PLAN nr. 3-4/2007 har to artikler som på hver sin måte kritiserer norsk «klattutbygging» med konklusjon at det trengs mer statlig styring. Tor Fr. Rasmussen(s. 40) går til frontalangrep på det kommunale selvstyre som via liberal utbyggingspolitikk fører til overdreven privatbilisme. Inger-Lise Saglie og Eva Irene Falleth (s. 62) er opptatt av jordvern og anser spredt bygging som betydelig trussel. Begge artiklene berører etter min mening viktige problemer. Jeg er også enig i mye av det de skriver. Men likefullt skeptisk til den tiltro de har på statlig styring som løsning.

Til Rasmussen vil jeg først si at som gammel regionplanlegger kjenner jeg den samme fortvilelse som han når det gjelder norske kommuners utrolige redsel for samarbeid. Det prates samarbeid, men det handles ikke. Likeens er jeg enig med Saglie/Falleth i at jordvernet er dårlig ivaretatt rundt om i vårt vidstrakte land (selv om jeg mener grunnlaget for den konkusjonen de antyder i overskriften er util- latelig tynt).

Rasmussen sier rett ut at nå må det bli slutt på kommunalt selvstyre i plan- og utbyggingssaker. Falleth/Saglie bruker et noe forsiktigere språk, men mener det samme, så langt det gjelder jordvern. Resonnementet kan friste noen hver. Også meg. Men det holder ikke i praksis.

Det vi har sett av statlig styring, f.eks. i fisket, virker ikke tillitvekkende. (Jfr. eksempelvis Brox og Arne Eriksen slik deres kritikk presenteres i PLAN 2/2007, s. 31, sp. 1 nederst, respektive s. 56 f.o.m. 2). I sykehusdriften, for å ta et helt annet felt, kan vi i dag bare konstatere at verken pasienter eller økonomi har merket noen forskjell på statlig eller lokal forvaltning. Når det gjelder kommunikasjonsteknisk infrastruktur, som staten fortsatt har hovedansvaret for, er det også lite som tyder på evne til langsiktig rasjonell planlegging. I forbindelse med jordvernproblematikken tør jeg her skyte inn et sitat fra landbrukssjef Syrstad i Rogaland: «... veganlegg står for heile 80 % av nedbygd areal i landet». («Bondevennen» nr 30-31/2007). Tilsvarende eksempler på statlig styring er legio. Verken departementer eller direktorater samarbeider.

På 1970-tallet gjorde jeg en erfaring som kan tjene som eksempel på statlig styring. I forbindelse med regionplanarbeidet gjorde herredsagronomene i regionen en registrering av dyrket og dyrkbar jord, fordelt på fire bonitetsklasser. Registreringen dannet grunnlag for mitt forslag til regional arealbruksplan. Det ble avvist av Jorddirektøren med begrunnelse at registreringene ikke var gode nok. Etter ett år, og iherdige purringer, fikk vi så hans kart. Her var ingen klassifisering av biologisk verdi, og i tillegg mange åpenbare feil. Blant annet registrerte han store områder med flatt fjell i dagen som dyrkbar mark. Vi måtte derfor i tillegg til ventingen bruke et halvt år ekstra for å få direktoratet til å innse flausen. Med det resultat at vi siden ble motarbeidet fra det hold, uten at jeg her skal utbrodere det nærmere.

Når vi så endelig fikk til en plan, med støtte fra alle impliserte parter, grep regjeringen inn og friga ytterligere 825 da førsteklasses dyrka mark rundt Hamar, i tillegg til det betydelige areal dyrka mark vi allerede hadde kompromisset oss fram med. Ikke rart «Østlendingen» på lederplass 2-12-1976 krevde at Gro Harlem Brundtland «Må tvinges til retrett». (Brundtland var da statsminister).

