Hva skjer i Nord-Norge?

Hva skjedde i Nord-Norge?

Forfallet uteble. Det skjedde i hvert fall ikke med den rasende fart som Brox og andre pessimister forventet. Istedenfor foregikk det en slags konsolidering på syttitallet. Småstedene ble satellitter til større regionale sentra. Massebilismen gjorde folk mobile. De kunne pendle på jobb, og dessuten ta i bruk kultur- og servicetilbud som lå milevis unna. Utdannelse fram til gymnas kom innenfor rekkevidde for bygdeungdom. Velferdsstaten gjorde det mulig for folk å bli værende, i verste fall som trygdemottagere, selv om dette tradisjonelt var blitt sett på med skam.

Brox kunne ikke forutse den enorme økningen i offentlige tjenester og kommunal sysselsetting. På syttitallet kom et nytt innsig av ungdommer som fylte de nyskapte offentlige stillingene. Dette skapte nytt liv i småkommunene. Forfallstendensen bremset opp eller snudde. Det nordlige bygde-Norge opplevde en renessanse.

Samtidig har Nord-Norge vist stor kontinuitet som problemregion der mye går gal vei. En lang rekke komiteer og utvalg har derfor vært nedsatt for å løse problemet Nord-Norge, også i de førti årene som er gått etter at Brox angrep Utbyggingsprogrammet.

Leif Aunes Nord-Norge-plan fra 1972 hadde tittelen Forslag til plan for utvikling av landsdelen.³ Også her lå vekten på industrialisering. Man kan si at Nord-Norge ble «presset» inn i industrialderen på et tidspunkt da denne var på hell. Det ble satset milliarder på utvinning av jernmalm av dårlig kvalitet. Hjørnesteinsbedrifter som A/S Sydvaranger i Kirkenes og Norsk Jernverk på Mo gikk aldri med overskudd.

I tråd med den rådende industrilogikken mottok fiskeindustrien nye milliardsubsidier for å bygge store filetfabrikker og fabrikktrålere – en utvikling som fortsatt pågår. Også denne virksomheten er gått fra krise til krise. Problemet har ligget i stabil råstofftilgang som kunne forsvare de enorme investeringene som ble gjort i anlegg og båter. I likhet med malmutvinning er fiskeindustrien, som vi skal komme tilbake til, også sårbar for prissvingninger på verdensmarkedet.

Bilder og selvbilder

Klima, bosettingsmønster, ressursgrunnlag og mye annet er brukt som forklaring på at Nord-Norge har spesielle problemer. Men også innbyggernes særegne lynne er stadig trukket fram. Embetsmenn for 150 år siden forklarte manglende økonomisk utvikling nordpå med en slags karakterskade hos fiskerne: «... den Nordlændingens Charakter tilhørende Mangel på Forsynlighet... betrakter jeg som en ligefrem Følge av hans Hovedbedrift Fiskeriet. Denne Bedrifts Ustøhed og afvekslende Held avler i Sindet en Uro og en Jagen efter Lykken, som nødvendigvis maa virke skadelig...»⁴

Brox’ konsentrerte seg om å plukke fra hverandre premissene som lå til grunn for statens makroøkonomiske omfavnelse av landsdelen. Jeg har forsøkt å gripe fatt i mindre konkrete sider ved den nordnorske identiteten og historien. Ofte synes jeg at jeg har fått øye på det samme fenomenet: At Nord-Norge – i tilegg til åpenbart å være utsatt for en territoriell, økonomisk og politisk kolonisering – har vært utsatt for en identitetsmessig sådan.

Det er ikke mye mer enn hundre år siden prestene så Nord-Norge som en misjonsmark, der folk holdt på med trolldom og hekseri. Offiserene så en potensiell slagmark, siden de vekselvis fryktet Russland, Sverige og Finlands intensjoner i nord, der befolkningen ikke ble sett på som tilstrekkelig norske eller lojale. Handelsmennene så landsdelen som en koloni som kunne utbyttes gjennom monopoler på oppkjøp av fisk og salg av basisvarer. Forfatterne, intellektuelle og kunstnerne jobbet med sitt, og skapte bilder av nordlendinger som et spontant og barnlig naturfolk utenfor sivilisasjonen og kulturen.

