Historien om Oslos «mellomland» er historien om hvordan byens vekst, i samvirkning med kommunikasjoner, byplanlegging og sosiale mekanismer, gjennom 200 år skapte ulike typer bosettinger og miljøer i byens utkanter.

«Christiania består på en måde af to slags by-anlæg. Der er først den indre del, som fra først af var bestemt til at danne Christian den 4des by, med regelmæssige gadeløb og for det meste anseelige huse. Men rundt om denne eldre del av byen har der siden samlet sig flere uregelmæssige klynger af huse, udad imot landet. Det er forstæderne, som man kaller dem.»

Slik beskrev Eilert Sundt Oslo i boka om Piper- viken og Ruseløkkbakken fra 1850-tallet, her i lett modernisert språkutgave. Det er lett på 150 års avstand å se disse husklyngene, Ruseløkkbakken, Sagene, Enerhaugen, Grønland, Gamlebyen og andre, som forsteder, utenfor den egentlige by (som man sa), men som en del av byen i både økonomisk og sosial forstand. Det var ikke like opplagt for alle i samtiden. Det kom tydelig til syne i diskusjonen om en mulig utvidelse av byens grenser på Stortinget i 1857.

Forstedene kunne ha et landlig preg; der ble dyrket grønnsaker og det gresset kyr. Selv om husene stod tett, var mange av dem reist i den landlige stil vanlig på Østlandet, den «akershusiske stueform», som Sundt kalte den. Beboerne var ofte fattige og bondske i dialekt og utseende. De drev ikke, eller sjelden, handel eller håndverk, de ekte bynæringer. Kort sagt mente motstanderne av byutvidelse at siden forstedene ikke var skikkelig bymessige, kunne de heller ikke innlemmes. Uten at ordet ble brukt, ble forstedene betraktet å ligge i et slags mellomland, et område mellom by og bygd.

Hvordan bestemme mellomlandet?

Ovenfor er på ett brett samlet de kriteriene som et slikt mellomland kan klassifiseres etter, ikke bare i 1850-årene, men gjennom hele Oslos historie. Det første gjelder bebyggelsens art: Er den tett eller spredt, høy eller lav, i tre eller mur, og i hvilken stil er den bygd? Det andre kriteriet angår hva slags funksjon dette mellomlandet har, spesielt økonomisk. Driver innbyggerne bynæringer, eller er de knyttet til byens virksomheter på noen annen måte? Vi skjønner straks at innbyggerne i Pipervika og på Bergfjerdingen på midten av 1800-tallet var dagarbeidere og andre slags folk som arbeidet for kjøp- menn, håndverkere, brukseiere eller embetsmenn. De jobbet på havna eller i gatene, med frakt, sjauing, vask og annet dagarbeid. Enkelte var på sag- brukene langs Akerselva. I husrekka på Briskeby fantes for eksempel noen jordbruksarbeidere, som leide hus mot å arbeide på Lille Frogner gård. Men dette var unntaket. Forstedene – som selve byen – var ingen landsby.

Det tredje kriteriet var det sosiale og kulturelle. I forstedene rundt 1850 bodde det stort sett fattige folk, mange av dem innflyttere fra bygdene på det sørlige Østlandet. Levestandarden var meget lav, gatene (veiene) elendige. Adgangen til vann var dårlig. Fyll og kriminalitet hersket. Forstedene, uttalte formannskapet i Aker i 1841, «…ere et forladt Vrag, som alle Autoriteter skyde fra sig, et Pøle uden Brolægning, uden Belysning og uden Oplysning, … Usædelighedens, Vanartens og Fordærvel- sens Rede.»

Fjerdingens gate i Christiania, den senere Chr. Krohgs gate, i 1840-årene. Forstaden Fjerdingen, nord for Vaterland og Storgata, var ikke av de elendigst stilte, med en blanding av arbeidsfolk og små næringsdrivende. Bebyggelsen var bymessig, med innslag av landsens byggestil. Tegning av Peter A. Blix fra slutten av århundret. (Kilde: Oslo Bymuseum, foto Rune Aakvik. Gjengitt i Myhre, Hovedstaden Christiania, s. 38)

Det er ikke rart at ingen ville ha ansvaret for forstedene; Aker kommune mente de var byens «Affødelser», og byens representanter mente de ret- telig hørte til landkommunen. Henrik Wergeland var ikke i tvil: I diktet «Forstædernes Klagesang over Christiania» omtalte han forstedene som byens barn. De holdtes nede i armod og elendighet av byen. Byens kjøpmannsvommer hadde sitt motstykke i forstadsboernes fattigdom.

