En hverdag uten mobiltelefon og datamaskin – uten SMS og e-post. Utenkelig! Vi er alle blitt fanget inn i den nye teknologiens vidunderlige verden, og ser ut til å ha glemt at vi ikke skal så mange år tilbake i tid før e-post og SMS var ukjente begrep, mobiltelefon og datamaskiner ikke-eksisterende teknologi.

Av Oddrun Høyvik Ulvestad

Vi husker ikke lenger, at en gang i vår aller nær-meste fortid var telegrammet den raskeste måten å sende en melding på, og at alle rikstelefonsamtaler ble koplet opp manuelt av flittige damer på hundrevis av telefonstasjoner. I alle byer, tettsteder, ja, sågar i småbygdene fantes en rikstelefon- og telegrafstasjon tilgjengelig hele døgnet. Og bedriften som hadde hånd om hele kommunikasjonsnettet var Telegrafverket, senere Televerket (1969) og enda senere Telenor (1994). Navneendringene avspeiler utviklingen, veien fra en bedrift befolket av mennesker til den høyteknologibedriften den er i dag. Telegrafverket omfattet telefon- og telegrafstasjoner, kystradioer og utdannnelsinstitusjoner.

Telegrafskolen

Telegrafskolen og Telegrafhøyskolen var i sin tid velrenomerte læreinstitusjoner plassert midt i Oslo. En studieplass der var ettertraktet, både fordi en fikk lønn under opplæring og fordi utdannelsen var prestisjefylt. Det var nemmelig der nøkkelpersonenene ble utdannet, de som var herrer over telekommunikasjonen, viktige brikker for at samfunnet skulle fungere. Uten telegraf- og telefonpersonalet ville hele samfunnsmaskineriet bryte sammen, det ville bli det totale kaos.

Til tross for prestisjen, fagene på Telegrafskolen var ikke spesielt spennende. Telegraf- og telefonreglementet, selve fundamentet for all ekspedisjon, gav retningslinjer om takster, soner, lover, påbud og regelverk. Tungt og omfattende stoff, men spennende? Nei.

Klebing av telegram, et praktisk fag der vi lærte hvordan en på raskeste og beste måte klebet telegrammene opp på dertil egnede blanketter. Telegrammene fra andre stasjoner kom ofte inn over fjernskriveren, og ble skrevet ut på lange strimler med lim på baksiden. Disse strimlene skulle så forskriftsmessig og raskest mulig klistres på blanketten. Det var faktisk av ganske stor betydning at en behersket nettopp dette faget for at ekspedisjonen skulle flyte friksjonsfritt.

Videre var det elektrisitetslære, der vi lærte om fjernskriverens og telefonens indre. Hvordan forbindelser ble opprettet ved lukking og åpning av releer. Utdatert kunnskap i dag da helt andre teknikker er tatt i bruk.

Maskinskriving var alfa og omega i telegrafekspedisjonen og ble tilgodesett med mange timer om dagen. Et lite innslag av engelsk var også obligatorisk.

Etter ett semester på seks måneder og bestått eksamen fikk kandidatene tildelt sine offisielle tre bokstavers signatur. Signaturen var like bindende som en underskrift, og på arbeidsplassen ble alle kalt ved signatur, ikke ved navn. De håpefulle ble så sendt ut til tjeneste på steder der det var behov for ekstra mannskap. Lønn under utdanning forutsatte at en bandt seg for en tjenestetid på to år, i den perioden kunne Telegrafverket beordre en telegrafreserve hvor som helst i landet.

Telefondamen på sentralen var både elsket og fryktet. Elsket fordi hun alltid var der når en trengte henne. Fryktet fordi hun hadde kjennskap til alt som skjedde i nærmiljøet. (Foto: Scanpix)

Telegrafstasjonen

Telegrafstasjonene hadde samme innhold uansett hvor i landet de befant seg, unntaket var størrelsen, den varierte selvsagt. Telegramtelefonen var et lite sentralbord med eget nummer og inn- og utgående linjer. Ved å ringe et spesielt nummer kom publikum direkte til telegramtelefonen. De slapp altså å gå omveien om rikstelefonen når de skulle sende telegram.

Antall ekspedisjonsplasser varierte, men to var minimum. Ellers inneholdt telegramtelefonen mikrofon og skrivemaskin. Prosedyren var som følger når en mottok et telegram: Blankett i maskinen, taste ned abonnentens nummer og eventuelt navn. Adressatens navn og adresse, innhold og underskrift. For å være sikker på at innholdet var riktig måtte telegrammet gjentas og godkjennes av abonnenten. Et telegram gikk gjennom mange hender og ble sett av mange øyne, det gjorde at enkelte avtalte innviklede koder for å beskytte seg mot innsyn i privatlivet. En slik kodet tekst kunne være temmelig ulogisk og lett å misforstå.

