Verden står overfor en dobbel utfordring med farlige klimaforandringer og økende knapphet på viktige naturressurser etter hvert som reservene tømmes mens forbruket øker globalt. I lang tid har vi i praksis handlet som om naturens ressurser og bæreevne ikke har grenser. Slik kan det ikke lenger fortsette, og vi er nødt til å erkjenne at vi står overfor grunnleggende forandringer i måten vi forholder oss til naturressurser generelt og energi spesielt. I denne artikkelen tar jeg til orde for å bruke en ny fremsynsmetodikk basert på paradigmebegrepet for å kaste lys over denne type endringer og hvordan vi kan planlegge for å håndtere de utfordringer og muligheter som den skaper.

2007 var året da klimaforandringenes realitet og alvor gikk opp for de fleste – i kjølvannet av Al Gores film «The Inconvenient Truth» (Gore 2007), FNs klimapanels fjerde rapport (IPCC 2007) og Nobelprisen de delte. Til tross for gjenværende usikkerhet på mange plan synes det klart at kloden er på vei mot ødeleggende klimaendringer om ikke menneskelige utslipp av klimagasser ikke reduseres med minst 2/3 innen 2050. Den klart viktigste kil- den til utslipp er forbrenning av fossile brensler som kull, olje og gass.

Samtidig finner det sted en gryende erkjennelse om at viktige strategiske ressurser som vi i flere hundre år har bygget samfunnet rundt, ikke vil vare evig – ja, til og med at vi nærmer oss toppen på hva vi kan produsere årlig først og fremst av olje. «Peak Oil» er begrepet som brukes for å vise til at den globale oljeproduksjonstoppen nærmer seg, og at det fra toppen bare vil gå nedover (Jesshope 2006; Heinberg 2007). Vi står altså overfor en situasjon der vi må finne erstatninger for en av de mest grunnleggende ressursene vi har bygget de siste 150 år med økonomisk vekst på.

Samme situasjon gjelder for andre viktige ikke-fornybare ressurser som kobber som har vært en viktig ressurs ikke minst innen elektronikk og fosfat som er en avgjørende innsatsfaktor i industrielt jordbruk. Fornybare ressurser er også under press etter mange år med overutnyttelse. Havfisket har trolig nådd toppen allerede, og jordbruket er under økende press over store deler av verden på grunn av vannmangel og erosjon. Målt med indikatoren økologisk fotavtrykk, konsumerer vi nå ressurser tilsvarende mer enn 1,2 jordkloders bæreevne (Wackernagel 2004).

Helt siden den industrielle revolusjonen har vi vært vant til å bygge økende velstand på stadig mer forbrenning av fossile brensler og stadig høyere uttak av naturressurser generelt. Med klimaendrin- gene og nye ressurskriser er det klart at store endringer vil tvinge seg frem (Meadows, Randers et al. 2004). Både problemene og løsningene vil folde seg ut over lang tid, og tidshorisonten er vanskelig å forholde seg til.

Dette stiller store krav til samfunnets evne til langtidsplanlegging. Har vi de verktøyene vi trenger?

Behov for et supplement til fremskrivninger og scenarier

Langsiktig by-, region- og samfunnsplanlegging stiller store krav til planleggernes evne til å forstå fremtiden

og hvilke utfordringer og muligheter den vil by på. Tradisjonelt har slike beslutninger i stor grad blitt tatt på grunnlag av prognoser og fremskrivninger av viktige variable som befolkningsutvikling og demografisk sammensetning, velstandsnivå, transportbehov osv. Fremskrivningene gir begrunnede tallfestede tallstørrelser for viktige parametre, og usikkerhet kan uttrykkes ved konfidensintervall med øvre og nedre anslag for hver parameter. Fremskrivninger tillater imidlertid kun i begrenset grad å utforske samspillet mellom de ulike faktorene og størrelsene, og gir dermed i hovedsak ikke opphav til helhetlige bilder av fremtiden.

En slik tilnærming fungerer bra så lenge en del grunnleggende strukturelle forhold ligger rimelig fast over tid, men kan føre aldeles galt av sted i tider med dyptgripende samfunnsendringer der samspillet mellom faktorer kan gi opphav til vidt forskjellige utviklingstrekk.

I lys av dette har det de siste 20 årene blitt mer og mer vanlig å benytte ulike varianter av scenariotenkning som et supplement eller alternativ til tradisjonelle fremskrivinger (Federgruen and van Ryzin 2003). Scenarier er fortellinger om hvordan fremtiden kan bli, og det er vanlig å operere med to til fem slike fremtidsbilder som bakteppe for planlegging på et gitt område. Felles for ulike varianter av scenariotenkningen er at usikkerheten om hvordan fremtiden vil arte seg, illustreres gjennom for- skjellene mellom de ulike helhetlige scenariene, og ikke gjennom konfindensintervall på separate tallfestede parametre (GBN 1991). I et godt scenariosett er scenariene svært forskjellige, men likevel om lag like troverdige. Gode scenarier er utfordrende og overraskende, slik at de stimulerer til nye måter å forstå nåtiden på, og gir opphav til nytenkning og mental beredskap overfor utfordringer og muligheter som kan oppstå, men ikke så outrerte at de risikerer å ikke bli tatt på alvor (Schwartz 1995; van der Heijden 1996; Ringland 1998).

