Regjeringen har fremmet ambisiøse mål for klimapolitikken og tar sikte på at Norge igjen skal et miljøpolitisk foregangsland. Men er det samsvar mellom liv og lære på miljøfeltet? Og hvilke tiltak har regjeringen tenkt å bruke for å nå sine klimamål? PLAN har snakket med miljøvernminister Helen Bjørnøy.

I Soria-Moria-erklæringen heter det at «Norge igjen skal bli et foregangsland i miljøpolitikken». Det må vel bety at Norge en gang har vært et foregangsland, men ikke lenger er det. Var det i Gro-regjeringens tid vi var et slikt miljøpolitisk fyrtårn?

Ja, det var i forbindelse med Brundtland-kommisjonen og Brundtland-rapporten «Vår felles framtid» på midten av 1980-tallet. Da var Norge virkelig et foregangsland, både i forhold til egne tiltak – vi innførte blant annet som første land i verden avgifter på CO2-utslipp – og som en viktig internasjonal aktør på miljøfeltet. Senere ble miljø et nedprioritert område i ganske mange år, men nå har vi lagt om kursen og kraftig opprioritert miljøpolitikken.

Hva er årsaken til at vi som tidligere var flinkest i klassen, sovnet i timen i tiden etter Gro?

Den politiske venstresiden har tradisjonelt vært mest opptatt av miljøet, og både i Norge og ellers i den vestlige verden har det vært en viss politisk høyredreining de siste tiårene. Jeg tror dette er en hovedårsak.

Hvordan skal dere bringe Norge tilbake til førersetet i miljøarbeidet?

Gjennom innsats i den nasjonale miljøpolitikken, ved å vise at vi er villig til å gjøre noe med vår egen samfunnsutvikling. Og samtidig være en mer aktiv internasjonal aktør på miljøfeltet, slik at vi kan få flere og mer omfattende internasjonale avtaler som sikrer miljøet. Vår regjering har for eksempel gått sterkt inn for et forbud mot kvikksølv som del av det internasjonale avtaleverket mot miljøgifter.

Hva er viktigst for den rød-grønne regjeringen i miljøsammenheng?

Først og fremst klima, som det med rette har vært mye oppmerksomhet omkring, fordi situasjonen er alvorlig for hele kloden. Dernest biologisk mangfold, der utfordringen er at vår måte å leve på truer mange dyre- og plantearter. Og for det tredje miljøgifter, som er en trussel både mot naturen og mot oss selv.

For tiden kan det virke som om de politiske partiene, også regjeringspartiene, forsøker å overgå hverandre i ambisiøse klimamål. Mange er usikre på hva som er regjeringens, og hva som er Arbeiderpartiets, SVs og Senterpartiets politikk. Hva er egentlig regjeringens hovedmål på klimaområdet?

Aller først vil jeg si at det jo er kjempebra at partiene konkurrerer om å bli best på klimapolitikk! Det skaper politisk grunnlag for gjennomføring av langsiktige tiltak som er nødvendige for å få til en reduksjon av klimagassutslippene.

Regjeringens politikk er knyttet til tre hovedstolper. Det dreier seg for det første om nødvendige strukturendringer, ikke minst nasjonalt. For eksem-

Miljøvernminister Helen Bjørnøy. (Foto: Miljøverndepartementet)

pel har vi i budsjettet for 2007 lagt opp til en langt sterkere satsing på jernbane enn noen annen regjering tidligere har gjort. Det betyr at vi ønsker å utvikle et samfunn der mer av person- og godstransporten kan foregå på jernbane. Det handler også om at vi vil forandre avgiftspolitikken i mer miljøvennlig retning, som når vi for eksempel endrer på bilavgiftene. Og vi endrer ulike støtteordninger slik at det skal bli mulig å satse på mer fornybar energi.

Det andre vi skal gjøre er å redusere utslippene av klimagasser innenfor ulike samfunnssektorer. Disse tiltakene vil bli konkretisert i klimameldingen som skal fremmes for Stortinget i løpet av våren. Her ser vi på potensialet for utslippsreduksjoner for hver eneste sektor.

