Gjennom de siste 30 år har befolkningen i utkantregioner sunket med 20 prosent, mens befolkningen i storbyregioner og hovedstadsregionen har vokst med 30 prosent. I denne artikkelen skal vi se at flyttere gjennomgående har større inntekter enn fastboende, og at det dessuten opparbeides mer livsinntekt blant folk som har flyttet sentraliserende enn blant de som bor i regioner med samme sentralitet som den de vokste opp i.

På hvilken måte henger livsinntekt som opparbeides gjennom første del av voksenlivet sammen med flytteprosessene som gjøres i denne livsfasen? 0pparbeider de som flytter permanent høyere eller lavere inntekt enn de som blir boende der de vokste opp? Betyr det mye for inntektskumuleringen om man flytter sentraliserende eller ikke? Ser vi en sterkere sentralisering når vi legger inntektsbeløp i stedet for innbyggertall til grunn? Ville den totale personinntekten i landet vært mindre hvis alle hadde blitt boende der de vokste opp?

Det siste spørsmålet er hypotetisk. En måte å illustrere det på er å sammenligne faktisk opparbeidet inntekt på landsnivå med den inntekten vi i sum ville fått hvis alle hadde oppnådd samme inntekt som de bofaste i sine oppvekstregioner har gjort. Regnet slik bidrar flyttingene gjennom første del av voksenlivet, fra man er i slutten av 20-årene til 40-årsalderen, til at samlet personinntekt blir 6 prosent høyere enn om ingen fikk økt inntekt som følge av flytting.

Sammenhengene mellom flytting og livsinntekt kan måles ved hjelp av to effekter. Noe av inntektene forflyttes direkte gjennom personflyttingene. Regioner med flyttetap får nødvendigvis et inntektstap med på lasset, når færre personer blir boende der. Dette gir kommunene lavere skatteinntekter osv. Denne effekten ville oppstå selv om inntektene ikke ble endret som følge av flytting.

I tillegg kommer så den indirekte betydningen av flytting, det vil si effekten av at inntekt forflyttes fordi folk i ulike flyttestrømmer oppnår ulik inntekt over livsløpet.

Enkelt uttrykt er konklusjonen at sentraliseringen gjennom første del av voksenlivet forsterkes med omtrent 15 prosent, når man måler størrelsen på flyttestrømmene i kumulert inntekt over livsløpeti stedet for å måle størrelsene i antall personer.

Kort om analyseopplegget

Vi har fulgt fem årskull (født 1963–67) over livsløpet fra de var 15 år til de var i 40-årsalderen (38–42 år). Datamateriale er SSBs individuelle flyttehistorier hvor alle flyttemeldinger over kommune- og landegrense gjennom perioden 1964–2005 (nå oppdatert ut 2007) er registrert sammen med andre økonomiske og sosiale variable, blant annet inntekt. Livsinntekten måler vi som gjennomsnittlig årlig inntekt over de siste 12 årene av livsfasen. For personer som ikke har bodd i Norge i deler av perioden beregnes gjennomsnittet for de årene de har bodd i Norge.

Som inntekt regnes både lønnsinntekt og inntekt i form av trygd eller fra andre kilder. Menn i de fem årskullene har i årlig gjennomsnitt opparbeidet en livsinntekt på kr. 298.000 over aldersfasen, kvinnene en årlig livsinntekt på kr. 224.000. Dette gjelder kvinner og menn som har vokst opp i Norge.

Innvandrere har lavere gjennomsnittinntekt for den perioden de har bodd i Norge enn de som har vokst opp her. Mennene har kumulert kr. 233.000 og kvinnene kr. 173.000 i årlige gjennomsnittsbeløp for de årene de har bodd i landet. Innvandrernes inntekt «forstyrrer» analysen. Uten et geografisk utgangspunkt i landet er sentraliseringseffekten av innvandring på et vis lik null. Likevel er det av interesse å se på inntekten for innvandrerne. Siden mange utenlandsfødte bor i de store byene, avtar gjennomsnittsinntekten for menn i storbyene over livsløpet, til tross for at innenlandsk flytting som vi skal se bidrar til økning. For kvinner reduseres gevinsten som kommer av innenlandsk flytting til det halve, som følge av at innvandrerkvinnene i storbyene har lavere livsinntekt enn andre kvinner i byene.