Scenariometodens styrke er at den gjør det mulig å tenke meningsfullt om fremtiden også når den ikke kan forutsies i noen rimelig grad og at man på bakgrunn av scenariene kan utvikle planer og strategier som er rimelig robuste og fleksible i forhold til de scenariene som tegnes (Wack 1985; Wack 1985; van der Heijden 1996; Ringland 2002; Ringland 2002; Lindgren and Bandhold 2003).

Fremskrivninger duger bra så lenge vi med rimelighet kan anta at viktige strukturelle rammer vil holde seg rimelig stabile over den tidshorisonten vi er opptatt av. Scenariometoden er på sin plass når det er klart at utviklingen fremover kan ta svært ulike spor, avhengig av hvordan ulike endringskrefter vil virke sammen.

Noen ganger skygger imidlertid et slikt uforutsigbart virkelighetsbilde på en bestemt tidshorisont for en større mulighet for å konkludere om fremtiden med en mer diffus horisont. Dette gjelder for eksempel når samfunnet nærmer seg slutten på en æra som har vært basert på visse grunnleggende forutsetninger som ikke kan regnes med i det lange løp. I mange slike tilfeller vil det være mulig å være ganske presis om hvordan disse forutsetningene til syvende og sist vil måtte endre seg, mens usikkerheten først og fremst vil være knyttet til hvor lang tid det kan ta før forutsetningene virkelig har endret seg og rukket å føre til grunnleggende endringer i samfunnet.

Ett slikt tilfelle vil jeg hevde at vi står overfor nå, i forbindelse med ressurs- og klimaproblemene. Jeg vil her argumentere for at endringene vi står overfor med hell kan forstås som et skifte til et nytt samfunnsparadigme, og vil antyde hvordan en ny fremsynsmetodikk for slike tilfeller kan baseres på paradigmebegrepet og teorier om paradigmeskift.

Paradigmebegrepet

Ordet paradigme stammer fra gresk og betyr opp- rinnelig noe i retning av et bredt akseptert forbilde, mønster eller mønstergyldig eksempel. Fra 1960-tallet er begrepets bruk sterkt formet av vitenskaps- historikeren Thomas Kuhns arbeider om revolusjoner i (natur)vitenskapen (Kuhn 1964). Han definerte paradigme som de felles skrevne og uskrevne spilleregler som samler et forskerkollektiv omkring en bestemt vitenskapelig praksis.

Kuhn beskriver den vitenskapelige utviklingen som bestående av ulike faser som leder frem til en brytning mellom etablerte og nye paradigmer, som igjen ender i et paradigmeskifte; der en lenge dominant praksis blir erstattet av et nytt paradigme. Et slikt paradigme har betydning for hvordan vitenskapen utøves, men sprer seg også i form av tanke- modeller som preger samfunnsutviklingen i bredere forstand over tid. Lignende fenomener er beskrevet av for eksempel filosofen Michel Foucault under begrepene episteme og diskurs (Foucault 1973; Horrocks, Foucault et al. 2004).

Senere har bruken av paradigmebegrepet blitt utvidet til også å omfatte såkalte sosiale paradigmer eller samfunnsparadigmer. Innovasjonsforskere som Giovanni Dosi snakker om tekno-økonomiske paradigmer (Dosi 2000), med vekt på hvordan nye teknologiske løsninger og økonomiske organisasjonsformer og infrastruktur skaper et nytt samfunnsparadigme, mens (meta)fysikeren Fridtjof Capra og vitenskapsfilosofen Erwin Laszlo er opptatt av hvordan et nytt vitenskapsparadigme vil lede til et nytt samfunnsparadigme ut fra hvordan det former den menneskelige bevissthet (Capra 1983; Laszlo 1996; Laszlo 2003).

Et spesielt viktig bidrag ved å anvende paradigmetenkningen på samfunnet, er at ideen om paradigmeskifte

Figur 1. Situasjonen før et paradigmeskifte.

tilbyr en mindre konfliktorientert versjon på dyptgripende samfunnsendringer enn det som ligger i begrepet «revolusjon» – selv om Kuhn i sin opprinnelige fremstilling av paradigmeskifter i vitenskapen brukte paradigmeskifte og vitenskapelig revolusjon om hverandre.

