Raske demografiske endringer i hovestadsområdet betinger et kompetanseløft innenfor byutvikling- og planleggingsmiljøene. Men er den nye plan- og bygningsloven, forsknings- og utdanningsinstitusjonene og lokalpolitikken tilpasset en slik hverdag, eller må politikere og fagfolk tenke nytt eller annerledes for å tilpasse seg morgendagens demografiske hverdag i hovestadsområdet?

Hovedstadsområdet står overfor en av de største demografiske endringen Norge noen gang har opplevd. Fra å ha en hovedsaklig homogen befolkning, som stort sett er oppvokst i Norge med norske foreldre og besteforeldre, vil omtrent én av tre innbyggere i Oslo ha enten utenlandsk- eller innvandrerbakgrunn om ti år. Forbildene er mange, fra Malmö med 37 % innvandrerandel, til forsteder i Frankrike og hele byer i England, Canada eller USA med opp mot 50 % minoritetsandel eller mer.

Befolkningsandelen med utenlandsk- eller innvandrerbakgrunn i Oslo har tilnærmet fordoblet seg for hvert tiår siden 1970-tallet. Hele befolknings- økningen siden 1980 kan tilskrives økningen i inn- vandrerbefolkningen. I Akershus har denne andelen av befolkningsøkningen vært omtrent halvparten i snart ti år. Og med et stadig utvidet EU samt stadig nye alvorlige politiske, økonomiske eller økologiske konflikter i både Midtøsten og Afrika, er strømmen av mennesker på vandring nordover stadig økende.

Brorparten av personene som emigrerer til Norge ender opp i hovedstadsområdet, enten direkte eller via en annen del av landet. Årsakene er sammensatte, men arbeidsløsheten er lav, og deler av det lokale arbeidsmarkedet er godt tilpasset den nye demografiske virkeligheten. Innenfor mange yrker får personer med utenlandsk- eller innvandrerbakgrunn jobb i hovedstadsområdet forutsatt at de har tilstrekkelige muntlig og skriftlig norskkunnskaper. Og selv om mange voksne migranter ikke behersker norsk godt, er andelen som tilegner seg tilstrekkelige språkferdigheter betydelig større.

I Oslo har dette medført at innvandrerbefolknin- gen er i ferd med å overstige én av tre i seks av femten bydeler, og at andelen i én bydel – Bjerke – snart nærmer seg halvparten. Tilsvarende opplever Lørenskog kommune i Akershus at mange velstå- ende barnefamilier med innvandrerbakgrunn flytter inn i veletablerte villaområder i kommunen, enkelte også med søskenbarn eller besteforeldre på slep.

Av de i gjennomsnitt 13.000 nye innbyggerne i Oslo og Akershus årlig siden 2000, har 9.000 eller 70 % utenlandsk- eller innvandrerbakgrunn. De aller fleste av disse har selv innvandret til Norge fra utlandet, men en økende andel er født i Norge med fire utenlandskfødte besteforeldre. Selv om andelen med innvandrerbakgrunn i Oslo ved utgangene av 2007 var én av fire og andelen i grunnskolen er én av tre, øker andelen med omtrent ett prosentpoeng årlig i både Oslo og Lørenskog. Andelen av befolkningen i Lørenskog med innvandrerbakgrunn er én av seks og andelen i Drammen er én av fem.

Men hva betyr en slik framtidig virkelighet for den langsiktige byutviklingen i hovedstadsområdet?

Hvis den nasjonale trenden går i den retningen som Statistisk sentralbyrå spår, vil kanskje halvparten av

befolkningen i seks av femten bydeler i Oslo ha utenlandsk- eller innvandrerbakgrunn om ti år, og de resterende fire bydelene i indre Oslo samt bydel Østensjø ha innvandrerandel på 25–35 %. I et slikt scenario vil kun de tre vestlige bydelene samt bydel Nordstrand bestå av hovedsakelig personer med norsk etnisk bakgrunn.

Erfaringene fra bydelene i Groruddalen, Gamle Oslo og Søndre Nordstrand er så langt at integre- ringen og samspillet mellom befolkningsgruppene av ulik etnisk opphav i stor grad går greit, men at kompleksiteten i det å tilrettelegge for et godt offentlig og sosialt tilbud til lokalbefolkningen i bydelene er økende. De lokale møteplassene i ytre by som tidligere favnet bredt, blir gradvis erstattet av et virvar av sosiale møteplasser i ytre by som i økende grad nås med bil på tvers av bydels- grensene. Igjen står kanskje kun barnehagene og skolene hvor barn og unge møtes, men hvor for- eldrene i mindre grad engasjerer seg lokalt.

Planfaglige miljøer i blant annet USA, Canda og Storbritannia har utviklet betydelig kompetanse på byutvikling i områder med raske demografiske endringer. I Storbritannia har regjeringen utarbeidet veilederen ‘Diversity and Equality in Planning’ og i London er det utarbeidet en egen lokal veileder som oppfølging av The London Plan med tittel ‘Planning for Equality’. I veilederen er det vist til samarbeidet ‘Tomorrow’s Planners’ i regi av Path UK som har som målsetning å øke antall planleggere med minoritetsbakgrunn. Tiden er nå kanskje inne for å gjøre tilsvarende tiltak også i de nordiske landene, i og med at den demografiske utviklingen i Norden som ellers i Europa er i ferd med å endre seg raskt, i takt med de økende globale demografiske endringene ved inngangen til det 21. århundre.

Er det slik at politikere, forskere og fagfolk i hovedstadsområdet systematisk søker kunnskap om raske demografiske endringer i byregioner i andre vestlige land og tar kunnskapen i bruk i den daglige plan- leggingen på overordnet, kommune- og bydelsnivå, eller er kunnskapsoppbyggingen mer sporadisk og fragmentert?

Utdanningsinstitusjonene UiO, AHO og UMB har lange tradisjoner i å søke kunnskap og erfaringer fra utlandet, og vil gradvis opparbeide seg systematisk kunnskap om de raske demografiske endringene i hovedstadsområdet. Men dette tar tid.

Bydelene i Groruddalen, Gamle Oslo og Søndre Nordstrand har opparbeidet seg betydelig kunnskap, og de to sistnevnte har gjort dette over lang tid, men i hvor stor grad denne kunnskapen tilfaller relevante byutvikling- og planleggingsmiljøer ellers i hovedstadsområdet er mer uklart.

Staten er kanskje i mindre grad interessert, siden de svært raske demografiske endringene i hovedstadsområdet er unik til denne delen av landet og ikke et nasjonalt fenomen. Endringene ellers i landet er merkbare nok, men skjer mer gradvis og i betydelig mindre målestokk.

Men hva kan så gjøres for at de byplanfaglige og byutviklingsmiljøene i hovedstadsområdet bedre kan møte morgendagens demografiske virkelighet? Og hvem bør ha ansvaret for den nødvendige kompe- tanseoppbyggingen? Staten, kommunene eller forsknings- og undervisningsinstitusjonene?

Det beste hadde kanskje vært om alle tre satt seg ned for å samarbeid om et kompetanseløft for bedre å imøtekomme morgendagens demografiske hverdag i hovedstadsområdet, i en stadig mer globalisert verden, hvor store folkegrupper i økende grad er på vandring, på søken etter et bedre liv.