Dermed er vi over i det fjerde kriteriet, det politiske og juridiske. Forstedene var utenfor byens juridiske grenser. Fordi det hørte privilegier til bystatus, kunne forstadsboerne for eksempel ikke drive handel. Nå var ikke bygrensen noen entydig betegnelse ved midten av det 19. århundre. Christiania hadde mange grenser; vi kan faktisk tale om ni byer. De viktigste var én for handelsområdet, én for menighetsgrenser, én for området med murtvang og én for politiet. Bare den siste omfattet alle forstedene; man måtte jo ha kontroll med kriminalitet og usedelighet.

Resultatet av stortingsdebatten var at byens grenser skulle utvides fra 1. januar 1859. Da opphørte også virvaret med de mange grenser. Byens representanter hadde innsett (eller innrømmet) at forstedene tilhørte byen som fenomen. Det hjalp for øvrig at industrien akkurat i disse årene vokste fram langs Akerselva ved «disse Herligheder, disse Vandfald». Her kunne ventes skatteinntekter og ikke bare fattigutgifter.

Men når all forstadsbebyggelse i 1859 var innlemmet i byen, kunne man da snakke om for-steder når de ikke lenger var for-noe? Må forsteder være utenfor byen? Er det da noe annet enn det juridiske som definerer dem? Og hva skjer når det juridiske blir mindre viktig, som sent i det 20. århundret? Det er da vi kanskje kan ha bruk for et begrep som «mellomlandet», overgangen mellom helt by og helt bygd. For å kunne studere hvordan fenomenet mellomlandet varierer, vil jeg dele Oslos historie de siste par hundre år i fem faser.

Fase 1, ca. 1800–1850: «Tarvelige forsteder»

Å komme ut i forstedene var å ta et steg nedover i samfunnet, skriver den franske historikeren Fernand Braudel om det førindustrielle Europa. Forsteder var uttrykk for byens styrke, og tarvelige forsteder var bedre enn ingen. Wergeland ga uttrykk for en lig- nende tankegang, og der er grunn til å tro at de av byens styrende menn som mente forstedene ikke hørte til byen, snakket mot bedre vitende. Det var på 1840-tallet sågar tale om i opprette en egen by av forstedene, Akersstad.

Forstedene i det førindustrielle Christiania var ikke ensidig fattige og vanartede. Enkelte, som Grensen, Storgata og Vaterland, var befolket av småhandlere og håndverkere, som drev legalt. Disse delene av byen ble omtalt som «forsteder på byens grunn», på et tidspunkt gitt visse byrettigheter. De øvrige, «forsteder på landets grunn», var fattigere. Noen lå i ett med byen. Andre, som Sagene og Enerhaugen, lå en spasertur unna. Sagene var lokalisert ved fossene, som betjente sagbruk, papirmøller, såpefabrikker og annen protoindustri. Enerhaugenvar rett og slett en haug med grunn av liten verdi, utparsellert av Jørgen Young i begynnelsen av århundret. Lovverk og eiendomsforhold spilte en viktig rolle ved oppkomsten av disse gamle forstedene. En historisk tilfeldighet kom til: Da middelal- derbyen Oslo ble flytter over Bjørvika og ble til Christiania i 1624, ble rester av den gamle byen, Gamlebyen, liggende igjen. Forstedene Leiret og Grønland forbandt den gamle og den nye byen.

Man kan snakke om ytterligere et mellomlands- fenomen. I byens omegn fantes en del staselige gårder, nærmest gods, bebodd av rike borgere som hadde én fot i landbruket, én i bynæringene eller byens sosiale liv: Frogner, Ullevål, Linderud, Bogstad. Nærmere byen i vest, ja faktisk på «byens grunn», lå Bymarka, jordene som tilhørte byen av mathensyn. Den fikk etter hvert en omfattende løkkebebyggelse, der byens borgerskap trakk ut om sommeren, vekk fra byens sentrale Østre og Søndre Kvarter der de ellers bodde.

Fase 2, ca. 1850–1870-tallet: Kontroll over mellomlandet

Rundt midten av århundret begynte mange av borgerne å bosette seg fast på løkkene. Regjeringsadvokat Pettersen på løkken Solli (Solli plass) i 1832 skal ha vært den første. Villaer kom opp nord og vest for Slottsparken. I 1858 begynte byggingen av Homansbyen. Dette var Vestkantens fødsel. Nabolaget var fra nå av så å si gitt.

