Husbanken har som en av sine prioriterte arbeids-oppgaver å sikre at det bygges boliger som er gode å bo i for alle. Aud Dalseg vet mer om dette enn de fleste. Hun er interiørarkitekt av profesjon, er et faglig engasjert og aktivt menneske og kombinerer alt dette med et liv som MS-pasient.

Rapsodi i blått

Morgenhimmelen er blå. Krukkene i vinduskarmen er blå. Kjolen hennes er blå. Det er en blå morgen. Aud Dalseg møter oss med et vennlig smil. Hun har blitt hjemme fra jobben i dag for å ta i mot Husbankens to medarbeidere tidlig på morgenkvisten. Og vi er ikke de eneste som har banket på døren for å få et glimt inn i hennes private verden. Bonytt og flere andre har vært der før oss.

Aud har sittet i rullestol siden 1990. Vi er kommet for å se på hjemmet hennes, på leiligheten i Gustav Vigelandsvei 54, Oslo. Vi er kommet for å se, lytte og lære. Og for å bli inspirert. Vi har hørt gjetord om hvordan hun har maktet å utnytte sin spesialkompetanse til å utforme en funksjonell og attraktiv bolig tilpasset egne behov.

Jobbende pensjonist

Aud lager utstillinger innenfor arkitektur og design, er i dag pensjonert, men jobber mye freelance, også for sin tidligere arbeidsgiver Norsk Form hvor hun fortsatt har en arbeidsplass. – Det er jo slik at en må være i jobb for i det hele tatt komme ut, sier Aud.

– Den ukentlige turen som en får fra TT-tjenesten(kommunal ordning med drosjerefusjon i Oslo),monner jo ikke stort.

Hva kreves for at du som rullestolbruker kan bruke bilen selv?

– For det første har jeg en stol liggende i bilen fast. Dernest har jeg en kjetting montert i taket ved garasjen med rullelås. Men det er jo bare begynnelsen, på en biltur. Vi savner skraverte felt ved P-plassene rundt om slik at vi kan komme oss ut og inn av bilene våre. Dessuten kan en jo knapt rulle ti meter på noe fortau i denne byen uten å møte en hindring. Og om vinteren, med manglende snømåking ...

Vi ser for oss nok en snøsesong og lar det ligge som en stille anklage til alle ansvarlige mens vi går videre med spørsmålene våre om boligen.

Hva betyr boligen for deg?

– Antagelig mer enn for svært mange. En slik sykdom stjeler mye energi. Det er ofte en kamp å komme seg ut av leiligheten. På en måte var det nesten en lettelse da jeg ble sittende i rullestolen. Før det gikk forferdelig mye energi til bare å flytte bena; siden har jeg kunnet konsentrere meg om alle de andre tingene som jeg må og ønsker å gjøre, forteller Aud. – Men det er klart at det tar på, og er jeg først kommet hjem, kreves det mye krefter å gå ut igjen seinere den dagen i sosiale sammenhenger. Dermed blir også boligen enda viktigere for alle oss som er i en slik situasjon enn for andre. Samtidig kreves det at tilværelsen må planlegges godt, slik at jeg kan få mest mulig ut av den tiden jeg bruker når jeg er ute.

Leiligheten til Aud Dalseg er åpen og lys, med tilstrebet enkelthet i møbleringen. (Foto: Niklas Lello)

En fordel å være interiørarkitekt

Vi sitter rundt det ovale bordet med hver vår kopp te. Hjemmet er åpent og lyst. Det er en tiltalende følelse av varme, av farger, med spor av et aktivt liv, av barnebarn og av tilstrebet enkelhet i møblering. Her er det god plass, ingen unødvendige ting som stjeler oppmerksomhet. Det er en befriende fravær av ting på gulvet; minimalt med hjørner og saker og ting som ville vært i veien for en rullestol. Likevel er det ikke tomt. Tvert om, her er plass som gir følelse av harmoni og kreativitet og med stilfulle detaljer. To lange sofabenker er en del av de faste veggmøblene, også de i blått, godt integrert med skap i mellom. Aud forteller at det har hun fått laget med utgangspunkt i kjøkkenmøbler. Skapene er i passe høyde også for barnebarnet som alltid vet hvor Aud har puslespill og det som er der bare for henne.

– Jo profesjonen min har vært en fordel for meg, sier Aud, – men jeg har fått mye drahjelp, fra venner, fagfolk, fysioterapeut og andre.

Ikke overmøbler!

