Knut Helle, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugu:

Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år.

Pax Forlag 2006.

ISBN 19: 82-530-2882-2

Fire historikere har delt 1300 år mellom seg. Knut Helle følger en beskjeden byvekst frem til svartedauen og gjennom den demografiske og økonomiske nedturen etter denne. Finn-Einar Eliassen analyserer en begynnende modernisering av næringslivet og fremkomsten av mange småbyer mellom 1500 og 1830. Jan Eivind Myhre viser sammenhengen mellom en markant industriutvikling og betydelige transportforbedringer som gir Norges-kartet en rekke mindre og større byer mellom 1830 og 1920. Ola Svein Stugu viser hvordan byveksten tar nye former, ofte sammenfattet i begrepet urbanisering. Han viser hvordan en stadig større andel av Norges befolkning bor i byer og mindre tettsteder, som i dag huser tre fjerdedeler av oss. Han retter søkelyset mot årsakene til de omfattende endringene i bosettingsmønsteret og hvordan bosettingen organiseres og utvikles.

Innledning: Byenes form og funksjoner.

Ideelt sett bør form og funksjon ses i sammenheng. Funksjoner skaper former, og former påvirker funksjoner. Så vel former som funksjoner kan studeres i makroperspektiv og mikroperspektiv. Norsk byhistorie dekker 1300 år. Den første delen av historien, frem til 1100-tallet, studeres først og fremst som fysisk form, fordi skriftlig materiale er så godt som fraværende.

Arkeologene graver frem spor og kartlegger byen som fysisk objekt. Arkeologene opererer som oftest i et mikroperspektiv. De rekonstruerer bebyggelsen. Ut fra allmenn kunnskap om forbindelser mellom form og funksjon kan de også ut fra en formanalyse si noe om funksjonene stedene hadde.

Etter hvert dokumenteres samspillet mellom form og funksjon. De eldste skriftlige kildene kaster lys over organiseringen av økonomisk virksomhet og politisk styring. Denne skriftlige dokumenta- sjonen er av mer generell art, gjeldende for større politiske enheter. Mikro-form forsøkes koblet mot makro-funksjon. Det skaper metodiske problemer. Fra høy- og senmiddelalderen dukker det etter hvert opp dokumenter som beskriver lokale situasjoner,i form av forordninger som regulerer bebyggelse og næringsvirksomhet. Fysiske former og skriftlige informasjoner om funksjoner kan kobles på samme geografiske nivå. Byene utvikles som politiske styringsaktører og produserer dokumenter. Topografiske beskrivelser tegner et mer fullstendig og sammensatt bilde av bybefolkningens handlingsrom. Brev og andre dokumenter kaster lys over enkeltindividers, familiers og politiske, sosiale og økonomiske institusjoners utvikling. Karter gir bilder av steders form.

Fra 1600-tallet finnes systematisk innsamlede demografiske data og statistikk over avgifter og toll knyttet til handel. Kildetilfanget blir bredere og dypere, og det blir en utfordring å systematisere informasjonsmengden og bruke det til analyse av byutvikling. For forfatterne av byutviklingen etter 1800 er hovedutfordringen å unngå drukningsdøden i arkivene. Begrepet byutvikling må redefineres. Det begynner som en betegnelse på et lite,

tettbebygget og avgrenset sted og utvikles til grense- overskridende bebyggelsesutvikling i form av forstadsutvikling eller ny bebyggelse på eldre steder som kommer de gamle byene nærmere på grunn av bedre kommunikasjoner. De siste hundre årene kan vi også registrere at funksjonell byvekst også finner sted, godt skjult, i en bebyggelse som ser landlig ut. Flere og flere hus settes opp i gårdstun og gir husrom til familiemedlemmer som henter sitt levebrød i en nærliggende by.

Boken dokumenterer denne langsiktige utviklingen av datatilfang, empirisk metode og forklarende teori. Om man arbeider seg gjennom hele boken, vil man innse at den ikke er bygget over en lest, men viser stadig nye faglige tilnærminger. At den er skrevet av fire forfattere forsterker følelsen av kontinuitetsbrudd. For anmelderen er dette ikke noe stort problem.