Den direkte sentraliseringseffekten– befolkningsforflytting

Sentraliseringen av befolkningen som følge av flytting gjennom første del av voksenlivet er velkjent. Periferiregionene har over langt tid tapt omkring 30 prosent av kullstørrelsene fra man er 15 til40 år. De små og mellomstore byregionene har hatt en lekkasje på 8–9 prosent for disse årskullene. Tapet har økt over tid (fordoblet i løpet av ti årskull), i takt med at det løpende blir færre potensielle tilflyttere i periferiområdene omkring de regionale sentrene, fordi stadig større deler av landets barn i det lange løp vokser opp i storbyregionene.

Storbyene og storbyomlandene har fått hele gevinsten av innenlandsk flytting gjennom første del av voksenlivet. De seks landsdelssentrene (0slo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø) har fått 18–19 prosent tilvekst som følge av flytting gjennom fasen. 0mlandet til de seks storbyene har samlet fått en flyttegevinst på15 prosent. Vi snakker da kun om innenlandsk flytting.

Den indirekte effekten – inntektsforskjeller mellomulike grupper og strømmer

Sammenhengen mellom inntekt og flytting er sterkere for menn enn kvinner. Grunnen er at menn i større grad flytter på grunn av jobbkarriere og fordi de regionale næringsstrukturene varierer mer for menn enn for kvinner. Kvinnene som flytter søker seg oftere mot offentlige sektorer, hvor lønns- forskjellene er mindre enn i de private.

Tabell 1 viser årlig livsinntekt for menn og kvinner i ulike grupper og flyttestrømmer. Med lokalbefolkning menes (summen av) bofaste og tilbakeflyttere. Bofaste har aldri meldt flytting, tilbakeflytterne er kommet tilbake til oppvekst- kommunen i løpet av aldersfasen. Internflyttere i regionene inngår blant flytterne mellom regioner på samme sentralitetsnivå. Mønsteret i tabellen er entydig sentraliserende: Personer som flytter inn til de store byene har høyere livsinntekt enn lokalbefolkningen i byene, uansett hvor de kommer fra. Høyest inntekt har innflytterne som har vokst opp i små og mellomstore byregioner og i storbyomlandet. Tilflyttere fra periferien har høyere livsinntekt enn både bofaste og tilbakeflyttede storbyboere. Tilbakeflyttede menn har litt høyere inntekt enn bofaste menn, mens det for kvinner ikke er noen forskjell. De som har flyttet ut fra storbyregionene, har lavere inntekt enn lokalbefolkingen. Jo mer perifert det flyttes ut, desto lavere livsinntekt kumuleres.

* Kun personer vokst opp i Norge

Tabell 1. Livsinntekt for kvinner og menn* i 40-årsalderen etter flyttebakgrunn, oppvekstregion og sentralitet. Inntekt opparbeidet fra slutten av 20-årene av. Årskull født 1963–1967, fulgt fra der de bodde da de var 15 år. Årlig gjennomsnittsinntekt i 1000 kroner.

I storbyomlandet har innflytterne litt større inntekt enn i storbyene. Det skyldes høyere innslag av privat sektor i omlandet. Alle tilflytterne har høyere livsinntekt enn omlandets lokalbefolkning, mens de som flytter ut har lavere inntekt enn disse. De som flytter fra omlandet til små og mellomstore byregioner og til periferi, har av samme grunn som nevnt over en litt høyere livsinntekt enn de som flytter til de samme regionene fra storbyene.

Folk som flytter har gjerne større livsinntekt enn fastboende, spesielt hvis flyttingen er sentraliserende. Her et ungt par på flyttefot fra Vardø i Finnmark. (Foto: Scanpix)

De som flytter til de små og mellomstore byregio- nene har høyere livsinntekt enn de bofaste, men litt lavere enn tilbakeflytterne. Innflyttere som har vokst opp i periferien har høyere livsinntekt enn de som kommer fra storbyregionene. De første har flyttet sentraliserende, de andre desentraliserende. Av de som flytter fra de små og mellomstore byregionene har menn som bosetter seg i storbyomlandet og kvinner som bosetter seg i storbyene klart høyest inntekt. Denne markante kjønnsforskjellen finner vi også i flyttestrømmene mellom storbyene og omlandet. Forklaring: Sammenhengen mellom inntekt og utdanning er sterkere for kvinner enn for menn, og kvinnene med høyeste utdanning er de som sterkest søker mot storbyene.