Byens myndigheter hadde imidlertid oppmerk- somheten rettet først og fremst mot andre sider av byveksten. Utenfor den nye bygrensen, og dermed murgrensen, av 1859 vokste det fram en rekke trehusforsteder; Balkeby (Kunstnerlund) i vest, Moløkka, Bjølsen og Sandakersjordet i nord, Torshov, Rodeløkka, Kampen, Vålerenga og på Ekebergsiden i øst. På nedre del av Grünerløkka oppstod bebyggelsen «New York» i rasende «amerikansk» fart, derav navnet. Byggerne her kom byutvidelsen i forkjøpet. Det hjalp ikke at murtvangen trådte i kraft året før, på nyåret 1858.

Alle de andre forstedene lå imidlertid rett utenfor bygrensen, ofte i klar avstand fra den øvrige bebyggelsen, så å si på landet. Men det var selvsagt byens forsteder og innbyggere det i realiteten var snakk om. Det var tale om vanlige folk fra Østlandet for det meste. Rodeløkka het først Vågeby, etter to snekkere fra Vågå. At Kampen og Vålerenga fikk gatenavn etter bygder på Østlandet er meget- sigende: Ullensaker, Skedsmo, Nannestad, Norderhov, Aurskog, Odalen. Det er heller ikke tilfeldig at disse forstedene lå langs innfartsveiene, som Trond- heimsveien, Strømsveien, Enebakkveien, Mari- dalsveien, Bogstadveien.

De velhavende flyttet til de romslige områder innenfor den nye bygrensen. Navnet «Professor- byen» ved Ullevålsveien og Gamle Aker kirke er talende. Antallet bebodde løkker, utenfor og innenfor bygrensen, vokste. Men byen hadde en merkelig fasong, med store ubebygde områder innenfor bygrensen og en rad av trehusforsteder rett utenfor.

Fase 3, ca. 1870-tallet–1945: Leiegårder og hagebyer

Byens myndigheter både skjønte og ikke skjønte hva som foregikk på 1860- og 1870-tallet. Da neste byutvidelse som innlemmet forstedene tvang seg fram i 1878, ble det etablert et byggebelte av en viss bredde utenfor den nye grensen, eller rettere sagt et anti-byggebelte. Byens reguleringsmyndigheter (som i parentes bemerket ikke regulerte stort i denne liberalismens tidsalder) hadde ingen klar plan for byens fortsatte vekst. Man hadde imidlertid diskutert om problemet med å bosette arbeider- klassen skulle løses ved leiegårder eller ved småhus (egne hjem). Løsningen ble begge deler, den var vesentlig privat, og teknologi spilte en vesentlig rolle.

Innenfor bygrensen ble leiegårder i mur løsningen, etter hvert med stål som hjelp i konstruksjo- nen. Utenlandske murmestere måtte til i begynner- fasen på 1860–70-tallet. Innenbys kommunikasjon (hestesporvei fra 1875, trikk fra 1894) bandt byens sammen og hjelp til med å fylle ut bebyggelsen innenfor bygrensen.

I landskapet utenfor byen foregikk en revolusjon, og begrepet om mellomlandet fikk en enda klarere mening. Det var togenes, forstadsbanenes og siden bussenes og bilenes revolusjon. Fotgjen- gerbyen ble en saga blott. Folk kunne bo langt unna sentrum og sitt arbeid og fremdeles tilhøre byen. Da Oslo innlemmet hele Aker kommune i 1948, hadde forstedene for lengst beveget seg lenger utover. Selv om offentlig transport (bane, tog og buss, privatbilismen var ennå liten) på ett vis var ett fenomen, kom mellomlandet til å bestå av en rekke forskjellige fenomener, som vi blant annet kan se på August Nilsens kart fra 1920-årene. Ett fenomen var hagebyene, småhusbebyggelser med den dobbelte ideologi om å skaffe «egne hjem» og å sørge for et sunt levesett, til forskjell fra de sentrale byenes mangel på lys, luft og stillhet. Noen ble bygd med hageby i navnet (Ullevål, Sogn, Holtet), andre ble lokalisert der grunneier ønsket å selge og kommunikasjonene tillot det (Grefsen, Lilleaker). Ideologien var så påfallende at beboerne overalt kalte sine boliger med navn etter natur og fred: Skogsbo, Furulund, Solheim, Fagerås, Granly, Fredenshavn, Pax, Helsebot, Retiro.