Den tredje hovedstolpen er det internasjonale arbeidet, der vi vil forsterke innsatsen. Klima er blitt et høyaktuelt politisk tema for de fleste av statsrådene i regjeringen, for statsministeren, utenriksministeren, finansministeren osv. Og gjennom vedtakene regjeringen har gjort om utslippskutt – at vi skal overoppfylle kravene i Kyoto-avtalen, redu-

Regjeringens klimamål

  • Fram til 2012 skal Norge overoppfylle sin del av Kyoto-avtalen med ti prosent. Det betyr at Norge i stedet for å øke CO2-utslippene fra 50 til 50,5 millioner tonn, reduserer utslippene til 45 millioner tonn innen 2012.

  • Fram til 2020 skal Norge forplikte seg til å kutte de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp.

  • Fram til 2050 skal Norge redusere de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 100 prosent av egne utslipp. Dette vil gjøre Norge karbonnøytralt, det vil si at vi for hvert tonn vi slipper ut, skal rense tilsvarende mengde et annet sted.

Målene skal nås både gjennom innsats hjemme og gjennom samarbeid med andre land ved å ta i bruk Kyoto-mekanismene. Det har imidlertid vært uenighet i regjeringen om hvor mye av utslippsreduksjonene som skal tas ved tiltak hjemme og hvor mye som skal skje gjennom kvotekjøp i utlandet, og om det i det hele tatt skal tallfestes noe mål for de innenlandske reduksjonene. Da PLAN gikk i trykken medio juni var den bebudete klimameldingen fra regjeringen fortsatt ikke lagt fram for Stortinget

Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtland-kommisjonen)

I 1983 vedtok FNs generalforsamling at det skulle nedsettes en kommisjon med det formål å utrede forholdet mellom fattigdom, miljø og utvikling. Kommisjonen fikk 21 medlemmer bestående av representanter fra både industri- og utviklingsland med representasjon fra alle verdensdeler. I Norge er kommisjonen mest kjent som Brundtland-kommisjonen, oppkalt etter lederen for kommisjonen, Gro Harlem Brundtland. Etter fire års arbeid la kommisjonen fram sin rapport i 1987; Vår felles framtid.

Hovedkonklusjonen fra arbeidet var at utviklingen måtte bli bærekraftig. Erkjennelsen var at dagens utvikling tærer for mye på jordens naturressurser og truer opprettholdelsen av dens livsbærende systemer. Denne erkjennelsen skulle gi opphav til det mye omdiskuterte og etter hvert politisk betydningsfulle begrepet bærekraftig utvikling; en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov.

sere klimautslippene med 30 prosent innen 2020 og være «karbonnøytral» i 2050 – har vi signalisert at vi har svært høye politiske ambisjoner på klimaområdet. Dette har stor betydning for det internasjonale arbeidet vårt.

Klimapolitikken kan virke lite konkretisert. Ligger den noen tiltaksanalyse bak målene om så og så mange prosent reduksjon i utslippene, eller er måltallene mer eller mindre tatt «rett ut av lufta»?

Nei, vi driver ikke med noen tall-lek i klimapolitikken! Lavutslippsutvalget har nylig utredet hvordan Norge kan kutte utslippene av klimagasser med 50–80 prosent innen 2050, og denne utredningen har hatt betydning for regjeringens klimamål. Dess-uten har SFT i lang tid arbeidet med grunnlagstall for klimameldingen som vi kommer med i løpet av våren. Her vil vi peke på konkrete tiltak, både på kort, mellomlang og lang sikt.

Klimaversting?

Hvordan står Norge seg i forhold til andre land når det gjelder utslipp av klimagasser? Er vi en klimaversting, eller kommer vi gunstig ut på grunn av den rene vannkraften vår? Svaret er: ingen av delene.

I 2003, som er siste år det finnes sammenlignbar statistikk fra, var det totale utslippet av CO2 i Norge på 43,22 millioner tonn, eller 9,5 tonn pr. innbygger. Dette er litt mer enn gjennomsnittet for de 25 EU-landene (8,9 tonn pr. innbygger), men betraktelig høyere enn for eksempel i Frankrike (6,6 tonn) og i Sverige (6,3 tonn). Til gjengjeld er utslippene våre noe lavere enn i land som Danmark (11,0 tonn) og Tyskland (10,5 tonn). Aller høyest på utslippsstatistikken ligger USA med et CO2-utslipp på 19,8 tonn pr. innbygger og år, Australia med 17,0 tonn og Canada med 16,2 tonn.

Vil klimameldingen gi måltall for uslippsreduksjonene innen for eksempel samferdsel, som er en viktig bidragsyter til klimautslippene?

