Hvordan kan planfeltet få bedre kontakt med de unge som nå utdanner seg innen planfagene? Og hva kan vi gjøre for å få dem til å velge planlegging som yrkesvei? PLAN spør Tina Skarheim, leder for Forum for Kommunale Planleggere (FKP), og Grete Kathrine Jacobsen, studentrepresentant i FKPs styre.

Det hevdes at planlegging har mistet sin aura som storslått og visjonært, og at det i stedet hefter noe litt traurig over planfeltet og dets aktører, som gjerne assosieres med noe revisoraktig og departe- mentalt. Oppleves det slik også av fagets praktikere?

Tina: Det oppleves vel kanskje ikke som særlig spennende og attraktivt hvis man sier at man er kommunal planlegger, noe som egentlig er paradoksalt. For i dag burde yrket være viktigere og mer etterspurt enn noen sinne. Men samtidig drives det mye god planlegging ute i kommunene som blir verdsatt, selv om alle kanskje ikke er klar over at det er akkurat planlegging det er snakk om.

Hvordan ser man på planlegging i ditt studiemiljø, Grete?

Grete: Det er nok en del som har fordommer mot kommunalt ansatte, og som tror at det bare dreier seg om å flytte på papirbunker og ikke ser at det faktisk handler om viktige samfunnsoppgaver som utføres av dyktige og engasjerte mennesker. Men det er noe ved selve ordet planlegging som lett oppfattes negativt. Slike holdninger har vel med tiden vi lever i å gjøre, med tiltro til markedet og en oppfatning om det er noe gammeldags og ineffektivt ved det offentlige.

Jeg tror det videre har noe å gjøre med planleggeryrkets stilling og status i Norge. Hos oss finnes det mange ulike inngangsporter til en jobb innenfor planlegging, mens planleggere i flere andre land, for eksempel Storbritannia, har en beskyttet yrkestittel. Det gir yrket en høyere status.

Kan det også henge sammen med en litt selv- utslettende tradisjon innenfor faget som skaper anonymitet? Jeg tenker på at arkitekter og ingeniø- rer gjerne omtaler sine fag som «byggekunst» og «ingeniørkunst», men ingen snakker om «planleggingskunst». Og mens arkitekter og ingeniører høster heder og berømmelse, er det få som vet hvem planleggerne er, selv innenfor fagets egne rekker. Sånn må det vel bli når vi renser plandokumentene for alle tegn på at et levende menneske har vært til stede og skriver en eller man i stedet for personlige pronomen ...

Tina: Jo, jeg er enig i det. Men det ligger vel i fagets kjerne at en planlegger ikke er og kanskje heller ikke skal være så uunnværlig i en planprosess som en ingeniør er for bygging av en vei eller en arkitekt kan være for et hus. Det stemmer nok at arkitekter og ingeniører har en annen betydning og kanskje også status. Men vi må tenke på planleggerens rolle som prosess-arkitekt, som garantist for demokratiske prosesser i kommunene, for planlegging i en kommune handler veldig mye om prosess, rekkefølge og om kontakten med de ulike partene til ulike tidspunkt. Og denne rollen blir bare viktigere og viktigere, selv om kanskje ikke alle anerkjenner planleggerens betydning fullt ut.

Det oppfattes vel ikke som like heroisk å være planlegger som arkitekt? Det gir i hvert fall ikke samme mulighet for å komme i rampelyset ...

Forum for Kommunale Planleggere (FKP) er en nettverksorganisasjon for bedre kommunal planlegging og fagutvikling. FKP gir personlig medlemskap for ansatte i kommuner og fylkeskommuner (og andre virksomheter) som arbeider med eller er interessert i samfunnsplanlegging, og foreningen har i dag ca. 550 medlemmer. Foreningen har felles sekretariat med Forum for Utdanning i Samfunnsplanlegging (FUS), og sekretariatet har også ansvar for gjennomføring av etterutdanningskurset i samfunnsplanlegging (SAMPLAN). Foreningens virksomhet er særlig knyttet til en årlig kommuneplankonferanse som holdes fast i andre uke i februar, og i tillegg arrangerer FKP hver høst en studietur til utlandet. Forum for Kommunale Planleggere har nylig inngått en avtale med tidsskriftet PLAN som gir foreningens medlemmer en gunstig abonnementspris.

Forum for Utdanning i Samfunnsplanlegging (FUS) består av universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner som underviser eller forsker i planlegging.

