De fleste politikere og ledende fagfolk er i dag enige om at byene våre må fortettes. Med gode grunner: energisparing, effektivisert transport, intensivert byliv. Men er det plass til alle i den tette byen? Hva med barna?

Ja, selvfølgelig skal barna med, heter det i politiske erklæringer og dokumenter av det prinsipielle slaget. «Mange mener at drabantbyer og småhusområder i storbyenes ytterområder og nabokommuner gir bedre oppvekstmiljø for barn», kan vi lese i Storbymeldingen1. «Likevel bor mange barn og unge i de tette deler av byene. God bypolitikk og byplanlegging har en klar utfordring: å legge til rette for et godt oppvekstmiljø. Dette må gjøres gjennom å kombinere intens arealutnyttelse med at de fleste boligområder i byene bør være brukbare for barnefamilier.» Men i siste setning ligger et forbehold. Det står at de fleste (ikke alle) boligområder bør (ikke skal) være brukbare for barnefamilier.

Det bygges nå flere boligprosjekter i Kvadraturen i Oslo, et rent forretnings- og institusjonsstrøk med biltrafikk i alle gater. Her avstår Plan- og bygnings- etaten fra et krav om tilrettelegging for barn. Bolig- prosjektene domineres av småleiligheter uten nevneverdige felles oppholdsarealer på bakken, uten trafikkfrie forbindelser til parkområder, barnehager og skoler i nærheten. Med den konsekvensen at beboere i Kvadraturen som blir gravide, må forberede seg på å si farvel til strøket. Og at Kvadraturen utvikler seg som et boligmiljø hovedsakelig for mennesker i den såkalte etableringsfasen og middel- aldrende som har søkt seg til sentrum etter at ungene forlot redet.

Urban annensortering?

På spørsmål om hvorfor de bor i Oslo indre by, svarte 10 par med barn nylig: kort vei til arbeids- plassen, kort vei til butikker, service og kultur pluss de voksnes sosiale nettverk2. Noen få var inne på at bymiljøet også kan ha sine kvaliteter for barn. Et klart flertall mente at det går bra å bo med barn i sentrum inntil skolealder, deretter er det best å flytte ut, primært pga. boliganleggets omgivelser, sekundært pga. boliganlegget selv. Av de 10 hadde 8 par små barn. Alle disse regnet med å bli boende i bykjernen til det eldste barnet skulle begynne på skolen. Dette er utsagn som går igjen i lignende undersøkelser. Og begrunnelsene som ser ut til å opptre hyppigst, er biltrafikk (påkjørsler og forurensing), kriminalitet, rusmiljøer, knappe uteområder med skrøpelige lekemuligheter, dessuten mangel på familieleiligheter til en overkommelig pris.

Men under slike problemer ligger et annet spørsmål: Forutsatt at biler og banditter er parkert, at lekeområder og leiligheter er store nok – har barnefamilier likevel noen særlig glede av å bo i en storby? Voksne som lever sammen med ett eller flere barn, har vel ikke anledning til stadig å dyrke venner som bor på den andre siden av byen eller besøke stamkafé, treningssenter, sjakk-klubb og spansk-kurs langt utenfor nabolaget? Det er vel slik at den typiske byboerens mangslungne sosiale nettverk ikke har noe selvfølgelig tyngdepunkt i nærmiljøet, mens kretsingen rundt lekeplasser, skole og barnehage, strøksnære servicetilbud og kulturelle aktiviteter får barnefamilier til å vende ryggen mot resten av byen?

Et slikt syn på urbanitet har ikke bare taleføre representanter blant samfunnsforskere3 og offentlige debattanter. Vi finner denne oppfatningen også hos en del boligutbyggere og deres medspillere blant eiendomsmeglere, arkitekter, byplanleggere – om ikke alltid uttalt, så i alle fall praktisert. Men påstander om at et liv med barn i beste fall tilhører den urbane annensortering, er påstander som blir motsagt av det virkelige livet. Det finnes talløse eksempler på at småbarnsforeldre leser aviser på kafé, at aleneboere er aktivister i beboerforeningen der de også kan finne en kjæreste, at aleneforeldre går på byen i perioder uten barn, at barneforeldre går på tangokurs på den andre siden av byen.