Den lange middelalderen (700–1500)

De første byene lå som øyer i et lite dynamisk land-bruks- og fiskerisamfunn. Noe vet vi om den regionale og etter hvert også nasjonale politiske organiseringen, men skriftlige kilder om byenes funksjoner er sparsomme. Stedenes fysiske form, avdekket av arkeologene, er Knut Helles analysegrunnlag. Senere i perioden han dekker, vil han kunne støtte seg til skriftlige kilder som makthaverne (kongedømmet, geistligheten) har utarbeidet. Disse kildene beskriver overordnede, generelle prosesser og forteller noe om styringssystemene i byutviklingen. Allmenn historisk innsikt bygger også opp om analysen. Noen arkeologiske utgravninger har muliggjort forholdsvis omfattende beskrivelser av byvekst over tid. Detaljerte kildeskrifter av viktige aktører om deres handlinger finnes det få av. Sosiale, kulturelle og økonomiske forhold som berører de enkelte bybeboere er sparsomt beskrevet. De kommer sterkere inn i slutten av perioden. Innsikten i hanseatenes virksomhet i Bergen gjør det mulig å tegne mer omfattende bilder av byens funksjonsmåte og dens forhold til råvareomland og fjerne markeder.

Helle anslår at bybefolkningen mot slutten av høymiddelalderen kan ha vært ca. 20.000, eller 4–5 % av landets befolkning. Det er ingen tilfeldighet at et kart over Bergen pryder bokens forside. Bergen alene hadde nesten halvdelen av bybefolkningen. Nidaros og Oslo hadde mellom 2000 og 3000 innbyggere og Tønsberg ca. 1500. De øvrige byene samlet ikke mer enn noen hundre innbyggere hver. Bydannelsen var i hovedsak kongenes og kirkens verk. Festningen og kirketårnet viste hvor makten var. Makthaverne krevde inn skatter og avgifter, ofte i form av varer de trengte, som mat og tømmer. Deres krav påvirket produksjonslivet i bygdene. Men symbiosen mellom by og bygd skapte ikke tett og hyppig samhandling mellom bymann og bonde.

Innledningsvis leter Helle etter en gangbar bysystemsmodell, og faller ned på Walter Christallers sentralstedsmodell fra 1930-årene. Christaller var først og fremst ute etter et system av sentralsteder som forholdt seg til hverandre i et hierarki. Hans empiri var hentet fra et jordbruksområdei Syd-Tyskland, der et hierarkisk system av større handelsbyer, små markeds- og administrasjonsbyer og landsbyer delte de urbane funksjonene seg imellom. Jeg synes ikke sentralstedsteorien treffer spesielt godt i middelalderens Norge. Nidaros og Oslo lå som isolerte øyer i et ruralt hav og hadde ikke noe system av mindre byer under seg. Bergens særstilling skyldtes at byen i tillegg til konge og kirke fikk en hengselfunksjon mellom kystens fiskeproduksjon og Europas etterspørsel etter fisk. Denne hengselfunksjonen ble smurt og vedlikeholdt av innflyttere fra Tyskland og Nederland. Bergen gikk inn i et internasjonalt produksjons- og handelssystem, der kystens fiskere, Bergens borgere og Europas hansabyer inngikk i et samarbeid de var gjensidig avhengige av. Da hanseatene gradvis forlot Bergen, var det etablert et handelssystem som kunne overtas av bergensborgere og andre utenlandske innflyttere.

