Kart og geografiske informasjonssystemer (GIS) er gode hjelpemidler. Digitale kart kan blant annet bidra til bedre og mer effektive offentlige beslutningsprosesser, men kan denne teknologien også brukes til å svekke demokratiet?

Filosofen og sosiologen Jürgen Habermas fikk Holbergprisen 2005 for sitt bidrag til tverrfaglighet, mellommenneskelig kommunikasjon, offentlig debatt og demokrati. Ifølge ham er det moderne samfunnet preget av at systemene med eksperter (i produksjon, distribusjon, forretning og forvaltning) eser ut og «koloniserer» folks liv.

Ekspertenes måter å løse problemer på har vært viktig for utvikling av moderne samfunn. Samtidig har dette hatt negative virkninger, blant annet det at ekspertene kan bli snevre og miste grepet på helheten. Deres forestillinger og metoder fortrenger folkelige måter å løse problemer på. Ekspertproduserte kart som bare viser utsnitt av virkeligheten, kan målrettes for bestemte interesser og beslutninger. Dette kan stå mot folks interesser og mer helhetlige opplevelse av fysisk og sosialt rom. Men kan kart også brukes for bedre kommunikasjon mellom eksperter og vanlige folk i offentlig debatt og forvaltning?

Usynlig maktutøvelse

Geografiske kart er godt egnet for usynlig maktutøvelse. Allerede i antikken ble kunstferdige kart brukt for å framstille oppfatninger om geografien og som grunnlag for å herske over naturressurser, land og folk.

Kartet er fortsatt viktig for utøvelse av makt. Svært mye informasjon i det moderne samfunnet er geografisk og kartfestes, og utviklinga av ny teknologi for å håndtere digital informasjon går raskt. Derfor er bruken av digitale kart økende, også på Internett, ikke bare for beskrivelse av stabile og lett avgrensbare naturforhold, men også samfunnsforhold i endring og uten klare avgrensninger. Et eksempel er trafikk- og reisemønster.

Kartet kan lyve

Alle vet at kart gir en sterkt forenklet framstilling av virkelige forhold, men vi tenker kanskje ikke over at kartkonstruktøren gir et lite utvalg av informasjon. Han eller hun bruker statistiske metoder og kartografiske presentasjonsteknikker som gir bestemte perspektiver på virkeligheten. Derfor er det viktig å forstå kartets framstillingsform og potensial, både til å fordreie virkeligheten og belyse dens mangfold.

Kartet kan sies å uttrykke sammenhenger mellom kunnskap, makt, moral og kunst. Også derfor har kartet stor gjennomslagskraft som situasjonsbeskrivelse, og det får lett en forførende, retorisk funksjon i meningsdanningen. Dette forsterkes fordi digital kartproduksjon og formidling der informasjon fra mange kartdatabaser, tekst, lyd og bilder lett kobles, utgis som objektiv informasjon og når ut til mange. Digitale metoder gjør det enklere og raskere å lage subjektive framstillinger, for å informere saklig eller manipulere, og for å utøve makt – på godt ogvondt.

Vi husker alle kartene og bildene som Colin Powell og George W. Bush presenterte i FNs sikker-

Figur 1.

hetsråd, for å legitimere angrepet på Irak. Vi har også sett kart i EU-sammenheng for befolkningen i Europa, der det meste av Nordkalotten framstår som relativt folketom. På den annen side kan det lages kart over marine ressurser der nordområdene framstår som et enormt matfat. Slike framstillinger av folk og naturressurser skaper virkelighetsoppfatninger og kan sette føringer på viktige politiske beslutninger, for eksempel om hvem som skal få utnytte ressursene i Barentshavet.

Som en illustrasjon på hvordan kart kan påvirke virkelighetsoppfatningen vår kan vi se på to kart som viser befolkningsutviklinga i Troms; et kart med få og et med flere detaljer. Begge kartene har rød/grønn fargeskala der rødt står for negativ og grønt for positiv utvikling. Det ene kartet (figur 1) forteller at det står svært dårlig til i alle landkommuner, og at det er sterk befolkningsøkning og vekstkraft i Harstad- og Tromsø-området. Det andre kartet (figur 2) framstiller befolkningsutviklinga på grunnkretsnivå. Det får fram viktige nyanser og gir grunnlag for en ganske annen virkelighetsoppfatning enn det første kartet. Kan det også gi grunnlag for refleksjon og andre beslutninger?

Begge kartene bygger på den samme kvalitetssikrede databasen for offentlig statistikk. Men det er lett å variere kartets budskap gjennom valg av geografisk nivå, tidsrom, klasseinndeling, fargebruk mv. De to kartene gir svært forskjellige budskap. Er de brukbare?

Fagfolk og politikere som ønsker bestemte prioriteringer, kan bruke slike kart retorisk, for eksempel i argumentasjon for økt sentralisering eller til å forbedre kystbefolkningens muligheter på småstedene, blant annet gjennom beslutninger om fordeling av regionale utviklingsmidler. Skal midlene konsentreres om byene, eller skal de også spres til livskraftige småsteder? Dersom bare den ene fremstillinga på kommunenivå presenteres, tegnes det et skjevt bilde. Flere fremstillinger bør vises. Kartene må også settes inn i en sammenheng og forklares faglig, og de må leses med svært kritisk blikk.

Figur 1.

Behov for tilrettelegging og kompetanseheving

Den digitale kartteknologien kan brukes til å styrke ekspertenes avgrensede virkelighetsoppfatninger, og den kan gjøre det Habermas kaller koloniseringen av folks livsverden mer effektiv og skjult. Men en viktig fordel med den nye kartteknologien er at stadig flere kan få tilgang til geografisk informasjon og belyse virkeligheten fra flere synsvinkler. Digitale kart kan også bidra til helhetsforståelse og refleksjon, og til å forbedre kommunikasjon mellom eksperter i sine systemer og vanlige folk som tenker og handler ut fra mer sammensatte livsverdener.

Det digitale kartet, også distribuert over Internett, gir nye og interessante muligheter for en mer kommuniserende planlegging – med styrking av lokaldemokratiet og økt medvirkning i plan- og beslutningsprosesser fra enkeltpersoner, interesseorganisasjoner, bedrifter og bygdelag. Imidlertid må det skje kompetanseheving og tilrettelegging, ikke minst innen offentlig forvaltning. Både vitenskapsteori og refleksjon i praksis kan bidra til konstruktiv læring og samfunnsnyttig bruk av digitale kart, GIS og Internett.

Tverrfaglig orienterte forskere og andre fagfolk kan bidra, men også politikere som tar beslutninger med konsekvenser for folks hverdag, må gjøre noen nye grep. Spesialiseringen er kommet så langt i det moderne samfunnet at økt tverrfaglighet og helhetstenking trengs. Da må ekspertenes og folks egne innsikter og løsningsmekanismer kobles. Den nye teknologien for kommunikasjon med geografisk informasjon kan være til hjelp.

Universitetet i Tromsø har satt fokus på dette feltet. En av utfordringene er å videreutvikle bruken av digital kart- og kommunikasjonsteknologi for bedre samspill mellom samfunnsborgere og eksperter i offentlige beslutningsprosesser. Men dette kan ekspertene ikke håndtere alene.