Byen trenger barn

Selv om kjernefamilien ikke lenger er det selvfølgelige mål i enhver boligkarriere, fortjener familier med barn en selvfølgelig plass i den tette byen. Oppvekst i et sosialt miljø med mange valgmuligheter styrker individualitet og toleranse. I Storbymeldingen heter det: «Nyere forskning viser at barn har mange fordeler ved å vokse opp i et mangfoldig bymiljø. Å leve med og måtte samarbeide med mennesker som er annerledes enn deg selv, gir viktig lærdom. Du får en kompetanse som er viktig for å møte livet og ikke minst det moderne arbeidslivets krav.»

Uten barna og deres foreldre som kultur- og kontaktskapere blir byorganismen ikke komplett. Et av dagens store byspørsmål er bevaring av sosialt og etnisk mangfold. Skal noen lykkes i å utvikle reelle sosiale fellesskap, så er det de som vokser opp sammen. Barn er stadig åpne for nye lekekamerater og danner en nøkkelgruppe i den etniske integrasjo- nen. Vi må legge til rette for gode og mange nok møteplasser med barn som deltakere, slik at dette fellesskapet skal kunne finne sted. I barnehager og skoler er integreringarbeidet godt i gang, mens mye gjenstår på barns fritidsarenaer.

Hovedpostkontoret i Kvadraturen i Oslo blir boliger. Men hvor skal barna gjøre av seg? (Foto: Bård Isdahl)

Rom for lek

Dagens oppvoksende slekt tilbringer en vesentlig større del av hverdagen sammen med voksne enn tidligere, til tross for at den stabilt hjemmeværende mor er sjelden i dag (med markante unntak i noen grupper av innvandrere). Fra to- til og med niårs- alderen går de fleste barn i barnehage, på skole og SFO. Det vil også si at barn i denne aldersgruppen vanligvis har anledning til å leke ute i nærheten av boligen først etter middagstid på hverdager, mens hele dagen kan være disponibel i helger og ferier.

Fedme, sukkersyke og svakheter ved den motoriske utviklingen øker nå epidemisk blant barn og unge. Store deler av barns fritid tilbringes stille- sittende foran en eller annen skjerm eller i en bil. Barns muligheter for fri aktivitet og lek har konsekvenser ikke bare for helsen, men for prestasjoner på skolen, barnas sosiale relasjoner til voksne og andre barn. Desto viktigere med et nærmiljø som gir attraktive alternativ til skjermene og frirom fra de voksnes kontroll.

Fra 3–4 års alder våger barn seg utenfor gjerdet eller portrommet. Omtrent fra skolealder forstår de

Mor, far, barn med trafikkbarriere mellom lekeplassen og boligen. Fra Sagene i Oslo. (Foto: Bård Isdahl)

hvorfor de ikke skal gå alene ut i trafikken, men først etter 10 års alder blir de modne nok til å ferdes i trafikken. Opp til 12 års alder bør lekeområdet ligge innenfor en radius på maksimum 200 m fra boligen. Barn i skolealder er en utsatt gruppe, de trenger større arealer i boligens nærhet enn alle andre aldersgrupper.

For barn er hele byen et potensielt landskap for lek. Det er ikke vesentlig hvem som eier området de leker på, barn forholder seg til fysiske egenskaper og grenser, eventuelt også sosiale («hvem bor og bestemmer her?»). Flere undersøkelser av boligområder med forskjellig tetthet og bebyggelsestype påviser at arealer spesielt utformet for lek blir lite brukt. I stedet har barn en tendens til å oppsøke arealer for gang- og kjøretrafikk4. Dette beror vel både på trafikkområdenes harde overflater (egnet for ball-lek, paradis osv.) og den fattigslige utfor- mingen av de fleste lekeplasser.

Trafikkregulering og parkeringspolitikk

En by som Oslo inneholder et differensiert sett av offentlig tilgjengelige uteområder. Selv om løkkene er borte, finnes det varierte lekemuligheter i grønne lunger av ulike slag, i barnehager og skolegårder, på plasser og torg og parkeringsplasser som står tomme utenom arbeidstid. Men hvor mange fritt lekende barn ser man i slike områder? Hovedproblemet i Oslo sentrum er åpenbart ikke mangel på lekbare arealer, men trafikkbarrierene mellom dem og boligene. Så lenge bilene dominerer gatene, slipper ingen ansvarlige foreldre unger under tiårsalderen ut dit alene.