Grete: Arkitektene har nok litt mer albuerom til å skape, mens planleggeren skal være utførende. Men det å lage et beslutningsgrunnlag for politisk handling gir oss egentlig som yrkesgruppe ganske stor makt.

Tina: I kommunene er vi veldig bevisste på at det er de folkevalgte som skal gi premissene, enten de sitter i kommunestyret eller planutvalget. Som planleggere er vi ikke premissgivere og skal heller ikke være det, unntatt når det gjelder planprosess og spilleregler og selvfølgelig planfaglige spørsmål, konkrete ting som antall etasjer eller utnyttelsesgrad for en eiendom. Men her risikerer vi å bli kjørt hardt av politikerne, for planfaglige vurderinger tillegges ikke alltid like sterkt vekt og verdi.

Betyr det at den politiske styringen av planleg- gingen er gått for langt på bekostning av den planfaglige kompetansen, slik de som har tatt til orde for å omgjøre stillingen som direktør for Plan- og byg- ningsetaten i Oslo til Byplansjef, hevder?

Tina: Jeg vil ikke legge meg opp i styringen av Oslo, men at den planfaglige kompetansen burde

Tina Skarheim (t.v.) jobber i Plan-, ressurs- og næringsavdelingen i Øvre Eiker kommune og er leder for Forum for Kommunale Planleggere (FKP). Hun bor i Drammen med mann og barn. Grete Katrine Jacobsen (t.h.) har en bachelorgrad i sammenliknende politikk fra Universitetet i Bergen, og er nå masterstudent ved Institutt for planlegging og lokalsamfunnsutvikling, Universitetet i Tromsø. Hun er studentrepresentant i FKPs styre. (Foto: Jens Fr. Nystad)

Tina Skarheim (t.v.) jobber i Plan-, ressurs- og næringsavdelingen i Øvre Eiker kommune og er leder for Forum for Kommunale Planleggere (FKP). Hun bor i Drammen med mann og barn. Grete Katrine Jacobsen (t.h.) har en bachelorgrad i sammenliknende politikk fra Universitetet i Bergen, og er nå masterstudent ved Institutt for planlegging og lokalsamfunnsutvikling, Universitetet i Tromsø. Hun er studentrepresentant i FKPs styre. (Foto: Jens Fr. Nystad)

vært tillagt større betydning, det synes også jeg. Når så ikke er tilfelle har det trolig sammensatte årsaker. Muligens var utviklingen gått for langt i den andre retningen tidligere, med for stor makt til fagfolkene – utviklingen svinger ofte fra det ene ytterpunkt til det andre. Og kanskje kan vi i dag se tendenser til at utviklingen snur litt igjen, i favør av fagekspertisen.

Hvis PLANs lesere er representative for planfaget, snakker vi om et ganske gråhåret fagfelt.

En undersøkelse fra et par år tilbake viste at bare3 prosent av bladets lesere var under 30 år, 52 prosent var mellom 30 og 50 år, 42 prosent var mellom 50 og 70 år, mens de resterende 3 prosent var over 70 år. Er virkelig aldersfordelingen blant dagens planleggere så skjev?

Tina: Det kan jeg egentlig ikke svare på, for vi mangler statistikk. Jeg har nok et inntrykk av at mange planleggere er godt voksne, men samtidig føler jeg at det er kommet litt ny giv i fagfeltet vårt. For eksempel har vi i de siste årene fått noen flere yngre deltakere på konferansene våre. Og de unge planleggerne har vært mer synlige og villige til å engasjere seg, som Grete. Det er mulig at enda flere yngre ville valgt å jobbe med planlegging hvis vi hadde hatt en beskyttet yrkestittel.

Burde vi hatt en slik beskyttet yrkestittel for planleggere?

Tina: Jeg er veldig usikker. Det pågår en diskusjon om FUS (Forum for Utdanning i Samfunnsplanlegging/red. anm.) skal få en rolle i slike saker, som et nasjonalt fagråd. Vi har også diskutert spørsmålet i vårt styre, for når vi møter søsterorganisasjoner i andre land, er det vanlig at de har en slik beskyttet tittel. Men vi må huske på at disse landene ofte legger mer vekt på fysisk planlegging og betydelig mindre vekt på samfunnsplanlegging og medvirkning enn vi gjør ...

Grete: Det kan ses på som en styrke ved norsk planlegging at vi har et mangfold når det gjelder planleggernes utdanningsbakgrunn. Men samtidig tror jeg det ville høyne statusen og anerkjennelsen hvis faget hadde et sterkere profesjonspreg.

Er det et rekrutteringsproblem innenfor plan- yrkene?

