Når man er liten representerer barndomshjemmet for de fleste en stor grad av trygghet, der foreldrene har ansvaret for at materielle behov dekkes, og behovet for emosjonell nærhet tilfredsstilles gjennom foreldre- og søskenrelasjonene. Før eller senere oppstår det imidlertid et ønske om å klare seg på egenhånd, med de friheter og det ansvar dette innebærer. For å skape en tilværelse utenfor opprinnelsesfamilien stilles unge mennesker overfor utfordringen med å etablere seg både på arbeidsmarkedet og boligmarkedet, og finne en partner og stifte egen familie.

På bakgrunn av enkelte medieoppslag kan man få inntrykk av at unge i dag møter en virkelighet hvor det har blitt vanskeligere å gjennomføre etable- ringsovergangene. Men ulike indikatorer på de unges situasjon tyder heller på at den norske etableringsfasen forløper relativt uproblematisk for det store flertallet. For eksempel finner vi en oppsikts- vekkende høy grad av stabilitet når det gjelder alder ved utflytting av foreldrehjemmet. Størstedelen av norsk ungdom etablerer seg i egne husholdninger i begynnelsen av tyveårene, slik de har gjort siden 1950-tallet (Gulbrandsen 2002). Det er altså ingen tegn til at unge mennesker ser seg nødt til å bli boende lenger sammen med foreldrene av økonomiske årsaker. I den grad det har vært en endring de siste årene har det heller vært i form av en svak nedgang i utflyttingsalder (Andersen & Gulbrandsen 2006). Dette er i sterk kontrast til situasjonen sørover i Europa, hvor unge flytter sent, og stadig senere, hjemmefra.

Tendensen til sen utflytting har vakt bekymring i de søreuropeiske statene, ikke minst på grunn av konsekvensene for pardannelse og barnefødsler. Italia, Spania og Hellas har i dag blant de laveste fruktbarhetstallene i Europa. Norge har derimot hatt et stabilt fruktbarhetstall siden 1980, som ligger høyt i europeisk sammenheng.

Flere europeiske studier har konkludert med at unge mennesker har sakket akterut i levestandard de siste par tiårene, og at de er en økonomisk utsatt gruppe i samfunnet (Cordón 1997, Vogel 2003). Også i Norge er det blant tyveåringer vi finner den største gruppen som oppgir å ha en problematisk økonomisk situasjon, der inntekten ikke strekker til. Men forskjellen til de eldre aldersgruppene må sies å være ganske beskjeden. I tillegg har utviklingeni opplevd økonomisk situasjon vært relativt lik for alle husholdningstyper uavhengig av alder. Fra slut- ten av 1980-tallet fram til begynnelsen av 1990-tallet var det en periode med økonomiske lavkonjunkturer i landet, der både yngre og eldre husholdninger opplevde å få en dårligere økonomi. I de påfølgende årene har økonomien blitt stadig forbedret (Hellevik 2005). Veksten har imidlertid vært svakest for enslige personer under 45 år. Akkurat denne gruppen kan sies å ha sakket noe akterut i forhold til den generelle utviklingen i levestandard i det norske samfunnet (Barstad & Hellevik 2004).

De økonomiske lavkonjunkturene gikk sammen med høyere arbeidsledighet, og da særlig blant unge mennesker, som gjerne rammes hardest i nedgangstider. Den norske ungdomsledigheten har siden sunket

ned til et nivå som er lav i europeisk sammenheng (Hammer & Julkunen 2003). Videre er det slik at den mest bekymringsfulle formen for arbeidsledighet – langtidsledigheten – er mindre utbredt blant yngre enn blant eldre arbeidstakere (Hyggen 2005).

Endringer i etableringsfasens forløp

Den norske etableringsfasen er ikke bare preget av stabilitet, den har også gjennomgått store endringer. Selv om unge mennesker forlater foreldrehjemmet på samme alderstrinn som før, går de over i andre typer av livssituasjoner. I perioden etter andre verdenskrig var giftermål det viktigste utflyttingsmotivet, og de unge var gjerne i arbeid på dette tidspunktet. I dag er det oftere studier som venter, og etablering i samboerforhold eller singeltilværelse (Texmon 1996).

Dagens arbeidsmarked krever spesialisert kompetanse og utdanning i en helt annen grad enn det som var tilfelle for noen tiår siden. Unge mennesker tilbringer derfor betydelig flere år i utdanningssystemet, noe som igjen betyr høyere alder ved full inntreden på arbeidsmarkedet. Økningen i utdanningsnivå har vært mest dramatisk for unge kvinner, som i dag satser på utdanning og yrkeskarriere på likefot med menn.

