser. Likevel er det viktig å si at det er nemt å finne unntak fra hva denne artikkel beskriver av praksiser og at det helt sikkert finnes lokale forsøk og lokale plankompetanser for- fatteren ikke kjenner til. Artikkelen går heller ikke inn på de politiske og lovmessige likheter og forskjeller som jo har stor innflytelse på hvordan planinstitusjonene og planleggere kan virke i praksis.

Artikkelen vil forsøke å demonstrere noen «likheter-i-nyansene» for å gi et bilde av den «governmentalitet» og etos der behersker feltene samt peke på noen av de ambivalente posisjonene denne relasjonen har skapt. «Governmentalitet» omtales ofte som «styrings-tenkning» eller «styrings-kunst», mens etos er en slags «felles ånd», etikk og betydningsskjemaer som hersker som overordnet diskursiv felleshet av dominerende forestillinger. Styrings- tenkning og etos er viktige for institusjoner, fordi det er krefter som former de verdier, forstillinger og moral, det gitte, sannhetene eller mytene som kan være bestemmende for valgene som treffes og politikken som skapes.

Planinstitusjoner som styringsredskap

Planlegging er i begge land del av det nasjonale styringssystem, hvor plan- og bygningsloven anses for et av de viktigste redskapene til å styre samfunnet i en ønsket retning. I dette ligger at en av planleggin- gens viktige oppgaver er å administrere samfunnets arealbruk. Institusjonelt er begge lands plansystemer bygd opp omkring en prosedyrell (offentlig) planlegging, hvor plan- og bygningsloven, forskrifter for offentlig deltakelse, politiske signaler og vedtak og rammeplaner er avgjørende instrumenter for å opprettholde den politiske makt over arealbruken og derved skape en viss forutsigelighet i utviklingen. Plansystemet og dens institusjoner er således politisk et ledd i å ha makt over og kontroll med samfunns- og byutviklingen gjennom teknokratiske prosedyrer – snarere enn dialog, analyser og visjoner.

Det er viktig å si at plansystemenes aktører, dvs. planleggere og det administrative planapparat, ikke ser sitt arbeid som styrt av en «forbuds-tenkning», men en positiv «given-lov», nemlig en given-lov gjennom retten til innsigelse, retten til høring og retten til kritikk og opponering. Dermed gis interessenter og berørte en rett til å være aktiv «med- bestemmende». Men det er under plansystemets veiledning og styring av prosesser og valg.

I begge land har det i de siste år vært et politisk høyprofilert fokus på offentlig medvirkning i forhold til byutviklingen, og her kan det finnes noen særtrekk:

  • I København og andre større byer i Danmark blir borgerne nå ofte bedt om å delta tidligere i pro- sessen ved åpne debatter på Rådhuset eller andre steder omkring miljøet i byen. Borgerne inviteres til åpne møter med eksperter, og det er dannet møteplasser som CPH.X (omkring arkitektur), «tribunals-rettssaker», «høringer», «charetter» og «work-shops».

  • Dette er kjente former for offentlig deltakelse også i Oslo og Norge, men en forskjell er at det her finnes velorganiserte motkrefter med både økonomisk og kunnskapsmessig styrke (som f.eks. i Oslo «Byens Fornyelse» & «Allgrønn») som ennå ikke finnes i Danmark.

Disse organisasjoner er i seg selv et uttykk for at lobbyismen tiltar, og det må formodes at folkelige motkrefter vil komme til å spille en større rolle i fremtidens byutvikling. Men det hevdes også i begge land at kapitalkreftene får større innflytelse gjennom lobbyisme; fremsettelse av planforslag koplet med investeringer har fått stor makt over (by)planleggingen. Den internasjonale kapital vil sannsynligvis få mer innflytelse i fremtiden, fordi den representerer en utviklingskraft og kapital byene har bruk for. Og det offentlige vil måtte finne

By & Havn er et byutviklingsselskap som eies av Københavns Kommune (55 %) og den danske stat (45 %). Selskapets formål er primært å utvikle arealene i Ørestad og Københavns Havn samt forestå havnedriften i Københavns Havn (gjennom datter- selskapet Copenhagen Malmö Port). Bildet viser de områder hvor By & Havn har aktiviteter. (Foto: By & Havn)

måter å arbeide med disse sterke kreftene på og derved kanskje selv delta i byutviklingsprosessen på nye måter. Allerede nå ser vi at byene skaper «governance-nettverk» med sentrale aktører (primært «lokale» inntil videre), og byene etablerer også selv nye selskapskonstruksjoner i et forsøk på stadig å ha styring over – i det minste – den fysiskromlige byutvikling.