Tina: Generelt er det vanskelig å rekruttere fagfolk til kommunene, og spesielt til distriktskommuner med små fagmiljøer.

Skyldes dette geografi, eller har det med yrket å gjøre?

Tina: Det kan ha sammenheng med rekrutteringen til yrkesrelevante utdanninger, men det kan også skyldes at nyutdannede fagfolk er lite lystne på å flytte fra sentrale strøk hvor tilbudet på jobber selvfølgelig er mye større og mer variert enn på mindre steder.

Hva med forholdet mellom offentlig og privat sektor? Mange kommunale planetater mister dyktige fagfolk til private firmaer ...

Tina: I dagens planlegging går sakene ofte frem og tilbake mellom de folkevalgte og vi som er planleggere. Dermed risikerer vi å bli beskyldt for å bevege oss over på politikkens område. Det vil sjel- dent en arkitekt bli beskyldt for, for der kan man snakke om smak og usmak. Men en planlegger kan fort bli kritisert for å ta seg inn på de folkevalgtes arena hvis vedkommende for eksempel engasjerer seg i vern i strandsonen og krever respekt for byggeforbudet i 100-meters beltet. Jeg tror mange synes dette er en belastning ved å jobbe i en offentlig planetat. I tillegg har jo privat planlegging vokst kraftig i Norge, og også vi i kommunene bruker nå private konsulenter og planleggere til å utføre ulike oppdrag.

Og der har det offentlige et lønnshandikap ...?

Tina: Ja, absolutt!

Risikerer vi at dagens grånende planleggere blir fanget i et slags kulturelt etterslep? En hovedutfordring for dagens samfunnsplanlegging er jo å kunne tilpasse seg store sosio-kulturelle endringer, med økende heterogenitet på nesten alle områder ...

Grete: Det er vel ganske opplagt at min generasjon har lettere for å tilpasse seg den sosio-kulturelle kompleksiteten i dagens samfunn, så sånn sett burde vi ha hatt flere unge planleggere.

Vil ikke en alderstynget planprofesjon også føre til flere frustrasjoner enn visjoner? Folk blir ofte desillusjonerte med årene ...

Tina: Jo, det er en del frustrerte planleggere rundt omkring, og vi har åpenbart behov for nytt blod inn i rekkene. Det å være ung har i veldig mange situasjoner en verdi i seg selv og trenger egentlig ikke noen ytterligere begrunnelse. Et hvert fagmiljø har behov for fortløpende påfyll av unge folk som er faglig oppdatert og har kontakt med forskningsfronten, og som er «der det skjer».

Én ting er alder, men vi trenger vel også etnisk mangfold i planleggerfaget? Du bor selv i Drammen, Tina, der 14 av 42 representanter som nettopper valgt inn til kommunestyret har innvandrerbakgrunn ...

Tina: Den typiske planlegger i vårt land har vært en norsk middelaldrende mann – med skinnvest, som vi har spøkt om internt. Heldigvis er lebestiften etter hvert kommet inn i faget og miljøet er blitt mer mangfoldig, selv om det fortsatt er litt mannsdominert. Men veldig få av fagets utøvere har innvandrerbakgrunn, og så godt som ingen er unge innvandrere. Det kan være et problem at mange innvandrere kommer fra samfunn og kulturer der offentlig planlegging er så godt som ikke-eksiste-rende og dermed noe ukjent og fremmedartet.

Har vi noen kontaktflate mot disse miljøene?

Vi skal jo planlegge for innvandrerne også ...

Tina: I Øvre Eiker kommune, der jeg jobber, har vi nylig gjennomført en undersøkelse blant kommu- nens flyktninger for å få bedre kjennskap til hvordan de trives, hvilke forventninger de har og hvilke hindringer de opplever i sitt daglige liv. Undersøkel- sen avdekket at språk og arbeid er de to kritiske faktorene for integrering. Selv om vi fortsatt er innenfor planlegging, snakker vi om forhold som ligger langt bortenfor det en kommunal planlegger evner å legge til rette for.

Er det noe ved selve plansystemet eller planleg- gerrollen som bør endres for å bedre rekrutteringen? Stiller plansystemet for eksempel urealistiske krav til hvor mye som kan planlegges og samordnes? Mange planleggere blir skuffet når idealismen deres møter virkeligheten ...

Grete: Det formelle plansystemet er i endring, med markedsliberalisme, governance-styring og new public management. Mange aktører, også private, har i dag innflytelse på planfeltet, så en kan kanskje si at det er blitt vanskeligere å planlegge.

