I 2005 fikk Norge sitt sjuende verdensarvområde: Vestnorsk fjordlandskap. I motsetning til andre «utpekingsprosesser» hvor områder vernes etter naturvernloven og hvor bruksinteresser tradisjonelt mobiliserer mot vern, oppfattes verdensarv som et potensiale for næringsutvikling. Dette betyr imidlertid ikke at livet etter verdensarvstatus er fritt for motsetninger.

FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) utnevner verdensarvområder (World Heritage Sites). I 2005 kom Vestnorsk fjordlandskap på UNESCOs prestisjefylte liste. Urørte naturkvaliteter og et velholdt kulturlandskap er de sentrale verdier som ligger til grunn for utnevnelsen (UNESCO 2006). Sommeren 2006 ble den nye statusen behørig feiret lokalt gjennom en rekke arrangementer, både i Geiranger- og Nærøy-fjorden.

Forslaget om verdensarvstatus for dette området ble fremmet i 1996, selve søknadsarbeidet startet for fullt i 2001. Prosessen har dels løpt parallelt med en 18 år lang prosess med å etablere Geiranger-Herdalen landskapsvernområde etter naturvernloven. Statusene landskapsvern og verdensarv i dette området har en sammenheng: Varig beskyttelse gjennom nasjonale lovverk er en forutsetning for at områder skal kunne nomineres til verdensarvlisten. For Vestnorsk fjordlandskap ble verneformen landskapsvernområde et faktum i oktober 2004 ved opprettelsen av Geiranger-Herdalen landskapsvernområde, mens i Sogn og Fjordane var Nærøyfjorden landskapsvernområde etablert allerede i 2002. Videre skal verdensarvområdet ha en godkjent forvaltningsplan, og her arbeides det med forvaltningsplaner etter en praktisk todeling av verdensarvområdet med Nærøyfjorden som område sør og Geirangerfjorden som område nord (Verdsarv 2007).

Områdets internasjonale betydning ble i 2006 ytterligere understreket – dog i en annen sammenheng – ved at reisemagasinet National Geographic Traveller kåret Geiranger/Nærøyfjorden som det beste av alle UNESCOs verdensarvområder (National Geographic Traveller 2006).

Nå når gledesrusen etter utnevnelsen og festivitasen har lagt seg, kommer klare interessemotsetninger til syne. For UNESCO kan det synes som at

Hva er verdensarv?

World Heritage List, eller Verdsarvlisten, ble etablert i 1972 av UNESCO (FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur). Listen har som mål å verne om verdens kultur- og naturarv. I dag omfatter Verdensarvlisten 830 steder eller objekter fra 138 land, av dem 644 kulturminner, 162 naturområder og 24 blandete natur- og kulturminner. På listen finner vi verdenskjente steder som Grand Canyon, Galapagos-øyene og Den kinesiske mur. I tillegg til Vestnorsk fjordlandskap (2005) har Norge fem kulturminner på Verdsarvlisten: Urnes Stavkirke (1979), Bryggene i Bergen (1979), Bergstaden Røros (1980), Helleristningsfeltet i Alta (1985) og Vegaøyan (2004).

hovedpoenget er éndimensjonalt: Stedets unike kvaliteter skal sikres for ettertiden gjennom blant annet «riktig» forvaltning. Nasjonale myndigheter stilles overfor flere potensielt motsetningsfylte interesser i området, noe som også var tilfellet før verdensarv-utnevnelsen: Tilretteleggelse for lokal og regional næringsutvikling, samtidig som internasjonale, nasjonale og lokale miljøforpliktelser skal innfris. Det som nå er verdensarv er også et lokalt livsgrunnlag. Næringsinteressene som «lever av landskapet» er i hovedsak landbruk og reiseliv. Når det gjelder reiseliv er Geiranger et av Norges viktigste turistmål med 700.000 besøkende i løpet av en sommer. Lokalbefolkningen og lokale næringsinteresser er opptatt av hvordan området skal forvaltes, dette kommer til uttrykk både gjennom verneplanprosess og i forhold til verdensarv.

Hvordan skal man gi et innhold til verdensarvstatusen, og hvilken betydning har landskapsvern i denne sammenheng? Hvilke synspunkter og perspektiver har lokale og regionale aktører på bærekraftighet og bærekraftig utvikling? Hvilke typer kunnskap representerer aktørene som er synlige i diskusjonene knyttet til den videre bruk av dette

Den vesle fjordbygda Geiranger er ett av Norges mest besøkte turistmål, og verdensarvstatusen vil ventelig bare øke turiststrømmen. Lar dette seg forene med bærekraftig forvaltning av området?

området? Dette er spørsmålene vi belyser i det følgende.

