Oslo er storbyregionen lengst mot nord. Vi er ikke på nivå med London og Paris, men vi tilhører familien med storbyregioner. Det er disse regionene vi skal samarbeide med, og det er dem vi skal konkurrere mot. I EU er det nemlig Lisboa-strategien med vekt på næringsutvikling og konkurranse som teller. Men vil vår hovedstadsregion klare å hevde seg i denne konkurransen?

Europas økonomiske og befolkningsmessige sentrum kalles ofte for «Pentagon». Navnet henspeiler ikke på USAs forsvarsministerium, men på femkan- ten som avgrenses av London, Hamburg, München, Milano og Paris og som rommer EU-landenes sterkeste vekstregioner. I dette territorielle bildet framstår Oslo-regionen som en spredtbygd og perifer storbyregion, sammen med de øvrige storbyområdene i Norden, kanskje bortsett fra København – Malmö. Det er likevel ikke helt utenkelig at de sentrale områdene av Europa i 2030 kan inkludere vårt hovedstadsområde. Men det er også tegnet mange fremtidsscenarier der Europas sentrumsområde stopper ved Øresundbroen.

Gode forutsetninger for å konkurrere

Skal hovedstadsområdet i 2030 tilhøre de sterke sentrumsområdene i Europa, må regionen kunne hevde seg i konkurransen med andre områder. Utgangspunktet for denne konkurransen er gunstig, for hovedstadsområdet scorer høyt på mange av de 14 indikatorene som EU i Lisboa-strategien har satt opp for å styrke den regionale balansen.

Oslo-regionen har et høyt bruttonasjonalprodukt (BNP), men bare gjennomsnittlig økonomisk vekst. Til gjengjeld er produktiviteten god. Store deler av næringssektoren er basert på finansiell, administrativ og privat tjenesteyting. Tilgjengeligheten er høy, takket være Gardermoen. Området er helt på toppen når det gjelder Information Society Index, som måler ressurser og ferdigheter når det gjelder bruken av IKT.

Oslo-regionen er også blant de hurtigst voksende blant Europas storbyområder, og har en ung befolkning, noe som er positivt. Og i en sammenlikning med 76 andre storbyregioner i Europa kommer hovedstadsområdet på femteplass når det gjelder utdanningsnivå, hvilket er svært bra.

På den annen side utvikler vi få patenter sam- menliknet med våre konkurrenter, og vi investerer ikke særlig mye i skole og utdanning. En annen betydelig svakhet er den markert monosentriske strukturen i regionen. Oslo er sterkt dominerende, og det er få andre byer over 10.000 innbyggere. Fraværet av et polysentrisk mønster kan imidlertid overvinnes gjennom et utstrakt og omfattende samarbeid.

Tross sine svakheter står regionen sterkt i konkurransen med de andre europeiske storbyregionene og gir sitt bidrag til den regionale balansen i Europa. For det er denne balansen som gir rammer for Europas utvikling. I Lisboa-strategien har EU satt seg som mål å lykkes i konkurranse med de økonomiske stormaktene i øst og vest, ut fra egne fortrinn. EUs strategi er at hver av de europeiske regionene, og særlig storbyregionene, må samarbeide om løsninger. De gode forutsetningene i hovedstadsområdet må altså utnyttes for landets og Europas beste.

Kardinalspørsmålet blir da: Hvilke utfordringer står hovedstadsområdet overfor fram til 2030?

Hovedstadsområdet vil få en kraftig befolkningsvekst

Statistisk sentralbyrå (SSB) har sendt ut nye framskrivinger fram til 2030. SSB har drøftet fruktbarhet, levealder, netto innvandring til landet og flyttinger mellom kommuner og fylker. Byrået har presentert 14 alternativ, for å synliggjøre usikker- heten i slike framskrivninger. For å forenkle har jeg konsentrert meg om middelalternativet, hvor både fruktbarhet, levealder, innvandring og flytting er av middels størrelse.