Paradigmebegrepet og spesielt ideen om paradigmeskifter har også i noen sammenhenger blitt misbrukt og utvannet i «marketing-språk», i den grad at Larry Trask i sin bok «Mind the Gaffe» (2001) advarer mot å bruke begrepet overhodet. Det virker å være en overdrevet reaksjon, men understreker viktigheten av å være noenlunde presis.

Figur 2. Selve paradigmeskiftet.

Ideen om paradigmeskifter er tett knyttet til ideen om fremskritt, slik fremskritt oppfattes på det tidspunkt paradigmeskiftet finner sted. Det er med utgangspunkt i ideen om paradigmeskifter at jeg i denne artikkelen vil beskrive en metode for langtidsplanlegging som kan fungere som et alternativ til fremskrivning og scenariobygging.

Dynamikken i et paradigmeskifte

Med utgangspunkt i Kuhns opprinnelige fremstilling, men tilpasset for anvendelse på samfunnsparadigmer, kan dynamikken i et paradigmeskifte beskrives som følger:

  1. Man befinner seg i utgangspunktet i en situasjon med relativt stabile grunnforutsetninger, som skaper grunnlag for stadig vekst og spesialisering.

  2. Gradvis hoper det seg imidlertid opp uløste problemer og avvik som ikke finner en adekvat løsning innenfor det eksisterende paradigmet.

  3. I et forsøk på å forsvare det eksisterende paradigmet går ledende aktører til stadig mer ekstreme eller absurde tiltak for å opprettholde status quo.

  4. Over tid oppstår det så en krise som resultat av opphopning av uløste problemer og utilsiktede virkninger av ekstreme eller absurde tiltak.

  5. Man kommer så inn i en fase der ulike nye strukturer konkurrerer om hegemoniet med det fallerte gamle paradigmet.

  6. Gradvis blir det imidlertid klart at en struktur vinner overtaket og skaper rom for sterk vekst og spesialisering fordi dens løsninger viser seg over tid å føre frem i møtet problemer som anses for mest akutte.

Situasjonen før paradigmeskiftet kan også illustereres som i figur 1. Den turkise linjen representerer stadig vekst og økende spesialisering innenfor det etablerte paradigmet, mens den grønne linjen viser veksten finner sted innenfor løsninger som representerer en annen måte å forstå og organisere utfordringer og løsninger på.

Selv relativt kort tid før paradigmeskiftet er et faktum kan situasjonen for en overflatisk observatør virke stabil. Ting er som de har vært lenge, selv om en del av tiltakene som settes i verk for å opprettholde status quo begynner å nærme seg det ekstreme, og selv om alternativer vokser frem med økende styrke, men fremdeles fra lavt nivå. Veksten blant alternativene er ikke helt riktig forstått, som illustrert ved den stiplede sirkelen ikke helt fanger inn den grønne linjen.

Tilsynelatende plutselig forandres imidlertid forutsetningene,

og vekst blir til nedgang innen det gamle paradigmets løsninger, mens et alternativt paradigme nærmest plutselig er dominerende – som illustrert i figur 2.

Når skiftet først er et faktum har det alt blitt selvsagt og legges det nesten ikke merke til – selv om endringene skjer veldig fort når selve vippepunktet er nådd.

Ressurs- og klimakrise som slutten på et samfunnsparadigme

Er det så naturlig å betrakte våre tiders klima- og ressursutfordringer som slutten på et samfunnsparadigme? La oss se hvordan situasjonen passer inn i bildet jeg har tegnet ovenfor. Siden den industrielle revolusjon har utvinning og forbruk av fossile brensler og andre nøkkelressurser steget jevnt og trutt, og lagt grunnlaget for økende industriell spesialisering, materiell velstand og befolkningsøkning. Miljøkonsekvensene har mange steder vært alvorlige, men de har stort sett vært ansett som lokale, og mange av dem har latt seg løse i ganske høy grad. Naturressurser har dermed i praksis vært behandlet som nærmest uendelige, og fremgang har vært målt i størrelser som brutto nasjonalprodukt, som i bunn og grunn måler mengden ressurser som strømmer gjennom økonomien. La oss betrakte denne virkeligheten som et samfunnsparadigme som har holdt seg over et par hundre år i den industrialiserte verden, og la oss kalle det for «det fossile vekstsamfunnet».

Kan det være riktig å si at dette paradigmet nå går mot slutten? For å svare på det, må vi vurdere hvor store problemer og avvik som er oppstått, og i hvor stor grad de løsningene som foreslås innenfor paradigmet er ekstreme eller absurde ved de kostnader og problemer som påløper.