Artikkelen bygger på en undersøkelse gjort som del av et EU-prosjekt hvor Bygdeforskning deltok sammen med forskningsmiljø fra 11 andre land. Prosjektet så på hvilke roller ulike typer kunnskap spiller i bygdeutviklingsprosjekter og i ressursforvaltningssammenheng, og videre hvordan begrepet bærekraft og bærekraftig utvikling oppfattes i slike sammenhenger (Bruckmeier et al 2006). I den norske delen av prosjektet har Bygdeforskning gjort en studie i Geiranger-området. Vi bygger på to typer materiale: Sentrale dokumenter fra nasjonalt, regionalt og lokalt hold (eksempelvis stortingsmeldinger, NOU’er, regionale og kommunale plandokumenter) og intervjuer med sentrale aktører på regionalt og lokalt hold knyttet til verneplan- og verdensarv-prosess (i februar 2006).

Den ville naturen med bratte fjell og flotte fosser hører til Geirangers fremste severdigheter. Her er det «Friaren» som byr seg frem for «De sju søstre» på den andre siden av fjorden.

Vern og verdensarv

Landskapsvern i Geiranger-området ble først foreslått i 1986 (NOU 1986:13). I prosessen som ledet frem til vernevedtaket 18 år etter, har det i dette området, som for mange lignende arealvernproses-ser etter naturvernloven ellers i landet, vært markert motstand mot vern. Selv om vernekategorien landskapsvernområde er en lite restriktiv verneform, har konfliktlinjene like fullt vært knyttet til bruksinteresser av ulik art som ser vernet som en brems, og forhold knyttet til forvaltningsnivå (Daugstad et al 2005, Daugstad et al 2006).

Et tydelig argument vi ser at bønder og grunneiere fremmer er en påpekning av et paradoks: Når det er det aktive landbruket som har skapt mange av de kvaliteter ved landskapet en ønsker å ta vare på gjennom vern, legger samtidig vernestatusen sterke restriksjoner på denne aktiviteten framover. Et annet nærliggende argument kobler også inn reiselivet: Bøndene har gjennom sin jordbruksdrift gjort området attraktivt for turistenes landskapsopplevelser. De eksotiske «kulissene» turisten opplever er bratte fjell, fosser og vill natur, og kulturpå-virkningen i form av fjell- og fjordgårder dramatisk plassert «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Kontrasten mellom natur og kultur er en viktig kvalitet når turistnæringen skal profilere Geiranger.

Prosessen frem mot vernevedtak har foregått i to runder (Daugstad et al 2005). I den første verneplanrunden kom man fram til relativt få konkrete resultater, og begge de involverte kommuner (Norddal og Stranda) og tunge landbruksinteresser i området uttrykte skepsis til et vernevedtak som ville båndlegge tradisjonell næringsdrift. Etter noen års pause ble andre verneplanrunde iverksatt rundt 2001. Fylkesmannen «demokratiserte» denne andre runden i verneplanprosessen ved å oppnevne en lokal rådgivningsgruppe med representanter fra kommunene (politisk/administrativt) og andre interesser (blant annet landbruk og turisme). På dette tidspunktet viste det seg at de to kommunene var mer positive til vern, forutsatt at forvaltningen av verneforskriften ble lagt til kommunene. Aktører som representerte landbruksinteressene, var imidlertid like sterkt mot vernestatus som før.

I 1996 kom nasjonale myndigheter på banen med å foreslå Geiranger-området, sammen med Nærøyfjorden, som norsk kandidat til UNESCOs liste (Nordisk Ministerråd 1996). Ordførerne i kommunene som var tiltenkt verdensarvstatus tok noen år etter fatt i saken, og etterspurte nasjonale myndigheters støtte i 2001. Regjeringen gikk inn for å fremme dette området som norsk kandidat til verdensarvlisten. Lokal inkludering, som er et sentralt

krav fra UNESCO i slike prosesser, ble nå satt i system ved oppnevning av arbeidsgrupper for å utarbeide grunnlagsdokumenter knyttet til selve verdensarvsøknaden.

Betraktninger om bærekraftig forvaltning

Bærekraft er et sentralt begrep for UNESCO og for arbeidet med World Heritage List. Bærekraft og bærekraftig utvikling er langt fra entydige begreper og kan defineres og forstås på mange måter. Et akseptert utgangspunkt for bærekraftighetsdiskusjoner er imidlertid Brundtland-kommisjonens rapport «Our Common Future» som beskriver bærekraftig utvikling slik: «A sustainable development – is a process of change in which the exploitation of resources, the direction of investments, the orientation of technological development, and institutional change are all in harmony and enhance both current and future potential to meet human needs and aspirations» (World Commission on Environment and Development 1987, s 46). Videre har diskusjonene også gått på de ulike dimensjonene ved en helhetlig bærekraftig utvikling: Økologisk eller miljømessig bærekraft, økonomisk bærekraft og sosial bærekraft (Bjørkhaug 2006).

