«Det er typisk norsk å være god», sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i nyttårstalen sin i 1992. Utsagnet kom etter et for Norge meget vellykket vinter-OL i Albertville i 1992 og som en opptakt til de minst like vellykkede olympiske leker på Lillehammer i 1994.

Men utsagnet til Gro kunne kanskje like gjerne ha vært knyttet til Norges innsats på miljøfeltet. For etter at vår tidligere statsminister i 1987 la fram rapporten «Vår felles framtid» som leder av FNs kommisjon for miljø og utvikling, la Gro-regjeringen i 1989 opp til en svært ambisiøs miljøpolitikk, med offensive mål for utslipp til luft, energibruk, avfallshåndtering og naturvern. Norge ble det første land i verden med et tallfestet mål for utslipp av CO2, og i 1991 innførte vi som de aller første en CO2-avgift. Vi kunne med en viss rett kalle oss et miljøpolitisk foregangsland på denne tiden.

Miljøbølgen på slutten av 1980-tallet, som Brundtland-kommisjonen var en viktig premissleverandør til, mistet imidlertid mye av sin kraft utover på 1990-tallet. Dette kom til uttrykk både i en synkende interesse for miljøsaker i opinionen og et økende gap mellom retorikk og praksis i miljøpolitikken. Mens Gro-regjeringen hadde som mål at CO2-utslippene skulle stabiliseres i løpet av 1990-tallet og senest innen år 2000, for deretter å reduseres, var de norske utslippene av CO2 27 prosent høyere i 2005 enn i 1989. Også bruken av energi og mengden av avfall har fortsatt å øke, til tross for politiske målsettinger om det motsatte. Og reduksjonen av NOx-utslippene ligger langt fra det Norge har forpliktet seg til.

Dagens rød-grønne regjering ønsker at Norge igjen skal bli et foregangsland på miljøfeltet, slik vi var det for 20 år siden. Spesielt innenfor klimapolitikken har regjeringen satt seg ambisiøse mål, og her kan den spille på lag med opinionen. Stadig flere og tydeligere tegn på globale klimaendringer gjør at miljøengasjementet generelt synes å være sterkt økende blant folk.

Som det fremgår av PLANs intervju med miljøvernminister Helen Bjørnøy i dette nummeret, er imidlertid regjeringens klimapolitikk foreløpig lite konkretisert. Innad i regjeringen er det dessuten uenighet om hvor mye av utslippsreduksjonene som skal tas ved tiltak hjemme og hvor mye som skal skje gjennom kvotekjøp i utlandet, og om det i det hele tatt skal tallfestes noe mål for de innenlandske reduksjonene av utslipp av klimagasser. Den bebudete klimameldingen, som forhåpentlig-vis avklarer disse spørsmålene, var ennå ikke lagt fram for Stortinget da PLAN gikk i trykken.

Uansett kan det hevdes at regjeringen i sin politikk reduserer miljøproblemene i for stor grad til et spørsmål om utslipp av CO2. Da reduseres også løsningene til å dreie seg om kostnadseffektivitet i form av enten økonomiske virkemidler (klimakvoter) eller tekniske løsninger (CO2-rensing), som i liten grad vil berøre hverdagslivet til folk. I et slikt perspektiv forsvinner lett det moralske aspektet ved miljøproblemene. Og man ser bort fra miljøgevinstene som ligger i en bedre samordning av arealbruk, bebyggelsesmønster og transport, i form av mindre bilkjøring og bruk av energi.

Jens Fredrik Nystad Redaktør