Et ferskere eksempel er fylkesdelplanen for Jæren, vedtatt for tidsrommet 2000–2040. Planen er godkjent av regjeringen bl.a. som plan for langsiktig jordvern. Bare få år etter vedtaket har tettstedene begynt å overskride grensene, og utover i land- bruksområdene øker spredt-utbyggingen. Bygdenes problemer, enn si samvirket by/land er overhodet ikke berørt i planen. Den er ensidig fokusert på

urban vekst. Jeg fikk planen til låns før et foredrag jeg skulle holde i Rogaland Jordvernforening i februar i fjor. Og måtte konkludere med at «Gjel- dende fylkesdelplan må endres – hvis ikke går Jærens jord tapt». Det de involverte myndigheter, inkludert de statlige, ikke hadde planerfaring nok til å se, var at planen i seg selv var utformet slik at den ikke kunne forene vekst og jordvern på lengre sikt.

Når jeg så sammenlikner gjeldende plan med den såkalte «Orstadby-planen» som arkitektene Hoem og Kloster i sin tid utarbeidet på oppdrag av daværende regionplansjef Unnleiv Bergsgard, kan en bli skremt. Hadde man fulgt dén planen, ville man på Jæren allerede fra midten av 1970-tallet hatt en utvikling som forente byvekst og jordvern. Og som kunne fortsatt i mange, mange år ennå. Ironisk nok også med et bedre bymiljø enn det gjeldende plan legger opp til.

Det som gjorde at vi hadde en (relativt) positiv styring av planlegging og utbygging i det så foraktede sosialdemokratiske Norge i årene etter krigen, var faktisk at vi da hadde større respekt for fagfolk enn i dag. Samt for kooperative bevegelser som f.eks. OBOS. Men også private firmaer var den gangen sosialt engasjert. Blant annet Selvaag som revolusjonerte boligbyggingen ved sin kamp for skikkelig varmeisolasjon. Et krav som forøvrig møtte sterk motstand fra statens side på den tiden. Og fra min egen yrkesgruppe, arkitektene.

«Bygga på landet».

Informationsbroschyr från statens planverk. 2:a rev. upplagan. Udatert, men ca. 25 år gammel. – Et av mange eksempler på at svenska staten har vist mye større interesse for landsbygdplanlegging enn den norske.

Svekkelsen av byplanleggingen som effektivt styringsinstrument startet ikke med planloven i 1985, slik Rasmussen synes å tro. Den startet med bygningsloven i 1965. Den bestemte at de til da fagdominerte bygnings- og reguleringsrådene skulle være politiske organer. Og det var ut fra samme lov at landbrukets planetater ble satt på sidelinjen. Dette skjedde uten at noe nytt kom i stedet, hva angår planfaglig kyndighet relevant for de 99 % av landets areal som kalles «spredtbygde strøk». Det er her vi finner primærårsaken til at planleggingen i våre bygder, og utmarker, er blitt så håpløst dårlig. Og at vi får planer som den ovenfor omtalte fylkesdelplanen for Jæren.

Hovedproblemet i norsk arealplanlegging er manglende erkjennelse av at kravene til kompetanse ble helt annerledes fra og med den dagen plan- og bygningslovgivningen ble gjort riksdekkende. Altså fra og med 1965. Endringene i forutsetninger ble ikke fulgt opp verken av våre myndigheter eller våre forsknings- og undervisningsorganer. Tvert om. I stedet for å videreutvikle det grunnlaget man hadde i landbrukets veiledningstjeneste, ble disse etatene systematisk bygget ned1. Resultatet er entydig: Vi er i dag dårligere forspent hva gjelder planfaglig kunnskap og personell enn vi var før 1965.

Før vi igjen har utdannet et brukbart korps av planleggere med tilstrekkelig kunnskap, og med et tilstrekkelig fagmiljø i ryggen, er det ingen grunn til å tro at den fysiske planleggingen framover vil bli bedre om man flytter ansvaret fra kommune til stat. Det er ingenting som tyder på at statens øverste planmyndighet, Finansdepartementet, vil kunne løse noen av de problemene som Rasmussen og Falleth/ Saglie reiser, bedre enn kommunene. Dessverre.