Hovedstadsområdet er et vekstområde. Akershus kan fram til 2030 vokse med 178.000 personer. Alle kommunene kan forvente vekst, selv om veksten vil bli noe ulik i de enkelte kommunene og kan bli meget høy i visse områder. Oslos folketall kan øke med 220.000 personer, men med store forskjeller i veksten mellom bydelene.

Anslag på vekstfordeling mellom bydelene er en sentral oppgave i Oslo, noe som påvirker både for- ventninger om boligbygging og offentlige tjenester. Kommunene i Akershus bruker lokale analyseverktøy for å kalibrere skoleutviklingsplaner, barnehageutbygging og inntektsgrunnlaget sett i forhold til demografien.

Samlet sett kan de to fylkene vokse med 400.000 personer fram til 2030. Dette er en vekst som tilsvarer den samlete befolkningen i Stavanger og Trondheim som SSB har beregnet for 2030. Denne formidable veksten kan styrke Oslo-regionen internasjonalt, men den vil også gi store utfordringer.

Tunge utfordringer for regionen

La oss tenke litt over seks sentrale utfordringer:

  1. Det må bygges 170.000 –180.000 nye boliger for å møte etterspørselen fra befolkningsveksten.

  2. Veksten vil skape mye ny trafikk, som kommer i tillegg til den generelle trafikkveksten på 30 %.

  3. Hvilken type utdannelse vil befolkningen ha i 2030?

  4. Hva skal vi leve av i Oslo-regionen i 2030?

  5. Hvordan vil energiforsyningen være og hvilket klima vil energibruken gi oss?

  6. Hvilken sosial kapital vil befolkningen ha i 2030?

  7. Vil innvandrerne bli integrert eller flytter de hjem igjen?

Relatert til den formidable befolkningsveksten blir spørsmålene så store, omfattende og vanskelige at vi knapt våger å nærme oss dem. La oss likevel gjøre noen raske forsøk på drøfting.

Figur 1. Aldersstrukturen i Oslo + Akershus og landet for øvrig, 1.1.2008. (Kilde: Akershus fylkeskommune)

Den unge befolkningen er et stort pre

Befolkningsveksten er den sentrale variabelen når man skal prøve å besvare de syv spørsmålene.

Oslo og Akershus har samlet sett stor befolkningsandel blant de yngste barna og voksne mellom 25 og 45 år. Andelen eldre og skolebarn i Oslo og Akershus er tilsvarende lavere enn i resten av Norge. Hovedstadsregion har mange voksne i de tidligste årene av yrkeslivet.

Våre konkurrenter har en vanskeligere demografisk utvikling

Det store traumet i Europa er befolkningsmengdens framtidige sammensetning. Mange land står ovenfor en situasjon der fødselsraten er lav, andelen eldre øker og den naturlige befolkningstilveksten er negativ. Dette innebærer at det blir langt færre i yrkesaktiv alder som skal bære kostnadene som de eldre krever for pleie og omsorg.

Det positive trekket for Norge er at vi i denne sammenhengen har en ung befolkning. Dermed vil forholdet mellom yrkesaktiv og ikke-yrkesaktiv befolkning være bedre i Norge enn i andre land. Dette forholdet er også styrken i hovedstadsområdet.

Færre ungdommer, men kravene til kunnskap vil øke

Det vil bli færre personer i skolealder, som betyr lavere offentlige kostnader til skoleformål. Men det kan godt bli slik i den globale konkurransen at Norge må satse mye mer på utdanning. Vårt høye kostnadsnivå og vår globale lokalisering er lite gunstig for produksjon av varer i store kvanta. Omtrent alle som skriver om samspillet utdanning – arbeidsliv fokuserer på økt kompetanse. For at norske studenter skal våge å satse på og makte å gjennomføre studier på universitet og høyskoler, må deres læring som elever i grunn- og videregående

skole gi det kunnskapsmessige grunnlaget. En sentral utfordring blir å stimulere ungdom til å fokusere så mye på grunnutdanningen at de makter å gjennomføre et krevende studium på høyskole-/ universitetsnivå. Hovedstadsområdets femteplass i utdanningsnivå må forsvares!