Problemene har vi allerede vært inne på: klimaet forandres, olje og andre ikke-fornybare naturressurser brukes opp, og fornybare ressurser økosystemer kommer under kraftig press. Utslippene av klimagasser må kraftig ned, og det økologiske fotavtrykket må reduseres. Konsekvensene av å ikke lykkes med dette virker svært alvorlige, så problemene er absolutt store nok. Løsningene innenfor det fossile vekstsamfunnet er mange. Bekymringene om mangel på oljeressurser foreslås løst ved å utvinne oljesand, ekstra tung olje og andre ukonvensjonelle oljeressurser, og ved å produsere flytende drivstoff fra kull og naturgass, eller fra organisk materiale – såkalte biodrivstoff. Klimagassutslippene foreslås redusert ved å utvikle metoder for å fange og lagre utslippene av klimagasser fra forbrenningen av fossile brennstoff. Vil slike tiltak lykkes slik at vi kan fortsette som før, eller er vi her allerede over i det ekstreme og absurde? Hver og én får dømme for seg selv.

Oljesand og andre ukonvensjonelle ressurser krever svært stor energiinnsats å utvinne, slik at vin- ningen i høy grad går opp i spinningen. Forurens- ningsproblemene er også store. Omforming av kull, gass og biologisk materiale til flytende drivstoff er også svært energikrevende. Dyrking av vekster til bruk for biodrivstoff legger dessuten beslag på store landområder som ellers kunne vært brukt til matproduksjon eller vært bevart som naturlige økosystemer. Karbonfangst og lagring anslås foreløpig å redusere energiutbyttet fra forbrenningen med 20–25% prosent, og er både kostbart og komplisert. Ennå vet vi ikke om lagringen i bakken vil være sikker. Utslipp fra mobile kilder som biler og fly kan uansett ikke fanges.

Mye tyder på at tiltak som disse i beste fall kan bli overgangsløsninger inntil bedre svar er på plass, slik det fremstilles for eksempel i rapporter fra Det internasjonale energibyrået (IEA 2007). Det låter i så fall som en forsiktig erkjennelse av at paradigmet går mot slutten. Men hvordan kan et nytt paradigme se ut, og hvor nær er dets løsninger til å kunne ta over?

Nytt paradigme: Grønn hypereffektivitet eller økologisk balanse?

To grunnleggende premisser ved «det fossile vekstparadigmet» ser ut til å måtte være annerledes i et nytt samfunnsparadigme for at det skal løse problemene som er skapt de siste 200 årene. For det første må fossile brensler fases ut, og for det andre må det økologiske fotavtrykket reduseres til et bærekraftig nivå og deretter stabiliseres.

Grovt sett kan vi se for oss to retninger for et slikt skifte, som jeg her velger å kalle henholdsvis «grønn hypereffektivitet» og «økologisk balanse». «Grønn hypereffektivitet» beskriver et paradigme der naturressursene utnyttes på en helt annen og mer effektiv måte slik at økonomisk vekst kan fortsette, mens «økologisk balanse» innebærer et samfunn som ikke lenger er avhengig av vekst og der samfunnene er tettere innvevd i et samspill med natur og økologi. Begge skiftene krever en større grad av forståelse for hvordan «alt henger sammen med alt». I «økologisk balanse» kan vi se for oss at det har funnet sted en dyp bevissthetsendring til et holistisk verdensbilde slik det beskrives hos for eksempel Capra og Laszlo (Capra 1983; Laszlo 1996; Laszlo 2003). I «grønn hypereffektivitet» er skiftet begrenset til en mer systemisk forståelse av naturressurser og hvordan de tas i bruk i samfunnets ulike sektorer, og endringen er mer drevet av teknologi og økonomi, slik Dosi fremstiller det (Dosi 2000). Tabell 1 nedenfor oppsummerer i stikkordsform noen eksempler på hvordan de ulike samfunn- sparadigmene kunne se ut, sammenlignet med «det fossile vekstparadigmet».

Tabell 1. Sammenligning av «det fossile vekstparadigmet», «Grønn hypereffektivitet» og «Økologisk balanse».