Gjennomgående kreves fleksibilitet av boliger; det er mange slags funksjonshemming, og de har ulike utformingsbehov. – Det er mye en skal tenke på, også materialvalg er viktig, understreker Aud.

– Dessuten er det å legge til rette for et lett renhold også viktig, ikke bare for muligheten til å være mest mulig selvstendig, men det kan også være helsemessig avgjørende, for eksempel for astmatikere. Gjennomgående er det nyttig å legge opp til åpne løsninger og unngå for mange møbler. Samtidig er det en særlig utfordring der det er barn i husholdningen, at det ikke er for synlig at dette er en spesialtilpasset bolig.

Dårlig diagnose? Tenk framover

– Jeg elsket leiligheten min i Bygdøy Allé. Det var fint å bo der, i strøket som jeg følte meg så hjemme i. Men jeg skjønte jo at der kunne jeg ikke bli. Diagnosen jeg fikk for nå mer enn 30 år siden var dår-

To lange sofabenker er en del av de faste veggmøblene, godt integrert med skap i mellom. Disse har Aud Dalseg fått laget med utgangspunkt i kjøkkenmøbler. (Foto: Niklas Lello)

lig. Det ble raskt klart for meg at jeg måtte flytte til et sted som var mer egnet; jeg forstod at jeg ville bli dårligere etter hvert. Sannsynligheten var stor for at jeg om ikke alt for lenge ville befinne meg i rullestol. Jeg ville komme til å trenge heis, og rommene og tekniske løsninger måtte være tilpasset redusert førlighet. Og slik var det bare ikke i Bygdøy Allé.

Ta tak i egen tilværelse

– Det er svært viktig at de som får slike diagnoser som min, ikke venter for lenge med å tilpasse hverdagen sin. Mine råd er klare til de som kommer i tilsvarende situasjon: Flytt i tide, bygg om boligen før du flytter inn, bearbeid hjemmet og få den fullt ut beboelig før du blir for dårlig. Etter hvert som sykdommen skrider frem, vil den kreve mer, og da blir det vanskeligere og vanskeligere å ta de store og arbeidskrevende flyttingene.

Og hvorfor hit til Casinetto?

– Jeg fikk et tips om at i dette komplekset ville 20 av 299 leiligheter bli klausulert for funksjonshemmede. Bygget sto ferdig i 1983. Innskuddet den gang var 280.000 kroner, det var en HB-finansiert bolig, reist av OBOS. Og det var ikke stor etterspørsel etter disse leilighetene den gangen, så her fikk jeg kjøpe meg inn. Og selv om jeg har savnet livet mitt i Bygdøy Allé, har jeg aldri angret på det.

Var alt klarlagt for en rullestolbruker?

– Å nei, Aud ler, og sukker litt. – Nei her er det gjort mye. Det som var så bra var at jeg på et tidlig stadium av byggeprosessen kunne påvirke løsningene. Det var jo egentlig veldig lite som var inkludert av det som burde vært der for en med redusert rørlighet utover heisen og inngangspartiet.

Kjøkkenet har godt med skap og hylleplass, plassert i en høyde som Aud kan nå. (Foto: Niklas Lello)

Bruker du verandaen din mye?

Nei, det er litt tiltak å komme seg ut dit. Det var en av de tingene som var fastlagt og som jeg ikke kunne få gjort så mye med. Døren er for smal, den er tung også. Men det var i hvert fall lagt et ekstra gulv der ute, slik at jeg unngikk et trinn ned. Jeg vil for øvrig gi stor honnør til arkitektene Are Telje og Kristin Jarmund, som jeg samarbeidet med om utformingen av boligen min den gangen. De ga mange gode råd og så positivt på behovet for endringer.

Heis til kjelleren, men badekar ...

– Det var planlagt med heis til alle leiligheter, og den går helt ned til garasjen som er rett under huset, og det var helt avgjørende for meg, forteller Aud. Leiligheten er for øvrig på 95 kvadratmeter, den har en åpen løsning med kjøkken som er truk- ket inn i stuen, spisestue og stue i ett. – Jeg liker også godt at den ligger én etasje opp, da føler jeg meg tryggere enn om jeg bodde på gateplan.

Vi ser på badet hennes, det er rommelig og flislagt og det er rikelig med håndtak. En dusj er plassert i det ene hjørnet, uten hemmende kanter for avløp.