På enkelte stasjoner mottok man og sendte videre meterologiske oppservasjoner fra værstasjoner. Et slikt telegram bestod av tallkoder, og det var selvsagt helt nødvendig at alt var riktig, for å gi de rette data til Meteorologisk Institutt. Etter at telegrammet var opplest og godkjent ble ordene talt, taksten utregnet etter antall ord og grunntakst, klokkeslett for mottak og ekspeditørens signatur ble tilbørlig notert. Telegrammet ble også nummerert, slik at det var lett å finne tilbake til om det skulle bli nødvendig.

Betjening av fjernskriveren var en av arbeidsoppgavene på telegrafen. Fjernskriveren var den gang toppen av moderne teknologi. Den kan sammenlignes med en stor elektrisk skrivemaskin. Når et telegram skulle sendes ble mottakerstasjonen anropt, telegrammet tastet ned, og det var fremme på mottakerstasjonen så og si i samme øyeblikk. Nytt klokkeslett og signatur ble notert når telegrammet var sendt, ingen ting var overlatt til tilfeldigheter.

I tillegg til å ekspedere telegrammer videre til andre stasjoner bestod arbeidsoppgavene i å klistre opp innkomne telegram. Etter hvert ble strimmelskriveren utskiftet med mer funksjonelle bladskrivere der telegrammet ble skrevet direkte ut på ark som kunne rives av og var klart til avlevering.

Skranken var telegrafens vindu mot verden, kan en vel si; hit kom mennesker for å bestille telefonsamtaler og sende telegrammer. Skranketjenesten var viktig i en tid da mange ikke hadde sin egen telefon. På 1950- og 60-tallet var ventelistene for telefon kjempelange, og de holdt seg slik langt inn i 1970- og 80-åra. Derfor var skranken ofte eneste muligheten publikum hadde for å ta en telefonsamtale.

I skranken stod det nummererte telefonbokser, og når samtalen var klar ble det ropt opp over høytaler. For eksempel: Oslo boks 2.

En viktig del av interiøret på telegrafen var selvsagt hyller og reoler med blanketter av alle slag samt ringpermer der alle originale telegramblanketter ble nøyaktig arkivert etter nummer.

Telegrafbudene hadde sitt kontor og oppholdsrom i umiddelbar nærhet av telegrafen, det rasjonaliserte arbeidet og sørget for at telegrammene kom hurtig ut til publikum.

Både telegraf- og rikstelefonstasjoner av noen størrelse hadde åpningstid fra 0800 til 2100 alle dager, også søndager og helligdager. Rikstelefon-stasjonen hadde i tillegg nattevakt, så den var tilgjengelig 24 timer i døgnet. Personalet gikk vakter på 6 1/2 time, fordelt over formiddags- og ettermiddagsvakter. Vaktsjefen hadde blant annet som sin oppgave å fordele vaktene og prøve å gjøre sitt til at alle ble fornøyde.

Telegraf- og rikstelefonstasjonene var levende arbeidsplasser, der samarbeid, koordinasjon og fleksibilitet var helt nødvendig for at systemet skulle fungere. Spesielt på rikstelefonstasjonen kom en nær innpå livet til hverandre. Det var en naturlig konsekvens av at ekspedisjonsplassene stod tett sammen, en satt nærmest skulder ved skulder. Dermed var det umulig ikke å overhøre sidemannens private samtaler med barn, ektefelle, foreldre og venner. Om en ønsket det eller ikke, en fikk betydelig innsyn i liv og aktiviteter til kolleger. Det kunne blitt et problem, men ble det aldri for lojaliteten til kollegaene var sterk, og ingen gikk ut med sladrehistorier om det en eventuelt fikk vite på jobben om noen en jobbet sammen med.

Telegrammet

Idag krysser e-post og SMS landegrensene på sekunder, de fleste har ubegrenset tilgang til mobil- og fasttelefon, hvem har bruk for telegrammet? Ingen. Telegrammet er en anakronisme, utgått på dato og avgått ved døden.

Det var anderledes før. Den gangen på 1960- og 1970-tallet da mellom 40 000 og 60 000 stod på venteliste for å få telefon (kilde: Telenors historie), var bildet et helt annet. I mange tilfeller var det bare et telegram som kunne nå en person med en viktig beskjed.

For bedrifter og næringsliv var telegrammet et uhyre viktig arbeidsredskap. Den vesle telegramblanketten i ca. A5-størrelse hadde stor betydning i forretningsverdenen. Tilbud, etterspørsel, inngåelse og bekreftelse av avtaler, alt dette ble i svært mange tilfeller utført pr. telegram. I tillegg til at det var den raskeste måten å sende en beskjed på, var telegrammet samtidig et viktig dokument, en solid skriftelig dokumentasjon på avtaler, pris, tilbud osv.