Det er lenge siden sentrum i de største byene var trygge som lekeområder. I Oslo henger dette direkte sammen med at kommunen i over 25 år har pålagt alle utbyggere å sørge for parkering på prosjektenes egen eiendom – i praksis i garasjeanlegg på kjellerplan eller inngangsnivå. Denne politikken har sine

utvilsomme administrative fordeler, f.eks. synkronisering av parkeringskapasitet med boligutbygging og dermed enklere kommunal koordinering av byutviklingen. Men den sprer trafikken rundt i sen- trumsgatene.

En konsentrasjon av parkeringen i færre og større, kommunalt planlagte garasjeanlegg vil gjøre det lettere å stenge av gater med lokaltrafikk og dermed legge et grunnlag for flere trafikkfrie områder. Å fjerne all bilkjøring til og fra boligene i en gate kan være nok til at barn kan leke der uten at foreldrene får hjertet i halsen. En annen viktig fordel med å kaste bilene ut av boligkjellerne er mulig- heten for grønne gårdsrom direkte på bakken og ikke på garasjetak. For ikke å snakke om at bygge- kostnadene for en garasjeplass i et stort parkeringshus er vesentlig lavere enn i kjelleren under et boliganlegg.

Ett av mange gårdsrom anlagt på taket av en garasje. Gøteborggata 39–41 i Oslo. (Foto: Bård Isdahl)

I en funksjonsblandet bykjerne med kontorvirksomhet, kulturinstitusjoner, butikker og boliger om hverandre vil slike parkerings- og trafikkreguleringstiltak selvsagt alltid by på komplikasjoner. Oslo sentrum har allerede flere velfungerende strøk med gågater pluss et og annet gatetun med sterkt begrenset adgang for biler. Men det er selvsagt langt fra problemfritt å utvikle større og flere trafikkfrie områder. Når ett eller flere sentraliserte garasjeanlegg bygges i randen av et område, må samtidig parkeringsplassene knyttes til lokale boliger og arbeidsplasser via andelseier- eller leiekontrakter. For nye boligprosjekter må dette nødvendigvis kombineres med et forbud mot parkeringsanlegg på egen eiendom. Hjemmel finnes i gjeldende plan- og bygningslov, § 69 pkt 4: «Ved vedtekt kan bestemmes at kommunen kan samtykke i at det i stedet for parkeringsplass på egen grunn eller på fellesareal blir innbetalt et beløp pr. mang- lende plass til kommunen for bygging av parkeringsanlegg.

Kommunestyret bestemmer hvilke satser som til enhver tid skal gjelde i slike tilfelle.»

Det går an å ta hensyn til barnas behov for trygge rom for lek, som her fra Pilestredet Park i Oslo, med «Den store dragen». (Foto: Bård Isdahl)

Men hva med de beboerne innenfor området som allerede sitter der med garasjeplass i kjelleren og skjegget i postkassen? Her vil eierne ha krav på erstatning for den investeringen som er gjort (og ny bruk må finnes for den tomme kjelleren, helst bruk som ikke skaper hyppig trafikk). Ønsker politikerne å bygge nye parkeringshus, må de dessuten være villige til å fatte vedtak om ekspropriasjon og riving på enkelte tomter.

En stikkprøve

Uten trygge lekemuligheter på offentlig areal er barna henvist til boliganlegget eller kvartalet der de bor. I fjor sommer gjorde jeg en undersøkelse av uterommene i tilknytning til 24 boligprosjekter i Oslo indre by – alle nybygde eller under bygging5. Jeg fant grovt sett følgende tendenser sammenlignet med tilsvarende boliganlegg på begynnelsen av nittitallet, den gang byggeboomen startet: Et fåtall av disse boliganleggene har trafikksikker gangforbindelse til et offentlig tilgjengelig leke- og oppholdsareal i nabolaget. Tettheten har økt. Andelen felles takterrasser på boligblokker har økt. Så godt som alle leiligheter har private balkonger eller terrasser. Men gårdsrommene er blitt trangere og mørkere. I de fleste gårdsrommene var det tilrettelagt for små barn med sandkasse, kanskje også en huske og et vippedyr. Gårdsrommene er dessuten oftest anlagt på terrasser over garasjeanlegg, bodanlegg og næringslokaler. Store arealer asfalt og betongheller, få jordhauger og trær.