For å understreke kommunikasjonenes betydning, ble Sogn bebygd som del av en transportbedrift (Akersbanene). Det samme gjaldt bebyggelsen langs Holmenkollbanen fra Gaustad og oppover (AS Holmenkollbanen). Andre ble bebygd med for- ventning om framtidig transport. Typografene på Nadderud i Bærum som bygde Egne Hjem-kolonien, måtte kjempe flere år før de fikk en tidlig nok avgang fra Stabekk stasjon. I god avstand fra byen vokste det også fram bebyggelser som nesten var for stasjonsbyer å regne, for eksempel på Grorud og Høybråten ved Hovedbanen, flere steder langs Drammensbanen (Lysaker, Høvik, Sandvika) og ved Østfoldbanen (Ljan, Kolbotn, Oppegård).

Christianias bydeler og forsteder i 1840-årene. Den «egentlige by» var det fire «Kvarterene» (Ø, V, S og N), senere kalt Kvadraturen. Alt utenfor har på et eller annet tidspunkt vært forsteder i betydningen utenfor byen. Beteg- nelsene er de samtidige. Forstedene vest for Akerselva lå på «byens grunn» i betydningen i Bymarka, men lå lenge både kirkelig, næringsmessig og når det gjelder bygningsloven, utenfor byen. (Kilde: Myhre, Hovedstaden Christiania, s. 35)

Overgangen mellom by og land artet seg forskjellig for ulike sosiale lag. Bebyggelsen til stasjo- nene Blommenholm og Nordstrand bestod av mer solid middelklasse enn de mer håndverker- og arbeiderpregede Grorud og Lørenskog. Nærheten til byen og til transportmidlene spilte en viktig rolle i så måte. Vinderen og Bestum i Oslo nære vestlige omegn huset byens middelklasse, kanskje kan vi tale om elementer av overklasse.

I periferien, godt unna stasjoner og holdeplasser, fantes det billige tomter. Mange ble kjøpt opp av menn med sans for fortjeneste; en slik var Anton Tschudi. Blant hans mest kjente oppkjøp var Risløkka i Akersdalen (Groruddalen), Haslum i Bærum og Solemskogen oppe i åsen bak Grefsenkollen. Tschudi solgte parseller til arbeidsfolk som selv ofte satte opp hus. Først dreide det seg gjerne om enkle hytter, som gradvis ble omgjort til faste boliger. Fra Solemskogen, utparsellert fra 1903, dro folk helt ned til Kjelsås for å nå toget. Befolkningen ønsket seg en stasjon på Nordbanen i skråningen nedover mot Maridalsvannet (Kalt Gressestuen), men i stedet måtte store deler av bebyggelsen her rives på grunn av drikkevannsrestriksjoner. På mange måter framstod, og framstår, Solemskogen som en hyttelig- nende by i skogen, men det er byens by og ingen hyttegrend. Andre hyttebyer forble nettopp det, og finnes mange steder i Oslo omegn som bebyggelsesrester. Hyttebyer som etter hvert huset fast- boende, slik som Sørbråtan i Maridalen og Bjørndal lengst sør i byen, ble til slutt en hodepine for regu- leringsmyndighetene.

Solems kart over Christiania fra 1875. De fjerne forstedene som Kunstnerlund (Balkeby) i vest, Sagene og Rodeløkka i nord og Kampen, Vålerenga og Ahnefeltløkka (Ekebergsiden) i øst er tydelig avtegnet. Disse er gjengitt i helt rød skravur. Forsteder som Homansbyen og Hegdehaugen i vest er derimot gjengitt som individuelle hus. Ettersom de andre forstedene også bestod av småhus, er det en sosial dimensjon i bildet, selv en forklaring er at husene for eksempel på Vålerenga var mindre og stod tettere. (Kilde: Myhre, Hovedstaden Christiania, s. 203)

Reguleringssjef i Aker August Nielsens bilde av bebyggelsen i Oslo og Akeri 1928. «Tætbebygget by» er hoved- sakelig leiegårdenes 1800-tallsby. «Havebyer» kalte han de planlagte områder med småhusbebyggelse som var oppstått mange steder. I mellom disse lå villaenes område. Nielsen vurderte et forslag om å bygge skyskrapere i periferien som økonomisk og sanitært interessant, men sosialt håpløst. (Kilde: August Nielsen, Byproblemer Akersdalen–Oslo, St. Hallvard 928, s. 55)

Byens påvirkning på det nære omland går selvsagt ut over forstadsfenomenet. Næringsliv etablerte seg i byens nærhet fordi det var fordelaktig. Et tidlig interessant eksempel fra 1860-årene var de såkalte «hurtigsmedene» på Stabekkåsen i Bærum, en koloni på et par hundre mennesker, omtalt av Eilert Sundt. De drev utstrakt arbeidsdeling og kunne derfor produsere billig for et marked i byen og omegn. På Stabekk havnet de, før jernbanens tid, på grunn av billig grunn og lave skatter.

