Miljø er igjen på den politiske dagsorden. Klimaspørsmålet er åpenbart årsaken. Samtidig øker dette folks miljøengasjement. Hele 64,5 prosent av 2100 spurte opplyste i mars/april i år at mediaomtalen hadde gjort dem mer miljøengasjerte og mer miljøbevisste.

Folks syn på natur- og miljøspørsmål har interesse fordi det representerer selve grunnlaget for politiske beslutninger og kollektiv handling. På andre områ-der kommer borgernes syn og preferanser frem på andre mer direkte måter gjennom markedet og organisering av særinteresser. For å løse natur- og miljøspørsmål kreves det en bred oppslutning. Dersom den enkelte av oss velger, vil egeninteressen ødelegge et mulig kollektivt godt resultat. Folk skjønner dette. Star Tour gjennomførte nylig en meningsmåling om kjøp av klimakvoter for flyreiser. 11 prosent sa de hadde kjøpt kvoter for sin siste reise, 29 prosent sa de kom til å kjøpe for den neste, mens 78 prosent sa de godt kunne tenke seg en løsning der alle flyreiser ble 100 kroner dyrere (Aftenposten 2007).

Når en skal vurdere folks holdninger til et spørs-mål, må man skille mellom spørsmål der folk kan ha en direkte individuell interesse og spørsmål som vil gi økte felles goder og krever felles handling (Cameron Mitchell 1990). Det skal åpenbart mye til for at folk i Tyskland og Frankrike sier at miljø-spørsmål er viktigere enn arbeidsløshet. De samme kan likevel være for ganske omfattende kollektive tiltak innen natur- og miljøvern.

Hovedtendensen

Det er begrenset datamateriale fra tidlig på 1970-tallet. Det synes likevel som det er mulig å tegne et generelt bilde av utviklingen i synet på natur- og miljøspørsmål. Et hovedspørsmål i mange undersøkelser har vært om miljø er den viktigste politiske saken. Dette har det vært spurt om i alle valg fra 1977, og det finnes spredte undersøkelser med dette som tema både i 1970 og i 2007. Synovate MMI Monitor har et lignende spørsmål som har vært gjentatt hvert annet år siden 1989, der en spør om miljøsituasjonen er svært alvorlig og krever drastiske tiltak.

Miljøbevisstheten utviklet seg gjennom 1960-tallet. «Den Tause Våren» i 1962 av Rachel Carson ble 30 år senere i 1992 kåret til den mest innflytelsesrike boken de siste 50 årene. I USA toppet opinionen seg i 1969, mens første Earth Day ble arrangert i 1970.

I Norge ble samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (SNM) etablert i 1969, og den første miljødemonstrasjonen med bruk av sivil ulydighet, Mardøla-aksjonen, kom i 1970.

En av de første meningsmålinger om natur- og miljøvern ble gjennomført av Norsk Gallup AS i 1970. Et spørsmål var (Nøttestad 1999):

Det blir hevdet at myndighetene bør aktivere seg mer når det gjelder natur- og miljøvern. Hvor enig er De i dette?

Bare 2 prosent var uenig i dette og ingen var sterkt uenige, mens hele 84 prosent var enig eller sterkt enige. Tiden var moden for en sterkere miljø-vernforvaltning, og Miljøverndepartementet ble etablert i 1972.

Tidlig 1970-tall var preget av forurensnings- og naturvernspørsmål. I 1970-undersøkelsen mente 28 prosent at forurensning var en alvorlig fare, og 46 prosent var stort sett for fredning (Aardal 1993).

Mot slutten av 1970-tallet kom fredningen av Hardangervidda, der hele 59 prosent var for opprettelsen av en naturpark i 1978. Derimot var folk mer usikre når det gjaldt Alta-aksjonen i 1979. Det var en stor gruppe tvilere, og mens bare 31 prosent støttet selve aksjonen, var 51 prosent mot. Det er vanskelig å fastslå hvor stor støtten i opinionen var i 1979, men velgerundersøkelsen i 1981 sammenlignet med den i 1977 viser en klar nedgang (fra 25 til 13 prosent) når det gjelder det å ha miljø som den viktigste saken.