Alder ved etablering i første parforhold har holdt seg noenlunde stabil i flere tiår. Utbredelsen av ekteskap har imidlertid sunket kraftig og samboerskap økt, slik at samboerskap har overtatt som den vanligste samlivsformen blant tyveåringer. Unge mennesker som etablerer seg i samboerforhold er nok i større grad enn de som gifter seg innstilt på at det hele er en prøve, og ikke nødvendigvis et valg for livet. Undersøkelser viser at det er langt større risiko for samlivsbrudd blant samboere enn gifte par (Noack 2004). Økningen i brutte parforhold, inkludert et større antall skilsmisser, gjør at det har blitt vanligere for unge mennesker å leve alene i perioder.

Siden 1970 har alder ved første barnefødsel steget markert. Den barnefrie perioden i ung alder er altså strukket. Den økende satsingen på høyere utdanning blant kvinner har utvilsomt hatt mye å si for det nye familiemønsteret. At det tar lenger tid før unge etablerer seg i «seriøse» parforhold er en annen del av forklaringen. Samtidig kan foreldreskapet sies å ha blitt løsrevet fra ekteskapet, ettersom det i dag blir født like mange barn utenfor som innenfor ekteskap (Høydahl m.fl. 2000). De fleste av disse barna blir født i samboerforhold, men det har også blitt flere enslige foreldre (Skevik 2001).

Bekymringen for de unges situasjon har mye knyttet seg til utviklingen på boligmarkedet de siste årene. Siden 1993 har prisene på boliger steget jevnt, og særlig gjelder dette for de minste boligene som er mest aktuelle for lavtlønnsgrupper og førstegangskjøpende (Medby 2002). Samtidig har bolig- eierandelen blant tyveåringer vært synkende på 1990-tallet. I hvilken grad prisveksten har gjort det vanskeligere for unge mennesker å etablere seg som boligeiere er imidlertid omdiskutert, ettersom de generelle høykonjunkturene også har gitt en gunstig renteutvikling og en positiv inntekts- og arbeidsmarkedsutvikling (Øistensen 1998). At det har blitt vanligere for unge å være leietakere i en første periode etter at de flytter hjemmefra kan i stedet forklares med blant annet kjøpsutsettelse på grunn av lengre utdanningsløp og senere etablering i stabile parforhold (Gulbrandsen 2002). Blant tredveåringer har eierandelen holdt seg på et jevnt høyt nivå.

Hjelp fra staten og fra familien

Unge nordmenn klarer seg altså i egne husholdninger i mange ulike typer av livssituasjoner, og skiller seg her fra unge mennesker i andre deler av Europa. Forklaringen ser ut til å være en kombinasjon av mye støtte fra det offentlige, noe hjelp fra foreldrene, og sammenslåingen av ressurser som skjer gjennom samboerskap.

Den norske stat gir utstrakt støtte til utdanning – i form av offentlige utdanningsinstitusjoner uten høye studieavgifter, og universelle låne- og stipendordninger. I tillegg gis det omfattende støtte til barneomsorg – gjennom permisjonsordninger, kontantutbetalinger, skattefradrag og barnehageplasser. Ved arbeidsledighet kan de unge oppleve at de ikke kvalifiserer til trygd på grunn av begrenset fartstid på arbeidsmarkedet, men er da berettiget til å få sosialhjelp.

I forhold til boligetablering er det offentlige tilbudet begrenset til selektive, behovstestede ordninger for personer/husstander med dårlig økonomi. Disse omfatter bostøtten, som subsidierer generelt boligkonsum, og Husbankens startlån (tidl. etableringslån) til boligkjøp. Søkere med for høy inntekt har ikke fått innvilget lån fra Husbanken. Samtidig har hensynet til betjeningsevne utelukket personer med for lav inntekt. Til nå har et flertall av førstegangskjøpende tatt opp lån i private banker.

Støtten fra det offentlige har ikke fjernet foreld- renes villighet til å stille opp for sine unge voksne barn. En god del av de unge får økonomisk assistanse fra foreldrene, spesielt i den første tiden etter at de har flyttet hjemmefra. Utdanningsstøtte er utbredt, og det samme gjelder støtte i situasjoner der de unge har det vanskelig økonomisk.

Derimot er det få som mottar hjelp fra foreldrene i forbindelse med boliganskaffelse. Unntaket er Oslo. Nærmere annenhver 18–35 åring som eide bolig i Oslo-området rundt tusenårsskiftet oppga at de hadde fått hjelp av foreldrene, og hver femte at det dreide seg om ganske mye støtte (Hellevik

For de fleste unge nordmenn er etableringsfasen forholdsvis uproblematisk, mye takket være støtte fra det offentlige, hjelp fra foreldrene og sammenslåing av ressurser gjennom samboerskap. Nina Vidfjell på bildet studerer litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, og har fått hybel gjennom Studentsamskipnaden. (Foto: Scanpix)

2005). Det er videre noe vanligere å bli hjulpet i større byer enn på mindre steder, der nesten ingen får bolighjelp hjemmefra. Det siste tiåret ser det ut til å ha blitt mer utbredt blant foreldre å gi boligstøtte når barna kjøper bolig i storbyer. Tendensen gjelder særlig i Oslo, og kan være en konsekvens av at foreldre ser seg nødt til å hjelpe på grunn av den sterke prisstigningen på boliger som har funnet sted i pressområdene.