Public-private og public-public partnerships– «governance» og økonomi

Der har vært en parallell utvikling i Oslo og København i dannelsen av byutviklingsselskaper for spesifikke byområder. Her konstrueres nye økonomiske aktører gjennom public-privat eller public-public partnerships. Et eksempel er Bjørvika i Oslo, hvor det er skapt en noe komplisert eierkonstruk- sjonen med Bjørvika Utvikling AS (BU) som «moderselskap» for HAV Eiendom AS (eiet av Oslo Havn KF og eier 66 % av BU) og Oslo S Utvikling AS (34 %) som inkluderer privat kapital (Linstow AS, Entra Eiendom AS). I København har man dannet selskapet By & Havn som er eid av den danske stat (45 %) og Københavns Kommune (55 %).

I begge byer kontrollerer disse selskapene de store byutviklingsprosjekter omkring havnene, men mens det i Oslo er utviklet et selskap spesifikt til å styre Bjørvika-utviklingen er det tidligere Ørestads-selskabet nå blitt en del av By & Havn gjennom et lovforeskrift i 2007. By & Havn er av en forholdsvis ny dato, nemlig fra 2008, men kontrollerer

HAV Eiendom er et eiendoms- og utviklingsselskap som er 100 % eiet av Oslo Havn (dvs. Oslo kommune). HAV Eiendom er den største grunneier i Bjørvika, og sammen med Oslo S Utvikling (OSU) eier selskapet Bjørvika Utvikling AS (BU), som igjen eier Bjørvika Infrastruktur AS (BI). Bildet viser byutviklingsarealene i Bjørvika. (Foto: Bjørvika Utvikling AS)

i dag alle de største utviklingsprosjektene i København.

Sett positivt viser konstruksjonen av disse partnerskap at byene har en politisk vilje til å sikre samfunnets og byenes overordnede kontroll med investeringer og utvikling, men vi taler om selskaper som skal bidra til å selge eiendom og utvikle byområder og altså operere på markedets premisser. Så selv om selskapskonstruksjonene er noe forskjellige er deres visjoner og mål de samme, idet begge selskapene skal virke på et «forretningsmessig grunnlag». Det er nytt at det offentlige på denne måten går inn i byutviklingen som «privat selskap».

En forskjell i forhold til hva som foregår i Oslo er at By & Havn i København aktivt arbeider med å skape «byliv» i utviklingsområdene. Så langt inkluderer tilbudet bl.a. «live performance», «night skating», «arkitekturvandringer», musikk, kunstutstillinger og debatt om «virksomheter i krise»1, mens HAV Eiendom ikke synes å arbeide systematisk med byroms- eller bylivsaktiviteter.2 Men uansett er det tale om å skape offentlig interesse for «egne» utviklingsområder heller enn å skape attraktive byrom innenfor en mer overordnet byutviklingsstrategi.

Dannelsen av offentlig-private partnerskap omkring viktige byutviklingsprosjekter som f.eks. havneutbyggingen i Oslo og København er mer et resultat av politisk nød enn lyst, og det kan på lengre sikt være et problem at selskapene ikke har fått definert noen politisk-strategisk posisjon i forhold til byutviklingen. Skal partnerskapet være et permanent bidrag til byutviklingen? I så fall hvordan?

Byene mangler kapital til byutvikling, og da København etablerte Ørestads-prosjektet skulle det være selvfinansiert gjennom salg av byggegrunn og gjennom investeringer i området. Man løste dette politiske dilemma ved å skape en selskapskonstruksjon som skulle skaffe kapital. Norge har til forskjell for Danmark to sterke statlige aktører i form av Husbanken som skal sikre en langsiktig sosialt balansert boligpolitikk, og Statsbygg som bl.a. arbeider for å hevde de nasjonale interesser i den arkitektoniske utvikling (byggestil, arkitekturverk, arkitekturarv m.v.). Begge er viktige aktører i den nasjonale tradisjons- og identitetsbygging, men synes også å fungere som et «alternativ» til den rene markedsorientering. I Danmark har vi Kultur- og Bygningsarvsstyrelsen som i noen grad kan sies å fokusere på de samme temaene som Statsbygg, men Danmark har ikke noen tilsvarende aktør som Husbanken.

