I 1995 skrev jeg en artikkel i PLAN (nr. 6/95) med tittelen Lokal, global – marked og moral (Høyer, 1995). Det var for øvrig i et særnummer om Økokommuner, et ganske ambisiøst forsøk på å få til noe i kommunesektoren (Aall og Høyer, 1995). I all beskjedenhet er artikkelen fortsatt ganske aktuell. Det enkleste hadde muligens bare vært å trykke den opp igjen. Men jeg ser at det er behov for videreføre flere argumenter. Ikke minst fordi de kanskje er enda mer påtrengende i dag.

Artikkelen i PLAN 6/95 innledet slik: «Alle gjør det. Jens selvfølgelig. Også Gro. For ikke å snakke om Dørum. Han vet etter hvert ikke om noe annet. Miljøverndepartementet og SFT likeledes. Til og med Naturvernforbundet er med på det på det meste, bare at de vil stå på enda litt mer hver gang. Alle tillegger de markedsøkonomiske virkemidler og prissetting av miljøverdier stor betydning i miljøpolitikken. Det er nær sagt ingen grenser for enighet om CO2-avgifter, omsettbare utslippskvoter, betalingsvillighetsundersøkelser og lignende. Det eneste pådriver-forslaget Norge har kommet med i forhandlinger om klimapolitiske tiltak, er etablering av en internasjonal miljøbørs der de omsettbare utslippene kan noteres, byttes og selges. Når enigheten er så stor, om så vesentlige spørsmål, er det spesielt grunn til å være kritisk».

Det begynte egentlig ganske positivt. Brundt- land-kommisjonens rapport Vår felles framtid ble lagt fram i 1987 (WCED, 1987). Selv om problemene knyttet til utslipp av klimagasser ikke var noe hovedtema i rapporten, skulle det ganske snart få en sentral plass i de oppfølgende prosessene som ble igangsatt. Det ble forberedt en global konferanse om miljø og utvikling i 1992; den som senere bare skulle hete Rio-konferansen. Som del av forberedelsene ble det arrangert egne makro-regionale konferanser over hele jorda. I vår del av verden ble den arrangert i Bergen i 1990, omtalt som Bergenskonferansen (Miljøverndepartementet, 1990). Det var mye politikk som ble formulert. Ansatser til mye radikal politikk. Markedsløsningene hadde en lite framtredende plass. Ei heller troen på de storstilte tekniske løsningene. Det var i den forstand verken «økonomisk fix» eller «teknisk fix». Det var mer snakk om politikk med stor P, og ikke bare med liten, slik Zygmunt Bauman formulerer det (Bauman, 2001).

Norge var tidlig ute med å forme en slik politikk i denne perioden. Økokommune-programmet var et eksempel. Vi betraktet oss ikke bare selv som et foregangsland og en pådriver i internasjonal miljø-politikk, men var det også i virkeligheten.

De første glippene: kostnadseffektivitet

Men det skulle snart begynne å glippe. Det begynte i de viktige forberedelsesprosessene til Rio-konferansens hovedkonvensjoner, spesielt klimakonvensjonen. Norge var en aktiv part. Ja, egentlig en pådriver; riktig nok ikke på vegne av miljøet, men på vegne av et ny-liberalt økonomisk regime. Det var det ny-liberale sosialøkonomiske establishment som hadde tatt makten over norske forhandlingsposisjoner. Jens var en av dem.

Og det lyktes. Klimakonvensjonen fikk som sen-

Figur 1. Endringene i befolkningens bekymring for klimaendringer etter Brundtland-kommisjonens rapport. (Kilde: O. Hellevik, 2002)

trale elementer prinsippet om kostnadseffektivitet, såkalt felles gjennomføring, og understrekning av behovet for en «rettferdig» internasjonal byrdefordeling, alt takket være pågående norske forhandlere (Ringius og Søfting, 1997). Politikken – hvis vi kan snakke om det – var ikke lenger at Norge skulle gå foran; tvert imot at Norge skulle slippe billigst mulig. Ja, kostnadseffektivitet fikk en slags opphøyet plass i flere av Rio-konferansens sentrale dokumenter og konvensjoner; det snek seg således også inn i den nye definisjonen av føre-var-prinsippet.