Frafallet av elever i videregående skole må reduseres

Et stort spørsmål, som mange av de andre byregio- nene i Europa står overfor, er det høye frafallet i videregående skole. I vår region er frafallet hele 22–23 %. Kravene til kunnskap og fremferd vil øke, både i produksjon og service. Kan hovedstadsområ- det makte å prioritere økte investeringer i utdanning? Vil vi få en økt polarisering mellom de vellykkete som tar høy utdannelse og som mestrer å omsette denne utdannelsen inn i yrkesaktivt arbeid, og de som ikke mestrer de stadig økte kravene? Kravene til omtrent alle yrker har økt og vil fortsette å øke. Må da både regjeringer og regionale/ kommunale organ bygge opp systemer som tilgodeser de som faller av i dette konkurransesamfunnet.

Det må bygges 180.000 boliger

En god bolig er fundamentet for mange andre politikkområder. Det er tilstrekkelig å nevne familie- politikken, som styrker folks levekår og folkehelse.

Vi regner at det går 2,4 mennesker pr. bolig i Akershus, og 1,9 pr. bolig i Oslo (FoB 2001). Det betyr at det i hovedstadsområdet må bygges drøyt 180.000 boliger frem til 2030, eller over 8.000 i året. Sett på bakgrunn av boligbyggingen i perio- den 2003–2006, hvor det i gjennomsnitt ble bygd 6.143 boliger i året, kan dette være innenfor rekkevidde. Men det krever at entreprenørene må bygge opp og vedlikeholde en beredskap for en høy bygging over lang tid. Og da må også flere andre forutsetninger være på plass.

Kommunene må ha avsatt arealer i sine kom-mune- og reguleringsplaner. Oslo har i sin nye Kommuneplan 2008 vist hvor det kan bygges over 80.000 boliger innenfor regulerte områder eller områder som er greie å regulere. Det er langt mer komplisert i Akershus. Her skal 22 kommuner være delaktige, og alle er selvstandige aktører. Kommunene har som kjent planmonopolet i Norge. Vil de finne fram gode byggeområder, og hvor skal det i så fall bygges?

I dagens planfilosofi er knutepunktutvikling sentralt. Planleggerne ønsker gjerne at boliger legges i store og små sentra, og knyttes opp mot ulike typer senteranlegg. Knutepunktsatsing er en vedtatt strategi i Oslo, og på samme måte arbeider alle Akers-hus-kommunene etter prinsipper om knutepunktutvikling.

Lokalisering av boliger, næringsbygg og service er i høy grad styrt av samferdselspolitikken. Utbyggingsmønsteret vil gi rammer for transportapparatet i mange tiår fremover. Nye bygg/boliger legges i knutepunkter, noe som fremheves som bærekraftig fordi innbyggerne kan bruke kollektivtransport, helst skinnegående. Dette er utbyggernes favorittbygging. Mindre boliger i knutepunkter har for tiden en solid kjøpermasse i seniorer 50+, som selger sin enebolig. Med det forventede vekstpresset i hovedstadsregionen er det et opplagt behov for mer dialog og samhandling mellom planmyndighetene. Framtidens løsning ved 2030 vil speile hvor vellykket denne regionale dialogen og plansamhandlin- gen blir.

Vil «affordable housing» tilsi bygging lenger ut fra knutepunktet/sentrum?

I utviklingsplanen for Stockholm (RUFS) er boligspørsmålet ett av de mest poengterte. En god og sikker boligforsyning vil styrke konkurranseevnen. Regionen må ha en stor bredde av typer boliger og -størrelser. Har «familien i gata» råd til å kjøpe de? I en studie fra 75 europeiske byer, svarte bare 27 % av respondentene at det var lett å finne en bolig til en fornuftig pris.