Figur 1. Utviklingen i holdninger til miljøsituasjonen

Figur 1. Utviklingen i holdninger til miljøsituasjonen, 1970–2007. (Kilde: Synovate MMI)

Norge fikk en borgerlig regjering i oktober 1981. Både i USA og i Norge gjorde liberalismen sitt inntog tidlig på 1980-tallet, og støtten til natur- og miljø-vern ble svakere. Etter valget i 1985 hevdet nesten halvparten av de spurte at de var noe mindre interesserte i naturvern enn tidligere ( Bernt Aardal op cit.). Tsjernobyl-ulykken var med på å endre dette. Men trolig hadde også rapporten fra Verdenskommisjonen for Miljø og Utvikling i 1987, og en regjering som prioriterte natur- og miljøvern blant annet gjennom Samlet Plan for vassdrag, en viss betydning.

Ved valget i 1989 oppgav hele 37 prosent av velgerne miljø som den viktigste saken og SV gjorde et strålende valg. Det samme året begynner Synovate MMI sine meningsmålinger. Hvert 2. år har følgende påstander blitt brukt:

«Det står ikke så dårlig til, vi har lett for å overdrive alvoret i situasjonen.»

«Med tålmodighet og utholdenhet skal vi på sikt klare å snu tendensene til miljøforringelse.»

«Situasjonen er alvorlig. Det er nødvendig med øyeblikkelige og drastiske tiltak om vi skal løse problemene.»

«Det hele er gått for langt: Det er for sent å gjøre noe. Vi går mot en katastrofe.»

Det siste svaralternativet har foreløpig fått liten tilslutning (1–3 prosent), mens spørsmålet om situasjonen er alvorlig synes å fange endringer i opinionen meget godt. I figur 1 er det summen av disse to kategoriene som er brukt for perioden 1989–2005.

Som vi ser av figuren gikk det fra 1989 jevnt nedover med folks miljøopptatthet helt fram til 2003. Nordmenn hadde avlyst miljøkrisen (Hellevik 2002). I 2005 var klimaspørsmålet igjen blitt meget aktuelt, og orkanen Katarina og ødeleggelsene i New Orleans samme år ble åpenbart en vekker. Al Gores film og Stern-rapporten som kom i slutten av 2006, har sammen med FNs klimapanels 4. hovedrapport trolig ført til store endringer både i folks syn og i den politiske dagsorden. Alle menings-målinger som har vært gjort i de siste måneder, forteller klart at folk ser alvorlig på situasjonen.

Velgernes syn og tilslutningen til miljøorganisasjonene

Det er åpent hvilken betydning natur- og miljø-vernspørsmål får i det kommunevalget vi står foran. Dersom klimaproblemet ses som alvorlig, kan det få betydning selv om det ikke i første rekke er et lokalt problem, men i stor grad krever nasjonale og internasjonale løsninger og tiltak.

I april i år mente 25 prosent av velgerne at miljø var den viktigste saken når de skal velge parti. Skole og utdanning kom nesten like høyt med 24,5 prosent. Dette er svært oppsiktsvekkende. Miljø har ligget lavt siden valget i 1989. Setter vi resultatet fra velgerundersøkelsene (Aardal 2003) inn i dette bildet og sammenholder med figur 1, finner vi følgende mønster som er vist i figur 2 nedenfor:

At bare 5 prosent prioriterte miljøvern i 1985 skyldes først og fremst at hele 65 prosent av velgerne så EU som viktigste sak. Det er vanskelig å tolke dette som at miljøvern ikke var en alvorlig

Figur 2. Holdninger til miljøvern sammenholdt med utviklingen i medlemmer i miljøorg. og viktigste sak ved ulike stortingsvalg

Figur 2. Holdninger til miljøvern sammenholdt med utviklingen i antall medlemmer i miljøorganisasjoner og viktigste sak ved ulike stortingsvalg.

sak. Det synes i hvert fall som at det ikke er noen økning før i 1985. Oppgangen i velgerundersøkelsen 1989 viser et godt sammenfall med de første undersøkelsene til Synovate MMI. Oppslutningen om miljøvern som viktigste sak sank deretter meget raskt, men den tok seg noe opp igjen frem til 2001, selv om den er lav sammenlignet med 1989. Meningsmålingen referert tidligere fra 2007 bekrefter en fortsettelse av denne tendensen.

