Jordbruksarealer er en begrenset ressurs i Norge, og jordvern har lenge vært et politisk mål. Likevel bygges jordbruksarealer ned. Diskusjonen om jordvern har primært vært rettet mot tettstedsvekst og i mindre grad spredt utbygging. En undersøkelse som Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har gjort sammen med Statistisk sentralbyrå viser imidlertid at hele 3/4 av byggingen på jordbruksarealer skjer som spredt utbygging, mens bare 1/4 av all bygging på jordbruksarealer skjer som tettstedsutvidelser.

Jordvern er et viktig politisk mål, men det bygges likevel ned. I «Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand» heter det at det årlig omdisponeres mellom 15.000 og 30.000 dekar dyrket og dyrkbart jordbruksareal (St. meld 21 (2004–2005). De siste 50 år har rundt 1 million dekar blitt borte som dyrket jordbruksareal og kornarealet pr. innbygger har gått ned fra 2,6 dekar i 1949 til 1,7 dekar i 2004, noe som er lavere enn gjennomsnittet i Europa.

Det politiske målet er nå definert til å halvere avgangen av dyrket mark pr. år innen 2010. Dyrket jord skal bare brukes til jordbruksproduksjon med mindre det foreligger klare samfunnsmessige interesser som tilsier noe annet. Dette styres gjennom jordloven (1995), og myndighet til å gjøre vedtak etter denne loven er delegert til kommunene de siste årene.

Mens jordvern får stor oppmerksomhet når arealer for tettstedsekspansjon og infrastrukturutbygging diskuteres, har det vært liten oppmerksomhet rettet mot spredt utbygging. Vi har derfor ønsket å studere spredt utbygging spesielt (Saglie et al. 2006).

Vi har først undersøkt omfanget av spredt utbygging på jordbruksarealer gjennom en landsdekkende undersøkelse. I tillegg er det gjennomført casestudier i tre kommuner for å vise hvordan lokale ulikheter påvirker spredt utbygging. Vi har kalt kommunene landbrukskommunen, bykommunen og bygdekommunen.

I den landsdekkende undersøkelsen har vi sett på alle former for spredt utbygging utenfor tettsteder1 uavhengig av byggeformål og formell planstatus. Dette betyr at også landbrukets egne byggetiltak inngår i undersøkelsen. Jordbruksarealer er definert som fulldyrket jord, overflatedyrket jord og innmarksbeite. Som følge av tilgjengelige datakilder er nedbygging det jordbruksareal som bygningers grunnflate dekker2. Omfanget av nedbyggingen er dermed bygningens avtrykk i marka. Tallene er av denne grunn minimumstall, og omfatter verken tomt, gårdsplass, tilførselsvei, parkering osv.

Vi har delt byggeformålene i de tre hovedkategoriene primærnæring, bolig og andre formål (bl.a. forretninger, bensinstasjoner, varehandel, skole og sykehjem). Tallene som presenteres er fra 1999, 2000, 2001 og 20023. Siden de absolutte tallene bare dreier seg om bygningers grunnflate, har det ingen hensikt å sammenligne disse med omdisponering av dyrket mark målt i daa, slik det fremkommer i KOSTRA-rapporteringen. Det interessante er å analysere den relative fordelingen av utbyggingeni forhold til type markslag som bebygges og om det skjer som tettstedsvekst eller som spredt utbygging.

Våre data viser at hovedtyngden av byggingen på

landbruksjord skjer som spredt utbygging. Mens det tidvis har vært omfattende diskusjoner om nedbygging av jordbruksarealer gjennom tettstedsutvidelser, viser vårt prosjektet at dette nødvendigvis ikke er det største problemet. 74 prosent av nedbyggingen på jordbruksarealer i 2002 var i form av spredt utbygging, mens rundt 26 prosent var tettstedsutvidelser.

Vi finner også at landbruket selv i betydelig grad bidrar til nedbygging av jordbruksarealer. 36 prosent av byggingen på jordbruksarealer er til primær-næringsformål, eller rundt halvparten av den spredte utbyggingen. Dette er et «lovlig» formål i kommuneplanens landbruks-, natur og friluftsom-råder, men har altså et omfang som er større enn bygging i tettstedsutvidelsessoner. Selv om omfanget av denne utbyggingen er relativt stort, er den i liten grad problematisert i den offentlige debatten fordi det er sett på som internt anliggende i landbruksnæringen. Rundt halvparten av spredt utbygging på jordbruksarealer var til andre formål som boliger, offentlig bygg, nærings- og industribygg. Utbyggingen her er ikke et «lovlig» formål, og er derfor kanskje enda mer problematisk.