Det fossile vekstparadigmet

Grønn hypereffektivitet

Økologisk balanse

Hoved-premisser

• Produktorientert vekstøkonomi

• Redusert tilgang av viktige naturressurser

• Redusert tilgang av viktige naturressurser

• Stadig økende bruk av naturressurser

• Fossile brensler som bærebjelke

• Tjenesteorientert vekstøkonomi

• Forminsket nullvekst-økonomi

• Sektorvis problemløsning med kapitaleffektivitet i fokus

• Atomkraft og fornybar energi som bærebjelke

• Fornybar energi som bærebjelke

• Holistisk problemløsning med fokus på økosystemenes bærekraft

• Teknologioptimisme

• Systemisk problemløsning med naturressurseffektivitet i fokus

• Føre-var-prinsippet

• Teknologioptimisme

Stikkord for produksjon og forbruk

• Nye avanserte produkter i fokus, mer og mer engangsprodukter

• Nye avanserte tjenester i fokus

• Redusert forbruk av produkter, fokus på enkelhet og bærekraft

• Omfattende industrialisert gjenbruk og resirkulering

• Svært begrenset gjenbruk og resirkulering

• Omfattende gjenbruk, reparasjon og resirkulering

Energisektor

• Høy vekst i energiforbruket

• Lav vekst i energiforbruket

• Redusert energiforbruk

• Fossile brensler dominerer

• Atomkraft og fornybare ressurser med avansert teknologi dominerer

• Fornybare ressurser med relativt enkel teknologi dominerer

• Infrastrukturen tilpasset de fossile brenslenes premisser

• Avansert infrastuktur der de ulike energikildenes samspill optimeres

• Mer lokal energiforsyning

Transport-sektor

• Svært høy vekst i transportmengden

• Lav vekst i transportmengden

• Redusert transportmengde og – avstander

• I all hovedsak basert på flytende drivstoff

• I all hovedsak elektrisk drift

• Omfattende smart kollektivtransport, telependling og bildeling

• Enklere kjøretøy – en god del elektrisk

• Individualisert persontransport

• Begrensninger på individualtransport, omfattende kollektivtransport og bildeling

• Begrenset samordning av godstransport, mesteparten på sjø og vei

• Intermodal godstransport, mesteparten på sjø og bane

• Intelligente transportsystemer og avansert infrastruktur

• Godstransport mest på sjø og bane

• Enkel infrastruktur

Bygg og anlegg

• Stadig økende energiforbruk i bygg

• Bygg som regel netto energileverandører

• Mindre areal per person, nye fellesskapsbaserte boformer

• Utstrakt bruk av elektrisk oppvarming

• Stil og komfort prioriteres over energieffektivitet

• Avansert isolasjon, energistyringssystemer og integrert sol- og vindkraft

• Oppvarming med fornybar energi som biomasse og solfangere pluss fjernvarme

• Fjernvarme fra kraftverk og industrielle anlegg

• Økologiske byggeteknikker

• Energispørsmål som hovedprioritet i en hver utbygging

Mat og næringsmidler

• Stadig økende forbruk av mat, særlig kjøtt

• Stabiliserende forbruk av mat, svak dreining mot grønnsaker

• Overveiende økologisk matproduksjon

• Mye mindre forbruk av kjøtt

• Stadig mer intensivt industrielt jordbruk

• Bioteknologi for ressurseffektivt jordbruk

• Mer kortreist mat

• Globaliserende marked drevet av priskonkurranse og luksusforbruk

• Globaliserende marked drevet av ressursoptimalisering

Syn på velferd og lykke

Materiell velstand i fokus

Velstand og luksuriøse tjenester i fokus

Tilhørighet og fellesskap i fokus → rikt liv med enkle midler

«Grønn hypereffektivitet» er et paradigme som gjør det mulig for vekstsamfunnet å leve videre en stund til før nye miljø- og ressursproblemer hoper seg opp, mens «økologisk balanse» er et paradigme som på ville kreve langt større omstillinger, men også til gjengjeld kunne la seg opprettholde over lang tid om det først tok form. «Grønn hypereffektivitet» fremstår som et realistisk og sannsynlig skift sett fra dagens ståsted, som vil kunne drives frem av teknologiske miljøer og industrielle aktører med tilrettelegging fra offentlige myndigheter. «Økologisk balanse» fremstår som mer idealistisk og utopisk, eventuelt som et paradigme som i overskuelig fremtid vil kunne ta form innenfor mindre lommer av samfunnet – i lokalsamfunn og familier, innenfor ulike idealistiske fellesskap, osv. Også her vil tilrettelegging fra myndighetshold være en viktig faktor.

Planlegging for et nytt paradigme – ja takk, begge to . . .

Et hovedpremiss i «grønn hypereffektivitet» er at hver naturressurs er knapp og derfor må anvendes der den kommer best til nytte. Det ser vi for eksempel ved at en høyverdig energiform som elektrisitet erstatter flytende drivstoff i transportsektoren på grunn av overlegen energieffektiv i den verdikje- den, mens den ikke lenger anvendes til oppvarming der man i prinsippet kan bruke hva som helst. Et annet premiss er at det som blir til overs til en prosess i størst mulig grad brukes som innsatsfaktor i en annen prosess. Et eksempel på det er hvordan spillvarme fra kraftverk og industrielle prosesser i et slikt paradigme systematisk vil bli brukt til varmeinnput til andre industrielle prosesser eller til oppvarming av bygninger, noe som må tas hensyn til i lokalisering og arealplanlegging. Her er det stort behov for langsiktig planlegging for å møte et slikt paradigmes utfordringer og muligheter. I tillegg til innfasing av nye fornybare energikilder (og atomkraft for de land som trenger det i tillegg) vil skiftet til dette paradigmet kreve store omlegginger av infrastruktur og arealplanlegging knyttet til transport og bygg og anlegg. Samtidig vil det kunne oppstå mange spennende forretningsmuligheter knyttet til omstillingene ved siden av at en del industri basert i det gamle paradigmet vil måtte omstilles. Det igjen har implikasjoner for prioriteringer innen utdannings-, forsknings- og innovasjonspolitikk, for å nevne noe.

