Alt arbeid krever energi i én eller annen form, og energi er derfor en nøkkelressurs for utviklingen av samfunnet vårt som vi ikke kan klare oss foruten. Slik har det alltid vært, og slik vil det fortsatt være.

Energiforbruket vårt har imidlertid økt kraftig i takt med industrialisering, økonomisk vekst og stigende velstand, og energi er blitt verdens viktigste handelsvare. På verdensbasis dekkes 90 prosent av energiforbruket av ikke-fornybare energikilder, som olje, kull og naturgass, og forbrenningen av slike fossile brensler er kilde til mesteparten av utslippene av klimagasser.

Norge har vært velsignet med rikelig tilgang på energi, ikke minst vannkraft, det ”hvite kull”, som har dannet grunnlaget for industri- aliseringen av landet vårt. Vi har vært stolte over å ligge øverst på de internasjonale statistikkene som viser forbruket av elektrisk kraft pr. innbygger, og vi har slått oss på brystet av å ha verdens reneste energiproduksjon (sammen med islendingene), takket være fossekraften.

Men glansbildet er begynt å falme. Ikke bare fordi vi er blitt en betydelig eksportør av «skitne» energiråstoffer som olje og naturgass, som gir store utslipp av klimagasser der oljen og gassen brukes. Vi er heller ikke lengre selvforsynt med elektrisk kraft til å dekke vårt eget forbruk, – for ikke å si overforbruk. I stigende grad har vi vært nødt til å importere elektrisk kraft basert på mer forurensende energikilder fra andre land for å holde lysene våre tent og varmen på.

For å nå målene om reduksjon i utslippene av klimagasser har regjeringen lagt opp til en sterk økning i satsingen på energisparing og produksjon av ny miljøvennlig energi, som vindkraft og fjernvarme.

I dette nummeret av PLAN har vi sett nærmere på arbeidet med omlegging av energibruken og energiproduksjonen i Norge, blant annet konsekvensene av de nye energikravene i byggeforskriftene som trådte i kraft tidligere i år.

I satsingen på energieffektivisering og mer miljøvennlig energi er nye teknologiske løsninger – som bedre isolerte hus, varmegjenvinning, fjernvarme osv. – nødvendige, men langt fra tilstrekkelige virkemidler. Vi må også se på transportbehovet som bebyggelsesmønsteret vårt genererer, altså på lokaliseringen av boliger, arbeidsplasser og ulike former for service, og ikke minst på konkurranseforholdet mellom forskjellige transportformer og transportmidler.

Jens Fredrik Nystad Redaktør