Foran Stortingsvalget i 1997 ble det hevdet at temaet miljø var blitt avpolitisert. Oppgangen kom nok rundt år 2000. Da var medlemstallet til miljø-organisasjonene på et lavmål og Norges Naturvernforbund hadde gjennomgått en større krise. Samlet mistet de sentrale organisasjonene, Naturvernforbundet, Natur og ungdom, WWF, Framtiden i Våre Hender, Greenpeace og Norges Miljøvernforbund, rundt 23.000 medlemmer i perioden 1991–2002 (Bortne, Selle, Strøsnes 2002). Etter år 2001 har de imidlertid fått 11.000 nye medlemmer. Det interessante i 2006 er at det er de mest «radikale» av dem (Natur og ungdom, WWF og Framtiden i våre hender) som vokser relativt kraftigst. Dette har enkelte fellestrekk med utviklingen tidlig på 1970-tallet som nettopp kjennetegnes ved en radikalisering av miljøbevegelsen og en økt oppslutning fra ungdom.

Figur 3. Miljøverndepartementets budsjett av andel av statsbudsjettet i forhold til folks holdninger til miljø.

Figur 3. MD's budsjett og MD's andel av statsbudsjettet i forhold til folks holdning til miljø

Figur 4. Bruttoprodukt (faste priser), utslipp til luft av klimagasser og forsurende gasser. Norge ekskl. utenriks sjøfart. 1990–2005. (Indeks: 1990=1) (Kilde: SSB)

Miljøpolitikk uten finansiering

Opprettelsen av Miljøverndepartementet i 1972 førte til oppbyggingen av en miljøvernadministrasjon og til investeringer i miljøvern. I figur 3 er budsjettutviklingen til Miljøverndepartementet regnet om til faste priser og indeksert. Figuren viser at frem til 1989/1990 følger utviklingen i opinionen og budsjettutviklingen hverandre ganske godt.

Nedgangen i opinionen startet allerede i 1990, mens budsjettet gikk litt opp og ned frem til 1996. En årsak kan ha vært at Gro Harlem Brundtland var statsminister frem til da, og fremdeles prioriterte miljøsaker. Det kan se ut som nedgangen videre heller ikke er så sterk som man kunne vente ut fra endringer i opinionen. Korrigerer vi for den generelle veksten i statsbudsjettet (eksklusiv utgifter til folketrygden) som har vært meget sterk siden 1990, blir bildet et annet. Andelen av bevilgningene til Miljøverndepartementet gikk fra midten av 1990-årene jevnt nedover og fulgte i stor grad opinionsutviklingen. Det kan selvsagt hevdes at det er så mange andre departementer som også har bevilgninger til miljøvern (Samferdsel, Olje- og energi, Næring og Landbruk), men bildet en får av miljø-vernpolitikken formulert for eksempel i Rikets Miljøtilstand er: mange vakre mål og formuleringer og ingen penger. De siste årene ser det altså ut til å oppstå et gap mellom det folk mener er viktig, og de nasjonale økonomiske ressurser som brukes til natur- og miljøvern.

Økonomisk utvikling og reduserte utslipp på 1990-tallet.

Oppfatningen om at miljøsituasjonen ikke var så alvorlig utover i 1990-årene er kanskje ikke så merkelig. Folk trodde at myndighetene og næringslivet begynte å få kontroll med for eksempel utslippene til luft. Miljøregnskapene der en sammenstiller nasjonalregnskapsdata og utslippsdata på næringsnivå, viser en positiv utvikling fra 1990 frem til år 2005.