Innenfor litteraturen finner man en lang rekke bøker fra 1800- og første halvdel av 1900-tallet som kan illustrere denne holdningen. Det eksisterer etter mitt syn en utpreget orientalismetradisjon i forhold til Nord-Norge og nordlendinger. I denne fremstilles nordlendingene ofte som «edle villmenn», for å bruke et uttrykk fra antropologien. De er mer overtroiske, spontane, kåte, irrasjonelle og mindre siviliserte og kultiverte enn folk andre steder i landet. I beste fall ble nordlendingen framstilt som et slags uskyldig barn. I verste fall som for urenslig, bråkete og primitive til at for eksempel oslofolk ville leie ut leiligheter til dem, noe som var vanlig i lang tid etter krigen.

Det finnes altså et sett av kulturelt produserte forestillinger om Nord-Norge, og disse forestillingene er stort sett produsert av andre enn nordlendingene selv. Disse forestillingene har nordlendingene et tvetydig og dialektisk forhold til, siden de har internalisert mange av dem og gjort dem til sine egne, til selvbilder.

Fra fiskerbonde til klient

Også i fortellingen om landsdelens økonomi er dette tydelig. Det som i mange hundre år har vært en selvberget frontier, er i de siste årtiene blitt til et «subsidiesluk».

Nord-Norge har mottatt mye mer i overføringer per hode enn andre landsdeler. Å sammenligne subsidiene som er gitt til Nord-Norge med bistand som er gitt for eksempel til Afrika, er kanskje å gå litt for langt. Men en slik sammenligning kan brukes til å illustrere noe. Nord-Norge, og spesielt Finnmark,

har samme næringsstruktur som mange u-land (hvis man ser bort fra at den norske stat er en styrtrik og ganske velordnet Leviathan). Høsting av naturressurser har alltid vært eksistensgrunnlaget for folk. Alle samfunn som har en slik struktur er grunnleggende sårbare, ikke minst i en globalisert økonomi.

Det er lett å tro at fattigdommen i Afrika kunne vært utslettet hvis vi gav litt mer av vår overflod. Men mye bistand eller mye subsidier gir ikke mye utvikling. Mange eksperter mener bistand gjør ting verre, fordi denne skaper en passiv mottagerpsykologi og sementerer lite produktive strukturer.

Har staten – ikke på nøyaktig samme måte, men litt – vært en hemsko for utviklingen i Nord-Norge? Det er i hvert fall helt usannsynlig at statusen som permanent tiltakssone, der stadig nye regjeringer har utredet og laget «pakker», ikke skulle ha virket inn på mentaliteten. Spørsmålet må bli på hvilken måte.

Ifølge Toini Løvseth fra Finnsnes, som har tatt doktorgrad på temaet, har statens tunge hånd over Nord-Norge gjort stor strukturell skade.⁵ Staten er fremdeles totalt dominerende i utviklingen av landsdelen. Selv der lokale myndigheter tilsynelatende bestemmer, er det i realiteten staten som gjør det. Staten dominerer nemlig også i de uformelle nettverkene, for eksempel innenfor det som tidligere het Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond (og nå heter Innovasjon Norge). Retningslinjene for hvordan man skal strukturere næringslivet, hva som skal satses på og hvilken strategi man skal ha – alt bestemmes i departementene i Oslo. Lokale myndigheter er nærmest en form for Potemkinkulisser eller sekretærer for «teknokratene» i Oslo.

Det finnes et sett av forestilinger om nordlendingene som mer overtroiske, kåte, irrasjonelle og mindre siviliserte og kultiverte enn folk fra andre deler av landet. Selv om disse forestillingene stort sett er laget av utenforstående, har nordlendingene gjort mange av dem til sine egne selvbilder. Her Berlevåg mannskor, kjent fra filmen «Heftig og begeistret». (Foto: Scanpix)

Når staten er så dominerende, hindrer det lokale initiativ og kreativitet. Næringslivet utvikles ikke ut fra lokale premisser, noe som gjør det passivt. Tradisjonelle sosiale nettverk er blitt irrelevante i forhold til den suverene staten, som per definisjon ikke arbeider ut fra et lokalt perspektiv, med lokalt tilpassede løsninger, men ut fra en standardisert, nasjonal horisont. Dette hinder lokale aktørers økonomiske og politiske engasjement i utviklingen av regional økonomi.