Dimensjonering av gårdsrom

Mens småbarn kan trives på en takterrasse sammen med voksne, vil leken fra 3–4 års alder være knyttet til bakkeplanet. Derfor bør barns brukskrav legges til grunn for dimensjonering og utforming av gårdsrommet, eventuelt i kombinasjon med offentlig tilgjengelig trafikksikkert areal maks. 200 m borte. De minstekravene til uteareal som praktiseres i dag, refererer til prosjektets totale antall kvadratmeter boligareal eller bare antall leiligheter. Dette gjenspeiler ikke nødvendigvis barnas arealbehov: Et prosjekt med få, men store leiligheter kan slippe unna med et altfor knapt gårdsrom, og omvendt kan et stort antall småleiligheter bli pålagt et overdimensjonert gårdsrom. Ønsker man å legge til rette for flere barn i byen, bør minstekravene til areal på bakken heller referere til leilighetenes barnekapasitet ved at gjennomsnittlig boligstørrelse også inngår i beregningsgrunnlaget.

I tillegg må voksnes behov for uteareal dekkes på balkonger, takterrasser og/eller bakkeplan6.

Bruksbaserte arealkrav må suppleres av krav om sol. Vanlig referansetidspunkt for solkrav, kl. 15 ved jevndøgn, passer for bybarnas hverdag. Men møtet mellom det vanlige teoretiske krav om direkte sollys på minimum 50 % av bakkearealet og dagens faktiske tetthetskrav, er meget ublidt. I Oslo indre by ligger nye boligprosjekter sjelden på en TU under 300 %. Med en så høy tetthet ser det ut til at bare spesielle varianter av lamell- og punkthusbebyggelse kan tilfredsstille solkravet. Er svaret da redusert tetthet eller redusert solkrav hvis det ikke kan dekkes i nabolaget? Inntil videre bygges det stadig tettere og dispenseres flittig.

Familieleiligheter til overkommelig pris

Hvis myndighetene krever en anstendig standard for barna i uterommene i de nye prosjektene, kan dette bidra til at etterspørselen etter familieleiligheter tar seg opp blant de betalingsdyktige. Men dagens prisnivå ekskluderer barnefamilier med normal inntekt. I 1985 kostet en ny 50 kvadratmeters leilighet i Oslo indre by under 2 gjennomsnittlige årslønner – mot over 6 årslønner i dag. Utbyggere melder at boliger over 50–60 m2 er lite salgbare. Arkitektene får bestilling på trerommere ned mot 40 m2 og firerommere godt under 60 m2. Av slikt blir det i beste fall familieleiligheter for gjennomtrekk. Bruktmarkedet viser heller ingen tegn på bedring. I byfornyelsen på 80-tallet ble gamle leiligheter slått sammen, i dag deles gamle leiligheter opp.

Finnes det noen veier ut av dette uføret? Arealeffektive planløsninger kan gjøre hver kvadratmeter mer brukbar enn tilfellet er i de planmønsterne som dominerer i dag. For det første bør rommene utformes mer jevnstore – mindre stue, større soverom. For det andre bør de fleste veggene bli lett flyttbare – vi venter på de gode tekniske løsningene her. Dette er likevel detaljer i den store sammenheng.

En rekke boligutbyggere hevder at de arbeider med å effektivisere produksjonen for å presse kost- nadene7. Men kostnadsreduksjon fører ikke nødvendigvis til prisreduksjon. Så lenge etterspørselspresset ikke avtar (for eksempel via et boligkrakk, som ingen ønsker) vil boligprisene knapt synke vesentlig. Dermed blir ikke større leiligheter omsettelige til overkommelige priser uten offentlige inngrep i det frie boligmarkedet. Disse spørsmålene har tilhørt det politiske tabuområdet siden iverksetting av de siste dereguleringstiltakene av boligmarkedet. Men i kommunevalgkampen kom spørsmålet om reguleringstiltak til syne nederst på dagsorden hos enkelte politikere. Og mye tyder på at temaet vil rykke oppover lista i årene som kommer.

Strategi for barn i byen

Kreftene som presser barnefamiliene ut av sentrum, er vesentlig sterkere enn dem som holder på barnefamiliene. Tilrettelegging for et godt oppvekstmiljø er et kommersielt lite interessant felt. Barnas interesser kan ikke overlates til en markedsbasert utbyggingsdynamikk. De må ivaretas gjennom offentlige prioriteringer. I dag er den offentlige og mediale oppmerksomheten rettet mot raske og kortsiktige endringer, mens byutvikling først og fremst handler om langsomme og langsiktige forvandlinger. Dagens investeringer i bymiljøet har konsekvenser for både våre barn, barnebarn og barnebarns barn.

