Samfunnet vårt er gjennomskåret av både synlige og mer usynlige grenser: landegrenser, fylkesgrenser, kommunegrenser, faggrenser, etatsgrenser, grenser mellom det offentlige og det private og sosiokulturelle grenser, bare for å nevne noen.

Slike grenser blir lett til hinder for en rasjonell og fornuftig samfunnsutvikling, som for eksempel når to nabokommuner ikke klarer å samarbeide om det som er felles oppgaver. Planlegging må derfor ha evnen til å kunne være grenseoverskridende eller endog grense- sprengende når det er nødvendig. Men det er en krevende øvelse å få ulike aktører med forskjellige interesser og ofte med sterk revirfølelse, til å arbeide sammen om felles mål.

Dette nummeret av PLAN gir noen eksempler på planlegging og plansamarbeid over grensene, som forhåpentligvis kan tjene til inspirasjon. Hovedfokus er rettet mot Interreg, EUs verktøy for integrasjon over landegrensene gjennom regionalt samarbeid, der Norge har deltatt siden 1996. Deltakelsen vår har vært knyttet til flere store programmer og mer enn 300 ulike prosjekter, og Interreg er blitt det nest viktigste samarbeidsfeltet mellom Norge og EU, bare forskningssamarbeidet er større.

Hovedinntrykket av den norske deltakelsen i Interreg er overveiende positivt. Det har resultert i nye kunnskaper, nye samarbeidsmønstre, nye nettverk og i noen grad også nye markeder. Det støtter opp om norsk regionalpolitikk og er blitt en viktig del av det regionale utviklingsarbeidet. Spesielt i grensestrøkene mot Sverige er det gjennom Interreg skapt en rekke nye møteplasser og muligheter for samhandling.

Det ligger selvfølgelig også en viktig læringseffekt for organisasjo- nene som deltar i et slikt internasjonalt samarbeid. Mange av de norske deltakerne har opplevd en glede over å kunne samarbeide på tvers av grenser, sammen med andre som også er opptatt av de samme problem- stillingene, som del av et større europeisk nettverk.

I tillegg, og dette er egentlig litt paradoksalt, har Interreg etablert nye arenaer for samarbeid mellom norske regioner og fylker, gjennom felles deltakelse for eksempel i Nordsjøprogrammet, Østersjøprogrammet, Sverige–Norge eller Kattegat–Skagerrak.

Så kan man kanskje håpe at den store interessen våre kommunerog fylkeskommuner viser for å delta i samarbeid på tvers av landegrensene,vil smitte over på lysten og evnen til å etablere forpliktendeplansamarbeid innenfor en nasjonal ramme, – med nabokommunereller nabofylker. For selv om vi her i bladet kan vise til spennendeeksempler på grenseoverskridende plansamarbeid, er norsk planleggingfortsatt ganske bundet av grenser.

Jens Fredrik Nystad Redaktør