Helle hevder at Bergen mot slutten av høymiddelalderen var den største byen i Norden. Veksten ble effektivt stoppet av svartedauden i 1349, som tok livet av minst 40 % av befolkningen i Norge og svekket bosettingen i bygd og by. Landet gikk inn i en langvarig stagnasjonsperiode. Etter hver kan det spores tegn til ny vekst som innevarsler endringer i produksjonens fordeling og bosettingsmønsteret. På 1500-tallet økte hugsten av tømmer for eksport. Den kystnære skogen ble tatt først. Skip ble bygget for å frakte dette tømmeret. Det var på ingen måte noen bærekraftig utvikling som preget tømmer- hugsten. Den spredte hugsten skapte heller ikke byer. Kystskogene på Øst- og Sørlandet ble uthugget, og skogen oppover vassdragene sto for tur. Flø- ting førte tømmeret til lasteplasser nederst i elvene der skip kunne legge til. Der vass-sager kunne bygges, gjerne ved den nederste fossen, ble tømmer skåret til trelast for eksport. Disse ladestedene var kontrollert av borgere i byene. Byborgerne importerte etterspurte varer og tjenester og utviklet et mer allsidig næringsliv. Det vokste frem et stedssystem der samhandlingen mellom større og mindre steder kan forståes innen rammen av Christallers sentralstedsteori. Oslo utgjorde toppen i dette tettstedshierarkiet, og vokste raskere enn Bergen.

Nye byanlegg

Finn-Einar Eliassen beskriver denne urbaniseringen mellom 1500 og 1830. Hans metodiske tilnærming

er en funksjon av kildetilfanget. Det foreligger mye skriftlig dokumentasjon av utviklingen på enkeltsteder, ikke minst gjennom offentlige arkiver og beskrivelser av foretaksutvikling. Eliassen kan også støtte seg til kartmateriale og dokumenter som bidrar til å tegne portretter av enkeltsteder, og disse portrettene kan bygges inn i analyse av byenes vekstformer, i næringsanalyse og i analyse av lokalpolitiske aktører og sosial prosesser mer allment. Forfatteren har ikke gode generelle data om byvekst i Norge, fordi det ikke ble holdt folketellinger før mot slutten av perioden, og fordi den geografiske avgrensingen av stedene var mangelfull.

Handelsveier til og fra Norge tidlig på 1300-tallet. Det meste av den norske utenrikshandelen gikk nå over Bergen. Kartet viser byens hovedforbindelser til sitt oppland i Vest- og Nord-Norge ogi «skattlandene» vest i havet, videre de tre hovedlinjene mot utlandet til Øst-England, nordsjøkontinentet og de tyske østersjøbyene. (Ill. fra boken, som utmerker seg positivt med gode og klare kartogrammer).

Eliassen tror at bybefolkningen rundt 1560 ikke var større enn to hundre år tidligere. Han anslår den til å ligge på 30.000–35.000 i 1665, eller 7–8 % av totalbefolkningen. På 1700-tallet økte bybefolkningen til 100.000, mens landet som helhet hadde ca. 1,1 millioner innbyggere. Urbaniseringsgraden var ikke høyere enn 11 %, og det var den også i 1825, etter krigs- og nødsår i det nye Norge i begynnelsen av attenhundretallet. En vesentlig

årsak til den beskjedne urbaniseringen var at de store byene manglet i det meste av landet. Dette skyldtes at befolkningsunderlaget i bygdene var spredt og lite, og kommunikasjonene dårlige. Viktige nye byanlegg var bergstedene Røros og Kongsberg, og Christiansand fylte et tomrom mellom vest og øst. Christian IV la grunnlaget for Christianias videre vekst gjennom et planlagt byanlegg, men de danske makthaverne var lite lystne på å svekke Københavns posisjon i Norge/Danmark. Først etter 1814 fikk Christiania for alvor vekstgenererende hovedstadsfunksjoner. De fleste nye norske byer var små, men de fylte urbane tomrom mellom de gamle middelalderbyene. Mange av dem var ladesteder. Det var grenser for hvor mye handel som kunne organiseres fra disse stedene. Christallers tettstedshierarki var under utvikling, men utviklingen gikk langsomt.