De nye selskapskonstruksjonene forstås i dag i den planpolitiske debatt i tråd med nye ideer om «governance» – styring via nettverk. «Governance» betyr som regel at særlige interessenter blir utvalgt av staten, kommunen eller byene. Nettverkene er i hovedsak økonomisk begrunnet, og det er sjeldent – om det finnes eksempler overhodet? – det gis muligheter for åpent å danne et nettverk av alle interessenter, inkludert borgere, organisasjoner og internasjonale kapitalinteresser. I begge land hevder forskere og de offentlige plankontorene at investerings- og kapitalinteresser har fått økt innflytelse

gjennom deltakelse i slike nettverk. Kapitalen har fått større makt over byutviklingen, noe som bl.a. ses ved at det gis flere dispensasjoner fra planlov og reguleringsplaner og at private interesser fremsetter flere planforslag direkte overfor kommunene.3 Konsekvensen er at «flere profesjoner ble trukket med i byplanleggingen, og dette reduserte innflytel- sen til de funksjonelle hensyn»4, men det styrket «governance» og nettverksstyringen.

Troen på fellesskapet

Skepsisen til kapitalkreftene i planinstitusjonene er like så stor som troen på fellesskapet, dvs. at alle nyansene overses. I tillegg synes byene å ha en ganske tvetydig holdning til planlegging som demokratisk redskap, som følge av det sterke fokus på offentlig styring og kontroll. Derfor er det mest «progressive» for øyeblikket «governance» og eta- bleringen av forskjellige former for kommunikasjon med offentligheten (nettet, Facebook, charetter, offentlige debatter, work-shops etc.) med forutbestemte rammer for hva som skal debatteres og hva målet er. Striden, forskjelligheten og fremmed- heten som er en immanent konsekvens av å ta kul-tur- og verdipluralisme, etnisk mangfold, mennes- kenes individualitet og en byutvikling basert på internasjonalisering på alvor, får dermed bare beskjeden innflytelse på planparadigmene, plan- prosessene eller hvordan man foretar beslutninger.

I kontrast til landenes demokratiske intensjoner argumenterer planleggere og politikere ofte for nødvendigheten av å gi makt til det administrative apparat fremfor de som engasjerer seg. Det skjer med henvisning til nødvendigheten av å sikre styring og kontroll med utviklingen, og at dette kun kan skje gjennom planinstitusjonene og en disiplinering av det offentlige demokratiske rom. I dag er nettverksrelasjoner blitt det store tema, men egentlig er «alt-ved-det-gamle» fordi den opprinnelige planrasjonalitet ikke er endret. Og fortsatt er det administrasjonen som styrer og kontrollerer gjennom lover og foreskrifter.

Eksperimentet

Når byer eksperimenterer er det som regel mer av nød enn av lyst. Likevel er det kanskje her den avgjørende forskjellen mellom de to land finnes i form, innhold og mål med eksperimentet. Som i mange andre land blir det både i Danmark og Norge eksperimentert med bruk av offentlige «rettssaker», «charetter» og «work-shops», men de jeg vil omtale her handler om relativt langvarige, helhets- og byutviklingsorienterte eksperimenter.

I Danmark hadde man på 1990-tallet «kvarter- løftene» som var et forsøk på å forbedre utvalgte «samspillsramte boligområders» sosiale og kulturelle kapital, bostedsattraktivitet og å tiltrekke næringer og investeringer samt – ikke minst – å få flere lokale beboere i arbeid (etniske som arbeidsledige dansker). Prosjektet var bygd over klassiske forestillinger om at fysiske forbedringer og revitaliserte fellesskap gjennom felles aktiviteter og en estetisering av hverdagslivets omgivelser er viktigere enn visjoner, nærings- og byutviklingsstrategier.

Politisk så man «kvarterløft» som et eksperiment, men det var et styrt og kontrollert eksperiment hvor man dels bygde på kontraktsplanlegging og dels et eksperiment der 80 % av budsjettene i de utvalgte områdene ble anvendt til fysiske forbedringer som ga politisk viktige og synlige resultater. Evalueringer viser imidlertid at forsøket kun marginalt skapte endringer i befolkningssammensetningen førte til skapte flere jobber. Strategiske planer var som sagt fraværende.

