Vinner av 2. pris i PLANs skrivekonkurranse:

Flere sosiale grupper burde ta del i måten studenter bor og organiseres på. Aktive landsbyer er et forslag til hvordan dette kan utføres.

Det er to hovedtrekk ved studenters levemåte som ligger til grunn for ideen om aktive landsbyer: Mange bor i studentbyer eller kollektiv. Det vil si boenheter hvor man deler fellesarealer som kjøkken, stue og bad. Ved siden av studiene, deltar mange i frivillige aktiviteter som kafeer, teatergrupper og aviser. Positive effekter av denne måten å leve på er sosialisering og læring, samt kulturell aktivitet som både studentene og samfunnet rundt nyter godt av.

Selv om «studenter» er en gruppe med enorme forskjeller, mener vi det finnes noen forutsetninger for de nevnte levemåtene. Mange mangler sosiale nettverk og har det trangt økonomisk; mange har en fleksibel hverdag og problemer med å få den arbeidsplassen de er kvalifisert for. Videre viser studenter seg i flere sammenhenger som åpne, sam- funnsengasjerte, sosiale, ressursrike og kreative. Ingen av de gitte karakteristikkene er de alene om å ha.

Flyktninger og pensjonister er grupper som på mange måter ligner studenter, og som med fordel kunne inkorporeres i tilsvarende konsepter som studentbyer og studentorganisasjoner. Dette mener vi kan tilføre de ulike gruppene gjensidige fordeler som sosiale nettverk, delt kunnskap, kulturelle aktiviteter og arbeidsplasser. Vi vil her presentere en måte å gjennomføre dette på gjennom konseptet aktive landsbyer – en struktur av boliger, bedrifter og kulturelle aktiviteter. Dette er ikke ment som en utopi, men heller et tankeeksperiment på hvordan boliger kan utvides til å være mer enn bare tak over hodet. Ulike problemer organisering av slike landsbyer kan stå ovenfor vil bli drøftet, med forslag på hvordan dette kan løses.

Betaling er ikke alltid penger

Tanken er at boligene i landsbyen skal fungere som studentbyer: kommunen eier bygningene og leier ut til «kvalifiserte» søkere. Kvalifikasjonen vil ikke lenger være «student», men at leietakerne er villige til å arbeide eller delta i landsbyens bedrifter og organisasjoner. Eksempler på bedrifter er små butikker, kafeer, frisører e.l. – det viktigste er at bedriftene fungerer som en møteplass for leietakerne. Kulturhus eller skrivegrupper er eksempler på organisasjonsarbeid. En viss ikke-betalt arbeidsøkt i en selvvalgt bedrift eller organisasjon, vil stå som kriterium for å være leietaker. Selv om frivillig arbeid vil være hovedbasisen for bedriftene, kan det også være mulig for beboerne å få betalte full- og deltidsstillinger.

Uansett vil arbeid i bedriftene være en mulighet for leietakerne til å bruke sine personlige ressurser og få arbeidserfaring. For de ulike gruppene kan arbeidet ha ulike former for gevinster. I dagens studentbedrifter er arbeidserfaring noe studenter ønsker og ofte oppnår gjennom ulike organisasjoner. For flyktninger eller andre innvandrere kan arbeid i bedriftene være en god mulighet til å lære og praktisere norsk. Mange pensjonister kan oppleve det som givende å få bruke sin kompetanse og bringe denne videre. Sosialisering står som en «fellesgevinst» for de ulike gruppene.

Frivillighet

Eksempler på større bedrifter som er basert på frivillig arbeid er Studentersamfunnet i Trondheim, Det norske studentersamfunn i Oslo og Kvarteret i Ber- gen. Erfaring fra disse studentorganisasjonene kan

være en ledetråd for bedrifter som vil bli drevet av ulike sosiale grupper. For det første viser disse bedriftene at arbeidskompetanse lett kan overføres fra gamle til nye ansatte. Nye frivillige kommer stadig til og faller stadig fra, men likevel holdes hjulene i gang og kunnskapen renner kontinuerlig videre i systemet.

For det andre viser erfaring fra disse bedriftene at frivillighet er et godt verktøy i en bedrift. Arbeiderne rekrutteres til bedriftene fordi de selv har lyst, uten et behov for økonomisk betaling, og har derfor et annet utgangspunkt enn vanlige arbeidere. For at de frivillige arbeiderne skal trives, er et godt arbeidsmiljø et hovedkriterium. Vi mener studentbedriftene viser at å legge opp til et godt sosialt miljø, gjennom arbeidsformer og ulike arrangementer for de «ansatte», er nøkkelen til at frivillig arbeid skal virke motiverende.