Oslo er først og fremst et senter i et regionalt omland. Det er først når byen også får nasjonale funksjoner og blir en betydelig importhavn at byen får vekstkraft til å vokse seg større enn Bergen. (Ill. fra boken)

Urbaniseringen skyter fart

Jan Eivind Myhre overtar stafettpinnen i 1825 og følger den raske urbaniseringen frem til 1920. Urbaniseringsgraden økte sakte (19 % i 1865; 15,5 % i byene og 3,5 % i forstedene). De fleste byene hadde trange grenser og kompakt bebyggelse. Forstads- bebyggelsen lå gjerne like utenfor bygrensene, og innen gangavstand til arbeidsplasskonsentrasjonene i byenes sentrale strøk. Det trengtes ny transport- teknologi for at byene virkelig skulle kunne sprenge de gamle grensene. Dampskip fra 1830 og jernbaner fra midten av 1850-tallet gjorde dette mulig, men ikke i stort omfang. Først da bilen gjorde sitt inntog etter 1910 begynte bebyggelsen å spre seg ut i byenes nabokommuner.

Geografen Hallstein Myklebost introduserte begrepet tettsted i avhandlingen Norges tettbygde steder i 1960. Et tettsted måtte ha minst 200 innbyggere, bebyggelsen skulle henge sammen (ikke mer enn 75 m mellom husene), og sysselsettingen var preget av bynæringer. Myklebost brukte folketellingsmateriale helt ned til husholdsnivå fra folke- tellingene, supplert av flyfotos, til å lage en fullstendig fortegnelse over og avgrensing av tettsteder mellom 1875 og 1950. Det ligger et enormt innsam-lings- og klassifiseringsarbeid bak hans oversikt, og Jan Eivind Myhre har som en av få historikere utnyttet dette materialet og også supplert det.

Bokens to titler representerer to perspektiver som ikke alltid koples. Byhistorien er sterkt knyttet til fysisk bebyggelse; urbaniseringen til økonomisk og teknologisk utvikling. Folk blir viktigere enn hus. Folketellingsdata gjør det mulig å beskrive urbaniseringsprosessen kvantitativt. Selv om det meste av byutviklingen skjer innenfor administrative bygrenser, skjer urbaniseringsprosessen etter hvert i mer utstrakte, diffuse geografiske rom. Folks boligpreferanser endrer seg fordi privatbilen gir dem nye valgmuligheter. Myhres analyse representerer et skifte i kildebruk og metoder som får betydning for problemstillingen. Fokus endrer seg og skaper kontinuitetsbrudd med Eliassens og Helles perspektiver.

Urbaniseringsprosessen som skyter fart på 1800-tallet øker den andelen av befolkningen som bor

i tettsteder fra ca. 11 % i 1825 til 43 % i 1920. Tettstedet Oslo hadde ca. 100.000 innbyggere i 1875, 330.000 i 1920. Hovedstadsfunksjonene som kom på plass etter 1814 satte fart i byen. Utvidelsen av byens omland som en konsekvens av kommunika- sjonsutviklingen ga Oslo en vekst som for eksempel et omtrent omlandsløst Bergen ikke hadde. Byens rolle som importhavn ble stadig viktigere og omlas- tingsfunksjonene omfattende. Industrialiseringen skapte mange arbeidsplasser i Oslo, forstedene este utover, og jernbanenettet genererte varetransport mellom Oslo og et videre omland. Mange nye tettsteder vokste frem i nye kommunikasjonsknutepunkter

og på steder med god tilgang på energi til en voksende industri. Antallet tettsteder økte fra 87 til 347 mellom 1845 og 1920.

Myhre beskriver også industrialiseringsprosessen innenfra, blant annet med støtte i omfattende egne arbeider. Det er også til Myhre en må gå for å få en samlende oversikt over byveksten og byplanleggingen på en tid da lovgivningen satte færre restriksjoner på vekstprosessen. Mens Helle og Eliassen studerer byer innenfor trange grenser, omgitt av spredt bebygde strøk, følger Myhre suburbaniseringen, for- stadsdannelsen. En del av denne er en direkte fortsettelse av veksten innenfor bygrensene, men det dukker etter hvert opp forsteder som er fysisk atskilte fra byen. Mange stasjonsbyer blir utpendlingssteder. Folk bor ett sted og arbeider et annet.