Asymmetrien i makt mellom senter og periferi

betyr ifølge Løvseth at entreprenørskap handler om hvordan lokalpolitikere greier å skaffe støtte i Oslo for diverse utviklingsprosjekter. Da gjelder det å spille den melodien de gode giverne i Oslo liker å høre, istedenfor å utvikle ideer som er originale, lokale – og kanskje levedyktige. Kanskje brer det seg et ubevisst inntrykk av at ingenting kan drives lønnsomt med mindre man har staten i ryggen.

La meg ta et eksempel på hvordan dette uttrykker seg i praksis. I forbindelse med et fremstøt for å rekruttere gründere (iverksatt av Innovasjon Norge, Sametinget og Finnmark fylkeskommune) i 2005, ble 105 forretningsideer presentert. 52 ble funnet støtteverdige. Langt over halvparten var innenfor reiselivsnæringen (opplevelsesturisme, hundekjøring, ridning, fisketurisme, vinterturisme, osv.). På en klar andreplass kom matrelaterte ideer (produksjon og bearbeiding av kjøtt og melk, honning, fisk og mel, også kalt baking). Mange prosjekter kombinerte reiseliv og mat, reiseliv og gartneri, reiseliv og kunsthåndverk – samt reiseliv og overnatting, også kalt hotell. På en svak tredjeplass kom kunsthåndverk (glasstøping). Én gründer hadde til og med tenkt å starte opp innen IT-bransjen. Ingen så for seg at man skulle lage harde ting.

Hvorfor løper alle etter samme idé, nemlig å skvise kroner ut av turistene som kommer innom i løpet av den korte sesongen? Antagelig fordi søkerne på en eller annen måte har fått signaler om at det er dette Innovasjon Norge ønsket. Søknadene skrives først og fremst for å få støtte, ikke fordi de som står bak nødvendigvis brenner for konseptet.

Nå om dagen er det «kultur og næring» alle må løpe etter. Får man ikke napp her, kan man bare glemme det – med mindre man slår seg på miljø-problematikken på Kola, som også har blitt en egen bransje de siste 15 årene.

Ressurskrisen i fiskerinæringen er kunstig. Det er ikke havet som er for lite, men fabrikkene som er for mange, for store og for dyre å drive. Bildet viser tørrfisk på hjell på Røst i Lofoten.

Norge framstår som en mer korporativ stat enn Italia, og i vårt land er det langt mer clientilismo enn på Sicilia. Roma kontrollerer ikke Palermo på samme måte som Oslo kontrollerer Nord-Norge, og vil aldri kunne gjøre det. Den regionale selvstendigheten i Italia er for sterk.

Torskefarsen

Nesten ingen forstår hvorfor de nordnorske fiskeriene er i krise, når havet er fullt av fisk. Dette har sementert bildet at problemet ligger i at nordlendingene er nordlendinger, og ikke sunnmøringer. Men krisen i fiskeriene kan til syvende og sist føres tilbake til én ting: politikk av den feilslåtte typen.

Industrialiseringen av fiskeriene har vært kjernen i myndighetenes Nord-Norge-politikk siden siste halvdel av 1940-tallet. Havgående trålere med ny fryseteknologi, og som fisket året rundt, skulle sikre de store fiskeriforedlingsfabrikkene stabil råstofftilgang.

Hvorfor er deler av fiskerinæringen i trøbbel? Det berømmelige Aarsæther-anlegget i Vardø kostet hundre millioner. Selv om staten tok en stor del av regninga, og fabrikken var en av verdens mest moderne, ble driften kun holdt gående i seks måneder før den gikk dundrende konkurs. Filetindustriens problem er enkelt: fisken blir ikke tilført nok verdi fra den kommer inn i anleggene, til den forlater den i filetert tilstand – i forhold til kostnadene ved å kjøpe inn fisken og å drive anlegget.

Dessuten har anleggene behov for en ustanselig og enorm mengde fisk året rundt. Innenfor fiskeriene har man også naturlige sesongsvingninger gjennom året, og fra år til år. Et tilstøtende problem kan være at trålerne ikke overholder konsesjonsforpliktelsene de forpliktet seg til da de fikk kvotene, fordi de får bedre betalt for fisken andre steder.

I mange tiår har filetfabrikkene hatt store problemer med å skaffe nok råstoff til riktig pris. Tross dette har staten igjen og igjen støttet nye fryseanlegg og fabrikker på samme sted, etter hvert som de er gått konkurs. Dette er kjernen i den nærmest kontinuerlige krisen langs kysten av Finnmark.