Kostnadseffektivitet er et rent økonomisk begrep. Det er avgrenset til økonomiske verdier, og til nytte/ kost i økonomiske termer. Derved er det nødvendig-vis en rekke verdier som ikke kommer til uttrykk. Det gjelder verdier som rettferdighet, ansvar for kommende generasjoner og ansvar for andre arter. De omtales gjerne som normative verdier. De stiller oss overfor krav om moralske handlinger. Og det er selv-følgelig noe helt annet å handle moralsk, enn å handle i butikken eller på klimabørsen. Uten at jeg skal trekke årsakssammenhengen for langt, viser Figur 1 hvorledes det er gått med befolkningens opptatthet av klimaendringer i årene etter at det hele ble definert som et spørsmål om å kunne kjøpe seg fri.

Når vi er på klimabørsen, er det grunn for å avlegge en visitt til Jens sin klimapolitiske tale på Arbeiderpartiets siste landsmøte. En tale som har fått mye oppmerksomhet og varm støtte, ikke minst fra media. Den politikken som skisseres, blir framstilt som spesielt framtidsrettet og noe som skal bringe Norge i fremste rekke internasjonalt. Ja, det er ikke snakk om mindre enn å gjenreise Norges posisjon som et foregangsland i internasjonal miljø-politikk. Men det reiser seg fort et spørsmål om hva slags foregang det er snakk om denne gangen.

Nøkkelordet er stadig kostnadseffektivitet. Og som vi alle vet er klimaproblemene et globalt problem; det spiller ingen rolle hvor utslippene kommer fra, de gjør akkurat like stor skade om de kommer fra Norge eller Kina. Også kommer det så forferdelig mye mer fra Kina. Da er det bedre at vi gjennomfører utslippsreduksjonene der – eller i andre fattige land – særlig fordi det vil være mest kostnadseffektivt, blir det hevdet. Det er da ikke særlig rasjonelt – rent økonomisk – å ta reduksjonene i vårt eget land, eller i andre høykostnadsland som jo de rike landene er. På denne måten kan vi redusere våre utslipp av klimagasser med 30 % innen 2020, som er enda mer enn EU foreslår. Og så kan vi bli «klimanøytrale», det vil si uten netto utslipp av CO2 i 2050. Og det er mye mer radikalt enn noen andre land har kommet opp med.

Behovet for dobbelt bokføring

Det er mye som skurrer her. Først ganske enkelt. Ja, klimagassutslipp er globale, og like viktige hvor de enn kommer fra. Og Norges bidrag er veldig små, ja, nesten for ingen ting å regne. Men det blir ikke større utslippsreduksjoner av at vi tar dem i andre land. Fortsatt er det slik at disse reduksjonene bare skal svare til våre egne utslipp, ikke til de fattige landene vi skal gjøre våre investeringer i. 30 % av våre egne utslipp i 2020, og 100 % av våre egne i 2050. Fortsatt er det bare småtteri, her eller der. Det er bare at det er billigere å ta dem der. Men det gjør det ikke mer moralsk.

Helt annerledes ville det vært hvis vi reduserte med 30 % og 100 % innenlands, for så i tillegg – som et rikt land – å hjelpe andre land med tilsvarende reduksjoner. Det ville vært moralske handlinger, og ledd i en politikk med stor P. Det ville vært rettferdig i forholdet mellom fattig og rik. Og ikke minst ville det være handlinger som kunne universialiseres; en type handlinger som vi gjerne så at alle gjorde, mot oss og mot alle de andre.