I København inviteres borgerne nå til debattmøter omkring aktuelle tiltak som f.eks. boligplanlegging og trafikk. Det finnes links til åtte Internett debatt-foraer5, og det er etablert et aktivt debatt- og kommunikasjonsfora «Copenhagen X» som «arbejder på tværs af faggrænser og traditioner. Vi skaber dialog mellem fagfolk og lægfolk».6 I tillegg inviterer CPH X til «byturer» hvor den seneste byutvikling vises frem, og det arrangeres kontinuerlig møter med arkitekter som på en eller annen måte er involvert i Københavns urban-design. Der er ikke tale om en koordinert og byutviklingskritisk innsats, hvilket betyr at aktivitetene ikke er direkte relatert til byens planlegging for byutvikling. Med andre ord har disse fora minimal, om noen, innflytelse på byutviklingspolitiken.

Til sammenligning kan nevnes noen av de mer «spektakulære» eksperimenter i norsk planlegging, nemlig «Spillet om Tromsø» på 1990-tallet og BY05 i samme by som flere av PLANs lesere nok har hørt om før. I BY05-prosjektet i Tromsø ble det igangsatt en prosess basert på åpenhet, nysgjerrighet, kommunikasjon og akkumulering av kunnskap som ikke skulle føre frem til en ferdig plan, men kunnskap og verdsettelse av byrommets enkeltdeler og helhet mot en fremtid som man ikke kjenner. Planer skal være visjonære og det skal være en vilje bak, og prosjektets hovedaktører peker på behovet for den «urbane kuratorn» som «är en proaktiv koordinator, en informatør, och en som överför kunskap och fördelar rollerna mellan arkitektar, planläggare, offentlighet och andra medverkande».7

Stavanger fremstår mer og mer som en kulturprofilert by, hvor møtet omkring dialogen, debatten og opplysning er tydelig sett utenfra. Trondheim er også i gang med et større byprosjekt – «Kultimathule» – hvor « Kultimathules visjon er å etablere et regionalt utviklings- og kompetansesentrum som inneholder alt fra regionens felles kunnskapsbase for kulturarv til et utviklingssenter for ulike kulturbaserte

«Sammen om byen, røvkedelig kommunalisering af alt det der gør forskellen. Forklædt i designertøj, glas og stål i New Yorker penthouse og hjernedøde boligpriser. Rekreativ borgerservice vandtro peptalk og borgermøder med medbestemmelse. Borgerlige brandtaler pis og papir. Plads til alle, hvis du har cash money. Plads til forskellighed hvis du passer ind. Markedsorienteret kulturforståelse mainstream mentalitet i mangel på bedre i randområder af glaseret ghetto. Real life uden make up. Troværdige efterladenskaber af den by vi er sammen om. Kommercialiseret ulydighed så længe det kan betale sig. Kommunaliseret byplanlægning uden stavefejl. Uden forkærlighed. Uden Respekt. Sammen om byen. Sammen om hvad?»

«Street Poetry», Islands Brygge, København – kommentar til «Sammen om byen», Københavns Kommunes borgerinitiativ. Både Danmark og Norge er kommet forholdsvis kort når det gjelder å prøve ut mer eksperimentelle former for planlegging. Og planmyndig- hetene i begge land har hatt problemer med å forholde seg nye motgrupper som er vokst frem i de største byene. (Foto: Steen L. Larsen)

næringer. Kultimathule skal gjøre seg nasjonalt og internasjonalt bemerket og anerkjent for sin satsing på utvikling av nye formidlingsformer av kulturarv og samtidskunst».8

I Danmark satser byene massivt på å sette seg selv på det internasjonale kulturkart som «eventbyer» (f.eks. Horsens, Herning, Aalborg), konsumbyer (København, Aarhus) og utnyttende spektakulær arkitektur som attraksjonsfaktor (Sønderborg, Esbjerg). Uttrykk fremfor innhold (strategi).

Byplanleggingens ambivalente skepsis

Man bør selvfølgelig være forsiktig hvis man forsøker å si noe sammenliknende om de verdier, normer og betydningshorisonter som behersker eller former byplanleggingen i de to land. På den andre siden er planloven, veiledere, politikken, og det at arkitektur- tenkningen former planleggere, med til å gi planlegging et vist felles diskursivt og ideologisk etosgrunnlag. Fellesskap, nærhet, kollektivet, de svake røster og en sosialt rettferdig byutvikling er selvføl- gelige verdier i nordisk planlegging og skaper en felles etos som danner bakgrunn for den sterke fokus på helhetsplaner (masterplaner), offentlig styring og kontroll med byutvikling og plantiltak.