Samfunnsparadigmet «økologisk balanse» har ikke mindre implikasjoner. Her er det snakk om et samfunn som fungerer i balansert samspill med naturen, stort sett uten økonomisk vekst, på et lavere forbruksnivå enn i dag. Et hovedpremiss for dette er en helt annen bevissthet om natur og fellesskap enn det som hersker i dag. Økologiens premisser og føre-var-prinsippet er her styrende i alle sektorer i den grad mulig, noe som setter en stopper for eksempelvis både atomkraft og karbonfangst og -lagring. Planleggingsutfordringene er ikke minst knyttet til skolevesenet som vil måtte legges kraftig om for å formidle de kunnskaper og verdier som her ligger til grunn. Langsiktige private og offentlige utgifter må tilpasses en fremtid stort sett uten økonomisk vekst, og oppgaver vil i økende grad planlegges løst lokalt i mindre fellesskap. Det vil også være stort behov for ny regulering, ikke minst i form av nye økologiske forskrifter for bygg- og anlegg og andre sektorer.

De to paradigmene har til dels motstridende innhold, men for planleggeren behøver de likevel ikke være motstridende. I stedet taler mye for å tilrettelegge for begge samtidig, eventuelt med forskjellig tilnærming for ulike regioner eller for by og land. Det kan være klokt å operere med parallelle tilnærminger, slik som det for eksempel er tilfellet med separate regelverk for konvensjonell og økologisk matproduksjon i dag. På den måten kan man sikre at en forberedelse til for eksempel «grønn hypereffektivitet» ikke hindrer enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn og andre fellesskap i å bygge seg et liv innen et «økologisk balanse»-paradigme. Det handler både om å gi rom for paradigmekonkurranse, og om å innse at lommer i samfunnet kan eksistere godt i et annet paradigme enn det dominerende.

Bygg- og anleggssektoren er et godt eksempel. For å drive frem de høyteknologiske løsningene som skal til for at bygninger kan bli netto energi- produsenter, trengs svært strenge byggforskrifter hva gjelder isolasjon og krav om tilrettelegging for diverse avanserte teknologiske løsninger. Slike regler vil på den annen side kunne sette en effektiv stopper for «økologisk balanse»-løsninger som økologiske hus bygd med naturlige, lokale ressurser. Svaret på en slik utfordring ligger i å utvikle en økologisk byggforskrift ved siden av den konvensjonelle, og tilsvarende å tilby offentlige tjenester tilpasses begge løsninger.

Hvor fort kommer paradigmeskiftet? Når er det på tide å legge egg i nye kurver?

Paradigmebeskrivelsene over kan utarbeides i mye større detalj, og det finnes viktige usikkerheter som behøver å utforskes. Likevel er det slående hvordan det kan la seg gjøre å være ganske presis på premisser som vil måtte ligge til grunn og viktige implikasjoner som følger. Det som deretter er langt vanskeligere å få grep om, er hvor lang tid det vil ta før et slikt skifte i samfunnsparadigme er et faktum. Dette er svært viktig fra et planleggingsståsted, hvor riktig timing betyr så mye. Ikke minst på dette området bør paradigmebasert fremsyn bidra til styrket forståelse.

Tabell 2. Endringsvarsler for et skifte i samfunnsparadigme.

Endringsvarsler innen det gamle paradigmet

Endringsvarsler innen det fremvoksende paradigmet

• stadig mer kostbare og kompliserte tiltak settes i verk for å opprettholde bærende løsninger i det gamle paradigmet

• sterke aktører som begynner å lide under situasjonen begynner å bruke sine krefter på å hjelpe frem et nytt paradigme

• stadig flere alvorlige problemer kommer til syne i ulike deler av samfunnet som konsekvens av det gamle paradigmets bærende løsninger generelt og de mer ekstreme tiltakene spesielt

• nye løsninger som kan støtte et nytt paradigme begynner å nå et modenhetsnivå og passere terskler for kvalitet, utbredelse og kostnadsreduksjoner

• ressursbasen som det gamle paradigmet baseres på begynner å tømmes

• nye løsninger begynner å knyttes sammen til velfungerende helheter der de ulike elementene støtter opp under hverandre

• sterke aktører som har vært tungt investert i det gamle paradigmet begynner å endre sine porteføljer

En del idealistiske forkjempere av nye løsninger vil tidlig erklære at paradigmeskiftet kommer, men vil undervurdere hvor lang tid ting tar, og vil mot sin hensikt kunne bidra til at alternativenes potensial undervurderes etter hvert som skuffelsene melder seg. Det er som å rope «Ulv, ulv» om problemet og «Se her, Se her!» om mulige løsninger – litt for tidlig, og litt for ofte. Er krisen langsom, blir folk lei av å høre om ulven de aldri ser helt tydelig, og holder ikke lovnadene om vidunderlige teknologiers gjennombrudd, vil mange stille seg kynisk også til disse. Når endringene til slutt har materialisert seg med full tyngde vil imidlertid også ofte implikasjonene være større og dypere enn først antatt. Det er dette som menes med uttrykket «lang lunte, stort smell».