Det er den enkle lakmus-testen for Jens sitt program; den bygger på handlinger som er umoralske; de lar seg ikke universialisere. Den rike delen av verden – 1,2 milliarder mennesker – står for ca. 70 % av de samlete globale utslippene av CO2. De resterende drøye fem milliardene står for ca. 30 %. Alle de rike landene kan åpenbart ikke få redusert sine klimagassutslipp ved å investere i fattige land. I enda mindre grad er dette tilfelle når vi vet at jordas samlete befolkning kan overstige 9 milliarder i 2050. Figur 2 på neste side illustrerer de store ulikhetene det er i det samlete «økologiske fotavtrykket» mellom land og verdensdeler.

Grunnleggende sett er det uansett snakk om å kjøpe seg fri fra egne forpliktelser. Vi kan redusere våre utslipp av klimagasser med 30 % ved å ta utslippsreduksjonene i andre land, og vi kan bli såkalt klimanøytrale ved fortsatt å opprettholde et

ganske så komfortabelt og høyt utslippsnivå i vårt eget land. I begynnelsen vil det nok kreve en del dobbelt bokføring; et klimaregnskap for våre reelle egne utslipp, og et regnskap der disse utslippene er redusert med gevinstene av det vi gjør internasjonalt. Etter hvert blir det sikkert bare det siste regnskapet vi får vite noe om, i Statistisk sentralbyrå sin utslippsstatistikk.

Volum, fordeling, allokering – og normative verdier

Den amerikanske økologiske økonomen Herman Daly (1991) har noen interessante resonnementer i denne sammenhengen. Han skiller mellom problemer knyttet til volum, fordeling og allokering. Volumproblemene omtales gjerne som «the issue of scale». Ifølge Daly finnes det et riktig volum for økonomien i forhold til økosystemene, og det kan angis som en fysisk størrelse. Det gjelder både i forhold til hva vi tar ut av naturen, og hva vi returnerer til den som utslipp og avfall, eller både i forhold til «sources» og «sinks», som de engelske fagtermene ville være. Sentralt i Daly sin økologisk-økonomiske teori er at så vel volum som fordeling er data som et markedssystem krever for at det effektivt skal kunne løse allokeringsproblemene, det vil si sikre rasjonell allokering av ressurser til de ulike delene av økonomien.

Volum og fordeling er ikke variable som skal tildeles verdi gjennom et markedssystem. De må begge fastsettes gjennom normative-politiske prosesser på et overordnet samfunnsmessig nivå. Volum må fastsettes ut fra den økologiske bærekraften og hensyn til andre arter. Fordeling må fastsettes ut fra den normative verdien rettferdighet; mellom fattig og rik i dag, og i forhold til fram- tidens generasjoner. Når vi fastsetter et bestemt globalt nivå for utslipp av klimagasser, så er det forsåvidt uttrykk for volum-fastsettelse i samsvar med disse prinsippene. Problemene oppstår når vi kommer til rettferdighet. I ny-liberalismens ånd, overlater vi til økonomien å løse disse spørsmålene av dypt moralsk karakter.

Figur 2. Økologiske fotavtrykk i ulike land og verdensdeler. Tall i hektar per person. (Kilde: WWF, 2006)

Normative verdier er noe som det alltid er viktig å løfte fram i den store politikkens valg og handlinger. Ja, de er som sagt selve vilkåret for utviklingen av stor politikk i egentlig forstand. Som den amerikanske statsviteren Amitai Etzioni (1991) framhever er de normative verdiene ikke minst viktigei å hjelpe oss til å holde mål som det overordnete. Innenfor økonomifagets ny-liberalisme, som innenfor teknologifag, og i den sammenbindende dynamitten mellom de to som flyter under betegnelsen innovasjonspolitikk, er det en tendens til å vie midlene størst oppmerksomhet. Det er midlenes styrke, bredde, kvantitet og kvalitet, som settes i første rekke. Men det er en prosess som kan føre til målundertrykking; midlene overordnes målene. Normative verdier tjener som en sikkerhet mot slik målundertrykking, også fordi de bestemt vil bidra til å utelukke visse typer midler.