Fase 4, ca. 1945–1970-tallet: Suburbia

Allerede tidlig på 1900-tallet, ja faktisk enda tidligere, beveget Oslos forstadsbebyggelse seg utover Aker og inn i kommunene Bærum og Asker i vest, Nittedal, Lørenskog og Skedsmo i øst, og Oppgård, Nesodden, Ski og Ås i sør. Hovedstadens byområde var allerede på 1930-tallet langt videre enn det som Fridtjov Isachsen den gang i en klassisk artikkel omtalte som «Stor-Oslos omfatning». Et interessant sosialt mønster avtegnet seg. Langt på vei var forstedene i vest en sosial forlengelse av vestkanten, i øst en sosial forlengelse av østkanten og i sør av den alternative vestkanten på Bekkelaget og Nordstrand. Den borgerlige dominansen på Røa og i deler av Østre Bærum hadde en motsvarighet i arbeidernes Groruddal og Lørenskogs rykte som et ville vesten i øst.

At Aker ble innlemmet i Oslo kommune i 1948 betydde lite for preget av forstad eller mellomland i det tidligere Aker, enten vi snakker om Kjelsås, Hasle eller Solemskogen. De bebygde deler i Oslos forstadskommuner hadde lenge vært under innflytelse av bygningsloven. Oslos satsing på bevaring av Oslomarka betydde derimot at mye av veksten i Stor-Oslo fant sted i nabokommunene i Akershus. En god del av disse forstedene var knyttet til stasjo- nene i de fire jernbanene i vest, nord, øst og syd, samt Kolsåstrikken og Østeråstrikken i Bærum. Det nye i denne perioden var imidlertid privatbilen, spesielt etter 1960, som gjorde nye boligområder uavhengig av skinnegang. Bussruter tillot et ganske fleksibelt boligmønster, men privatbilen tillot et meget fleksibelt et. Det fantes lokale sentra, gjerne rundt etablerte jernbanestasjoner som Lillestrøm, Ski og Asker, men mye av bebyggelsen var boligområder med blikket vendt mot arbeidsplassene i Oslo. I Bærum sa man ennå på 1950-tallet at for å komme med offentlig transport fra Eiksmarka til Sandvika, var det raskest å reise om Oslo sentrum. Bærums sparebank hadde hovedsete i Oslo og bare filialer i hjembygda.

Nedre Kalland på Solemskogen rundt 1920. Denne hyttebyen som ble forstad i Oslos nordlige periferi, ligger fremdeles nokså ensomt til i skogen. Markagrense og drikkevannsrestriksjoner har sørget for det. På Kalland fantes det butikk, og Solemskogen hadde også skole. (Kilde: Sætren, Solemskogen, s. 104)

Så lenge kommunenes virkeområde var beskje- dent, var de lokale velforeningene forstadsbefolk- ningens «offentlighet», særlig når det gjaldt infrastruktur, men også sosialt og kulturelt. Med den store kommunale ekspansjon etter krigen og den sterke statlige velferdslovgivning ble denne type lokal tilknytning mindre viktig, men politisk holdt man seg til kommunene. Storbyen Oslo – Stor-Oslo – ble aldri en juridisk eller politisk enhet.

Fase 5, 1970-tallet–2008: Exurbia

Oslo sterke vekst i den siste tredjedelen av det 20. århundre betydde enda nye bebyggelsestrekk i storbyens periferi, trekk som i engelskspråklig litteratur er blitt beskrevet som exurbia. Alle trekkene var til stede før syttitallet, men ble mye tydeligere etterpå.

Oslo fikk sterkere preg av flerkjerneby. Sterkere sentra ble bygd ut i nabokommunene, men også innenfor Oslos grenser. Eksempler er Sandvika, Asker og Strømmen. Dette var både handelssentra og sentra for annen virksomhet. De avlastet Oslo sentrum og ble symboler på lokal patriotisme og uavhengighet. Arbeidspendlingen gikk ikke bare mot sentrum men i mange retninger. Mens Bærum ennå i 1960-årene var en nokså ensidig sovekommune for Oslo, hadde kommunen ved århundreskiftet like mange innpendlere som utpendlere.