Hvordan benyttes bærekraftsbegrepet i diskusjonen rundt områdevern og verdensarvstatus i Geiranger-området på ulike nivå? Sentrale dokumenter som redegjør for nasjonal miljøpolitikk viser at bærekraft ofte kommer til uttrykk i form av målsettinger om å oppnå en viss størrelse på norske verneområder, opprettholdelse av biologisk mangfold, samt integrering av miljømessige vurderinger i saker knyttet til infrastruktur, energi og næringsutvikling. På lokalt nivå erfarte vi at bærekraftsbegrepet også omfatter langt mer spesifikke utfordringer som produksjonsnivå i landbruket, arbeidsplasser og velferdstilbud.

I hvilken grad skiller aktørene i Geiranger-områ-det mellom de ulike dimensjonene i bærekraft-begrepet? Miljømessig bærekraft sier noe om balansen mellom bruk av naturressurser og naturens evne til å fornye disse ressursene. Geiranger-områdets nyvunne verdensarvstatus er basert i hovedsak på naturkvaliteter, der forekomster av spesiell geologi, landskap og biologiske kvaliteter fremheves, men også spor av menneskelig påvirkning – kulturlandskapet – er viktige kvaliteter (Møre og Romsdal Fylke 2005). «Kulturpregbegrunnelsen» er noe vi ser at turistnæringen og landbruksinteressene har grepet fatt i når de framhever de menneskeskapte deler av landskapet som den viktigste miljøkvaliteten i verdensarven.

Som en rekke andre studier har vist (se Daugstad et al 2000 og Daugstad et al 2006), ser vi også i Geiranger-området at lokale aktører gjerne kobler bærekraft til hverdagsutfordringer med å opprett- holde arbeidsplasser og et levende næringsliv. Dette kan vi kalle en vektlegging av bærekraft i økonomisk betydning. Fordeler og ulemper ved verne- og verdensarvstatus kobles til hvilke følger endret status får for aktiv landbruksproduksjon og for utviklingen av turistnæringen.

Fra den formelle markeringen i juni 2006 av at Geirangerfjorden er tatt inn på verdensarvlisten til UNESCO. Fra venstre: fylkesmann i Møre og Romsdal, Ottar Befring, Dronning Sonja, miljøvernminister Helen Bjørnøy, ordfører i Stranda kommune, Frank Sve og UNESCOs David Shepperd. «De sju søstre» i bakgrunnen. (Foto: Scanpix)

Sosial bærekraft beskriver forhold ved bosettingsstruktur, reproduksjon og aldersfordeling i en gitt befolkning. Bygda Geiranger har 250 fastboende innbyggere, mens det i den intense turistsesongen om sommeren ankommer et stort antall sesongarbeidere og en stor mengde turister. Ni måneder av året er likevel dagliglivet likt de fleste andre norske bygder.

Hovedutfordringen vi ser folk er opptatt av i for-

hold til både sosial og økonomisk bærekraft er om den kapitalen som turistnæringen kaster av seg blir værende i lokalsamfunnet og fordelt på en slik måte at kommunene og lokalsamfunnene kan opprett-holde de viktigste servicetjenestene for helårsbefolkningen, og at det kan bo folk der som driver og vedlikeholder et kulturlandskap. Dette er et resonnement som understreker et økonomisk avhengighetsforhold mellom livsgrunnlaget lokalt og ivaretakelse av det som presenteres som verneverdier og verdensarv. Altså er det ikke her nødvendig-vis et fravær av omtanke for det som kan kalles miljømessig bærekraft, men opprettholdelse av miljøkvaliteter ses som en slags «effekt» av et økonomisk og sosialt bærekraftig system.

Matvika er en av flere hyllegårder langs Geirangerfjorden «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Gården er ikke bebodd vinterstid, men kulturlandskapet pleies om sommeren. Kontrasten mellom natur og kultur er viktig når reiselivskvalitetene til Geiranger skal fremheves.