Om vi starter med idealene, så finnes det sannsynligvis to nivåer i dette: De politiserte idealene som er tilpasset den til enhver tid sittende politiske ledelse, og de planfaglige idealene som oppbygges gjennom fagets historie og dets herskende diskurser.

For planinstitusjonene handler det om å administrere politiske vedtak og signaler samt å yte service til borgerne i henhold til plan- og bygnings- lovens regler og forordninger. Oslo definerer f.eks. sine verdier som «respekt, redelighet, engasjement og brukerorientering», mens Byplankontoret i Trondheim skal «behandle, utarbeide og forvalte arealplaner i henhold til plan- og bygningsloven». Og som de siger i København så bygger arbeidet i Teknik & Miljø avdelingen (hvor byplanlegging hører under) på følgende «mission: ’Vi er sammen om byens miljø, de fysiske rammer og deres anvendelse’. Men selvfølgelig kan København godt skrive under på Oslo og Trondheims ambisjoner. Aarhus Kommunes verdier er ’troverdighet, respekt og engasjement’, og i planarbeidet vil etatene være både ’fleksible og forandringsvillige’».

Et felles tema i de to land er den demokratiske deltakelse av folk som blir berørt av plantiltak. I dette arbeid har man i begge land etablert en lang rekke redskaper for å forbedre kommunikasjonen og kvaliteten i dialogen gjennom veiledere, nettportaler mv., og likevel er som regel «alt-ved-det-gamle». Offentlig medvirkning institusjonaliseres og disiplineres innenfor den politiserte og prosedyrelle tenkning som ikke gir offentligheten reell innflytelse på planutviklingen eller plandialogen. Fellesskapet er det sentrale politisk-ideologiske omdreiningspunkt i arbeidet. Mange planleggere vil kunne skrive under på en etos som bygger på at «hvis vi ikke tar oss av de svakes interesser, hvem gjør det så». Dette er ikke en politisk kontroversiell etos – det er i samsvar med nasjonal politikk hvor sikring av velferd, motvirkning av sosial ekskludering og marginalisering og vektlegging av nære bostedsfellesskap lenge har vært rådende ideologi.

Intervjuer med planleggere viser at det finnes sterke etiske verdier og holdninger blant dem, selv om disse kanskje ikke er så tydelige i offentligheten. Men anerkjennelsens, forandringens og ambivalensens etos har ennå ikke vunnet innpass som praksis innenfor planleggingen i Norge eller i Danmark.9 Byene har ennå ikke lært å foreta en «temporary resting» i planleggingen10, og de har heller ikke reflektert over hva en relasjonell og kreativ strategisk planlegging kan være.11

Byplanleggingens etos – avsluttende kommentarer

Det finnes altså en rekke felles etos’er i spill i de to land, også flere enn beskrevet ovenfor. En av de

viktigste er som nevnt den sterke troen på styring og den enda sterkere troen på indirekte styring gjennom plan- og bygningsloven, veiledninger, offentlige høringer eller arkitektkonkurranser. Det er imidlertid én viktig forskjell mellom landene, nemlig at etikk er kommet på dagsordenen i Norge12. Samtidig har begge land kommet forholdsvis kort når det gjelder å prøve ut mer eksperimentelle former for planlegging, og planmyndighetene i begge land har hatt problemer med å forholde seg til en velorganisert motkraft som er voks frem i hovedstedene og enkelte andre byer.13

Planinstitusjonenes planpolitiske, moralske og estetiske tenkning, og selvfølgelig hvordan dette får betydning for praksis, er blant de viktigste kreftene i byenes planlegging og utvikling. Her kan det pekes på at følgende forhold ser ut til å beskrive en hegemonisk diskurs-ramme eller etos’er i de to land.

  • Planen først! – Argumentet er at en helhetsplan er det eneste middel til å styre byutviklingen i en ønsket retning.

  • Fellesskapet er gitt som forutsetning – men nå med «det plurale» fellesskap som u-unngåelig problem. Fellesskap handler imidlertid også i det plurale samfunn om å styrke de homogenise- rende verdier og de kulturelle verdier som representerer den selvforståtte «felles kulturarv».

  • Estetikken som et hverdagsgode – Norge har lagt vekt på estetisk dannelse (Norsk Form, veiledere, skolen) og en generell estetisering av hverdagslivets rom, mens Danmark legger vekt på den konsumerte estetikk i form av «events», spektakulær arkitektur og generelt en estetisering av byrommene.

