Forskningssjef Berit Nordahl og dr. polit Susanne Søholt ved NIBR skal ha honnør for at de tok min utfordring i PLAN 3-4/2007 og bidrar til å sette mine refleksjoner om Oslos bærekraft under debatt. Det er lenge siden jeg selv var forsker ved NIBR, men utviklingen de siste tiår har vist med all tydelighet at vi lever på en sårbar klode, og at en bærekraftig utvikling for verdens byer og samfunn ikke lenger kan tas for gitt.

Jeg har imidlertid noen kommentarer til Nordahl og Søholts innlegg som vil kunne nyansere debatten, men først en korreksjon: Forskerne feiltolker meg når de skriver at jeg er tilfreds med den miljømes- sige siden av utviklingen i Oslo. Det er riktig nok

Grundt peker på at kulturell vekst og positiv utvikling av Oslo som bysamfunn handler om byens konkurranseevne og attraktivitet. En attraktiv by kjennetegnes av kompetente, kreative og arbeidsomme mennesker som gjør byen til et interessant sted å investere, bo, studere, jobbe, leve. Kreativitet fremmes ved friksjon, av møter mellom folk med forskjellig bagasje som konfronterer og inspirerer hverandre. Innvandrerbefolkningens bidrag til å gjøre Oslo til en kulturelt og sosialt rikere by kan ikke underslås. Vi nevner mat og restaurantbran- sjen, musikkmangfoldet, utviklingen innen teater, film og dans, og det økende mangfoldet i idretts- grener etc. – i tillegg til å representere arbeidskraft. Ta gjerne også med fritenkere som Shabana Rehman og Nina Witoszek og hvordan de utfordrer det norske.

Det urbane og multietniske samfunnet må ikke møtes bare med bekymring. Det er kilde til kreati- vitet og attraktivitet og dermed en vei til sosial, kulturell og økonomisk bærekraft, dersom det hånd- teres på en god måte. flere sider ved Oslos miljømessige utvikling som er i positiv utvikling, men langt fra alle.

Som jeg skrev i min artikkel, øker de totale klima- gassutslippene i Oslo. Klimagassutslippene pr. inn- bygger er på vei ned, men det skyldes i hovedsak

sterk befolkningsvekst. I tillegg har Oslo-befolknin- gen et uforholdsmessig stort økologiske fotavtrykk, eller forbruk av jordas ressurser, og det øker. En Oslo-borger har et gjennomsnittsforbruk av jordas ressurser som er fire ganger så høyt som det som er tilgjengelig for gjennomsnittet for jordas befolkning. Det bidrar ikke til en bærekraftig utvikling for ver- dens befolkning, heller ikke for Oslos, på lang sikt.

Sosial bærekraft

Nordahl og Søholt konsentrerer seg i sin artikkel om «sosial bærekraft», og hevder at jeg er for pessimis- tisk syn med hensyn til virkningene av en utvikling der over 50 prosent av hovedstadens innbyggere i fremtiden vil ha «ikke-vestlig, fremmedkulturell» bakgrunn, hvorpå de trekker frem en rekke positive sider ved dagens flerkulturelle utvikling.

Jeg skal gi forskerne rett i at jeg ikke har vært tilstrekkelig balansert i denne sammenheng. På den annen side har heller ikke de uttrykt erkjennelse av at dagens utvikling også har en rekke sosiale og økonomiske utfordringer og kostnader som byens politikere og ansatte møter hver dag. Overrepresen- tasjonen av personer med fremmedkulturell bak- grunn i sosialstatistikken er et faktum, og fremmedkulturelle har relativt sett lavere utdanning, høyere arbeidsledighet, dårligere helse, flere barnevernsaker, flere kvinner på krisesentre og flere menn i fengsel enn resten av befolkningen.

Store utfordringer

Det krever en stor ressursinnsats fra samfunnets side å søke å utjevne de sosiale forskjellene i byen og forebygge en negativ utvikling i retning av større klasseskiller og etnisk segregering. Bærekraft- utfordringen ligger i at de sosiale og økonomiske kostnadene synes å øke med økende antall og andel, at dagens høykonjunktur en dag vil bli avløst av en lavkonjunktur, samt at de statlige inntektene fra olje- og gassvirksomheten sannsynligvis vil ta slutt i løpet av dette århundre.

Bærekraftbegrepet ble innført av Brundtland- kommisjonen om miljø og utvikling for å kunne vurdere holdbarheten av langsiktige utviklingsret- ninger for kommende generasjoner. Men Brundt-land-kommisjonen innførte også et annet nyttig begrep, nemlig «føre – var»-prinsippet om å handle i tide for å forebygge en mulig negativ utvikling på lang sikt. Prinsippet inviterer til å prioritere kritiske eller pessimistiske scenarier fremfor optimistiske for å kunne vurdere holdbarheten i dagens utvikling. Konklusjonene i FNs klimapanels siste rapport illus- trerer på en ubehagelig måte hvordan det går når optimismen er større enn forstanden.