Regjeringen har bestemt at en ny forvaltningsstruktur skal innføres fra og med 2010. Til grunn for vedtaket ligger at vi fortsatt skal ha tre folkevalgte forvaltningsnivåer i Norge – kommune, regionalt nivå og stat – og at det regionale nivået skal fornyes og styrkes. De 19 fylkeskommunene vil forsvinne og erstattes av et mindre antall regioner.

Ansvars- og oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene skal avklares i løpet av høsten 2006. Først deretter vil det bli tatt stilling til inndelingen av regionene, og våren 2008 skal det legges fram en odelstingsproposisjon med inndelingsalternativer. Valg til det regionale nivået finner sted i 2009, og forvaltningsreformen skal så gjennomføres fra 1. januar 2010.

I sin begrunnelse for reformen peker regjeringen på behovet for opprydding i forvaltningsstrukturen. Fylkene preges i dag av en fragmentert offentlig forvaltning der det ikke alltid er like lett å vite hva som er fylkeskommunens oppgaver og hva som er fylkesmannens eller de statlige sektoretatenes oppgaver. Å samle mer makt og myndighet til et regionalt folkevalgt nivå vil kunne gi klarere ansvarsgrenser og en bedre oppgaveløsning, mener regjeringen. Og som Kommunalminister Åslaug Haga understreker i intervjuet med PLAN i dette nummeret; reformen skal innebære en reell desentralisering av makt – fra statlig til regionalt nivå.

Nå er det langt fra første gang at forvaltningsstrukturen og oppgavefordelingen blir utredet. Siden Christiansen-utvalget la fram sin innstilling med forslag til prinsipper for kommune- og fylkesinndelingen for 15 år siden, har temaet nærmest vært kontinuerlig forsket på og utredet – av Wilhelmsen-utvalget som tok for seg forvaltningsproblemene i hovedstadsområdet, av Oppgavefordelingsutvalget, og senest av Distriktskommisjonen. Men et eller annet sted i den politiske behandlingen har reformforslagene hver gang blitt lagt død, og så går tiden sin skjeve gang inntil en ny kommisjon nedsettes for å utrede problemet én gang til.

Om det går slik denne gangen også, er for tidlig å si. Men snubletrådene er mange. Maktfullkomne rikspolitikere kan torpedere den planlagte reformen ved å hindre at tilstrekkelige oppgaver overføres fra stat til regionnivå. Og som Jens Chr. Hansen skriver i sin artikkel i dette nummeret: Det er nær sammenheng mellom regionenes antall og størrelse på den ene siden og omfanget av oppgaver som kan flyttes fra stat til region. Så når regjeringen har lagt opp til å drøfte oppgavefordelingen og regionenes antall og størrelse hver for seg, er dét god strategi for ikke å komme til et resultat.

Vilkårene for en vellykket reform ligger trolig, som Anne Lise Fimreite og Per Selle peker på her i PLAN, at regionnivået for det første får oppgaver som virkelig betyr noe for folk, og det vil i klartekst si tunge velferdsoppgaver. For det andre må de nye regionene være basert på at innbyggerne har tilhørighet til dem. Og for det tredje må det regionale nivået finne plass til en sterk og dominerende hovedstadsregion.

At regjeringen når det gjelder sistnevnte vilkår snarere stikker hodet i sanden og følger opp innstillingen fra Kommunenes Sentralforbund, som løser «problemet Oslo» ved å dele opp hovedstadsområdet slik at det innlemmes i flere ulike regioner, lover i så måte ikke godt. For vi ønsker vel ikke at det nye regionnivået skal lide samme skjebne som den fylkeskommunene er i ferd med å lide ....

Jens Fredrik Nystad

Redaktør