Tre case-kommuner

Vi har også sett på bygging på landbruksjord i tre case-kommuner. Alle de tre kommunene forvalter svært gode jordbruksarealer med gode klimatiske forutsetninger. Landbrukskommunen preges av et sterkt industrialisert landbruk der landbruket er vesentlig i den lokale økonomien. I bygdekommunen står også landbruket og landbruksrelaterte næringer sterkt, men kommunen har mange mindre bygdesamfunn som preger den lokalpolitiske debatten. Bykommunen er en middels stor by der landbruket har relativt liten økonomisk betydning.

Tabell 1. Den romlige fordelingen/utbyggingsformål av nye bygningers grunnflate bygget på jordbruksarealer i 2002.

Utbyggingsform

Prosent

Utbyggingsformål

Daa

Prosent

Tettstedsutvidelse

26

Tettstedsutvidelser

59

26

Spredt utbygging

74

Spredt primær

80

36

Spredt bolig

71

31

Spredt annet

13

13

Totalt

100

Totalt

223

100

Både omfanget av nedbyggingen og fordelingen på formål er forskjellig i de tre kommunene. Figur 1 viser at bykommunen er den desidert mest restriktive kommunen som tillater lite spredt utbygging på jordbruksarealer. I landbrukskommunen er landbrukets egen byggevirksomhet av stor betydning. I bygdekommunen er det et tydelig innslag av både spredt boligbygging på jordbruksarealer og landbrukets egen byggevirksomhet. Korrigert for størrelsen av jordbruksareal i kommunene4, framstår bykommunen som enda mer restriktiv. Landbrukskommunen og bygdekommunen blir da mer like i omfang av utbyggingen i forhold størrelse jordbruksareal. Fordelingen av byggeformål mellom kommunene er fortsatt ulike.

Figur 1. Spredt utbygging på jordbruksarealer i perioden 1999–2002 i tre kommuner. Antall kvadratmeter nybygd bygningsgrunnflate.

Nedbyggingen av jordbruksarealer skyldes ikke primært tettstedsutvidelser, men først og fremst spredt bygging utenfor tettstedene, ofte i regi av landbruksnæringen selv. Bildet viser tettstedet Bismo i Skjåk kommune. (Foto: Skjåk kommune)

Regimeteoretisk utgangspunkt

Vi har sett på hvilke lokalpolitiske forhold som avgjør vektleggingen mellom jordvern og nedbygging av jordbruksarealer. Vi tar utgangspunkt i regimeteori (Stone 1989,1993) som forklarer aktørenes valg i lokalpolitikken som influert av både økonomiske hensyn og ideologiske motiver. Det er grupper av aktører som danner allianser eller «styringskoalisjoner». Dette er ikke nødvendigvis etablerte nettverk mellom aktører, men et sammenfall av interesser og synspunkter. Disse styringsalliansene har ulik makt og deres sammensetning i hver kommune danner grunnlaget for hvordan de ulike interessene tas hensyn til i beslutningsprosessene.

Et annet sentralt utgangpunkt i regimeteori er at aktørene vil ha forskjellige ressurser til å delta og få gjennomslag for sine interesser. Enkelte aktører er så viktige at de kan forventes å ha stort gjennom- slag for sine interesser, ikke minst sentrale næringsinteresser som sikrer kommunen og samfunnet investeringer, arbeidsplasser og skatteinntekter. Det kan dannes felles oppfatninger – diskursive hegemoniske forforståelser – som er basert på mer ideologiske motiver, og som vil prege politikkutformingen. Dette kan være ideologiske aspekter knyttet til velferd eller miljø (Strömberg og Elander 2001, Sellers 2002). De kan falle sammen med eller bygge på økonomiske motiver.

Jordvern kan være en slik fellesoppfatning som danner en styringskoalisjon. Jordvern bygger både på ideologiske motiver som å bevare matjord som et felles gode, men også ut i fra økonomiske hensyn knyttet til å sikre landbrukets produksjonsgrunnlag.

Vår studie er et øyeblikksbilde, så vi har begrenset informasjon om hvor stabile styringskoalisjonene i våre kommuner er over tid, og i hvilken grad

Tabell 2. Jordbruksarealenes funksjoner – interesser og endringer.