I Oslo/Akershus er boligprisene tre-firedoblet siden 1992, medianinntektene har økt med om lag 120 % og konsumprisene med bare 33 %. Hva vi velger å kalle affordable housing er grenselandet mellom rene sosialboliger og boliger til markedspriser. Markedet har overtatt i hovedstadsområdet, noe som er en fordel for de som selger, men gir problemer for de som kjøper. Generelt sett synker prisene med avstand til Oslo sentrum og Oslo vest. Ut fra transporthensyn bør vi bygge flere boliger i Oslos nærområder. Men kan bolighensyn bety at flere boligene bør bygges i områder lenger fra sentrum? De kan bli billigere for hushold som er relativt nyetablerte. Vil interessen for sentrumsnære boliger fortsette fram til 2030? Har den grunnleg- gende norske interessen for å bo i litt mer spredte områder blitt utdatert?

Er Oslopakkene hovedstadsregionens hovedløft i samferdselen?

Vegsystemer og en godt fungerende kollektivtrafikk må være utviklet. Oslo og Akershus har i fellesskap og sammen med staten i 20 år utviklet et felles finansieringsløft: Oslopakkene. Internasjonalt er dette en tverrpolitisk bragd som det står respekt av. Brukerne betaler for investeringer i transportapparatet, som vi ellers er vant til at staten tar seg av. Oslopakke 3 skal vare fram til 2028. Hovedstadsområdet har sånn sett skaffet seg forutsigbarhet.

De fleste kan velge mellom flere transportmidler i hovedstadsområdet. Utbyggingen av Gardermoen og OL på Lillehammer har gitt Romerike et godt

Forventet befolkningsvekst i Oslo og Akershus fram til 2030 vil kreve bygging av 180.000 nye boliger. Men hvor og hvordan skal det bygges? Bildet viser rekkehusbebyggelse i Skedsmo kommune. (Foto: Scanpix)

vegnett og dobbeltspor på jernbanen. Den generelle veksten i transporten på 30 % og den store befolkningsveksten, kan fort spise opp de frihetene brukerne har i dag. Det er nok av prosjekter å bruke pengene på!

I Asker og Bærum er E-18 en hovedåre. Med høy bilbruk er vegen full i rushtiden. Det bygges nå nytt dobbeltspor på jernbanen, og en videre utbygging av E-18 er det klart største prosjektet i Oslopakke 3. I Follo er hverken vegsystemet eller jernbanen noe å juble for. Både E-6 og E-18 mot Oslo er preget av køer i rushtiden. Vil vi i 2030 ha fått et nytt dobbeltspor mellom Oslo og Ski?

Kan alternative drivstoffer redde vår høye bilbruk?

Oslo har 100.000 flere arbeidsplasser enn yrkesaktive. Avhengig av næringslivets preferanser, kan forholdstallet kanskje øke. Næringslivet søker mot sentrum, særlig det som fungerer best i klynger.

Oslo/Akershus står foran store oppgaver innenfor samferdselsfeltet. Befolkningsveksten og den omfattende boligbyggingen og næringsetableringen i sentrum av Oslo, vil skape utfordringer for tra- fikkavviklingen. Yrkes- og privattrafikk kan skape store avviklingsproblemer. Men kanskje har vi i 2030 klart å bygge ut kollektivtrafikken. Eller det kan være at energiprisene har gått til himmels. Eller kanskje vil vi oppleve en holdningsendring, at folk innser at miljøutfordringene er så store at den enkelte må ta sitt ansvar. Og at bilen blir stående hjemme, om målpunktet er Oslo sentrum . . .

EU er opptatt av alternative drivstoffer for biler, og for støtte av bilindustrien. De teknologiske opti- mistene tror at vi i framtiden vil ha god tilgang på drivstoffer som ikke slipper ut CO2 eller andre ska- delige stoffer. Men selv om ny teknologi innføres, forsvinner neppe køene i rushtidene. Her er det bare økt innsats på kollektivnettet, gjerne koblet med økt bruk av sykkel/gange, som kan monne.

Det brukes mye elektrisitet i oppvarmingen i hovedstadsområdet. De store utfordringene er oppvarming av boliger og produksjonsbygg og i trans- portsektoren. Det må arbeides med teknologiske løsninger, utbyggingsmønster og holdningsendringer. Hovedstadsområdets store pre, den unge befolkningen og veksten, vil øke mobiliteten. Et viktig spørsmål blir dermed om vi kan utvikle løsninger som kombinerer ulike elementer og fanger opp både teknologi, utbyggingsmønster og holdninger, men som fortsatt tilbyr en mobilitet som en ung befolkning krever.