For den som er oppmerksom og klarer å se an situasjonen med friske og nøkterne øyne, vil imidlertid tidligvarslene for skiftet være synlige en stund, og vedkommende vil kunne følge oppturer og nedturer og posisjonere seg fornuftig. Nøyaktige spådommer om når det store skiftet inntreffer vil likevel være vanskelige å komme med. Tabell 2 oppsummerer en del typer endringsvarsler det er naturlig å se etter.

Endringsvarslene innen det gamle paradigmet har jeg delvis berørt allerede, i argumentasjonen for at dagens gryende klima- og ressurskrise innevarsler at et samfunnsparadigme er på hell. For å komme nærmere en forståelse av tidshorisonten for et skifte vil det være avgjørende å utdype forståel- sen både av klimaendringenes dynamikk og «Peak Oil» og produksjonsprofiler for andre viktige ressurser. Det vil også være viktig å sette seg ordentlig inn i de totale implikasjonene av løsningsforslag som karbonfangst og -lagring, utvinning av oljesand og satsing på biodrivstoff. Hvor omfattende er konsekvensene på andre områder, og hvor mye skal til av dette før viktige aktører får nok og setter i gang kraftige protester eller legger sin tyngde bak alternativer?

Innen det nye paradigmet blir det viktig å sette seg ordentlig inn i veksttakt og vekstdrivere og begrensende faktorer knyttet til nye løsninger som sol- og vindenergi og elektriske biler. Hvor bratte kan læringskurvene holde seg over tid? Hvor stor utbredelse skal til før nye løsninger oppnår kritisk masse som utløser høyere forbrukeraksept og nett-verks- og kostnadsfordeler? Hvilke infrastruktur- og ressursmessige begrensninger vil kunne hindre veksten, og hvordan kan disse eventuelt overvinnes? På hvilke måter kan løsningene spille sammen og snu hverandres svakheter til styrker, og hvor lang tid kan det ta å realisere slike gevinster?

For alle disse spørsmålene kan det utvikles tidligvarsler i form av viktige hendelser som kan inntreffe og som kan signalisere at et vippepunkt nærmer seg. Det vil dreie seg om å overvåke viktige områder der det trengs vitenskapelige gjennombrudd og kostnadsreduksjoner, og det vil dreie seg om å holde øye med sentrale aktører som store investorer og viktige land og regioner som kan tenkes å være tidlig ute med å kaste sine krefter bak nye løsninger.

Eksempler på slike aktører kan være den legendariske oljemannen T. Boone Pickens, som nylig har flyttet store deler av formuen sin over i vindkraftprosjekter, storinvestoren Warren Buffet, som nylig kjøpte seg inn i den kinesiske elbilprodusenten BYD, Israels storsatsing på elektrifisering av transportsektoren i samarbeid med selskapet Better Place (som nå stadig flere følger etter), og Barack Obamas valgløfter om å skape energiuavhengighet og fem millioner nye jobber gjennom satsing på fornybar energi.

Et hvert skifte i samfunnsparadigme skaper nye tapere og nye vinnere, både i næringslivet og blant land og regioner. Det er de fremsynte og fleksible som vinner, og de tilbakeskuende og rigide som taper.

Norge står i en særstilling, siden vi tjener så utrolig godt på kjernevirksomheten i det fossile vekstparadigmet, nemlig oljeproduksjon og tillig- gende næringer. Sagt med det gamle ordtaket har vi «veldig mange egg i en kurv», samtidig som det begynner å bli klart at andre kurver kan egne seg bedre for fremtiden. Hvordan planlegger vi for denne forandringen? Hvor lenge er det fornuftig å satse på løsninger som bygger videre på styrken vi har i det gamle paradigmet, og når er det på tide å flytte våre intellektuelle, finansielle og organisatoriske ressurser over på andre løsninger? Og hvilke løsninger vil være de mest naturlige å satse på for

Tabell 3. Sammenligning av fremskrivninger, scenariometode og paradigmefremsyn.

Fremskrivninger

Scenariometode

Paradigmefremsyn

Forståelse av endring

Lineær og inkrementell

Kombinasjon av inkrementelle og ikkelineære endringer

Fokus på ikke-lineær strukturell forandring som kommer relativt sett brått når den først kommer

Rom for usikkerhet

Konfidensintervaller rundt mest sannsynlige utvikling

Strukturell usikkerhet om hvilken vei det bærer

Usikkerhet om tidshorisont for store samfunnsendringer

Tidshorisont

I prinsippet variabel

I prinsippet fastlagt som utgangspunkt for tenkningen

Hovedspørsmål som metoden skal kaste lys over

Utfall/tilstand i fremtiden

Utledet av akkumulert trend ved tid t, i liten grad basert på komplekst samspill av faktorer

Usikker – flere varianter (scenarier) basert på ulike antakelser om samspill av faktorer frem til tid t

Utledet av grunnprinsipper ved et nytt paradigme som antas å vinne frem før eller siden

Betydning av å forstå drivkrefter og aktører

Liten for å gjøre analysen, stor for å utfordre den?

