Nord-Norge har tradisjonelt blitt sett på som et problemområde, og det lenge før Carl I. Hagen begynte å snakke om «sutrete finnmarkinger» og refset dem for å ha sugerør i statskassen. Alt tidlig på 1900-tallet ble Nord-Norge omtalt som en forsømt landsdel, som var blitt hengende etter i det nasjonale fremskrittet. Og etter andre verdenskrig ble Nord-Norge nærmest gjort til et eget politikkområde, som foruten gjenreisningen etter krigens ødeleggelser tok sikte på å modernisere og industrialisere landsdelen.

I dag er velstandsgapet mellom Sør- og Nord-Norge langt på vei utjevnet, ikke minst takket være en stor offentlig sektor og betydelige statlige inntektsoverføringer. Men Nord-Norge scorer fortsatt lavt på enkelte leve-kårsstatistikker, og næringslivet er fremdeles svakt og «umoderne», med lavere grad av kunnskapsindustri, forskning og innovasjon enn vi finneri de store byene sørpå.

PLAN har viet hele dette nummeret til vår nordligste landsdel. Et gjennomgående spørsmål som vi stiller er: «Hva skjer i Nord-Norge?» – med referanse til tittelen på Ottar Brox’ klassiske debattbok fra 1966, og Morten A. Strøksnes sin bok med samme navn fra sist høst.

Strøksnes har reist vidt og bredt rundt i landsdelen, om ikke akkurat i Brox’ fotspor, så i alle fall med hans analyser som bakteppe for egne observasjoner som han presenterer her i PLAN. Mens Ottar Brox i dette nummeret gir et oppdatert svar på sitt eget spørsmål – 40 år etter – samtidig som han reflekterer over hvorfor det ikke gikk som han den gangen spådde. Videre forteller Einar Niemi om «skapelsen» av begrepet Nord-Norge og landsdelens stilling som identitetsregion i dag, mens Peter Arbo redegjør for det fylkesovergripende landsdelssamarbeidet i nord. Dessuten ser vi på den nye finnmarksloven, ringvirkningene av utbyggingen av gassterminalen på Melkøya og argumentene for og imot et eventuelt OL i Tromsø.

Tidvis er det et ganske dystert bilde av Nord-Norge som tegnes opp. Folketallet går tilbake over det meste av landsdelen unntatt i de største byene, og særlig sterk er tilbakegangen i mange kystbygder. Industrialiseringen av fiskeriene har skapt en nærmest kontinuerlig ressurskrise. Og fiskeripolitikken gjennom de siste tiår, med innføring av omsettelige kvoterettigheter, har ført til at kystbefolkningen langt på vei har mistet retten til å fiske, til fordel for et lite antall kvote-redere, ofte med base sørpå. Samtidig er det tegn til at landsdelen faller fra hverandre som én felles og sammenbindende region – gjennom splittelse skapt av både indre og ytre krefter.

Heldigvis finnes også lyspunkter: Oljeeventyret er kommet til Nord-Norge, med løfter om nye arbeidsplasser og større inntekter. Samene og kvenene har fått styrket sin stilling i det norske storsamfunnet – såvel kulturelt og politisk som rettslig. De økonomiske mulighetene ved økt handel og samkvem med Russland synes enorme, spesielt for deler av Finnmark. Og så er det mange som håper på et positivt løft for hele landsdelen ved et vinter-OL i Tromsø i 2018.

Nord-Norge er nok fremdeles mulighetenes landsdel, slik det gjerne blir fremstilt. Men samtidig må vi ikke – som Ottar Brox skriver her i bladet – lukke øynene for at Nord-Norge kan bli de forspilte muligheters land. I hvert fall hvis ikke alle landsdelens ressurser tas i bruk.

Jens Fredrik Nystad Redaktør