Slik har man skaffet seg en kontinuerlig, kunstig ressurskrise. At man har hatt for lite fisk til å holde fabrikkene gående, skyldes jo ikke at havet har ligget på latsiden. Hvis det har vært mindre fisk enn vanlig, skyldes det overbeskatning – eller naturlige svingninger. Problemet er altså ikke at havet er for lite, men at fabrikkene har vært for mange, for store og for dyre å drive. Deres enorme behov for råstoff har motivert statens støtte til bygging av

større båter, som igjen har ført til overfiske, som igjen har forsterket «ressurskrisen».

Fiskeindustrien i Finnmark er bygget opp etter samme prinsipp som bilfabrikkene Henry Ford bygget i Detroit. Det betyr at de styres etter en industriell samlebåndstenkning, der volum og standardisering har vært viktigst. En slik produksjonsform er rigid og lite følsom for signaler fra markedet. Moderne bedrifter i dag kjennetegnes ved at de er fleksible, gode på markedsføring, besitter verdifull kunnskap og stadig fornyer seg. Fokuset er ikke på kvantum, men kvalitet.

Innenfor fordismen er alltid kompetanse noe som kommer ovenfra, fra teknokrater. Arbeidere innenfor et slikt system utfører enkle oppgaver som gjentas mekanisk. Variasjon, innovasjon, læring og initiativ er luket ut av systemet. Arbeideren er ment å være lett utskiftbar. Systemet er strengt hierarkisk. En fordistisk bedrift er omtrent det motsatte av en moderne kunnskapsbedrift. Som arbeidsplass er slike bedrifter lite interessante. At ungdom langs kysten mangler «industriell displin», som en dansk bedriftsleder ved en fabrikk i Mehamn uttrykte det, viser på en måte bare at ungdommen kjenner sitt eget beste.

I alle andre grener av økonomien er Vesten på vei bort fra fordismen, og har vært det lenge. Fiskeriene er den siste bastionen for statsdirigert fordistisk produksjon.

Hvis vi forlenger de siste års trender inn i fremtiden, synger den norske foredlingsindustrien på siste verset. Steder som Vardø, Gamvik, Mehavn, Berlevåg, Båtsfjord, Sørvær og Havøysund vil aldri kunne konkurrere med kinesiske lønninger. Allerede i flere tiår siden fiskeforedlingen ble globalisert har man kjempet og hatt stadige gjenkomster av kriser og konkurser. Hvis de ikke har råd til å kjøpe råstoffet som fabrikkene trenger, vil de miste sitt gamle eksistensgrunnlag.

Denne sirkelen har ikke fått staten til å korrigere kursen, men å pøse på med større doser av akkurat samme medisin. Er det mulig å kalle denne sentralstyrte moderniseringen for noe annet enn en fiasko?

Mens det snakkes om sammenbrudd i torskestammen, og den mest «industrialiserte» delen av kysten er i krise, skal fiskerinæringen fremdeles gjøres effektiv og «moderne» gjennom stordrift. Subsidiepolitikken virker over tid selvforsterkende. Man støtter det man allerede har støttet mest, for at den tidligere støtten skal se vellykket ut – og for at de som har gjort størst investeringer ikke skal gå konkurs.

Vi synes å gå mot en situasjon der en havgående flåte eid av private investorer forsyner fabrikker i Kina og andre steder med råvarer. På grunn av systemet med omsettelige kvoter har kystbefolkningen ikke adgang til havet. Ressursen de tidligere «eide» i fellesskap skaper heller ikke arbeidsplasser på land.

Fiskeindustrien i Finnmark styres etter en industriell samlebåndstenkning, der volum og standardisering har vært viktigst. Her fra Norway Seafoods i Hammerfest. (Foto: Scanpix)

Gjelda i fiskeriflåten har vært i sterk vekst de senere år. Flåten av båter over 13 meter står for nesten hele økningen. Mens gjelda til disse båtene har eksplodert, har inntektene nesten stått stille⁶. Det gir øket press for å fiske mer, for å betale enorme banklån.

Sjarkflåten er den eneste delen av flåten som har gjelda under kontroll. Små båter er mer fleksible og økonomisk bærekraftige, blant annet fordi de er billige å kjøpe og drive. Små båter leverer også fisk av

Hvorfor driver staten, i samarbeid med storrederne i Fiskarlaget, en slags krig mot småbåtene og kystfisket – når disse fartøyene gir størst avkastning på fisken, og best fordeling av verdiene? Bildet er fra Tysfjorden i Nordland, med Stetind i bakgrunnen. (Foto: Scanpix)

mye bedre kvalitet enn store – og de leverer fisken lokalt.