Urbaniseringen etter 1920: suburbanisering, periurbanisering og byfornying

Ola Svein Stugu følger urbaniseringsprosessen etter 1920. I mellomkrigstiden var byveksten svakere enn den hadde vært mellom 1900 og 1920. Veksten var betydelig i hovedstadsregionen, der Oslo styrket sin stilling som landsdelssentrum, og også bidro til at mindre byer i regionen vokste. Veksten foregikk i byer i nettverk. Vekstkraften i Trondheim og Bergen var svakere, og disse byene kastet slagskygge over omlandet, med svakere utvikling av lokale sentre. Mange av de nyere byene kaller Stugu nettverksbyer. De inngår i samhandlingsmønstre med andre byer, ikke sjelden i utlandet. Mange av de nye industristedene inngikk i slike nettverk. Utviklingen på disse stedene avhang av andre steders etterspørsel etter varer industristedene produserte. Norsk Hydro organiserte et slikt nettverk. Synkende etterspørsel rammet steder der produksjons- og trans- portkostnadene var høyest. Norsk Hydro la ned arbeidsplasser i Øvre Telemark og flyttet produksjon til Porsgrunn. Elektrisk kraft kunne overføres over lengre avstander, og eksporten av ferdigvarer gikk med tog til kysten. Da etterspørselen økte i begynnelsen av trettiårene, ble de nye fabrikkene fortrinnsvis lagt på Herøya ved Porsgrunn. Porsgrunn ble et bindeledd mellom innlandssteder og importhavner i utlandet.

Mye av boligbyggingen skjedde i byenes omegnskommuner etter hvert som den kollektive transpor- ten ble utviklet. Under krigen ble det bygget lite nytt, og ikke rent lite av den gamle bebyggelsen ble rammet av krigshandlinger. Gjenreisingen etter krigen skjedde først og fremt i byene og deres nære forsteder. Gamle grenser ble satt under press. Byer med trange grenser ønsket utvidelser, mens forstedene så fordeler i at veksten ble kanalisert inn i dem. Regjeringen oppfattet de eksisterende grensene som et problem og nedsatte Schei-komiteen i 1946 for å frem forslag om nye inndelingsprinsipper, der sammenslutninger av hele kommuner ble sett som mer fremtidsrettet enn de partielle byutvidelsene som hadde dominert hittil. Schei-komiteen måtte bruke lang tid for å mørne uvillige sammenslutningskommuner. Lovverket måtte tilpasses den nye situasjonen, med ny kommunelov i 1954 og bygningslov i 1965.

Regjeringen brukte industrireising aktivt som distriktspolitisk virkemiddel. Nye ensidige industristeder ble bygget opp rundt hjørnesteinsbedrifter som ofte var eiet av staten. Modellen var utviklet frem mot 1920, og svakhetene ved den ble synlige da mange industristeder kom i krise i mellomkrigstiden. Men likevel ble modellen pusset på og gjeninnført etter krigen på steder som Årdal og Sunndalsøra, Mo i Rana og Kirkenes. Det ville ha vært fullt mulig og også ønskelig å legge nye store industrianlegg mer sentralt, men politikerne holdt fast ved de gamle lokaliseringsprinsippene. Det innebar at mange industribyer ble liggende i nærmest folketomme områder, og ikke ble sentralsteder for dynamiske omland. Denne offentlige satsingen på store, isolert beliggende fabrikker vedvarte helt til midten av 1970-tallet.

Men etter hvert gikk det opp for myndighetene at den gamle prosessindustrien enten ble omlagt eller flyttet ut av landet. Industrien var ikke lenger en viktig bydannende næring. Fremtiden lå i tjenesteytende næringer, som i dag sysselsetter om lag 75 % av landets befolkning. Storbyveksten skyldtes nesten i sin helhet vekst i tjenesteytende næringer. Disse næringene kunne også være gode alternativer på mindre steder. Mange lokalpolitikere innså at et pleiehjem eller en videregående skole ga mange og trygge arbeidsplasser lokalt, der også kvinnene for alvor fikk fotfeste. Velferdsstatens bosettingsmønster var mindre sentraliserende enn industriens bosettingsmønster, men også den ga sterke vekst i større byer, helt etter Walter Christallers modell. Spesialiserte tjenester, som sykehus, forutsatte et større kundeunderlag enn hverdagslige tjenester, som pleiehjem.