Jorbruksarealenes funksjoner

Interessent

Arealbruk

Endringer i interesse

Ressurs i mat og fiberprodusjon

Privat, økonomisk interesse

Bonde/eiendomsbesitter

Biologisk produktive arealer

Svekket, færre bønder med interesse av ressursbevaring

Felles gode

Offentlig Neste generasjoner

Biologisk produktive områder Eller vernede områder i land –banker5

Styrket etter bærekraftsdiskursen

Byggetomt

Privatøkonomisk interesse som tomt for produksjonshaller i landbruket

Bonde/eiendomsbesitter

Byggegrunn

Styrket pga. innendørs produksjon i industrialisert landbruk

Privatøkonomisk interesse som tomt på eiendomsmarkedet

Bonde/eiendomsbesitter

Byggegrunn

Styrket ved at flere forlater bondeyrket og høy etterspørsel

Offentlig økonomisk interesse i areal for byggegrunn for lokalsamfunnsvekst

Offentlig

Tettstedsutvidelser

Redusert press på landbruksarealer pga. fortettingspolitikk

Landskapsestetikk Friluftslivsinteresser

Felles gode

Offentlig

Grønne belter, landskapsvern, friluftsinteresser

Økende som element av tydeliggjøring/skille urbant/ ruralt og fortettingspolitikk

styringskoalisjonene endrer kurs. Delingen mellom beslutninger begrunnet i økonomisk rasjonalitet og ideologi er imidlertid et nyttig skille for oss. Jordvern kan dels forsvares innenfor et rasjonelt økonomisk perspektiv som en produksjonsfaktor for matprodusenten. Jordvern kan dermed være viktig som et økonomisk fundament i lokalsamfunnet der landbruket står sterkt. Jordvern kan også settes inn i et langsiktig ideologisk bærekraftsperspektiv der sikring av fremtidige generasjoners mulighet for matproduksjon blir sett på som en moralsk forpliktelse. Irreversibel avgang av produktiv jord er en av regjeringens 16 indikatorer på bærekraftig utvikling. I kommuner der jord er viktig av hensyn til landbruksnæringen vil det ideologiske bærekrafts-argumentet og økonomiargumenter falle sammen.

Lokalt syn på jordvern

Studien i de tre kommunene viser at det i mindre grad enn tidligere er et sammenfall mellom økonomiske og ideologiske argumenter for jordvern. Vi ser heller tvisyn og paradokser i argumentasjonen om jordvern hos mange av aktørene. Dette skyldes ikke minst endringer i landbruket. Næringen er under omstilling, og inntjeningen i tradisjonelt landbruk er svekket. Jordas verdi som byggegrunn er økt. Det er derfor økonomisk rasjonelt for bonden å selge jordbruksarealer som byggegrunn – i alle fall i de tre kommunene i undersøkelsen som alle ligger i urbane pressområder. Et slikt tvisyn på jordvernet gjelder bønder som ikke lenger ønsker å være matprodusenter.

Politikere er preget av det samme tvisynet. Jordvern som argument for å sikre produksjonsgrunnlaget er svekket, og argumentet for jordvern må dermed i økende grad basere seg på sikring av et fellesgode. Disse komplekse begrunnelser og interesser baserer seg på den multifunksjonelle karakteren til den naturressursen som jordbruksarealer er, både potensiell tomt på et eiendomsmarked, en produksjonsfaktor for bonden og en ressurs i et langsiktig bærekraftsperspektiv. Oversikt over disse er gitt ovenfor i tabell 2.

Staten er viktig for jordvernet

Jordvernet er under press, og staten har formulert nasjonale mål om å redusere takten i nedbyggingen. Å delegere jordvernet til kommunene i en slik situasjon er sett på som problematisk av mange aktører. Det er knyttet usikkerhet til i hvilken grad kommunene ønsker og makter å ivareta jordvernhensyn. Undersøkelsen viser da også at kommunene ofte dispenserer fra jordvernet, men at det statlige kontrollsystemet er en garantist for jordvernet. Fylkesmannen behandler klager på kommunale enkeltvedtak om å dispensere fra jordvernet, men kan også

selv påklage kommunale vedtak. Kontrollsystemet fungerer ulikt i de tre kommunene. I bykommunen er det en aktiv miljøorganisasjon som systematisk påklager dispensasjonssaker. Fylkesmannens beslutninger i slike saker preger dermed kommunens arealpolitikk. Bygdekommunen har innført soner for spredt utbygging i sin arealplanlegging i tråd med fylkesmannens krav.