Næringslivet kan være basert på innovasjoner

Hva skal vi så leve av i framtiden? Hovedstadsområdet har et næringsliv som er langt mer dominert av privat og offentlig tjenesteyting enn av produksjon

av varer. I dag har vi fem sterke næringsklynger: Energi, Maritimt, IKT, Life Sciences og Kunst/kultur. Når oljetepoken går mot slutten kan næringslivet i Oslo og Akershus få store vansker. Den dagen oljen forsvinner fra Vestlandet, vil beina trekkes unna for de store virksomhetene som er bygd opp rundt finansielle tjenester.

Global konkurranseevne forutsetter i dag, og trolig ennå mer rundt 2030, en meget høy grad av innovasjon og spesialisering i regionen. Bedriftene innenfor bransjene er både samarbeidspartnere og konkurrenter. De krever effektiv flyt av kunnskap og informasjon mellom bedrifter, kunder, spesialiserte tjeneste- og kunnskapsleverandører og myn- dighetene.

Det er umulig å ha noen kvalifisert oppfatning om hvilke næringer hovedstadsområdet vil ha i 2030. Men vi må i dag legge kunnskapsgrunnlaget for næringene. Her ligger det store utfordringer for forskningspolitikken. Dette er et avgjørende tema for hovedstadsområdet, som har 50 % av alle norske forskningsressurser!

Vi vil etter hvert få færre personer i yrkesaktiv alder, og samtidig økte krav på kompetanse. Har vi nok arbeidskraft? Eller skal hovedstadsområdet hente mer av den spisse kompetansen utenfor landets grenser?

Sosial kapital må beholdes

Hovedstadsregionen vil ha en relativt ung befolkning fram mot 2030, og innbyggerne vil gjennomgående ha god utdanning, høy yrkesdeltakelse og gode boforhold. Men vi kan også oppleve økt polarisering mellom de som er vellykkete og de som sliter mer; de som har lav utdanning, vansker med å komme inn på arbeidsmarkedet og holde en jobb og de som ikke makter å skaffe seg en god bolig. Vil hovedstadsområdet oppleve elementer av «2/3-samfunnet»? Og vil de som er vellykkete være med på å utvikle ordninger som sikrer gode levekår for de mindre vellykkete?

I samfunnet vårt ser vi tydelige tegn på økt fedme, økt bruk av alkohol og stadig flere livsstilssykdommer. Samtidig ser vi at samlivsformene utfordrer normer som vi har bygd opp over mange decennier. Men Norge er også en grunnpilar i europeisk velferdspolitikk. Vi har i hovedstadsområdet kjøpt oss «lykke». Hvordan kan lykken beholdes i en sterk vekst? For lykken har sin grense, vi kan kjøpe lykke så langt, men ikke lenger.

Vil innvandrerne bli hos oss?

Det finnes knapt noe europeisk land eller storbyregion som skaper sin egen befolkningsvekst. Alle er mer eller mindre avhengige av innvandring. Innvandreroverskuddet i Norge er tredoblet fra 2004 til 2007. Særlig er det mange polakker som har flyttet hit, men også et stort antall fra Litauen, Tyskland og Sverige. For land med en nærmest fri adgang til det norske arbeidsmarkedet, mener SSB at innvandringen når en topp i 2009 for så å gradvis å gå ned til konstante nivåer rundt 2040. SSB mener å ha hold for at den øvrige nettoinnvandringen vil ha konstante nivåer fra 2010.

Innvandrerne går inn i yrkeslivet og tar del i både høykvalitativt arbeid og arbeid med mindre krav til utdanning. Her har både innvandrerne og det norske samfunnet utfordringer i forhold til språk, mottakelse i arbeidslivet, skole og til det sivile samfunnet. Innvandrerne er en sammensatt gruppe, og mange søker å bosette seg der det er landsmenn. I deler av Oslo er innvandrerandelen høy, og skolene må yte opplæring på mange språk. Slik vil det trolig bli i mange år fremover.