(Jeg går nærmere inn på behovet for rural plankompetanse i artiklene «Norsk fysisk planlegging gjennom hundre år» og «Arkitekten og kampen for bærekraftig utvikling», h.h.v. i «Kommunalteknikk» nr. 6A/07 og «Arkitektur N» (tidligere «Byggekunst») nr 4/07, samt i PLAN nr 3/1997, «Herredsagronomen kommer hjem til kommunen, men ikke til bygda».

Så noen kommentarer til andre tema i Tor Fr. Rasmussens artikkel.

Han bør bl.a. ikke utelate det faktum at sven- skene ved siden av sin «samhällsplanering» også har jobbet utrolig mye mer systematisk med problemet «gläsbygdsplanering» enn vi nordmenn. Selv om de også henger etter behovet. Men de erkjenner at problemet ikke er tett versus spredt bebyggelse. Problemet er vettug versus uvettig lokalisering.

En illustrasjon fra artikkelen«Sentralisering gir ingen CO2-gevinst» i PLAN nr. 5/1997.

Videre burde han være litt forsiktig med å bruke etanolproduksjon basert på oljevekster som entydig positivt eksempel. For det første er det et problem at slik dyrking øker sulten i verden. For det andre så kreves det mye energi både for å dyrke basis- vekstene, samt å foredle dem til etanol. Så nettoen er beskjeden. (Biodiesel produsert av cellulose er antakelig noe bedre i begge henseender, men har sine problematiske sider den og.)

Når det gjelder min påstand om økende sult som konsekvens av etanolproduksjon, så finner man dette bare behandlet som smånotiser i våre media. Det fortelles f.eks. om regulære matopptøyer i Mexico, fordi prisen på mais, som er basisføde for halve landets befolkning, nå er fordoblet. Årsaken er etanolproduksjon i USA, basert på mais. Dette har igjen tredoblet prisen der, med drastiske følger for Mexico. Eller man kunne lese i en notis i «Aftenposten» 29-6-07 at våre matvaregrossister «Varsler prishopp på mat». Årsaken er flerleddet: Dels større etterspørsel fra Kina og India, dels nedgang i verdens dyrkede arealer på grunn av tørke og dyrking av energivekster. Tidsskriftet «Foreign Affairs» for mai/juni i år drøfter problemet grundigere. Med konklusjon gitt dagens utvikling på etanolmarkedet, vil verden ha 1,2 mrd. kronisk sultne mennesker i år 2025. Altså om bare 15 år.

Har Norge planleggere som kan takle problemer av denne typen? Nei. Men det er slike planleggere – og beslutningstakere! – vi trenger.

Rasmussens vyer om betydelig redusert drivstoffforbruk, hvis vi bare endrer bosettingsmønster er også basert på urealistisk ønsketenking.

Det fotografiet han viser som eksempel på spredt utbygging (s. 43) viser helt korrekt en utbyggingsform som krever bil. Men strøkstypen er pr. definisjon «tettsted». I PLAN nr. 5/1997, påpekte jeg at (pr 1993) tettstedsinnbyggere forbruker mer bensin/ diesel enn folk i så vel storbyer som i spredtbygde strøk. Forskjellene er imidlertid marginale. Vi kan legge til at fordi sentraliseringsprosessen fortsatt er sterk, så går andelen spredt bosatte stadig nedover. Det skyldes primært nedlegging av skoler, butikker og arbeidsplasser. Samt av buss- og båtruter. Dermed tvinges de gjenværende til å kjøre mer bil. Men til gjengjeld blir de færre. Så noe stort problem vil de ikke representere i framtiden heller.

