Sentralisering av bosetting og sysselsetting har vært en integrert del av norsk samfunnsutvikling siden slutten av 1800-tallet. Utviklingen har blant annet vært knyttet til framveksten av byer og tettsteder, overgangen fra primærnæringer til industri og senere tjenesteytende næringer, og det stadig økende utdanningsnivået i befolkningen.

I de siste tiårene har selv ikke en betydelig befolkningsvekst nasjonalt hindret at en rekke distriktskommuner har opplevd sterk nedgang i folketallet. Veksten har hovedsakelig kommet i de store byregionene, inkludert hovedstadsområdet, der folketallet har økt med hele 30 prosent siden 1978.

Befolkningsnedgangen i de perifere deler av landet skyldes både flytting til mer sentrale strøk og en ugunstig alderssammensetning med mange eldre mennesker, som gir lave fødselstall eller til og med fødselsunderskudd. 0gså innvandringen fra utlandet, som de siste årene har utgjort den største delen av befolkningsveksten i Norge, bidrar sterkt til den befolkningsmessige sentraliseringen. Innvandrerne søker seg nemlig til storbyene.

På mange måter har den geografiske sentraliseringen av befolkningen vært en nødvendig del av vår velstandsutvikling, men prosessen har ikke vært gratis – sentraliseringen har sine kostnader.

Dette nummeret av PLAN presenterer hovedresultatene fra et større utredningsprosjekt, kalt «Sentraliseringens pris», som Kommunal- og regional- departementet har fått gjennomført. Utredningen har fokusert på de negative virkningene av sentraliseringen på utvalgte områder, og må ikke oppfattes som en samlet samfunnsøkonomisk nytte-kostnadsvurdering av sentraliseringens positive og negative effekter.

Utredningen peker på en del felt der sentraliseringen åpenbart skaper problemer: I uttynningssamfunn kan de gjenværende innbyggerne oppleve at en rekke tilbud, både offentlige og private, blir borte. Vegutbygging og økt bilhold gir bedre tilgjengelighet og økt mobilitet, men fører også til konsentrasjon av varehandel og arbeidsplasser. Driftsøkonomien i perifere kommuner svekkes som følge av befolkningsnedgang. Høyt sentraliseringstempo medfører store transaksjonskostnader, spesielt i forhold til tilpasning av kommunal infrastruktur og -tjenester til befolkningsendringer, enten det er snakk om vekst eller tilbakegang.

Analysen gir imidlertid ikke grunnlag for å konkludere sterkt med at sentralisering generelt har betydelige kostnader, hverken for individer, regioner eller nasjonen som helhet. Tvert i mot kan sentraliseringen, ifølge utrederne, like gjerne oppfattes som et uttrykk for at folk heller vil bo sentralt enn perifert, gitt de rammebetingelsene de står overfor og de valg de tar på andre livsområder, – som utdanning, arbeid, karriere, familie osv.

0m siste ord i debatten om «sentraliseringens pris» med dette er sagt, får framtiden vise ...

Jens Fredrik Nystad Redaktør