Avgjørende for å finne en hovedlogikk for å skille mellom ulike scenarier, og for å løpende vurdere hvert scenarios sannsynlighet

Avgjørende for å forstå det nye paradigmet og hvor fort det kan inntreffe, og for å overvåke tidligvarsler for skiftet

akkurat Norge? Her ligger store spørsmål og venter på at nasjonale strateger tar tak i dem.

Oppsummering: paradigmefremsyn versus fremskrivninger og scenariotenkning

Målsettingen med denne artikkelen har vært å vise hvorfor paradigmetenkningen kan være relevant som grunnlag for langtidsplanlegging i lys av dagens klima- og ressurskriser, og hvordan et paradigmefremsyn kan legges opp.

Tabell 3 gir en kort oppsummering av viktige likheter og forskjeller mellom denne fremgangsmå- ten og dagens vanlige fremskrivninger og scenariotenkning. Hovedforskjellene ligger i hva slags usikkerhet metoden kan håndtere og kaste lys over. Fremskrivninger egner seg når vi med rimelighet kan anta at viktige strukturelle rammer ligger fast over den tidsperioden vi er interessert i. Scenarier egner seg når vi regner med at det vil skje viktige strukturelle endringer, men vi ser at disse endringene kan ta mange ulike retninger innen vår tidshorisont. Paradigmefremsyn passer når det fremstår som rimelig klart hvilke premisser en ny samfunns- orden vil måtte hvile på, men vi har vondt for å forstå hvor fort forandringene kan komme.

Referanser:

Capra, F. (1983). The turning point: science, society, and the rising culture. London, Fontana. Dosi, G. (2000). Innovation, organization and economic dynamics: selected essays. Cheltenham, Edward Elgar.

Federgruen, A. and G. van Ryzin (2003). New risks put scenario planning in favour. Financial Times. London.

Foucault, M. (1973). The order of things; an archaeology of the human sciences. New York,, Vintage Books.

GBN (1991). «Probabilities – Help or Hindrance in Scenario Planning?» The Deeper News 2(4).

Gore, A. (2007). An inconvenient truth: the crisis of global warming. New York, Viking.

Heinberg, R. (2007). Peak Everything - waking up to the century of decline in the earth’s resources. Forest Row, Clairview.

Horrocks, C., M. Foucault, et al. (2004). Introducing Foucault. Thriplow, Cambridge, Icon.

IEA (2007). World Energy Outlook, International Energy Agency.

IPCC (2007). IPCC Fourth Assessment Report: Climate Change 2007, IPCC.

Jesshope, C. R. (2006). Microprocessor and peak oil: discontinuities in our civilisation. Amsterdam, Amsterdam University Press.

Kuhn, T. S. (1964). The structure of scientific revolutions. Chicago, Phoenix Books.

Laszlo, E. (1996). The Systems view of the world: a holistic vision for our time. Cresskill, N.J., Hampton Press.

Laszlo, E. (2003). Revolusjon i vitenskapen: fremveksten av det holistiske paradigmet : en myk innføring i det 21. århundres gryende verdensbilde. Oslo, Flux forl.

Lindgren, M. and H. Bandhold (2003). Scenario Planning: the link between future and strategy. New York, Palgrave.

Meadows, D., J. Randers, et al. (2004). Limits to growth: the 30-year update. White River Junction, Vt., Chelsea Green.

Ringland, G. (1998). Scenario planning : managing for the future. Chichester; New York, Wiley.

Ringland, G. (2002). Scenarios in business. Chichester, Wiley.

Ringland, G. (2002). Scenarios in public policy. Chichester, Wiley.

Schwartz, P. (1995). The art of the long view : planning for the future in an uncertain world. New York, Currency Doubleday.

Trask, R. L. (2001). Mind the gaffe: the Penguin guide to common errors in English. London, Penguin Books.

van der Heijden, K. (1996). Scenarios : the art of strategic conversation. Chichester, England New York, John Wiley & Sons.

Wack, P. (1985). «Scenarios: Shooting the Rapids.» Harvard Business Review 63(6): 139-150.

Wack, P. (1985). «Scenarios: Uncharted Waters Ahead.» Harvard Business Review 63(5): 73-89.

Wackernagel, M. (2004). The ecological footprint: accounting for a small planet. Oley, Pa., bullfrogfilms: (32min 18sek).