Økonomiske interesser påvirker jordvern

En underliggende vekstdiskurs er viktig i alle de tre kommunene. Disse har dimensjoner knyttet til å være en attraktiv by for næringsutvikling (bykommunen), sikre levende bygder (bygdekommunen) og sikre et lønnsomt jordbruk (landbrukskommunen).

I alle tre kommunene var det en bred og omforent forståelse at det måtte sikres arealer for tettstedsfor-mål og til industri- og næringsformål. Dette måtte avveies mot jordvernhensyn, men jordvern var ingen begrunnelse for ikke å legge ut tilstrekkelige arealer. Hva som kunne forstås som «tilstrekkelig» samt lokalisering av disse arealene, var derimot mer omstridt. I landbrukskommunen er det mangel på byggegrunn som ikke er jordbruksarealer, men en omfordeling av vekst til andre kommuner har ingen bred lokalpolitisk forståelse. En lokal jordvernforening ønsker imidlertid en slik omfordeling av vekst mellom kommunene for å sikre jordvern.

Informantenes6 økonomiske argumenter for eller mot jordvern var: i) å tilrettelegge for økonomisk lønnsom jordbruksnæring, ii) å tilrettelegge for andre typer næringer og iii) å tilrettelegge for et sentralisert bosettingsmønster av hensyn til økonomi og effektivitet i kommunal tjenesteyting.

Tilrettelegging for en økonomisk lønnsom jordbruksnæring er særlig tydelig i landbrukskommunen og bygdekommunen der landbruksnæringen og landbruksrelaterte næringer har stor betydning i den lokale økonomien. Arealene er viktige som produksjonsgrunnlag for landbruket, men dette argumentet svekkes fordi det i økende grad utvikles produksjonsformer som i mindre grad er avhengig av arealressurser. I landbrukskommunen vises dette i en ny og foreløpig begrenset trend i retning av landbruksbedrifter med svært små eller ingen arealer i drift. Arealressursene blir imidlertid viktigere som byggegrunn for landbruksbygg. Eksempler på dette er gartnerier og bygninger for storskala kylling- og griseproduksjon. Som eksempel kan nevnes at grunnflaten til ett gartneri alene var 13 mål. Aktører innenfor landbruket mener at gården er en driftsenhet, og at jordbruksarealer derfor må kunne brukes til byggegrunn for å styrke økonomien til det enkelte bruk. Jordvernere derimot ønsker å likestille det industrielle landbruket med annen industri fordi begge former for nedbygging truer jordvernet som en fellesressurs. De mener derfor at mange land- bruksbygg like gjerne kunne lokaliseres i industriområder. Jordvernet svekkes når avhengigheten av jordveien reduseres i deler av landbruket. Matjorda som fellesressurs blir dermed et viktigere argument i debatten om jordvern.

Tilrettelegging for andre typer stedbunden næringer på gårdsbruk vurderes som positivt i de tre kommunene. Bøndene oppmuntres også til dette gjennom «Landbruk Pluss»7. Blant våre case-kommuner er utviklingen av nye næringer paradoksalt nok viktigst i landbrukskommunen der det allerede var et aktivt og ekspansivt jordbruk. Der fantes et betydelig antall tomme bygninger som resultat av «slakt» av gårdsbruk, der jorda ble solgt eller leid bort til nabobruk. Ledig bygningsmasse ble brukt til oppstart av nye bedrifter. Denne utviklingen satte kommunen i et betydelig dilemma i forhold til jordvern. Økt behov for bygningsmasse som følge av kommersiell suksess i tilleggsnæringene skapte behov for mer byggegrunn og dermed store avveiningsproblemer for beslutningstakere. I bykommunen var det et restriktivt syn på spredt utbygging begrunnet i økonomi og effektivitet i tjenesteproduksjonen. Indirekte sikret dette jordvernet. Dette aspektet ble lite vektlagt i de to andre kommunene.