Selve mastodonten innenfor industrien, Norway Seafoods i Hammerfest, i ferd med å gå over til stadig mer fersk fisk. Hvis samlebåndene for frossen filet stanser i noen få minutter, går hele fortjenestemarginen tapt. For her konkurrerer man med Kina og resten av den globale industrien. Når det gjelder fersk fisk konkurrerer man knapt med noen. Kun ved å satse mer på ferskt råstoff kan kysten gjøre seg nytte av det naturlige fortrinnet som ligger i nærheten til fiskebankene.⁷

Myndighetene vil ha bort småbåtene, som fungerer best når det gjelder å levere toppkvalitet for fersk eksport. Staten betaler eierne over markedspris for å kondemnere båtene. Godt vedlikeholdte fartøy til mange hundre tusen kroner hugges opp.

Siden det bare er en viss mengde fisk i havet: Jo flere store båter som bygges, desto flere små båter må bort. De minste båtene i fiskeflåten er redusert med over 1000 båter (40 prosent) siden 1990. Retten til fisken samles hos stadig færre, som West Fish/ Aarsæther, Nordic Sea Holding og Norway Seafoods.

Ottar Brox likte små båter. Han er blitt latterliggjort for å romantisere sjarkfiskeren, for å være tilbakeskuende svermer, en reaksjonær brems for den nye tid. Men Brox’ verste antagelser har slått til. Og hans forslag til løsninger og strategier fra 1966 synes faktisk å være mer fornuftige nå enn for 40 år siden.

Hvorfor driver staten, i samarbeid med storrederne i Fiskarlaget, en slags krig mot småbåtene og kystfisket – når disse fartøyene gir størst avkastning på fisken, og best fordeling av verdiene? Skal denne destruktive idiotien aldri ta slutt?

En landsdel på planleggingsstadiet

Nord-Norge har vært gjennom en endeløs rekke utviklingsplaner, moderniseringstiltak og «pakker» som skulle bringe landsdelen opp på nivå med resten av landet. Motivene har vært å øke levestandarden, samt å sikre den norske nasjonalstatens territorium og legitimitet.

Innsatsen har hatt uintenderte konsekvenser. Lokalt initiativ er blitt hemmet. Oppfattelsen av at alt styres av «Oslo» mange hundre mil unna, har skapt den legendariske nordnorske «sytekulturen», som enkelte antagelig vil lese dette lille essayet som en forlengelse av.

I likhet med Brox har jeg en ganske stor skepsis til planlegging. I boka Nord-Norge. Fra allmenning til koloni peker Brox på at planlegging ikke er grunnlaget for økonomisk suksess: «Poenget er at store suksesser, på samme måte som de katastrofale fiaskoer, nesten aldri er resultatet av planlegging»⁸ Denne innsikten er grunnleggende liberalistisk, men like fullt sann, etter mitt syn.

Teknologi, verdensmarkeder og geopolitiske forhold betyr mye mer enn planlegging. La oss ta et par kjappe eksempler: Teknologi: Olje- og gassboomen i Barentshavet, som garantert kommer til å bli en såkalt «suksess», skyldes ny og avansert teknologi. Og hvis vi ser på det politiske klima i Nord-Norge i hele etterkrigstiden, er dette totalt preget av at Nord-Norge ble NATOs nordflanke under den verdensomspennende kalde krigen. At denne er over gir igjen enorme muligheter for mulighetenes landsdel, fordi landsdelen får nye orienteringspunkter. Finnmark orienterer seg for eksempel i stadig sterkere grad mot Russland. Skal man dit er det en lang omvei til Oslo.

Levestandarden i Nord-Norge er høy, takket være en svulmende og styrtrik offentlig sektor. Nord-Norge ligner også mer på Stor-Norge enn noen gang tidligere i historien. Men til tross for, eller på grunn av, at offentlig sektor er så stor, scorer landsdelen fremdeles lavest på veldig mange statistikker man helst skulle toppe, og høyest der man helst skulle sett opp. Næringslivet i Nord-Norge er fremdeles svakt og «umoderne», med mye lavere grad av kunnskapsindustri, forskning og innovasjon enn man finner i de store byene sørpå.