Klimameldingen vil gi hovedretningen på regjeringens klimapolitikk, og der er samferdsel én av sektorene som behandles. Men siden regjeringen ennå ikke har sluttbehandlet klimameldingen, kan jeg ikke være mer konkret med hensyn til måltall. Jeg kan likevel si at det i meldingen ikke vil stå noe om for eksempel hvilke høyhastighetstog som skal bygges, for det kommer i forbindelse med de årlige budsjettene.

Et hovedspørsmål i klimapolitikken blir hvordan utslippsreduksjonene skal fordeles på tiltak innen-lands og i utlandet. Hva er ditt syn på dette?

For meg er den debatten et blindspor. Vi blir nødt til å få til reduksjoner både hjemme og ute. Ifølge EUs og Norges syn vil ikke jorden tåle en oppvarming på mer enn to grader i 2050, og hvis vi skal sørge for at den globale oppvarmingen ikke blir større enn dette, må de globale utslippene av klimagasser reduseres med mellom 50 og 80 prosent innen 2050. Dette vil kreve at alle land tar et krafttak for å redusere utslippene sine.

Enkelte synes å mene at slike utslippsreduksjoner er mulig uten at det trenger å få store konsekvenser for måten vi lever på, ved at hovedtyngen av reduksjonene kan skje gjennom tiltak i utlandet. Dette høres nesten for godt ut til å være sant ...

Det er fullt mulig å få til de nødvendige utslippsreduksjonene uten at folk trenger å fryse, sulte, slutte å reise eller leve på en helt annen måte enn vi gjør i dag. De omstillingene som blir nødvendige vil for eksempel være at vi må kjøpe en miljøbil hvis vi trenger bil, men ikke at vi helt må slutte med bilkjøring. Og når vi skal varme opp boligene våre kan vi sørge for at vi bruker mindre energi ved hjelp av energiøkonomisering, samtidig som vi baserer enbergiforsyningen på mer fornybare energi- kilder. Slike omstillinger vil ikke true vår velferd eller vårt ønske om et godt liv.

Staten skal nå kjøpe klimakvoter til sine ansatte i forbindelse med deres flyreiser. Men når man leser om hva slags tiltak disse kvotene skal brukes til – vindkraftanlegg i India, Kina og, av alle steder New Zealand, samt skogplanting på Madagaskar – blir man unektelig skeptisk til om kvotekjøp i fattige land virkelig gir mindre utslipp av klimagasser globalt. Er ikke dette kreativ bokføring, eller ren avlatshandel?

Kyoto-avtalen har etablert et stort og komplisert system for handel med klimakvoter, kalt Clean

Development Mechanism (CDM). Dette systemet gjør det mulig for Norge å gi støtte til prosjekter i u-land som bidrar til fornybar energi i stedet for mer forurensende energi, i bytte mot utslippskvoter.

Men vil ikke slik fornybar energi i u-landene bare komme i tillegg til den mer forurensende ...?

De fattige landene har rett til en velstandsøkning, og dette innebærer også bruk av energi, fordi energi er helt uløselig knyttet sammen med muligheten for økonomisk vekst i et samfunn. Men u-landene trenger ikke gå i den samme ulykksalige fellen som den rike del av verden – at de må gjennom en periode med masse forurensning. Ved å bruke vår kompetanse og teknologi kan vi hjelpe dem med å utvikle en renere form for energi. Det er derfor det er nødvendig med klimatiltak både hjemme og ute. Når regjeringen nå går sterkt inn i prosjektet med CO2-rensing på Mongstad, så handler også det om å utvikle en teknologi som kan gi utslippsreduksjoner både her hjemme og ellers i verden.

Vil klimapolitikken virke inn på bosettingsmønster og byggeskikk i landet vårt? Bør vi for eksempel bo tettere og mer konsentrert, for å redusere transportbehovet?

Ja, men ikke bare på grunn av klimapolitikken, også av hensyn til det biologiske mangfoldet, som henger sammen med arealbruken. I det hele tatt vil måten kommunene forvalter arealene sine på ha stor betydning for om vi lykkes med å utvikle et mer klimavennlig samfunn. Det dreier seg ikke bare om selve arealbruken – hvordan vi kan utvikle byer og tettsteder med kort vei mellom boliger, arbeidsplasser, skoler, barnehager og butikker. Det handler også om infrastruktur og material- og teknologibruk, for eksempel om kommunene legger til rette for bruk av fjernvarme i nye boliger, energieffektivisering i eksisterende bygg osv.