I periferiregionene har tilflytterne ikke opparbeidet

like mye livsinntekt som tilbakeflytterne, men de har også her høyere inntekt enn de bofaste. Forskjellene er mindre enn i byregionene. Aller høyest inntekt blant innflytterne har menn som har kommet fra en annen periferiregion. Alle som på varig basis har flyttet fra periferien har langt høyere inntekt enn de som er blitt boende i periferien eller flyttet inn. Vi ser kjønnsforskjellen også her, kvinner som har flyttet til storbyene og menn som har flyttet til omlandet har høyest inntekt blant de fraflyttede.

Kjønnsforskjeller og landsdelsforskjeller

Inntektsforskjellen mellom kjønnene er velkjent. Menn opparbeider en tredel mer i livsinntekt enn kvinner. Denne forskjellen har regionale trekk etter sentralitet og landsdel. Forskjellene er på alle sentralitetsnivå størst på Vestlandet og Sørlandet og minst i Trøndelag og i Nord-Norge. Forskjellene er størst i storbyomlandene, altså i de områdene der barna i landet både i størst og økende grad vokser opp. Kjønnsforskjellene er noe mindre inne i storbyene, mens de i små og mellomstore byregioner er som på landsbasis. I periferien er forskjellene bety- delig mindre. Kjønnsforskjellene er aller minst blant tilflytterne til periferiregionene.

Disse variasjonene i kjønnsforskjell skyldes blant annet ulik næringsstruktur regionalt, med høye innslag av personlig og forretningsmessig tjenesteyting i storbyregionene. Videre følger noe av inntektsvariasjonene regionale forskjeller i kjønnsrollemønstre. Det er landsdelsforskjellene somi størst grad kan forklares med ulik yrkesdeltaking for kvinner, mens variasjonen etter sentralitet i større grad er koblet til de regionale næringsstrukturene.

Det er stor forskjell mellom storbyene. Stavanger kumulerer høyest livsinntekt for menn, 0slo for kvinner. Trondheim og Tromsø har lavest livsinntekt for menn, mens Kristiansand ligger lavest for kvinner. For omlandene ser vi det samme. 0slo- og Stavanger-omlandet har størst ulikhet mellom strømmene inn og ut. Forskjellene er i rekkefølge Stavanger, 0slo, Bergen, Trondheim.

Vestlands- og sørlandsbyene har oppnådd høyest inntekt for menn. For kvinner er det byene i Nord-Norge som har kumulert høyest livsinntekt blant byregionene! Ellers er landsdelsbildet det samme for periferien. På Vestlandet tjenes det inn mest for menn, fulgt av Østlandet, Trøndelag og med Nord-Norges periferi lavest. For kvinner er det også her motsatt, av periferiregionene er det kvinnene i Nord-Norge som tjener mest!

Hovedkonklusjon

Det opparbeides mer livsinntekt blant folk som har flyttet sentraliserende enn blant de som bor i regioner med samme sentralitet som den de vokste opp i. Det gjelder både i forhold til lokalbefolkningen i hver region og til internflyttere på samme sentralitetsnivå. I alle desentraliserende flyttestrømmer blir det opparbeidet lavere livsinntekt. Inntektsforskjel- lene mellom ulike flyttestrømmer forsterker dermed sentraliseringen som flyttingene av folk alene tilsier. Målt i form av inntekt i stedet for personer øker sentraliseringsstyrken med omtrent 15 prosent.

Den totale inntektsøkningen for landet som helhet som følge av flytting over sentralitetsgrenser gjennom første del av voksenlivet er anslått til6 prosent. Anslaget framkommer ved å sammenligne faktisk inntekt med den inntekten som ville blitt opparbeidet totalt, hvis alle tjente det samme som lokalbefolkningen på de sentralitetsnivå de vokste opp.