Tina: Man samtidig er det nettopp når samfunnet er blitt mer komplekst og det er flere aktører bok- stavelig talt på markedet som alle rører i den samme gryta, at planlegging som planlegging er viktigere enn noensinne. Jeg tror ikke en forenkling av plansystemet i seg selv vil bety så mye.

Forum for Kommunale Planleggere jobber for å få flere unge medlemmer og bedre kontakt med unge som utdanner seg innen planleggingsfagene. Fortell om dette arbeidet ...

Grete: Når jeg ble valgt inn i styret til FKP som studentrepresentant, var det for å gi styret større bredde og for å være et bindeledd mellom foreningen og andre studenter. Jeg skal forsøke å gjøre foreningen kjent på relevante utdanningssteder.

Vanskelige forventninger å leve opp til?

Grete: Det finnes ikke noe etablert felles miljø blant planstudentene i Norge. Studentene er spredt på ulike fag og institusjoner og har sterkest tilknytning til sine respektive studiesteder. For å bruke mitt eget tverrfaglige studium ved Institutt for planlegging og lokalsamfunnsutvikling på Universitetet i Tromsø som eksempel. Vår identitet er nok knyttet til at vi studerer samfunnsfag heller enn planlegging.

Så selv om utdanningsinstitusjonene innenfor planfeltet samarbeider, mangler studentene et til- svarende nettverk?

Grete: Ja, men vi har ambisjoner om å etablere et studentnettverk. Og i FKPs styre vurderer vi å tilby en «studentpakke» med blant annet redusert deltakerpris på foreningens arrangementer. Vi drøfter også andre typer av rekrutteringstiltak, blant annet en «fadderordning» der nye planstudenter har en kontaktperson i det offentlige.

Tina: Vi er ikke kommet så langt som vi hadde ønsket i forhold til en matrise-organisering, der planstudentene kunne ha et nettverk på kryss av tvers av utdanningsinstitusjonene. Som Grete er inne på føler nok studentene fortsatt større tilhørighet til stedet de studerer enn til faget de holder på med, noe jeg tror forsterkes av mangelen på en felles beskyttet yrkestittel. Men jeg må få si at det har vært en stor berikelse for FKP å ha en studentrepresentant i styret. Det har gitt oss nye innfallsvinkler til faget og til vår egen yrkesrolle.

Kan det tenkes at vi er opptatt av de gale tingene, av problemer som gikk av moten for 20–30 år siden, og at det er derfor det er så vanskelig å få kontakt med ungdommen? For det finnes jo masse engasjement blant unge mennesker, knyttet til miljøsaker, byutvikling og allslags lokale initiativ, men vi kommer ikke skikkelig i inngrep med disse miljøene ...

Tina: Vi gjør den feilen at vi prøver å få de unge til å komme til oss. I stedet burde vi være flinkere til å søke kontakt med unge mennesker der de faktisk er. Det er jo det vi gjør når vi ønsker medvirkning fra de unge i kommunen, da oppsøker vi dem der de befinner seg. Kommunikasjon trenger heller ikke nødvendigvis å foregå rundt et bord med en kaffekanne i midten, det finnes mange andre og kanskje bedre arenaer for engasjement og meningsutveksling.

Grete: For unge mennesker gir ordet planlegging lett assosiasjoner til etterkrigstidens gjenreisning, Nord-Norge-planen, planøkonomi og Gerhardsen- epoken. Dagens tyveåringer går ikke rundt og sier at de skal bli planleggere, selv om de studerer planfag og selv om endel av dem blir nettopp planleggere senere. Igjen for å ta mitt eget studiested som eksempel: studiet er kjempespennende, men rekrutteringen er ganske dårlig.

Tina: Så det du sier er at dere for så vidt skjønner at dere holder på med planlegging, men at vi burde finne et annet og bedre navn på aktiviteten. Fordi det hefter noe gammelmodig, innsnevrende og begrensende ved begrepet. Og fordi begrepet heller ikke klarer å gjenspeile engasjementet mange planleggere har i sin fagutøvelse og de muligheter for samfunnsforbedringer og -forandringer som planlegging tross alt kan skape. Men hva skal det nye barnet hete ...?

Vi lar denne begrepsmessige utfordringer bli hen- gende i lufta, takker Tina og Grete for samtalen, og ønsker lykke til i arbeidet med å få bedre kontakt med de unge som utdanner seg innen planfagene, – et arbeid som PLAN forhåpentligvis både kan bidra til og ha nytte av.