Det minner oss om at markedet ikke bidrar til å bygge opp den moralske kapitalen. Det er begrepet her; heller enn Pierre Bourdieu sine begreper om økonomisk, sosial, kulturell og symbolsk kapital slik de er brukt i en helt overveldende stor mengde mastergrads- og doktorgradsavhandlinger de siste par ti-årene. Den moralske kapitalen må vedlikeholdes og fornyes. Den forblir der ikke uten videre. Når markedet, og markedets økonomiske instrumenter, overtar på stadig nye områder, blir det mindre igjen, og dårligere vilkår for moralen.

Det fører meg tilbake til et resonnement jeg framførte i artikkelen 12 år tilbake: Individer og lokalsamfunn kan føle at deres handlinger og moralske standpunkter er unødvendige når det hele tiden bare er et prissystem som skal bidra til reduserte miljøbelastninger. Det kan argumenteres for at manglende oppslutning blant folk har sammenheng med måten problemene presenteres på og hvilke løsningskategorier det fokuseres på (les bare: priser). Når vi kan kjøpe oss ut av alt, hvorfor i all verden skal vi da handle på andre måter? Den britiske miljø-økonomen R. Kerry Turner (1993) hevder tilsvarende at et omfattende system med miljøprising kan overskygge betydningen av moralske standpunkter og lokale tiltak, både på de sektorene der det anvendes og der det ikke anvendes – eventuelt ennå ikke er kommet til anvendelse. På denne måten kan miljøprisingen – og klimakvoter med det – medføre økte miljøbelastninger, både innenfor de enkelte sektorene, og totalt.

Miljøproblemenes økologi

I en slik sammenheng har jeg i tidligere arbeid brukt begrepet miljøproblemenes økologi (Høyer, 1991). Det er et begrep som innebærer at miljøproblemene ikke kan forstås som enkeltstående fenomener. De inngår i kompliserte sammenhenger, og er først og fremst uttrykk for grunnleggende ubalanse i forholdet mellom det menneskeskapte samfunnet og naturens økosystemer. Miljøproblemene er slik sett å forstå som symptomer på problemer, mer enn de er problemene i seg selv. Det er en forståelse som er i tråd med den dyp-økologiske plattform slik den er uttrykt innenfor norsk økofilosofi (bl.a. Næss, 1974), men er også inspirert av den amerikanske økopolitikeren Barry Commoner (1972; 1990) sine fem økologiske lover. Tre av disse lyder: 1) Alt er forbundet med alt annet; 2) Alt må bli av et sted; 3) Det fins ikke noe slikt som en gratis lunch.

I sum har vi å gjøre med svært innvevde og komplekse sammenhenger i økosystemene. Vi kan ikke manipulere med eller isolere ut enkelte deler uten at det gir ringvirkninger i andre deler av systemet.

Begrepet om miljøproblemenes økologi betyr at når vi skal nærme oss løsninger av miljøproblemene, er det viktig å være seg bevisst de kompliserte sammenhengene de inngår i. Løsningen av miljøproblemer kan ellers gi uventete sideeffekter, for eksempel i form av nye typer miljøproblemer, kanskje til og med enda alvorligere enn før. Her er det etter hvert en lang historie å lære av: miljøløsningenes problematiske historie. Denne historien viser at avgrensete tekniske – eller økonomiske – løsninger som oftest kommer til kort. De løser symptomproblemer og ikke årsaksproblemer. Nye symptomer vil gjerne oppstå så lenge årsakene ikke er løst. Det illustreres i Figur 3, og knytter seg til den dagsaktuelle debatten om alternative drivstoffer i transportsektoren. Når vi inkluderer hele systemene, og ikke bare utslippene av CO2, ser vi at de biologiske alternativene – som bioetanol – kommer ut med de største økologiske fotavtrykkene.