Men også i kommuner i Akershus er innvandrerandelen sterkt voksende. Lørenskog er et eksempel på at innvandrere flytter videre fra Groruddalen. Har vi spesifikke utfordringer i forhold til innvandrere? Vi ønsker i Norge å poengtere at vi har en positiv integrasjon, noe mange lokalsamfunn forteller om. Innvandrere konkurrerer på arbeids- og boligmarkedet, men de må gis gode muligheter for skolegang, både på sitt eget språk og på norsk. Deres egne for- eninger er til dels svært aktive, og innvandrerne må ha anledning til å leve ut sine kulturelle og religiøse behov, innenfor rammer som etniske nordmenn generelt sett ikke støtes av. Dette representerer selvfølgelig en kontinuerlig utfordring.

For innvandrere kan velge å reise hjem igjen. Det er ikke sikkert at hovedstadsområdet vil oppfattes som et godt område å bo og leve i. For tiden er det høykonjunktur og gode arbeidsmuligheter. Jeg tror at den største utfordringen er å beholde innvandrerne, særlig om det blir lavkonjunktur.

Når barn i for eksempel polske familier vokser opp, kan både eget språk, kultur og religiøsitet friste innvandrere tilbake til Polen. Svenskene har opplevd at mange finner, som kom til Sverige i nedgangstider for Finland, valgte å flytte tilbake da konjunkturene bedret seg i hjemlandet. Vil vi som er født inn i det norske samfunnet, makte å delta i utformingen av et sivilt samfunn hvor innvandre- ren får anledning til å delta både som polakk og som nordmann? Hva vil det kreve av oss?

Regionalpolitikken videre forover: Mer av det samme, eller en ny begynnelse?

Forskning peker på at økonomiske prosesser i økende grad påvirker regionale vekstpotensialer. De økonomiske prosessene vil endre det tradisjonelle kartet over økonomisk ulikhet. Vi vil få nye mønstre av vinnere og tapere. I dette perspektivet vil storbyregionene trolig være blant vinnerne.

Disse forskerne poengterer at den ulike konsen-

trasjonen av økonomisk aktivitet er prisen vi må betale for en generelt høyere vekst. Regionene er i ulike utviklingsstadier og spesialiseringer, og storbyregionene har kommet lengst. Andre forskere viser til at ulik vekst har sin bakgrunn i lav utnyttelse av regionale ressurser. Lav utnyttelse av naturressurser, utilstrekkelig dyktighet, dårlig til- gjengelighet og lav innovativ evne er noen av faktorene bak mer begrensete økonomiske vekstpotensialer.

Danuta Hübner, professor og European Commissioner for Regional Policy (EU), pekte retorisk i en tale i juli 2008 på at en moderne samhørighetspolitikk (cohesion policy) må søke å redusere ulikhetene mellom regionene. Hovedoppgaven for samhørighetspolitikken må være å gi alle områder i Europa muligheter for å vokse i et tempo som passer deres ulike ressurser. Hübner viste til at EUs politikk søker å nå dette hovedmålet. Dette hovedmålet er også målet for norsk regionalpolitikk.

Hübner viste til fem utfordringer:

  1. Globaliseringen vil kreve at europeiske regioner som hovedstadsområdet tilpasser seg en hardere konkurranse.

  2. Europeiske regioner vil bli konfrontert med klimaendringene. Noen regioner i det sydlige og nordlige Europa vil bli hardt rammet av global oppvarming.

  3. Økte energipriser vil kreve løsninger for høyere energieffektivitet og en ny rolle for fornybar energi. Samferdsel er den sektoren i storbyregionene som blir hardest rammet.