Identitet og regionalisering

I dag framstår Nord-Norge som en svak og splittet region. Landsdelen mangler en felles offentlighet. Det finnes ikke noen nordnorsk avis eller tv-program. Det finnes ikke noe fungerende regionalt demokrati. Nord-Norge mangler også en hovedstad. Tromsø er hovedstaden i Troms, ikke i Nord-Norge. Man mangler også en nordnorsk intelligentsia og nordnorske politikere. Man har selvfølgelig et intellektuelt miljø i Tromsø, og i Bodø. Det bor mange intellektuelle fra Nord-Norge i Oslo og andre byer. Men man mangler nordnorske politikere og intellektuelle med en nordnorsk agenda. Alle steder i Nord-Norge kjemper mot hverandre for å vinne Oslos gunst i kampen om et sykehus, skole, innkrevnings-sentral eller fengsel, eller hva det måtte være. Selvtilliten er ganske lav, blant annet fordi Nord-Norge også mangler en felles identitet.

Da vil jeg ta opp et siste moment. Det er regionalisering. Regjeringen har en stor regionalreform på trappene. Hva vil det bety for Nord-Norge? Først må man finne ut hva den nordnorske regionen er eller skal være. Er den Nord-Norge? Altså som en enhet? Er den Nordland, Troms og Finnmark? Altså tre regioner? Er det Nordkalotten? Er den Barentsregionen? Disse spørsmålene antyder hvilke problemer Nord-Norge, eller Nordland, Troms og Finnmark, eller Barentsregionen, står overfor i forbindelse med den store norske regionaliseringsreformen. Det kan fort bli veldig surrete, for man har ingen felles slagplan i de nordnorske politiske miljøene.

Noe må gjøres for at folk skal oppfatte regionreformen som mer enn et rent teknisk-administrativt grep. Da må det finnes en mental infrastruktur som forvalter denne makten på en skikkelig måte. Hvis regionaliseringen blir vellykket vil det oppstå nye fora der det vil blomstre opp nye, lokale språk rundt den nyervervede regionale makten. Vi trenger en mer synlig og uttalt polarisering mellom landsdelene i Norge, og ikke minst mellom Nord-Norge og Oslo. Forholdet mellom Oslo og Nord-Norge burde vært som forholdet mellom Skottland og London: Fylt av indignert opposisjon og fandenivoldsk forakt. Kun en reell regionalisering kan skape politisk selvtillit og verdighet i Nord-Norge. Slik det er i dag er demokratiets ånd fraværende, fordi alle viktige beslutninger blir til i korridorer mange hundre mil unna.

Med mindre landsdelen gjenomgår en politisk vekkelsesbølge, og oppretter en felles front overfor sentrum, vil Nord-Norge forbli en fjernstyrt periferi som tar imot gaver sørfra – og krangler internt. Den raskeste veien bort fra den rådende «splitt og hersk»-logikken ligger muligens i et norsk EU-medlemskap. For uansett hva man sier om EU: Unionens trosberetning er å styrke regionene på bekostning av nasjonalstaten.

Oljeeventyret er kommet til Nord-Norge, og det har endret synet på landsdelens verdi sett fra Oslo. For at ingen skal forveksle den trøblete gamle landsdelen med det nye og framskrittsrettede, har de nasjonale strategene i Oslo hatt behov for et nytt navn. For det som henviser til olje, gass og resten av de enorme verdiene i Barentshavet brukes ordet «nordområdene». Ministere bruker ofte noe som minner om kolonisjargong når de omtaler «nordområdet». Det er snakk om «kystvakt», «militært nærvær», «norske interesser i nordområdene» og «soner».

Men der havet slutter, begynner det samme gamle Nord-Norge som gir politikerne og sosial-økonomene hodebry – samt frie tøyler til å utprøve de teoriene om utvikling som for tiden er på moten. Fra dette perspektivet utgjør problemet Nord-Norge fremdeles den røde tråden i fortellingen om landsdelen.

Nå går Nord-Norge over i en ny tid. Hva tilsier at regjeringens nye strategi skal bli mer vellykket enn tidligere planer? Nesten ingenting, er jeg redd. Nord-Norge som sådan går antagelig en lys framtid i møte. Men det vil ikke være på grunn av de norske sosialøkonomenes planlegging.