I Norge bor nærmere 80 prosent av husholdnin- gene i en eid bolig. Forventningen om å eie eget hjem er så sterk at de fleste sannsynligvis ikke vil anse seg som fullstendig etablert før dette kjøpet har funnet sted. Begrenset støtte til bolig både fra foreldre og fra det offentlige betyr at de unge i hovedsak må klare seg med egne ressurser her. Boligeierskap oppnås først og fremst gjennom å være to om å dele på utgiftene. Samboerskap gjør samme nytten som ekteskap i forhold til å gi en mer romslig økonomi, og viser seg å være nesten like mye av et utgangspunkt for boligkjøp som det ekteskap er (Hellevik 2005).

Over hele Vest-Europa finner vi en tendens til at unge mennesker gifter seg senere. I Norge og resten av Norden har det på samme tid blitt mye vanligere å leve i samboerforhold, og denne samlivsformen har langt på vei kompensert for tilbakegangen i giftermål. Forekomsten av samboerskap synker derimot jo lenger sørover i Europa vi kommer (Vogel 2003). Utbredelsen av samboerskap blir ofte sett på som en bekymringsfull utvikling på grunn av denne samlivsformens mer ustabile karakter. På den annen side ser det ut til at samboerforhold hjelper unge nordmenn med å etablere seg i egne husholdninger og komme i gang med voksenlivet. At den er mindre forpliktende gjør samlivsformen attraktiv for de unge, samtidig som den på et tidlig tidspunkt skaper økonomisk grunnlag for boliganskaffelse.

Litteratur:

Andersen, Arne Støttrup & Gulbransen, Lars (2006). Boligetablering. I Gulbrandsen, Lars (red.), Bolig og levekår i Norge 2004. NOVA Rapport 3/06. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring

Barstad, Anders & Hellevik, Ottar (2004). På vei mot det gode samfunn? Om forholdet mellom ønsket og faktisk samfunnsutvikling. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå

Cordón, Juan Antonio Fernández (1997). Youth Residential Independence and Autonomy. A Comparative Study. Journal of Family Issues, 18: 576–607

Gulbrandsen, Lars (2002). Aldri har det vært så ille som akkurat nå. Om norsk ungdoms utflytting fra barndomshjemmet og etablering i egen bolig. Tidsskrift for ungdomsforskning, 2: 33–50

Hammer, Torild & Julkunen, Ilse (2003). Surviving Unemployment: A Question of Money or Families? I Hammer, Torild (red.), Youth Unemployment and Social Exclusion in Europe: A Comparative Study. Bristol: Policy Press

Hellevik, Tale (2005). På egne ben. Unges etableringsfase i Norge. Doktoravhandling levert ved Universitetet i Oslo. Oslo: Unipub

Hyggen, Christer (2005). Arbeidsledighet. I Bay, Ann-Helén, Hatland, Aksel, Hellevik, Tale & Koren, Charlotte (red.), De norske trygdene. Framvekst, forvaltning og fordeling. Oslo: Gyldendal Akademisk

Høydahl, Even, Skiri, Halvard & Østby, Lars (2000). Befolkning. I Sosialt utsyn 2000. Oslo/Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå

Medby, Per (2002). Prisutviklingen for selveide boliger. En empirisk analyse av perioden 1991–2000. Prosjektrapport 323. Oslo: Norges byggforskningsinstitutt

Noack, Turid (2004). Familien i velferdsstaten: fra støttespiller til trojansk hest? I Ellingsæter, Anne Lise & Leira, Arnlaug (red.), Velferdsstaten og familien. Utfordringer og dilemmaer. Oslo: Gyldendal Akademisk

Skevik, Anne (2001). Family Ideology and Social Policy. Policies towards Lone Parents in Norway and the UK. NOVA Rapport 7/01. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring

Texmon, Inger (1996). På egne ben – flytting fra foreldrehjemmet. I Brandth, Berit & Moxnes, Kari (red.), Familie for tiden. Stabilitet og forandring. Oslo: Tano Aschehoug

Vogel, Joachim (2003). European Welfare Regimes and the Transition to Adulthood: A Comparative and Longitudinal Perspective. ÖIF-Materialiensammlung Heft 16: 125–142

Øistensen, Bård (1998). Boligetablering. Analyse av problemer og evaluering av virkemidler. Prosjektrapport 232. Oslo: Norges byggforskningsinstitutt