Ideologi og verdimessige normer i lokal politikkutforming

Vi fant flere omforente fellesforståelser eller diskurser knyttet til jordvern i kommunene. Ett slikt er bærekraftperspektivet. Å sikre matjord var viktig for alle våre informanter, også blant politikere over hele det partipolitiske spektrum. Men enkelte uttrykte at jordvern var lite motiverende når eieren ikke ønsket å drive jordbruk. Andre hensyn konkurrerte med dette bærekraftperspektivet, først og fremst hensynet til grunneiers rett til å bestemme over egen eiendom. Grunneierargumentet hadde en tydelig politisk dimensjon der politikere fra høyre-siden vektla dette mer enn politikere fra venstrepartier. Grunneiers byggeønsker versus jordvern blir dermed et politisk dilemma. Lokale bondelag i alle kommunene syntes balansegangen mellom grunneier- og jordbruksinteresser var vanskelig, og valgte derfor å avstå fra å uttale seg om slike byggesaker. Behovet for tilrettelegging for næringsutvikling og lokal vekst var det imidlertid bredere enighet om. Bare de mest «ihuga» jordvernerne i organisasjonene stilte spørsmålstegn ved dette, politikerne gjorde det ikke.

I bygdekommunen var det bred enighet om verdien av å opprettholde levende bygder og at spredt utbygging derfor var ønskelig. I bykommunen var det derimot ønskelig å rendyrke skillet mellom by og land gjennom fortetting. Begrunnelsene som ble gitt for den lokale politikkutformingen viser således et sammensatt bilde der økonomiske argumenter er

viktige og sentrale, men utfordres og modifiseres av et sett av ideologiske begrunnelser som dekker etiske prinsipper (langsiktig ressursbevaring), velferdsargumenter (styrke levende bygder), estetisk argumentasjon (skille by-land) og synet på eiendomsretten.

Jordvern mellom økonomi og ideologi

Politikken i de tre case-kommunene viste ulike sammensetninger av økonomiske og ideologiske argumenter med konsekvenser for jordvern. Felles for alle kommunene er at både ønsket om økonomisk vekst og jordvern står svært sterkt. Dette påvirket vektleggingen av jordvern versus andre hensyn blant beslutningstakere.

I bygdekommunen var det bred enighet om at både landbrukets og bygdesamfunnenes interesser måtte ivaretas. Spredt bosetting var et middel for å sikre bygdesamfunnene. Det var en utbredt oppfatning om at det var de planlagte og «stive» byggefeltene og ikke den enkelte fleksible, spredte utbyggingen som er en trussel mot jordvern. Tallene fra denne undersøkelsen viser imidlertid at denne kommunen har størst andel av spredt boligbygging på jordbruksarealer.

I landbrukskommunen stod også hensynet til et produktivt landbruk sterkt. Jordvernet ble tillagt stor vekt, men ikke slik at det fikk hindre landbruket fra å utvide med attåtnæringer på jordbruksarealer.

Bykommunen var den mest restriktive kommunen med hensyn på nedbygging av jordbruksarealer på tross av at jordvernet relativt sett står noe svakere blant administrasjon og politikere enn i de to andre kommunene. I bykommunen var det skepsis til spredt utbygging ut i fra kulturlandskapshensyn, ønsket om urbane kvaliteter og effektivitet i tjenesteytingen. Indirekte sikret disse hensynene jordvernet. De andre kommunene var i liten grad opptatt av slike «urbane» hensyn. Det kan tyde på at argumentet om fordeler med et spredt utbyggingsmønster er viktigst i kommunene med en sterk landbruksnæring og sterke bygdetradisjoner. Samtidig var det i bykommunen at det fra allmennheten ble reagert sterkest på nedbygging av matjord, ved at en miljøorganisasjon påklaget kommunale vedtak.

Funnene samstemmer med internasjonale funn om jordvern og forvaltningsregimer i en rekke land (Altermann 1997). Disse viser at suksessfulle regimer som sikrer jordvern i praksis ikke bare kan forklares med sterkt offentlig styring av jordvern. Suksess i vern av matjord innebærer både strenge krav til jordvern, men i like høy grad en sterk stilling for andre politikkområder som indirekte bidrar til vern av jord, blant annet mål knyttet til kulturlandskapet, friluftsområder og byvekst. Dette er karakteristika som passer best til vår bykommune der ned- bygging av jordbruksarealer var minst – selv om jordvernet står svakt, men der en urban arealpolitikk knyttet til byform og landskap står sterkt.