Også etablerte byer og tettsteder som Drammen og Moss ble trukket inn i Oslos pendlingsfelt og bidro til flerkjernepreget. Dagpendlerområdet kunne strekke seg et godt stykke inn i fylkene Østfold, Hedmark, Oppland, Buskerud og Vestfold. Kom en enda lengre unna enn for eksempel Hadeland eller Sør-Odal, fantes ukependlerne. De kunne komme fra små eller større tettsteder, men også like gjerne fra rene bygdelag.

Både i disse områdene, men gjerne også helt nære byen, oppstod det mellomlands-fenomenet som Jens Chr. Hansen har kalt skjult og spredt urbanisering: Skjult urbanisering vil si for eksempel gårdsbruk som skjuler folk som arbeider i byen eller i bytilknyttede næringer. Spredt urbanisering er forstadsbebyggelse i den forstand at bebyggelsen rommer folk med tilknytning til byen, men at denne bebyggelsen finnes spredt på landsbygda. Et fenomen fra de siste tiårene er de mange små lokalt planlagte boligfelter, fra Hole til Sørum til Vestby.

I de siste 20–30 årene har Oslo vokst stadig lenger utover i omegnskommu- nene. Dette har skapt det som kan kalles spredt urbanisering, forstadsbebyggelse som er spredt utover på landsbygda, som her langs E6 ved Holt i Skedsmo kommune på Romerike. (Foto: Scanpix)

Disse boligfeltene og enkeltboligene er økonomisk geografisk sett et storbyfenomen. Spørsmålet er i hvilken grad folk her sosialt sett er under storbyens påvirkning. Det er ikke vanskelig å se at livet i slike mellomland mellom by og bygd må være forskjellig fra livet på for eksempel Grünerløkka. Slik har det alltid vært i storbyens forsteder og periferi, fra arbeidernes og arbeiderbevegelsens Grünerløkka på 1800-tallet via forstedenes velfor- eninger tidlig på 1900-tallet til dagens kommunale byggefelt på Hadeland eller i Follo. De er funksjonelt en del av byen, men vender den langt på vei ryggen sosialt og politisk.

Litteratur:

Edgeir Benum, Byråkratienes by 1948–1986. Oslo bys historie bind 5, Oslo 1994.

Hansen, Jens Chr., Urbaniseringen av landsbygda, Rolf Fladby og Steinar Imsen (red.), Lokalhistorie fra gard til tettsted, Oslo 1974.

Helle, Knut, Eliassen, Finn-Einar, Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein, Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006.

Isachsen, Fridtjov, Stor-Oslos omfatning, «Omegnen», Stor-Oslo. Forslag til general plan, Oslo 1934.

Kjeldstadli, Knut, Den delte byen 1900–1948. Oslo bys historie bind 4, Oslo 1990.

Kjeldstadli, Knut og Myhre, Jan Eivind, Oslo – spenningenes by. Oslohistorie, Oslo 1995.

Myhre, Jan Eivind, Sagene – en arbeiderforstad befolkes 1801–1875, Oslo 1978.

Myhre, Jan Eivind, Bærum 1840–1980, Oslo 1982.

Myhre, Jan Eivind, Forstadsutviklingen i den tidlige fase – Bærum 1890 til 1940, Liv Martinsen (red.), Om byhistorie. Problemstillinger og metode, Oslo 1986.

Myhre, Jan Eivind, Hovedstaden Christiania 1814–1900. Oslo bys historie bind 3, Oslo 1990.

Myhre, Jan Eivind, Wanted and Unwanted Suburbs: Annexations and Urban Identity. The Case of Christiania (Oslo) in the Nineteenth Century, Scandinavian Economic History Review 2/1996.

Myhre, Jan Eivind, City Limits and Urban Thresholds. An Approach to Studies of Towns and Cities, Mats Berglund (red.), Sakta vi gå gjennom stan. City Strolls, Stockholm 2005.

Myhre, Jan Eivind, Middle Classes and Suburban Lives. Norway 1840–1940 in a Comparative Perspective, Tom Ericsson, Jørgen Fink and Jan Eivind Myhre (eds), The Scandinavian Middle Classes 1840–1940, Oslo 2004.

Rasmussen, Tor Fr., Storbyutvikling og arbeidsreiser, Oslo 1966.

Sætren, Anne, Solemskogen – skogsgrenda i storbyen 1903–2003. Oslo.