Kunnskapsdimensjoner

I prosesser som omhandler arealvern er kunnskap viktig. Arealvern er en offentlig styrt forvaltnings-prosess hvor det er klart definerte målsettinger om at utredninger, avgjørelser og aktuelle forvaltningsordninger skal være kunnskapsbaserte. Her tenkes det kanskje først og fremst på formalkunnskap eller det som ofte kalles «ekspertkunnskap». Med en demokratisering av forvaltningsoppgaver og -ansvar kommer blant annet lokalpolitiske aktører, representanter fra organisasjoner og næringsliv på banen (Daugstad et al 2006). Disse hevder at de besitter andre kunnskapsformer enn den formelle og ofte akademiske ekspertkunnskapen. Politikerne har eksempelvis ervervet seg kunnskap om strategier, forhandling og posisjonering, og næringsutøvere som bønder har en praksisbasert kunnskap om hvordan drive landbruk og høste av naturressurser.

I vår studie ser vi at ulike former for kunnskap har vært «aktivisert» i både verneplan- og verdensarvprosessen, og de involverte parter har et syn på hvilken type kunnskap som er viktig og riktig. Hvilke mønstre ser vi her? Hvordan henger syn på kunnskap sammen med betraktninger om bærekraft? Studien i Geiranger viser det vi vil kalle ulike kunnskapsdimensjoner. Disse er tildels overlappende og sammenfallende:

Den første dimensjonen skisserer forskjeller mellom formalkunnskap og erfaringsbasert kunnskap. I verneplan- og verdensarvprosessene vil skillet mellom disse kunnskapstypene gå på hvem som benytter «objektive» sannheter for å underbygge sine standpunkter – gjerne med utgangspunkt i allment akseptert dokumentasjon eller forskning, og de som bruker eksempelbaserte argumenter for å øke relevansen av sine utsagn. Vi ser at formalkunnskapen i dette tilfellet ofte benyttes til å legitimere vektlegging av de naturmessige kvalitetene i området, og at man med det legger mindre vekt på de kommersielle sidene av verne- og verdensarvstatus. De som baserer seg på erfaringsbasert kunnskap i sin argumentasjon legger i større grad vekt på koblingen mellom langvarig bosetting, næringsvirksomhet og grunneierrettigheter, og stiller som et minimumskrav at båndlegging av områder må inneholde muligheter for fremtidig næringsdrift. Dette kan kobles til det vi før har omtalt som en vektlegging av økonomiske forhold med hensyn til bærekraft, der det hevdes at fornuftig næringsmessig bruk av områdene sikrer et velholdt kulturlandskap, og til sosial bærekraft der inntektsgrunnlaget sikrer servicetilbud og velferdstjenester.

En annen kunnskapsdimensjon går på om aktø-rene kan sies å uttale seg med generalistkunnskap eller spesialistkunnskap. Vi ser at generalistene støtter seg på en bred, allmenn kunnskap om sammenlignbare prosesser nasjonalt eller til og med

internasjonalt. Spesialistene bygger i større grad på sin dokumenterte kjennskap til det aktuelle saksfeltet, og vil i tilfellet Geiranger gjerne være personer med stor kunnskap om utfordringer i verneplan-prosesser eller om innholdet i UNESCOs krav til søknader om verdensarvstatus. Dette henger tett sammen med den tredje dimensjonen der kunnskapsbasis avhenger av om det er demokratisk valgte politikere eller administrativt ansatte byrå-krater vi innhenter synspunkter fra. Her finner vi at politikere i stor grad benytter generalistkunnskap mens byråkratene støtter seg på spesialistkunnskap. Dette kan kobles til oppfatninger om bærekraft når vi ser at generalistene (politikerne) i stor grad forutsetter at én type bærekraft kun kan opprettholdes dersom man samtidig skjeler til de andre typene. Spesialistene ser også at ulike dimensjoner i bærekraftsbegrepet henger sammen, men føler, gjennom sitt faglige ståsted, seg i større grad forpliktet til å fremme bestemte syn.

En fjerde dimensjon vi ser av materialet går på et skille mellom det vi kan kalle profesjonelle aktø-rer knyttet til området gjennom sine arbeidsoppgaver, og lokale aktører som har tilhørighet til området gjennom at de bor der/har bodd der. En åpenbar distinksjon mellom disse gruppene finner vi i spørsmål om lokal forvaltning. De profesjonelle aktørene ser behovet for en forvaltning av området forankret i nasjonale målsettinger og internasjonale avtaler, gjerne knyttet til miljøkvalitetene i området, eller som et sikkerhetsnett mot de tunge turistinteressene (med tungt eksternt eierskap). Lokale aktører derimot vil støtte seg på argumenter av typen «det unike landskapet er skapt av lokal nærings- og landbruksvirksomhet i århundrer», og det hevdes at de lokale kreftene derfor har grundig bevist en sunn bærekraftstankegang allerede. Følgelig vil lokal forvaltning av verdensarvområdet være ideelt.

