For vel to år siden formulerte statsminister Jens Stoltenberg en målsetting om at Norge skal bli verdens mest inkluderende samfunn. – For å lykkes med å åpne fellesskapet må vi tenke på nye måter, sa han. – Integrering og inkludering skjer ikke på norskkurs eller på offentlige kontorer. Det skjer i lunsjpausen på jobben, på sommerfesten i nabolaget eller når man står sammen på sidelinja og heier fram lilleputtlaget.

Statsministeren hadde nok den gangen i første rekke integrering og inkludering av innvandrere i tankene. Men begrepet inkludering rommer også andre grupper av befolkningen som av ulike grunner blir ekskludert fra muligheten til alminnelig samfunnsdeltakelse, blant annet funksjons- og yrkeshemmede og fattige. Regjeringen har således satt kampen mot fattigdom på dagsorden, og kravene til universell utforming av vårt bygde miljø er blitt kraftig skjerpet i den nye plan- og bygningsloven.

Dette nummeret av PLAN ser nærmere på noen av de utfordringene som ligger i målsettingen om å skape et mer inkluderende fellesskap: innvandringen til Norge og integreringen av innvandrerbefolkningen i storsamfunnet, NAV-reformen som blant annet tar sikte på å få flere over fra trygd til arbeid, den boligsosiale politikken og arbeidet med å skaffe boliger til vanskeligstilte, behovet for å gi eldre mennesker mulighet for økt sosial kontakt både i og utenfor eldreboligen, implementering av universell utforming i lovverk og plansystem.

Det hersker bred enighet om de fleste hovedmål i inkluderings- politikken. Dette gjelder også det i og for seg selvinnlysende at Norge bør være et generøst tilfluktssted for folk som må forlate sine hjemland for å berge liv og frihet, og at innvandrerne som har kommet hit til landet, skal ha det godt.

Enigheten er imidlertid vesentlig mindre når det gjelder det følsomme spørsmålet om hvilken innvandringspolitikk Norge skal føre. I bladet målbærer professor Ottar Brox et annet syn på på dette spørsmålet enn regjeringen, som blant annet vil utforme innvandringspolitikken ut fra behovet for rekruttering av utenlandsk arbeidskraft. Brox går hardt i rette med de som argumenterer for import av billig arbeidskraft til Norge for å avhjelpe mangelen på arbeidskraft eller for å hjelpe arbeidsløse folk i fattige land. Effekten av denne politikken har vært at vi her i landet er i ferd med å utvikle en underklasse av lavtlønte innvandrere, skriver han, samtidig som arbeidsmigrasjonen vedlikeholder fattigdommen i eksportlandet.

Det kan vel også tenkes at ikke alle fryder seg over beskrivelsen Osmund Kaldheim, direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, gir av framtidens Norge, – gitt fortsatt sterk innvandring til landet: Vi blir «mer Oslo» alle sammen . . .

Jens Fredrik Nystad Redaktør