Har du i et miljøperspektiv noen synspunkter på tendensen til at stadig flere skaffer seg hytte på fjellet og ved sjøen og kanskje også en leilighet i utlandet. For dette krever vel både energi og arealer?

Det går an å bygge hytter som både er energieffektive og miljøvennlige med hensyn til arealforbruk og for eksempel bruk av solceller til oppvarming. Dette er blant annet tatt opp i veilederen vi laget om hyttebygging for vel et år siden, der miljø-hensynene er spesielt vektlagt.

Et miljøproblem som regjeringen ikke har snakket særlig høyt om, er kampen mot støy. Hovedmålet for støypolitikken er at støyplagen skal reduseres med 25 prosent innen 2010 i forhold til 1999. Men ifølge statistikken økte støyplagen med 2 prosent fra 1999 til 2003 på grunn av økt støy fra veitrafikk, og nå er det ikke lenge igjen til 2010 ...

Kyoto-avtalen og Norges forpliktelser

Kyoto-avtalen eller Kyoto-protokollen, er en internasjonal avtale som ble inngått i 1997 i Kyoto, Japan. Den tar sikte på å redusere de globale utslippene av klimagasser. Avtalen trådte formelt i kraft 16. februar 2005 etter at tilstrekkelig mange land hadde ratifisert den. Blant industrilandene har USA og Australia valgt å stille seg utenfor Kyoto-avtalen, blant annet med den begrunnelse at det er urettferdig at land som Kina og India ikke omfattes av utslippsreglene.

Avtalen innebærer at industrilandenes samlede utslipp av klimagasser skal reduseres med 5,2 % sett i forhold til 1990-nivå innen perioden 2008–2012. Forpliktelsene er imidlertid fordelt ulikt mellom landene. Blant annet skal EU samlet senke sine utslipp med 8 %, USA med 7 % og Japan med 6 %. Blant EU-landene må for eksempel Danmark og Tyskland redusere sine utslipp med 21 %, mens Portugal og Hellas kan øke sine med henholdsvis 27 % og 25 %.

Norge fikk gjennomslag for en økning av utslippene på 1 % sett i forhold til 1990-nivå. Argumentet norske myndigheter brukte, var at det er vanskelig å gjøre noe i Norge siden nesten all kraft som vi produserer er vannkraft, og at vi derfor måtte slippe lettere unna. Liknende vilkår har også Sverige, Finland og Island oppnådd.

Selv om de norske klimagassutslippene har vært ganske stabile etter 1999, har utslippene økt med omtrent 8 % i perioden 1990–2006. I forhold til dagens nivå må således Norge redusere sine utslipp med rundt 7 % for å overholde Kyoto-avtalen. Regjeringen har imidlertid signalisert at den vil overoppfylle forpliktelsene som ligger i avtalen med 10 %, noe som skulle bety at vi må redusere utslippene våre med 17 % innen 2012 i forhold til nivået i dag.

Kyoto-avtalen åpner for handel med klimakvoter mellom industriland og «felles gjennomføring» av tiltak. Den inneholder også en «grønn utviklingsmekanisme» (Clean Development Mechanism, CDM) som gir industrilandene mulighet til å finansiere utslippsreduserende prosjekter i utviklingsland, og bli kredittert utslippsreduksjoner i forbindelse med slike prosjekter på egne utslippsbudsjett. Bruken av disse mekanismene skal være et supplement til nasjonale tiltak og reduksjoner, men spørsmålet om hvilken virkning de vil ha er omstridt.

Dette er et veldig godt eksempel på et politisk mål som er satt av en regjering eller Stortinget én eller annen gang, og som så går i glemmeboka i forhold til tiltak. Støymålet bør stå til skrekk og advarsel som eksempel på hvordan det kan gå hvis man løs-river målsettinger fra konkrete handlingsplaner som må følges opp. Man tallfester et mål, men gjør lite konkret i forhold til oppfølging.

Du er ikke redd for at det vil gå med klimamålene som med støymålet?

Nei, jeg er ikke det. For nå sitter det en annen regjering ved makten, og vi har en miljøvernminister som kjenner sammenhengen mellom mål og handling.