– Ja, her var det planlagt med badekar, ler Aud igjen. Det måtte litt forhandlinger til i byggeprosessen for å få badekaret ut og for å få gjort de endringene som skulle til for at det kunne fungere for meg. Og slikt blir det penger av. Jeg betalte selv 180.000 kroner for å få bygget om badet. Vegger og dører ble fjernet, jeg fikk laget et ekstra toalett for gjester, satt inn en dusj, og i det hele tatt fikk laget et bad med god nok plass til å manøvrere i. At det ikke ble dyrere skyldtes at da jeg kom inn i prosessen, var det fortsatt et råbygg.

Før Aud Dalseg kunne flytte inn i leiligheten sin på Casinetto måtte badekaret ut og baderommet bygges om. Det ble satt inn en dusj, og vegger og dører ble fjernet for å gi god nok plass til å manøvrere i. (Foto: Niklas Lello)

Er du fornøyd med leiligheten slik den nå er?

– Skulle jeg ønsket meg noe mer, så ville jeg gjerne hatt et romsligere inngangsparti, med et sted å plassere rullestoler og mulighet for å spyle rullestolen. Men det går ikke, da trengs mer plass og dessuten rom med sluk i gulvet.

Arbeidsplassen din, er den tilpasset dine behov, det er jo i et nyrestaurert bygg?

– Ja, det går fint, sier Aud. Vi merker at hun trekker litt på det. – Vel, inngangsdøren var vanskelig for meg å komme inn av, den var 79 cm bred, dessuten var det en vanskelig terskel. Det burde være obligatorisk med brede dører, sukker hun. – Jeg måtte vente utenfor til noen kunne hjelpe meg inn. (Red anmerk: dette er ordnet siden). Dessuten, små detaljer er svært viktige i min situasjon. Her var også betjeningsstaven plassert på feil sted.

Vi som intervjuer føler at vi får en bekreftelse på at det mangler en del fortsatt når det gjelder bevissthet omkring behovet for universell utforming, også i nyere ombygningsarbeider. Spørsmålet blir dessuten liggende i luften. Er det fortsatt slik at noen arkitekter og utbyggere mener at ideelle krav til form og design ikke er forenlig med hensynet til universell utforming, eller kanskje var det en bare en glipp i dette tilfellet?

Men selve arbeidsplassen, da?

– Den er grei, sier Aud, – selv om den ikke er spesialtilpasset. Men de har generøst gitt meg den arbeidstasjonen som har størst svingradius.

Hjemmet til Aud viser at det ikke trenger å være noen motsetning mellom krav til form og design og hensynet til universell utforming. (Foto: Niklas Lello)

Det trengs krefter til å være syk

– Jeg har vært veldig heldig med min form for MS, forteller hun oss, – for min sykdom er i beina, ikke i armene, ikke i talen. Jeg er også heldig som har et synlig handikapp. Jeg får hjelp, blir tatt mer på alvor enn de som ikke har det. Men det hender jeg føler meg liten og motløs. Forleden ble jeg sittende i 12 timer og vente på neste fly etter en flyavlysning på en reise til Stavanger. Det var ingen hjelp å få av noen, da blir en sliten. Men det er farlig å sløve, selv om det er fristende når jeg blir så fort trøtt. Det er noe som jeg må kjempe med hver dag.

Det slår oss igjen; man må helst være ressurssterk for å være dårlig. Aud har hatt krefter nok til å være proaktiv, å ligge et hakk foran sykdommen sin og har selv sørget for at det ble lagt til rette for seinere faser. Og vi skjønner at det har kostet på det personlige plan. Aud har skapt sin egen tilværelse, tenkt framover, stått på, gjort det mulig. I dag er universell utforming et av de høyest prioriterte feltene på den boligpolitiske agendaen. Men vi har et stykke igjen før vi kommer dit Aud har nådd, når det gjelder boligtilpasning.

– Jo da, litt nedtur var det i begynnelsen å måtte flytte, medgir Aud. Men Aud er en dame som er godt festet i hverdagen. Hun fortsetter derfor med et smil. – Noe av det som gjør det godt å være her, er at det er så flott lys.

Vi ser oss om og ser hvordan store vinduer åpner for solskinn og lys på begge sider av den gjennom-gående leiligheten. Og her er flotte, tilgjengelige, grønne arealer i nærheten.

– Jeg bor så deilig her, jeg kan ikke ha det bedre med en helse som min, avslutter Aud.

Og vi takker for intervjuet og går derfra med et oppløftet sinn og fornyet entusiasme for behovet for å fremme universell utforming.