Tre forhold førte til at mye av den bymessige bebyggelsen spredte seg utenfor de fysisk sammen- hengende byene (tettstedene). Bilrasjoneringen ble opphevet i 1960. En serie kommunesammenslutninger på midten av sekstitallet førte til at befolknings- veksten skjedde innenfor større kommuner, slik at spredt boligvekst ikke skjedde i forstadskommuner, men i nye storkommuner. Endelig ble planlovgiv- ningen styrket og byplanleggingen kom inn i en aktiv periode, der planleggerne både kunne spille på videreutvikling av den gamle bykjernen som spredning av bebyggelse utenfor det gamle tettstedet i form av boligforsteder (suburbanisering) eller spredt bebyggelse i tilknytning til gammel landbruksbebyggelse. Denne så ikke urban ut, men ble ofte

bebodd av folk som pendlet til arbeid i nærmeste tettsted. Dette fenomenet kalles periurbanisering. Folk bor spredt, men er funksjonelt integrert i et urbant arbeidsmarked gjennom arbeidsreiser. Men samtidig med spredningen foregår det fortetting av rehabilitering sentrale strøk i gamle byer.

Urbaniseringens sluttpunkt

Et stortingsvedtak i 1997 gjorde det mulig for en kommune med minst 5000 innbyggere å kalle seg by dersom den hadde et bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse. Tettstedet Kolvereid med mindre enn 2000 innbyggere er blitt senteret i bykommunen Nærøy med vel 5000 innbyggere, fordi kommunestyret har vedtatt det.

Ola Svein Stugu bruker dette eksemplet i sin avrunding av boken; Urbaniseringens sluttpunkt. Han spør seg om begrepet by er i ferd med å bli tømt for mening. Han slår fast at selv om de skarpe skillelinjene mellom by og land er blitt borte og byens livbergingsformer gjennomsyrer landsbygda, innebærer det likevel at ikke alle forskjellene mellom by og land er blitt opphevet. Det gir mening å betrakte en by som en fortetting av mennesker, materiell, makt og mening.

Tittelen Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år bærer også en uklarhet i seg. Frem til høymiddelalderen er byen en stramt avgrenset bebyggelse, der mye av en regions eller et lands makt er konsentrert og der makt- og meningssystemer utvikles. På denne tiden var det et halvt dusin byer i Norge. Fra slutten av 1500-tallet økte antallet byer, og mange av dem gikk inn i større nettverk. Begrepet urbanisering får for alvor mening når disse byene får økonomisk og politisk tyngde.

Kartet over Bodø viser at den politiske begrunnelsen for anlegget av en kjøpstad i 1816 ikke garanterte at Søndre gate ble et attraktivt tomtevalg i byens første 50 år. Det var først da silda kom at Bodø ble et stort fiskevær og etter hvert også en skikkelig by. (Ill. fra boken)

Senere utvides begrepets definisjon. Urbane prosesser sprer seg ut i spredt bosatte områder. Gren- sene mellom den tette byen og omgivelsene brytes, forsteder oppstår. I våre dager finner vi urban tilhørighet i spredt bosatte områder som avgir pendlere til nærliggende byer. Disse prosessene kan måles og beskrives. Jeg er i tvil om kommunestyremedlemmer som gjennom meningstomme voteringer gjør seg til byboere er seg fullt ut bevisst hva de gjør. Formelt er det ingen ting som skiller slike kommuner fra andre kommuner. Nærøy blir ikke mer by etter vedtaket enn kommunen var fra før. Byen blir en fiksjon, svakt forankret i form og funksjon. Men byen bør tas på alvor.