Det er et større problem at Husbanken og Miljø- verndepartementet har satset massivt på den bolig- felttypen både Rasmussen og jeg har våre grunner til å mislike. Det ern ok å henvise til et utall brosjyrer som startet med MDs rundskriv T-4/75, «Gode boligområder». Utbyggingsformen skyldes altså ikke kommunene, men at den så å si er pålagt dem av staten.

Samtidig er det, som Erling Dokk Holm så for- nøyelig påviser i «Dagbladet» 21-7-07, under tittelen «Lissomskogens død», lite som tyder på at fortetting sånn uten videre fører til mindre bilbruk. Da er det nok, som jeg antydet i PLAN 5/1997, mer effektivt å gjøre folk fattige.

De forslagene som Rasmussen med så store ord promoterer, ville om de lot seg gjennomføre, knapt kunne merkes i endret CO2-utslipp. Kanskje 3–4 % nedgang i utslipp fra bilparken? Det tilsvarer 1/2 til 1 % av vårt samlede utslipp. Mener han på ramme alvor at en så liten gevinst forsvarer et så drastisk tiltak som å avskaffe det lokale selvstyre? For at staten skal overta – uten ha bedre tilgang på fagfolk enn kommunene, og helt uten lokal stedskunnskap ...

1 Nedbyggingsprosessen startet ikke med en gang. Landbruket gjorde faktisk i starten av lovendringen enkelte forsøk på å utvikle metoder for implementering av landbruket som aktiv deltaker i generalplanleggingen (som det den gangen het).

Norges Bondelag oppfordret til dannelse av «Rådgivende utvalg for arealplanlegging» i hver kommune hvor laget hadde medlemmer. I Hamarregionen fungerte dette meget godt. Formennene ble i 1966 utnevnt til medlemmer av regionplanrådets jord- og skogbruksutvalg, og leverte et solid arbeid. Men etter at fylket overtok den regionale planleggingen, døde disse rådgivende utvalg bort. Hvordan de fungerte ellers i landet, vet jeg ikke. I dag er det ingen som husker dem engang.

Norges landbruksøkonomiske institutt tok etter oppfordring av fylkeslandbrukssjefen og med samtykke av fylkesmannen i Møre og Romsdal, opp «spørsmålet om bygdeanalyse og planlegging for jordbruket» (sitat fra forordet til «Landbruket i generalplanen. Utvikling av det framtidige landbruket i Fræna», NLI 1975). Oppfordringen kom i 1964, altså i håp om å koordinere arbeidet med den nye bygningsloven som da var på beddingen. Jeg samarbeidet en del med hovedansvarlig for prosjektet, Ragnar Ueland, da jeg som forsker på NIBR holdt på med prosjektet «Spredt boligbebyggelse» i 1975/76. Det var et inspirerende samarbeid. Men verken NLI eller NIBR så noen grunn til institusjonelt samarbeid, enn si videreføring av prosjektene.

Det vi trenger er bedre fagfolk, og at de gis mer reell styringsmakt i planprosessene. Slik situasjonen var i Harald Hals’ tid, i Brente Steders Regulering, og i etterkrigstiden. Da vi blant annet fikk drabant- byene og T-bane i Oslo. Altså før bygningsloven av 1965.

Min mor, som levde siste halvparten av sitt 90-årige liv på Bøler, uttalte på TV kort før hun døde at «Bøler er verdens beste sted å bo!». Jeg kan bekrefte at hun trivdes der.

Det er med andre ord ikke det fordummende spørsmål om hvorvidt det er best å bo i byen eller på landet som opptar meg. Men at dette lange rare, og i europeisk sammenheng helt spesielle landet, må planlegges på grunnlag av sine egne naturgitte premisser.

Til slutt bare et hjertesukk. Dagens planleggere er bundet på hender og føtter av en markedsliberalistisk ideologi. Viktigste planpremiss blir dermed kravet om kortsiktig kapitalgevinst. Men det får bli en annen diskusjon.