Når festrusen har lagt seg – hva så?

Gleden var naturlig nok stor i de berørte kommunene da UNESCO offentliggjorde at Vestnorsk fjordlandskap var tatt inn i det gode selskap av verdensarvområder. National Geographics kåring la heller ingen demper på festen. Men hvordan skal man nå gi et bærekraftig innhold til verdensarvstatusen?

Mange har argumentert med at opprettelsen av et landskapsvernområde kun er en liten «ulempe» i forhold til de enorme muligheter som verdensarvstatus gir med tanke på kultur- og naturbasert reiseliv, utvikling av lokal stolthet og en «ny» identitet som et spesielt område i verdensmålestokk (Avisa Hordaland 09.01.04, Storfjordnytt 29.06.05 ). Hvem kan utnytte statusen kommersielt? Har lokalbefolkningen en eksklusiv rett til merkevaren «verdensarv» i sin videreutvikling av området som en reiselivs- motor i regional og nasjonal sammenheng? Dette er vanskelige, men viktige spørsmål for framtidig utvikling i dette området.

Det er viktig å få kunnskap om hvilke utviklingstrekk som kan undergrave kvalitetene statusen er gitt med utgangspunkt i. I andre områder med verdensarvstatus har utnevnelsen ført til en økning i turisttilstrømmingen. Denne økningen synliggjør et paradoks: Statusen som verdensarvområde fører til et reiselivstrykk som igjen fører til økt slitasje på områdets verdensarvverdier. Det er allerede påpekt gjennom intervjuene i vårt materiale at en både lokalt og fra regionalt forvaltningshold frykter en økende forurensningsproblematikk ved økt trafikk av turistbåter og langs vei. Hvordan kan dette styres og hvem har ansvaret?

Det aktive landsbruksmiljøet i Geirangerbygda krymper. Aktive bønder kan snart telles på én hånd. Finnes det andre måter å ivareta jordbrukets kulturlandskap og bygninger på enn ved jordbruksdrift? Hvem har betalingsvilje og -evne? Vil verdensarvstatus endre regionale og nasjonale myndigheters prioriteringer i forhold til dette området? Hvilke rolle kan næringslivet spille for å ivareta fellesgoder som vakkert kulturlandskap og infrastruktur?

Litteratur:

Avisa Hordaland (09.01.04) «Plass på verdsarvlista viktigare enn folk er klare over» Avisartikkel.

Bjørkhaug, H. (2006) Sustainable agriculture in the Norwegian farmers’ context: Exploring farming habitus and practice on the Norwegian agricultural field. The International Journal of Environmental, Cultural, Economic & Social Sustainability. Vol 2(4):123–131 www.Sustaianbility-Journal.com

Bruckmeier, K., Tovey, H. & Mooney, R. (2006) Sustainable development and sustainable resource management. Comparative report WP9, draft version. http://corason.hu/download/wp9/wp9_comp_rep.pdf Aktiv link 18.03.07.

Daugstad, K., Kaltenborn, B. P. og Vistad, O. I. (2000) Vern – planer og prosesser. Identifisering av kunnskapsstatus og -behov. Bygdeforskning Notat nr 3/00.

Daugstad, K, Svarstad, H og Vistad, O.I (2005) Geiranger-Herdalen: lang dags ferd mot vern. Plan 2005(3-4):58–64.

Daugstad, K., Svarstad, H. & Vistad, O. I. (2006) Community-based Nature Protection. Lessons from Norway. The International Journal of Environmental, Cultural, Economic & Social Sustainability. Vol 2(3):127–135 www.Sustaianbility-Journal.com

Møre og Romsdal Fylke (2005) Forvaltningsplan for Vestnorsk Fjordlandskap, del nord (Utkast). Rapport 2005:05. Møre og Romsdal Fylke, Areal- og miljøvernavd.

National Geographic Traveller (2006) http://www.nationalgeographic.com/traveler/features/whsrated0611/whsrated. html Aktiv link 12.12.06

Nordisk Ministerråd (1996) Verdensarv i Norden. NORD 1996:30

NOU (1986) Ny Landsplan for nasjonalparkar. Statens naturvernråd, NOU 1986:13

Storfjordnytt (29.06.05) I jobb for verdensarven. Avisartikkel.

UNESCO (2006) http://whc.unesco.org/en/list/1195 Aktiv link 12.12.06

Verdsarv (2007) Hjemmeside Verdsarv Vestnorsk fjordlandskap. http://www.verdsarv.com/default.asp Aktiv link 18.03.07.

World Commission on Environment and Development (1987) Our Common Future. Oxford: Oxford University Press.