Verter

På samme måte som studentbyene ansetter «husverter» – som skal se til at alt fungerer som det skal med og mellom leietagerne – kan landsbyen ansette hus- og bedriftsverter. Ettersom sosial kontakt gjennom bolig, arbeidsplass og aktivitet er selve fundamentet i prosjektet, vil det ideelle være om også vertene bor i landsbyen. Dette vil kunne være en god jobbmulighet for leietakerne, som igjen vil kunne gjøre en god jobb ettersom de har nær kontakt med det sosiale miljøet i landsbyen. Etter behov vil kompetanse utenfra, det vil si kommunale ansatte, være nødvendig. Som under behandling av søknader, utkastelser, ansettelser og andre administrative oppgaver i landsbyen.

Sosiale boliger

Kollektiv og studentbyer har ikke bare økonomiske fordeler, men fellesrom som kjøkken og stue oppfordrer til mye sosial kontakt. Det er i utgangspunktet ingen hindringer for at mennesker med ulik alder og/eller etnisk bakgrunn kan bo sammen. Vi mener sosiale konvensjoner og mangel på praktisk tilrettelegging er årsakene til at mer «mangfoldige» kollektiv ikke er vanlige. Dersom konseptet lanseres på en fornuftig måte og – igjen – at å bo i slike kollektiv er basert på frivillighet, mener vi kollektiv med ulike beboere kan gjøre samme suksess som dagens rene studentkollektiv.

Studentbyer er et gammelt og godt konsept: store boligenheter som oppfordrer til sosial kontakt. Billige, velorganiserte og godt tilrettelagt for aktivitet og sosialisering med andre i samme situasjon. Studentbyer kan sies å være gettoer som skaper samhold innad i gruppen og som skiller den fra «resten». Fordelen er altså et godt sosialt miljø, men ulempen er lite kontakt med andre utenfor studentbyene. Denne erfaringen kan en i utviklingen av landsbyen ta nytte av. Spesielt gjelder dette for flyktninger, som i utgangspunktet ofte har større mangel på sosialt nettverk enn de andre gruppene. Flyktninger stiller ofte også i en særklasse, ettersom de gjerne vil ha ønsker og behov for sosialisering med mennesker med lik og ulik kulturell bakgrunn som en selv.

Beskjeden gettofisering

Å sosialisere hovedsakelig innenfor sin egen språkgruppe ser ut til å være vanlig blant flyktninger i Norge – som hos alle andre. Vi mener større bevissthet rundt dette kan ha noe for seg når en deler ut steder å bo til nyankomne flyktninger. For det første kan korte geografiske avstander mellom mennesker som deler språk, bakgrunn, interesser e.l., bidra til økt sosialisering og kulturell aktivitet. Tanken er at dersom naboen din snakker ditt morsmål og er i samme situasjon som deg, er det større sannsynlighet for at du vil ha en enklere og mer sosial hverdag.

For det andre kan miksing av såkalte nordmenn og utlendinger i et boligprosjekt som landsbyen, være en måte å unngå etnisk segregering. Kollektivordninger og landsbyens møtesteder, kan fungere som en naturlig integrering. Sosial kontakt og vennskap på tvers av etnisitet og alder, mener vi ikke bare kan være givende for beboerne selv, men også ha positive ringvirkninger i form av økt toleranse og forståelse.

Fruktsalat

Ettersom en av hovedhensiktene med landsbyen vil være å skape sosiale rom for mennesker i ulike situasjoner – eksemplifisert gjennom studenter, flyktninger og pensjonister – vil en viss regulering av hvem beboerne er være sentralt. Selvfølgelig er en slik inndeling av mennesker en simplifisering, og man kan godt være både student, flyktning og pensjonist samtidig. På den andre side vil ikke landsbyen lenger være den «fruktsalaten» den er ment å være, hvis alle beboerne er enten bare studenter eller bare flyktninger.

En regulering av hvem som får bo i landsbyen kan virke både vanskelig og diskriminerende. En løsning på dette problemet kan være å utdele et bestemt antall boplasser til de instansene som allerede har ansvaret for boliger for studenter og flyktninger, og la søkerne gå gjennom dem. Et visst antall boplasser kan være åpent for en slags ”åpen klasse”, mens noen plasser kan tilbys mennesker som har behov for å endre miljø, eksempelvis tidligere rusmisbrukere.