Det gir en overgang til et resonnement omkring reduksjonisme. Et spørsmål som for øvrig er like kritisk i politikken som i vitenskapen. Vi er nå i en tid der det i miljødebatten er sterke tendenser til reduksjonisme i begge sammenhenger. Miljøproblemene reduseres til et spørsmål om utslipp av CO2. Da reduseres også løsningene til å være spørsmål om avgrenset «økonomisk fix» (klimakvoter), og «teknisk fix» (CO2-rensning). Hele det fossile energisamfunnet framtrer plutselig som rent, både i produksjonsleddene og i forbruksleddene. Det blir ikke lenger utfordret. Ja, det kan til og med bare fortsette å vokse.

Slik er det selvfølgelig ikke. Svaret er et helt annet energisamfunn, slik det blant annet ble beskrevet i Brundtland-kommisjonens rapport for 20 år siden; et bærekraftig energisamfunn. I utviklingen mot et slikt samfunn er det tre strategier som må løpe parallelt. For det første volumreduksjon, det vil si reduksjon av energiforbruket i den rike del av verden med i alle fall 50 %, som også Brundtland-kommisjonen anbefalte. For det andre effektivitetsøkning, en vidtrekkende energiøkonomisering i alle ledd og delsystemer. Og for det tredje substitusjon, en utbygging av alternative, fornybare energisystemer. Og er det et spørsmål om prioritering – i tid så vel som i innsats – så er det nettopp i denne rekkefølgen.

Figur 3. Økologiske fotavtrykk av alternative drivstoffer. Biodrivstoffer til høyre. Tall i m 2/km for privatbil i blandet kjøring. (Kilde: Holden og Høyer, 2005)

Referanser:

Aall, C. og Høyer, K.G. (2007) En drøfting av statlige virkemidler for å styrke det lokale miljøvernarbeidet. Utredning for Miljøverndepartementet. Sogndal: Vestlandsforsking.

Aall, C. og Høyer, K.G. (1995) Kommuneøkologi og miljøproblemer. Plan, no. 6/95. Oslo: Universitetsforlaget.

Bauman, Z. (2001) Savnet Fellesskap. Cappelens upopulære skrifter. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Commoner, B. (1990) Making Peace with the Planet. New York: Pantheon Books.

Commoner, B. (1972) Ringen sluttes. Oslo: Grøndahl Forlag.

Daly, H. og Cobb, J. (1991) Det fælles bedste. En økologisk økonomi for fællesskap og fremtid. København: Hovedland Forlag.

Etzioni, A. (1991) A Responsive Society. Collected essays on guiding deliberate social change. San Francisco, US: Jossey-Bass Publishers.

Holden, E. og Høyer, K.G. (2005) The ecological footprints of fuels. Transportation Research Part D 10 (2005) pp 395–403.

Høyer, K.G. (1995) Lokal, global – marked og moral. Plan, no. 6/95. Oslo: Universitetsforlaget.

Høyer, K.G. (1991) Regionalpolitikkens økopolitiske grunnlag. I: Høyer, K.G. og Selstad, T. (red.) Regionalpolitikkens økologiske grunnlag i Norden. NordREFO Rapport 1991:5. København: NordREFO.

Miljøverndepartementet (1990) Action for a common future. Konferanserapport. Bergen 8.–16. mai, 1990. Oslo: Miljøverndepartementet.

Næss, A. (1974) Økologi, samfunn og livsstil. Oslo: Universitetsforlaget.

Ringius, L. og Søfting, G.B. (1997) Norsk gjennomføring av klimakonvensjonen. I: Lafferty, W. et al (red.) Rio + 5, Norges oppfølging av FN-konferansen om miljø og utvikling. Oslo: TANO Aschehoug.

Turner, R.K. (1993) Sustainability: Principles and Practice. In: Turner, R.K. (ed.) Sustainable Environmental Economics and Management. Principles and Practice. Chichester, UK: John Wiley & Sons.

WCED (1987) Vår felles framtid. Verdenskommisjonen for miljø- og utvikling – WCED. Norsk utgave. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

WWF (2006) Living Planet Report 2006. Gland, Switzerland: WWF International.