Figur 4 viser at i hele perioden 1990–2005 har den økonomiske veksten i Norge vært større enn veksten i utslipp til luft av klimagasser, forsurende gasser og gasser som danner bakkenært ozon. Og som figur 5 viser har utslippsintensiteten (målt som

utslipp per krone bruttoprodukt) vært synkende for alle disse typene av gasser.

Denne utviklingen vil neppe fortsette. Fra 2002 har utslippene av klimagasser økt i olje- og gass-næringen, og når anleggene på Melkøya og Kårstø settes i drift vil utslippene øke ytterligere. Det samme gjelder i transportnæringen, der en ikke har hatt noen reduksjon i utslippene av klimagasser som i andre næringer, men tvert i mot en sterk økning.

Det er ikke så underlig at denne utviklingen beroliget opinionen. Det har likevel hele tiden vært en underliggende usikkerhet knyttet til utslippene av klimagasser. På tross av denne usikkerheten, har ikke folk vært så veldig bekymret, slik figur 6 viser.

Holdninger til miljø og konjunkturer

I det bildet vi har laget oss av utviklingen i miljø-holdninger har det vært pekt på at nedgangstider kan ha gjort oppslutningen om natur- og miljøvern mindre. En robust indikator når en skal analysere den historiske utviklingen over en så lang tidsperiode, er andel arbeidsledige.

Her er det ingen åpenbare sammenhenger selv om lavkonjunkturen tidlig på 1980-tallet stemmer med en viss nedgang i oppslutningen om miljøvernspørsmål. Spørsmålet er når blir folk påvirket av mulige nedgangstider i form av høy arbeidsledighet. Kanskje skjer dette når trenden snur, det vil si i vendepunktene på kurven. Dette gir en bedre forklaring på endringen i 1989/1990. Dersom en i tillegg antar at det er en viss økning i akseptert ledighet i løpet av hele denne 37 års perioden, er det ikke sikkert at den siste toppen i ledighet i 2004– 2005 ga noen stor virkning på opinionen i miljø-spørsmål. Med disse tilleggsforklaringer må det være grunnlag for å hevde at det er en sammenheng mellom hvor sterkt folk prioriterer natur- og miljøvern og den økonomiske situasjon de opplever og forventer.

Internasjonale trekk

En meningsmåling i EU mot slutten av 2006 (Eurobarometer 2007) viste at miljø kom på 13. plass av viktige samfunnsproblemer i Europa. 12 prosent syntes miljø var viktig. Interessant nok var det bare 14 prosent som svarte at energispørsmål var viktigere. Arbeidsløshet (64 prosent) og kriminalitet (36 prosent) dominerte. I en spesiell undersøkelse om holdninger til miljøvern i november 2004 (Eurobarometer 2005) mener nesten 90 prosent at miljø-hensyn også må telle med når man skal foreta beslutninger som gjelder økonomi og arbeidsplasser. Klimaendringer gir størst bekymring i Sverige (68 prosent) og i de andre gamle medlemslandene (47 prosent), men er mindre i de nye medlemslandene (34 prosent). I energipolitikken er både lave priser (45 prosent) og forsyningssikkerhet (35 prosent) viktigere enn miljøvern (29 prosent). Fornybar energi har stor tilslutning (70–80 prosent), mens bare 34 prosent vil betale mer for den. (Eurobarometer 2006). Dette står litt i kontrast til at 33 prosent tror at energiprisen vil tredobles i løpet av en 3-års periode.

Figur 5. Utslippsintensiteter. Norge ekskl. utenriks sjøfart. 1990–2005. (Indeks: 1990=1) (Kilde: SSB)

I en stor internasjonal undersøkelse (19.579 personer i 19 land) om energispørsmål i juli 2006 er 81 prosent av de spurte bekymret over den virkning dagens energipolitikk har på miljøet (World Public Opinion 27.04.2007).

Det er få studier som tar for seg langtidstrenden innen holdninger til miljøspørsmål i Europa. Enkelte spørsmål går likevel igjen i flere undersøkelser.

