Arealutviklingen her i landet er på flere områder i strid med Stortingets mål om en bærekraftig arealdisponering. Strandsonen, vassdragsbeltene, snaufjellet og store sammenhengende naturområder bygges fortsatt ned.

Byggingen av fritidshus er sterkt økende i fjell- områdene, og tilgjengeligheten til strandsonen reduseres. Dagens nedbygging har konsekvenser for viktige verdier som friluftsliv, kulturminner og kulturmiljøer, produktive jordressurser og det biologiske mangfoldet. Arealutviklingen bidrar ikke i tilstrekkelig grad til en miljøvennlig arealbruk i byer og tettsteder. Dette er noen av hovedkonklusjonene i Riksrevisjonens undersøkelse av bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering, som ble overlevert Stortinget 3. juli i år.

Arealforvaltning ute av kontroll

Undersøkelsen viser at store sammenhengende naturområder fortsatt reduseres som følge av veibygging, andre tyngre tekniske inngrep og oppføring av bygninger – først og fremst fritidshus. Dette innebærer at områdenes verdi for friluftsliv og naturopplevelse og som leveområde for flere arter reduseres. Byggingen på snaufjellet og i skog- grensa har økt med om lag 25 prosent fra 1985 til 2005.

Det fremgår av undersøkelsen at det er lite som tyder på at byggingen i strandsonen avtar. I noen fylker har byggeaktiviteten i strandsonen vært høyere etter 1995 enn i perioden 1985–1995, og dette til tross for stadig strengere statlige signaler. I området fra Østfold til Hordaland er i dag mer enn halvparten av fastlandets kystlinje mindre enn 100 m fra bygninger. Nedbyggingen bidrar til å redusere tilgjengeligheten for allmennheten.

I byene og tettstedene fører utbyggingsmønsteret til at stadig større arealer blir beslaglagt. Samtidig er utbyggingen ikke lagt til rette for å kunne øke andelen miljøvennlige transportformer i tilstrekkelig grad. Forurensningssituasjonen i byer og tettsteder er et økende problem, og biltrafikken står for en betydelig andel av utslippene. Utslipp av klimagasser har økt med 13 prosent siden 1991. Lokal luft- forurensning og støyplager som følge av veitrafikk er fortsatt et problem.

Riksrevisjonen peker på at det i 2007 fremdeles er vanskelig å skaffe nasjonale og regionale oversikter over arealstatus og arealutvikling og oversikt over planaktiviteten i kommunene. Dette skyldes blant annet mangelfull innrapportering av ensartet og landsdekkende informasjon på dette området. Miljøverndepartementet mangler rutiner for systematisk behandling av innhentet informasjon. Departementet har heller ikke iverksatt evaluering av hvordan plansystemet i Norge virker. Planlegging på tvers av ulike sektorer er en utfordring blant annet på grunn av målkonflikter. De ulike sektorene har også ulik praksis når saker behandles etter plan- og bygningsloven og etter egne sektorlover. Riksrevisjonen påpeker at målkonflikter og virkemiddelbruk i større grad bør avklares på nasjonalt nivå, slik at rammene blir tydeligere og enklere å forholde seg til for den regionale og lokale for- valtningen.

Det er kommunens ansvar å utarbeide overordnede arealplaner, slik de er pålagt etter loven.

Men mange kommuner har ikke i tilstrekkelig grad utformet planene slik at de sikrer en helhetlig og langsiktig utvikling mot nasjonale mål. Undersøkelsen viser også at arealdisponeringen i for stor grad er i strid med den overordende planleggingen – reguleringsplaner vedtas og dispensasjoner gis i strid med kommuneplanens arealdel. Riksrevisjonen påpeker at Miljøverndepartementet har det overordnede ansvaret for å sette fylkeskommunene og kommunene i stand til å gjennomføre sine oppgaver ved blant annet å konkretisere målene og gi veiledning, råd og pålegg i planarbeidet. Undersøkelsen viser at kommunene har stort behov for bistand.

Som et tilsvar til riksrevisjonen skriver miljøvernminister Helene Bjørnøy i brev av 5. juli at Miljøverndepartementet er enig i at det er nødvendig med en sterk statlig innsats for å sikre at kommunal og regional planlegging bidrar til en langsiktig bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering. Departementet viser til at det er særlig viktig å stimulere til planlegging som bidrar til reduserte utslipp av klimagasser, bedre bymiljø, sikring av strandsone og vassdrag, helhetlig fjellpolitikk og økt verdiskaping basert på natur-, kultur- og land- skapsverdiene.