  • Det sosiale forstås gjennom rommet – hvor Richard Sennetts utsagn om at byene mener at «jo mer folk interagerer, desto mer vil de få en felles identitet» forener de to lands ideer om design av rom for hverdags- og fritidsliv.

I begge land bør planleggerne spørre seg selv hvordan de kan forbedre borgernes posisjon innenfor plansystemet og i sterkere grad gjøre dem til del av en visjonær og strategisk byutviklingsplanlegging. Hvordan kan offentlig planlegging over tid skape en «sosial intelligens» (Patsy Healey), som er en «kritisk masse» for planleggingen selv? Skal den offentlige planleggingen komme tettere på sivilsamfunnet og i så fall hvordan? Hvilken rolle kan møtet omkring den «banale urbanisme» (det vanemessige, habituelle hverdagsliv, gitthetene) eller visjonen om «fremtidens by» spille i den sammen- heng? Hvilke arenaer for slike møter bør bygges opp? Hvordan virker den offentlige planprosess i forhold til de erklærte politiske ambisjoner om å forbedre «de svake røsters» posisjon? Og hvordan kan de svake gis en mer maktfull stemme?

Økonomi spiller en stor rolle i byutviklingen, men kanskje på nye overraskende måter. Karl Otto Ellefsen påpekte i et foredrag14 at vår nåværende pris-boom på boliger også har årsak i at boligen er blitt et investeringsobjekt for middelklassen og andre ressurssterke grupper. Man investerer i dag ofte i flere boliger og ikke bare i én å bo i, for eksempel i bolig til sine barn. Denne utvikling har skapt økte priser. Byene er dessuten blitt avhengige av å selge attraktiv offentlig tomtegrunn, og her står internasjonal investerings- og spekulasjonskapital tydeligvis parat (Carlyle Group er et eksempel fra Danmark).

Byutvikling er imidlertid stadig en offentlig styrt prosess gjennom prekvalifiserende arkitektkonkurranser, offentlige høringer, politisk initierte aktivistforaer og offentlige debatter. Men strategilegging, visjoner og «missjons-mål» skapes i lukkede poli-tiske-partnerskapsforaer fremfor åpen debatt. Det skjer en styrt og selektiv utvelgelse av partnere. Dette reduserer byenes muligheter for å utnytte den faglige kapasitet de har i sine planavdelinger ogå samarbeide med den kritiske masse av borgere, (små)investorer og andre kreative krefter som må anses for å være en nøkkel i den strategiske byutvikling.

Fremtiden skal «villes», både av politikere, planleggere og borgere. Det er mange aktører i planleggingen som ikke «vil» og ikke «kan» i deres nåværende posisjon. Det må det arbeides med.

Noter

1 www.byoghavn.dk

2 Selv om hjemmesiden omtaler et kunstprosjekt «Common Lands» fra mars til mai måned 2009.

3 Anne Lise Fimreite & Tor Medalen (red) (2005) Governance i norske storbyer. Mellom offentlig styring og privat initiativer, Oslo, Sap (Scandinavian Academic Press).

4 ibid:23.

5 F.eks. «Metropol for mennesker», «Metropolzonen», «Vi vil bo på Nørrebro» og «Parkeringsanlægget i Nørre Allé, Nørrebro» (www.kk.dk/Forums.aspx).

6 http://www.cphx.dk/index.php?id=34969#/20004/

7 Magdalena Haggärde et.al. «Öppenhet och experiment», Conference Architecural Inquiries, Göteborg 2008.

8 http://www.kultimathule.no/om-prosjektet.aspx

9 Jean Hillier (2007) Stretching Beyond the Horizon, London, Ashgate.

10 Patsy Healey (2006) Urban Complexity and Planning, London, Routledge.

11 Louis Albrechts (2008) «Strategic (Spatial) Planning Reexamined», Jeff Van den Broeck et.al. (eds) Empowering The Planning Fields. Ethics, Creativity and Action, Leuven, Acco, 227-250.

12 Se f.eks. www.kommunetorget.no.

13 Allgrønn & Byens Fornyelse i Oslo og metropolzonen.dk i København.

14 «Byplanlægningens udfordringer – erfaringer fra Oslo og andre steder», Åpningskonferanse for den nye uddanning «Plan By & Process», Roskilde