I 1992 var holdningen til viktige spørsmål nokså lik i EU og Norge. Det mest interessante var likevel den økende miljøbevisstheten i EU i tiårsperioden 1982 til 1992. Dette bildet stemmer meget godt med

Figur 6. Meget bekymret over klima og holdning til miljøvern

Figur 7. Miljøholdninger og konjunkturer

Figur 7. Miljøholdninger og konjunkturer. (Kilde: Historisk Arbeidsmarkedsstatistikk)

utviklingen som fant sted i Norge i omlag samme tidsrom. Kanskje var Norge den gang noen år foran Europa?

I USA har det som i Norge, vært foretatt regelmessige velgerundersøkelser. Ved en rekke valg har det blitt stilt spørsmål om viktigste sak der miljø har inngått som et av svaralternativene.

Selv om tallene fra USA (de grønne firkantene) er klart lavere enn i Norge (de røde), finner vi det samme mønsteret med en klar oppgang rundt 1990 og deretter en rask nedgang, og så en svak økning igjen mot år 2000 (figur 8). Som i Europa kommer miljø nokså langt ned på listen over viktige saker. I en måling fra 1996 på 13. plass. Et spesielt trekk i USA er at Demokratene jevnt over har fått 70 prosent av stemmene til de som mener miljø er viktigst (Bowman 2007).

Tabell 1. Andelen som er meget bekymret for globale miljøproblemer. Norge 1990 og 1992. EU 1982–1992. Prosent.

Norge

EU-land

Globale problemer

1990

1992

1982

1986

1988

1992

At visse planter, dyr og deres livsmiljø forsvinner

65

67

36

42

44

59

Klimaendringer

67

65

30

38

43

63

Natur- og Miljøbarometeret 2007

Nye data fra TNS Gallup fra mai 2007 viser en økende interesse for miljøspørsmål i den norske opinionen. 84 prosent sier de er interessert i miljøvern. Det er også en økning i de som er svært interessert.

Fremdeles er det noe mindre interesse fra de unge, men nå er andelen interesserte i denne gruppen 79 prosent. Og mens det tidligere er vist bety-

Figur 8. Velgerundersøkelse i USA og i Norge. Holdning til miljø.

Figur 8. Holdninger til miljø og miljø som viktigste sak ved valg i Norge og USA.

delig større interesse fra kvinner enn menn for miljøspørsmål, er interessen nå nokså lik blant kvinner og menn.

Hovedkonklusjonen er at også denne ferske undersøkelsen støtter opp under meningsmålingene og analysene presentert foran, og som tyder på at interessen for miljø er økende i befolkningen.

Litteratur:

Aftenposten. Charterturister tenker på miljøet. 02.05.2007.

Aftenposten. Miljø er viktigst. 30.04.07.

Bortne, Øystein; Selle, Per; Strøsnes, Kristin; Miljøvern uten grenser? Oslo 1992.

Bowman, Karlyn; Polls on the Environment and global Warming American Enterprise Institute. Washington 2007.

Cameron Mitchell, Robert; Public opinion and the Green Lobby: Poised for the 1990’s. Environmental policy in the 1990’s: Toward a new Agenda. Washington 1990.

Carson, Raclel; Den tause våren, Oslo 1963.

Hellevik, Ottar; Nordmenn har avlyst miljøkrisen. Dagbladet 2002.

Miljøverndepartementet. Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand .St.meld. nr.26 (2006-2007).

Ladd, Everett Carll; Bowman, Karlyn H.; Attitudes toward the Environment, Washington 1995.

OECD. OECD Environmental Data 1991.

Nøttestad, Øyvind; Miljøvernforvaltningen i et tidsperspektiv. Miljøverndepartementet 1999.

Statistisk Sentralbyrå, Miljøregnskapet og Nasjonalregnskapet. 2006.

Aardal, Bernt; Nordmenns holdninger til miljøvern. Norske Meninger 1946-93, Oslo 1993.

Aardal, Bernt (red) Velgere i villrede. En analyse av stortingsvalget i 1993. s.16 Oslo 2003.

Figur 9. Interesse for miljøvern 2007

Figur 9. Interesse for miljøvern. (Kilde: TNS Gallup)