  4. Befolkningsnedgang.

  5. Sosial polarisering kan trolig øke. Vi kan få mer segregasjon og sosial utestenging.

Ifølge Hübner vil disse utfordringene kreve både kontinuitet og endring. Vi trenger fortsatt mer partnerskap og flernivå-governance. Lokale politiske organ vil være best på å utnytte mulighetene og løse utfordringene som globaliseringen skaper. På lokalt nivå er informasjonskløften mindre, men effektivitet og press på offentlig sektor høyere. Vi må ha en stedsbasert tilnærming, og fjerne oss fra mer tradisjonelle redskaper som økonomisk assistanse og infrastruktur på sektornivå. Samlet sett kan dette styrke den lokale enheten!

Oversatt til norsk kan dette bety at vi må styrke det gamle, gode norske slagordet «by og land, hand i hand». EU er opptatt av relasjonene mellom det urbane og det rurale og dynamikken mellom dem, og deres romlige strategi «European Spatial Development Perspective» (ESDP) bygger på denne tankegangen.

Når utfordringene øker, må vi reflektere over hvordan vi skal involvere flere nivåer enn det regionale i samhørighetspolitikken. I den norske utgaven av governance må nivåer både over og under regioner delta i politikkutforming og beslutninger. Vi må fjerne oss mer fra formelle og administrative vedtak og komme over i beslutninger som mer preges av forening, partnerskap og lokale initiativ. Den enkelte borger må ha en utvidet og forsterket mulighet for å delta. Vil det enkelte individ tenke mest som en bruker og kunde? Eller vil individet mer ha preg av borgerånd, hvor den enkelte har plikter? Den russiske forfatteren Solsjenitsyns begrep «De små ytornas demokrati» fordrer at borgerne deltar i frivillige organisasjoner. Kanskje demokratiet blir mer ad-hoc, man deltar mye på sak og lite på parti.

Oversatt til hovedstadsområdet:

  • Vil hovedstadsområdet øke kontakten mellom by og land? Kan denne økte kontakten baseres på organer vi kjenner i dag? Eller må man finne andre typer organisert samarbeid?

  • Kan hovedstadsområdet utvikle sterkere allianser mellom statlige regionale organ på fylkesnivå, regioner og lokale organer som formannskap og kommunestyrer? Vil interesse- og andre organisasjoner kunne delta?

  • Hvordan kan lokalbefolkningen delta mer i utvikling av mål og strategier for regionens politikk?

  • Vi må bevege oss mot en politikk som er mer iverksettende- og resultatorientert. Vil hovedstadsregionen klare å utvikle mekanismer som på en bedre måte kan vise resultatene av, inn- virkningen på og merverdien av vår politikk?

Er small likevel beautiful?

I Norge synes vi at Oslo-regionen, som i 2030 kanskje kan romme to millioner innbyggere, er et kraftig område. Men sett i forhold til storbyregioner som Madrid, Roma, Bucuresti, Kiev, Warszawa, Stockholm, København og mange andre, kan vårt hovedstadsområde virke litt puslete. Derfor er det grunn til å spørre om hovedstadsområdet fortsatt vil makte å føre en vellykket konkurranseprofil. Er det i så fall den unge befolkningen som fortsatt vil være det største pre?

Hva hvis . . .

Til sist: Hva om Statistisk sentralbyrås framskrivning basert på de fire m-ene er feil og ikke slår til. Byrået har laget alternativ som viser både høyere og lavere befolkningsvekst enn middelalternativet. Hva hvis veksten vil følge høyalternativet? Har planleggere, politikere og andre tatt høyde for spørsmål som da reiser seg og krever andre svar? Eller hvis veksten blir lav. Tenk om konjunkturene sank dramatisk og innvandringen stoppet tilnærmet opp: Hvordan skal vi da planlegge?

Kilder:

Hallgeir Aalbu: Det norske hovedstadsområdet i et europeisk perspektiv. SWECO EUROCITIES 2008.

SSB: Befolkningsframskrivinger.

SSB: Sterk vekst i innvandringen.

Arvid Hallén: Forskningen glemmes. Dagbladet 27/8.

Danuta Hübner: EU regional policy post-2013: more of the same, or a new beginning?

Jørgen Randers m.fl: Bilder av fremtiden – Norge i verden, Handelshøyskolen BI.