Le Monde diplomatique, «Globaliseringens ATLAS»,

Diplo AS i samarbeid med Pax Forlag AS, Oslo 2007.

198 sider, ISBN 978-82-530-3000-5 (innb.) og

ISBN 978-82-530 3040-1 (heftet).

Pris hhv. kr 338 eller 198.

Pax forlag ga i våres ut en norsk utgave av «L’Atlas», publisert av Le Monde diplomatique i fjor. Pax’ tittel er «Globaliseringens Atlas». Jeg tør uten videre anbefale boka, især til de unge. Det er de som må takle alle de problemene vi gamlinger har stelt i stand på denne vår etter hvert så lille klode. Men som også kan nyte godt av eventyrlige muligheter framtida byr på, hvis de makter å ta utfordringene. Løfte i flokk. Kort sagt, bli enige.

Atlaset til Le Monde diplomatique spenner over flere felt som alt i dag preger hverdagen vår. Både i den nasjonale målestokken og i vår private. Første kapittel beskriver «En truet planet». Så følger «En ny geopolitisk epoke», «Globaliseringens vinnere og tapere», «Langvarige konflikter» og «Asias ustoppelige vekst». Hvert kapittel har ca. 20 artikler à to sider tekst og illustrasjoner, 2 til 4 kart og/eller grafer i hver artikkel. Illustrasjonene formidler utrolig mye informasjon. I tillegg har alle artikler en fyldig henvisning til aktuelle internettadresser.

Når det gjelder kartene tillater jeg meg å sitere noen linjer fra innledningen, i håp om å vekke interesse for å bruke tid på dem. De er spekket med fakta, som en ikke bør gå glipp av ved bare å betrakte dem som illustrasjoner til teksten. Det er snarere teksten som er illustrasjoner til tegningene.

«For å utrette sitt arbeid, forvandler kartografen seg selv trinnvis til økonom, demograf, geolog, geomor- folog – og til slutt, til geograf og kunstner».

Skulle jeg gi litt ’kunstkritikk’ måtte det være at kartografene av og til lar seg friste av lettvinn datagrafikk. Som f.eks. å føye til skygger på todimensjonale søylediagrammer.

Tekstene er stort sett lettleste. Men av og til bærer de nok preg av noe jeg tror må skyldes usikkerhet hos oversetteren. Hva mener han f.eks. med «pr. aktiva» i setningen «Disse avtalene skaper konkurranse mellom en fransk kornbonde som produserer 1000 tonn hvete pr. aktiva med hans vestafrikanske kollega som produserer ett tonn hirse.»? (s. 87). Den oppmerksomme leser vil nok finne en og annen uklarhet også i illustrasjonstekstene. Men graverende bommerter har jeg har ikke observert.

Som allerede sagt, inneholder grafene alene mye selvstendig informasjon. F.eks. at verdens utgifter til reklame nesten er like store som militærbudsjettene! (Diagram s. 93).

For oss som akkurat nå så å si ’drukner’ i klimaproblematikk, bør det vekke til ettertanke at forfat- teren av artikkelen «Gloal oppvarming: det kritiske punktet» lakonisk presiserer at «Likevel må [Kyoto] protokollen betegnes mer som en festtale enn en virkelighetsbeskrivelse.» (s. 14).

Vi nordmenn bør også, som medlemmer av verdens ’oljeklubb’, med ettertanke studere de mange kartene over gass-/oljeledninger som vises i kapittel «4. Langvarige konflikter». Det er snakk om sam- menhengende strukturer på opptil 10.000 kilometer! En ting er de teknologiske, og arkitektoniske, utfordringene. Men disse anleggene skaper, eller forsterker, samtidig politiske og etniske problemer. Storindustri i en globalisert verden er så mye mer enn bare ’næringsliv’!

Den som er interessert i verdens framtidige matforsyning bør kikke på kartene på s. 118 og 167, ut fra synspunktet at landbruket i dag er verdens

største ’forbruker’ av vann. Det første kartet gjelder «Kampen om vannet» i Midtøsten. Det andre gjelder Kinas enorme ’vannforflyttingsanlegg’. De omfatter flere tusen kilometer kanaler med kolossale tverrsnitt. Den enorme Keiserkanalen fra Chang Jiang (Yang-tse-kiang) til Beijing, som vi kjenner fra presseoppslag og TV-programmer, er bare en av dem. Nok og rent vann er samtidig første forutsetning for urbant liv. Så her er det duket for et fram- tidens valg mellom pest og kolera: skal byen sikres tilstrekkelig vann for konsum og hygiene på bekostning av behovet for vann til matproduksjon? Eller omvendt? Kinas enorme kanaliseringsprosjekter forteller at problemstillingen allerede er aktuell i dette kjempelandet. (Her kan vi òg ta med en melding i Aftenposten 29-6-07 om at prisene på viktige matvarer nå stiger pga. Kina og Sørøst-Asias stigende etterspørsel, kombinert med lavere produksjon pga. klimaendringene.)

Den opprinnelige figurteksten er «Ultraproteksjonister og frihandelsforkjempere» (s. 88). Her vil jeg bare peke på lille Norge og de andre ’blå landene’, Island, Sveits, Bulgaria og Japan. Dette er de eneste av alle verdens land som er storimportører av matvarer. Jeg tør bemerke at Bulgaria er inkludert mer av politiske årsaker enn naturgitte. Men for de øvrige fire gjelder problemet naturgitte forhold. Disse landene ber derfor det internasjonale samfunnet pent om, av sikkerhetsmessige grunner, om å få lov til å ta vare på det beskjedne landbruket de ennå har. – Et ørlite glimt, bare, som forteller at vi er et ’annerledesland’. Ikke fordi vi er spesielt rare, men fordi landet vårt i utgangspunktet egentlig er noe nær ubeboelig. Vi klarer oss bra her, men det gjelder bare så lenge vi er oss annerledesheten bevisst.

Som sagt, her er tettpakket med interessant stoff. God lesing! oppskrifter på en diskret måte. Disse

I en verden hvor overforbruk er blitt et eksistensielt problem, er det rett og slett nifst å lese figuren nederst side 93, «Prioriteringer...». Verdens utgifter til reklame er nærpå like stor som verden militærutgifter. – En gigantisk innsats av penger, mennesker og kreativitet for å styre vår tenking ensidig mot forbruk. Økt forbruk. Og hvem betaler? Tragisk nok, vi selv.