Bybarna dukker opp i den ene festtalen og stor- tingsmeldingen etter den andre. I praktisk politikk har de ingen egen strategi8 eller en koordinert politikk for å gi barn en definert plass og rolle i bymiljøet. Man kan kanskje ikke vente annet fra et sektordelt statsapparat der på den ene siden Miljøvern- departement og Kommunal- og regionaldepartement ikke har noe tungt ansvar for barn, og på den andre siden Barne- og likestillingsdepartement og Barneombudet ikke har noen klar rolle i byutviklingen?

Men hva med lover og virkemidler? I plan- og bygningslovens § 69 pkt.1 heter det for eksempel at det i nødvendig utstrekning skal sikres «areal for tilfredsstillende oppholdssted i det fri for beboerne, herunder lekeplass for barn, og for avkjørsel og parkering av biler, motorsykler og sykler for bebyggel- sens behov.» I denne overordnete paragraf klassifiseres tilsynelatende barn og kjøretøy som like viktige.

Gjeldende normer, forskrifter og vedtekter ble stort sett utformet for mindre tette forhold enn dagens storbysentra og bør oppgraderes med barn i en framskutt posisjon. Det gjelder for eksempel en del av Husbankens veiledningsmateriale og MDs «Rikspolitiske retningslinjer for å styrke barn og unges interesser i planleggingen». Den siste er vel det nærmeste vi kommer en statlig norm på dette området. En undersøkelse i et representativt utvalg kommuner9 viser at retningslinjene har hatt en viss betydning i kommunenes arbeid, men anbefaler bl.a. en konkretisering av arealnormene og et krav om å dokumentere barn og unges arealbruk. En slik dokumentasjon kan gjøres ved hjelp av «Barnetråkk»-metoden, et web-basert kartleggingsverktøy for barn og unges registrering av egen bruk av ute arealer10. Barn og unge har også en talsperson som møter i faste kommunale utvalg for plansaker og skal påse at barn og unges interesser blir ivaretatt. En statusrapport for ordningen viser imidlertid at mange av barnerepresentantene mangler både tid og kompetanse11.

En rekke enkeltstående tiltak, altså, men ingen helhetlig strategi for de tunge tiltakene som er avgjørende for at barnefamilier skal bli boende i de største bysentrene. I politikken snakkes det mye om den vanskelige etableringen og driften av barnehager og skoler. Dette er likevel forholdsvis overkommelige offentlige oppgaver sammenlignet med trafikkregulering, endret parkeringspolitikk, strengere uteromskrav og tilrettelegging for familieleiligheter til akseptable priser.

Rett før bladet gikk i trykken vedtok Bystyret i Oslo at minimum 50 prosent av alle nye leiligheter i indre by skal være over 80 kvadratmeter. Ingen boliger skal være under 40 kvadrat, mens bare 20 prosent skal være under50 kvadratmeter. Begrunnelsen for vedtaket er bl.a. at det skal være mulig for folk å bli boende i indre by, også når de får barn. (Red.)

Noter

1 Stortingsmelding nr.31, Storbymeldingen. Om utviklingen av storbypolitikk. 2002–03.

2 Isdahl: På taket, i gården, i parken. Kvalitetskriterier for uterom i tett by. Rapport, Norsk Form og Husbanken 2007.

3 Schiefloe: Sosiale nettverk. Byliv og nærmiljø (Allforsk AVH, NTNU 1990), Pløger: Byens språk (Spartacus 2001) m.fl.

4 Halvorsen Thorén, Guttu og Pløger: Utemiljø i boligområder.Bruk og betydning. En kunnskapsoversikt. NIBR-notat 1997:113, Guttu og Martens: Sentrumsnære byboliger. Survey til beboere i sju norske byer. NIBR prosjektrapport1998:10 m.fl.

5 Isdahl 2007.

6 En beregningsmåte er utprøvet i Isdahl 2007.

7 Rapport, Norsk Form og Husbanken 2004.

8 «Del av krigskunsten som angår ledelsen av stridsmidlene og de militære operasjoner på krigsskueplas- sen i sin helhet» iflg. Fremmedord blå ordbok. Kunnskapsforlaget 2004.

9 Hanssen: Rikspolitiske retningslinjer for barn og unge – en evaluering. NIBR-notat 2006:127

10 Nærmere beskrevet på www.norskform.no / barnetråkk og www.barneombudet.no

11 Båtevik: Barnerepresentantane i kommunane – status for ordninga. Arbeidsrapport nr 177, Høgskulen i Volda og Møreforskning 2005