Riksrevisjonen har kommet med flengende kritikk av arealforvaltningen i Norge sett opp mot Stortingets mål om bærekraft og restriktiv arealdisponering. Vi andre venter i spenning på at den rødgrønne regjeringen tar grep for å sikre bærekraftig arealforvaltning som regjeringen lovet i Soria Moria erklæringen. Samtidig underes vi over hvorfor det er slik.

Årsaker til elendigheten

Utenom den historisk sterke veksten Norge har hatt siden bunnåret 1992, tror jeg vi må gå til endringer i plan- og bygningsloven for å finne årsaken til at arealforvaltningen i Norge i dag er ute av kontroll med tanke bærekraft og restriktiv arealdisponering. Tidligere professor i oversiktsplanlegging ved Arki- tekthøgskolen i Oslo, Røyne Kyllingstad, skriver om dette forholdet i artikkelen «Norsk fysisk planlegging gjennom hundre år» i tidsskriftet Kommunal Teknikk 6A/2007. Kyllingstad nevner blant annet at vi i 1965 fikk en radikal ny bygningslov. Loven ble gjeldene for hele landet – det betyr en utvidelse av lovens gamle virkefelt som tidligerevar 1 % av landets areal (Norges bykommuner) til å gjelde hele Norges landareal.

Hele Norge ble ved denne lovendring pålagt til å lage kommunal- og interkommunal oversiktsplanlegging. Vi fikk «generalplaner» i kommunene og «regionplan» i regionene. Parallelt ble plan- og byg- ningsrådenes sammensetning endret. Før besto rådene gjerne av kommuneingeniør/brannsjef, bygnings- og reguleringssjef (der man hadde slike), politimester/lensmann, herredsagronom, distriktslege mfl. – og en husmor var obligatorisk. Men fra 1965 ble plan- og bygningsrådene sammensatt av politikere.

Røyne Kyllingstads konklusjon av erfaringene av planendringen av 1965 er at loven ikke ble teknisk tilrettelagt for å drive fysisk planlegging på bygda. Man nyttet en plan- og bygningslov som var laget ut fra urbane behov og idealer til å planlegge på landbygda; samtidig har den senere tids forskning og utdanning i hovedsak vært reservert urbane problemer, minner Kyllingstad om. Etter 1965 skulle plutselig en ingeniør fra tettstedet overta den rollen agronomen hadde hatt som bygdeplanlegger i praksis, men ingeniøren hadde verken hans faglige

kunnskaper eller lokalkunnskap. Resultatet er ironisk – planleggingen «på bygda» er derfor dårligere nå enn den var før 1965, mener Kyllingstad og legger at resultatet med at politikerne gjorde sitt inntok i bygnings- og generalplanrådene var at politikerne i stor grad overkjørte de planfaglige miljøene uten at man egentlig oppfattet konsekvensene.

Et annet resultat av denne politifiseringen er at den tidligere så åpne offentlige debatt, den som før hadde vært et varemerke på planleggingen, forsvant. Kyllingstad viser at før 1965 var planleggernes premisser og forsalg til løsninger et populært tema i aviser og på debattmøter i et mangfold av foreninger. Diskusjonene gikk mellom planleggere, politikere og kommunens innbyggere i det åpne offentlige rom. Etter 1965 ble prosessen mer lukket, om enn formelt sett mer demokratisk. Resultatet er at ingen lengre er interessert i langsiktig planlegging, verken av kommunens arealbruk eller dens økonomiske, kulturelle og sosiale utvikling. Paradoksalt nok har lobbyvirksomhet og kortsiktig planhorisont aldri hatt så sterk innflytelse på arealplan- leggingen som i dag. Kyllingstad oppsummerer denne utvikling med at dagens planlegging er som skreddersydd på eiendomsspekulanter.

En vei ut av uføret?

Som Riksrevisjonen peker på at staten må ta et sterkere grep om arealforvaltningen i Norge, mener Kyllingstad at det bare rent planmessig er én vei ut av utføre, nemlig å gjenreise todelingen av politikk og fagetat. At fagetat i siste omgang må bøye seg for politiske vedtak er selvsagt, men prosessen i forkant ville tjent mye på en slik klargjøring av ansvarsfordelingen mellom politiker og planlegger. Det er i tillegg på tide å forstå at for å tilfredstille lovens krav om likeverdig planlegging i by og land må det bygges opp fagkompetanse på bygdeplanlegging. Kyllingstads interessante artikkel blir avsluttet med at det er viktig å gjenreise forståelsen for at fysisk planlegging så å si er fundamentalt for all samfunnsplanlegging. Det haster å etablere en vettug arealplanlegging i Norge, mener den tidligere professoren i oversiktsplanlegging, Røyne Kyllingstad.