Altermann finner også at arealplansystemer med kontrollordninger av lokale enkeltvedtak er garantister for jordvern. Blant våre case-kommuner er det igjen arealplansystemet i bykommunen som har sikret jordvernet, ved at vedtak om spredt utbygging påklages. Bykommunens relative suksess kan derfor også forklares med en praksis innenfor vårt system som i liten grad favoriserer enkeltutbygginger. Et arealplansystem med kontrollordninger av lokale enkeltvedtak og andre sterke politikkområder som indirekte støtter opp om jordvernet, ser derfor ut til å være de viktigste årsakene til å forklare at jordvern håndheves, særlig når de økonomiske argumentene for jordvern forvitres.

Litteratur:

Altermann, R. (1997): «The Challenge of Farmland Preservation. Lessons form a Six-Nation Comparison». Journal of American Planning Association Spring 1997 s 220–243.

Saglie, I-L, E. Falleth, V.V.H.Bloch; A.S. Bye og M. Steinnes (2006): Spredt utbygging og jordvern. Om omfang og drivkrefeter bak bygging på jordbruksarealer. Oslo: NIBR-rapport 2006:6.

Sellers, J. (2002): Governing from below. Urban Regions and Global Economy. Cambridge: Cambridge University Press.

SSB (Statistisk sentralbyrå) (2005): Naturressurser og miljø 2005.

SSB (2006 a): http://www.ssb.no/emner/10/04/10/stjord/.

St.melding 21 (2004-2005): Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand.

Statistics Norway (2006b): http://www.ssb.no/vis/magasinet/miljo/art-2006-08-15-01.html .

Strömberg, T. og I. Elander (2001): Från lokala välfärdsregimer till fragmenterade partnerskap. I Elander, I,. (red.): Den motsägelsesfulla staden. Vardagsliv og urbana regimer. Lund: Studentlitteratur.

Stone. C. (1993): Urban regimes and the capacity to govern. A political economy approach. Journal of Urban Affairs. S 1–28.

Stone, C. (1989): Regime Politics: Governing Atlanta 1946 –1988. Lawrence: University Press of Kansas.

Noter:

1 Vi har brukt SSBs definisjon av tettsteder.

2 Nedbygging kan også omfatte parkering, gårdsplass, hage, atkomstveier osv. Disse kategoriene har vi ikke data for. Våre tall er derfor minimumstall for «nedbygging”. Våre tall er indikator for «nedbygging”. Tallene er derfor heller ikke sammenlignbare med tall om nedbygging i KOSTRA (www.ssb.no\ kostra). I KOSTRA rapporteres hvor store arealer som tas ut av produksjon etter jordbruksloven, dvs. et mye høyere tall enn det vi registrerer som er bygningers grunnflate på jordbruksarealer. KOSTRA omfatter større infrastrukturtiltak. Disse er ikke med i vår undersøkelse. KOSTRA inkluderer imidlertid ikke bygg i landbruket. I vår undersøkelse er slike bygg tatt med.

3 De viktigste datakildene er Grunneiendoms-, Adresse- og Bygningsregisteret (GAB), Digitalt Markslagskart (DMK), databaser om primærnæringene og KOSTRA. GAB gir opplysninger om utbygginger etter 1985. Vi har benyttet oss av dataregistre om primærnæringer og kommunale forhold for å forklare variasjoner i nedbygging mellom kommuner i den landsdekkende undersøkelsen. Dataene i DMK er opprettet og oppdatert på ulike tidspunkt. I tillegg er historiske data ikke bevart. Dette gjør det vanskelig å studere utviklingen av nedbygging av jordbruksarealer over tid. Vi kan derfor bare presentere data fra 1999, 2000, 2001 og 2002 (casekommuner) og 2002 (nasjonale tall).

4 Det er rimelig å forvente at det er en sammenheng med omfanget av nedbyggingen og størrelsen på jordbruksarealene, dvs at det må forventes en viss utbygging på jordbruksarealer. På den andre siden, i et nasjonalt perspektiv er nedbygging av landbruksjord noe som bør unngås, uansett jordbruksarealenes relative andel av kommunens areal.

5 I enkelte land med overproduksjon har dette vært situasjonen

6 Vi intervjuet i alt 37 informanter i kommunene. Dette var de mest sentrale aktørene: lokalpolitikere og administrasjon samt lokale interesseorganisasjoner, slik som miljø og bondeorganisasjoner. I tillegg intervjuet vi saksbehandlere for fylkesmannen. I tillegg har vi gjort dokumentstudier av sentrale planer og vedtak.

7 Landbruk Pluss var begrepet den forrige Regjeringen satte på den nye landbrukspolitikken. Begrepet er formelt avviklet, men består som følge av sin lingvistiske og treffende styrke.