Motorer og energi

Hvordan landsbyen som helhet vil bli drevet rundt, vil her illustreres med den velbrukte motormeta-

foren. Motor er løst definert som et system som blir tilført én type energi og omformer den til en annen type energi. Denne energien kan bli brukt til å drive noe. I dette tilfellet vil småbedrifter og organisasjoner fungere som motorer i landsbyen. Drivstoffet som blir tilført er en høyoktan blanding av kapital og kompetanse, både utenfra og innenfra. Spesielt i begynnerfasen vil motoren være avhengig av statlig finansiert drivstoff, men beboerne vil etter hvert kunne drive landsbyen på egenhånd – med drivstoff i form av pengekapital, kompetanse og sosial aktivitet.

At arbeidskompetanse skal overføres mellom «generasjonene» er viktig for å forstå denne dyna- mikken: prosjektet skal settes i gang med en til- strekkelig stor monetær og kompetansekapital. Energitransformasjonen vil altså være utviklet kompetanse, sosial integrasjon og økonomisk bærekraft. Kunnskap og kompetanse vil videreutvikles og tilpasses til nye forhold, mens pengekapitalen vil legge grunnlaget for en levedyktig verdiskapning i landsbyen. Tanken er at den første kick-starten skal sette i gang en selvregulerende og livskraftig landsby. Statlig eller kommunal innblanding vil da fungere mer som en mekaniker som har ansvaret for at motoren som helhet fungerer.

Systemet er verken ment som en absolutt vernet eller en fri markedsbedrift. Med ikke-vernet mener vi at den ikke skal være avhengig av kontinuerlig tilførsel av midler, og med ikke-kapitalistisk mener vi at overskuddet ikke skal forsvinne ut av landsbyen. Beboerne selv vil kunne bruke overskuddet på å videreutvikle landsbyens boliger, bedrifter og organisasjoner. Dette vil virke oppfordrende både for videre arbeid og for utvikling av gode bedrifter, samtidig som ren markedslogikk ikke vil styre landsbyen.

I et større rom

Urbane rom endrer seg mye og er derfor åpne for nye innlegg, og byer kan derfor være mer åpne og tolerante for en etablering av slike landsbyer. På den andre siden kan etablering av en aktiv landsby være et etterlengtet tiltak i distrikter uten mye kulturell aktivitet. Vi kommer her til å diskutere hvordan landsbyen kan være en del av et større byrom, men dette betyr ikke at landsbyer umulig kan etableres i mindre urbane rom.

Landsbyens bygninger eller organisasjoner er ikke ment å være et lukket system som bare forholder seg til seg selv. Kommunikasjon med omgivel- sene er viktig av flere grunner. For det første er bedriftene, landsbyens hovedmotor, avhengig avå være en del av samfunnet rundt. Det skal være naturlig å benytte seg av tilbudene landsbyen har, selv om man ikke deltar direkte i landsbyen. Det er nettopp her nøkkelen til sosial integrering ligger: beboerne i landsbyen kommer i kontakt med brukerne av tilbudene på en daglig basis.

En måte å hindre et lukket system er å ha en åpen utforming av det fysiske landskapet: Landsbyen trenger ikke være en bygning, gate eller kvartal. Bygningene kan heller være en ny struktur som legges over det gamle. Landsbyen kan ha bygningsmasse i ulike deler av byen, hvor bedriftene og andre fellesfunksjoner knytter den sammen. Dette kan integrere landsbyen mer i det allerede eksiste- rende byrommet, i motsetning til å rive alt det gamle og plassere noe helt nytt. Ved å etablere landsbyen som en sosial enhet kan man oppnå samhold mellom beboerne, men samtidig kan denne grensen være en barriere til det større sosiale rommet.

Utformingen av den fysiske og organisatoriske struktur må ta sikte på å føre til en balanse mellom indre samhold og kommunikasjon utad. Dette er viktig både for landsbyen selv og for å være et positivt innslag i et byrom. Siden den aktive landsbyen er en åpen struktur som danner offentlige rom, kan den bidra til å unngå privatisering av byrommet. Målet for landsbyen må videre være å integreres i et større byrom, men også være en kontrast som styrker det som allerede er. Det er viktig at landsbyen kommer et større publikum til nytte og glede.

Selv om konseptet aktiv landsby kan høres ut som en ugjennomførbar utopi, er dette heller et forsøk på å antyde hvordan by- og boligplanlegging kan inkorporeres i et aktivt sivilsamfunn. Vi ønsker også å vektlegge at det norske samfunnet ser ut til å trenge nye strukturer for å hindre økende segregering mellom og innad i ulike sosiale grupper.