Til alle store begivenheter i livet - fødselsdag, konfirmasjon, bryllup og også død og begravelse - hørte festtelegramet med. Her er det konfirmant Roger Pilskog som i 1963 mottar et telegram fra telegrafbudet Finn Ledaal. (Foto: Scanpix)

Hastet det med å få et telegram frem til mottakeren, kunne en sende il-telegram. Taksten var dobbel; om telegrammet kom dobbelt så fort frem, tør jeg ikke si. Men alt ble gjort for at det skulle gå fort, for eksempel ringte en klokke på fjernskriveren når et il-telegram kom inn, og så vidt jeg vet stod telegrafbudet nærmest i givakt klar til å kaste seg på sykkelen for å bringe il-telegrammet ut så fort som mulig.

Jo, forretningstelegrammene var seriøse, viktige, matnyttige og samfunnsgavnelige. Festtelegrammene eller Lx-telegrammene derimot var «blott til lyst». Til alle store begivenheter i livet – bryllup, fødselsdag, konfirmasjon og også død og begravelse – hørte festtelegrammet med. En kunne måle populariteten til et brudepar eller fødselsdagsbarn på antall Lx-telegram. I alle store sammenkomster var det en viktige oppgave for konferansieren å lese opp de innkomne telegrammene.

Lx-telegrammet var på størrelse med et A4-ark. På ca. 1/3 av telegrammet var det bilde av blomster, natur, norsk flagg osv. Motivene var avbildet i telefonkatalogen og vare-nummererte slik at publikum kunne velge hvilket telegram de ønsket.

Det fantes også noe som het brevtelegram. De hadde en forholdsvis lav takst, men hadde absolutt laveste prioritet. Til utlandet kunne det lønne seg å sende et brevtelegram, for det kom selvsagt mye fortere frem enn et brev i posten, men innenlands hadde det nesten ingen hensikt.

Så hadde vi de spesielle XLH-telegrammene til og fra sjøfolk i utenriksfart, men dem skal jeg komme tilbake til senere.

Rikstelefonen

Den av Telegrafverkets tjenester som de aller fleste før eller siden måtte benytte seg av, var rikstelefonen, eller sentralen som den ofte het på folkemunne. De utallige rikstelefonstasjonene lå spredd over hele landet og sysselsatte på det meste 7 000– 8 000 kvinner (Kilde: Telenors historie). Til daglig gikk de under benevnelsen telefondamer. Deres arbeidsredskap bestod av et høyt sentralbord av svart bakelitt der alle inngående linjer var markert med lamper som lyste ved anrop.

Et dusin snorpar på hvert bord sørget for etablering av samtalene. En skulle svare med innersnor, ringe med yttersnor.

For uinnvidde fremstod ekspedisjonslokalet som et kaos av lys, lyd og snorer i kryss og tvers som spindelvevnett over bakelitt-bakgrunnen. Men de rutinerte telefondamene turnerte dette uten problemer, de hadde også lært seg til å leve med et lydnivå som til tider kunne nå de store høyder.

Telefondamen var både elsket og fryktet. Elsket fordi hun alltid var der når en trengte henne, hun holdt hode kaldt og fant raskt frem til lege, ambulanse, eller politi når det var påkrevet. Og, hun var en mester i å finne personer en var på leting etter.

Fryktet var hun fordi alle visste at hun satt inne med viten om alt som skjedde i nærmiljøet, hun visste beskjed om det meste. Det var naturligvis en trøst at hun hadde taushetsplikt, men kunne en være helt 100 % sikker på at den ble overholdt alltid?

I ekspedisjonen på rikstelefonene satt man bokstavelig talt i begivenhetenes sentrum. Glede og sorg, tragedier og katastrofer, alle meldinger hadde telefonstasjonen som første etappe. Telefondamens håndtering av en melding kunne skille mellom liv og død.

Det var en seiglivet myte at alle telefondamer lyttet på alle samtaler. Tja, noen lyttet vel i ny og ne, men stort sett var arbeidsdagen så travel at en hadde nok med å etablere forbindelsene, det var liten tid til å interessere seg for hva som skjedde bak snorene. En måtte, riktignok, inn på samtalen og melde perioder hvert 3. minutt, slik at abonnenten hele tiden visste hvor lenge han eller hun hadde snakket. Og så burde det fra tid til annen kontrolleres at samtalen virkelig var i gang.

Ofte var det en lang og snirklete vei for å etablere en forbindelse. Alle stasjoner hadde selvsagt ikke direkte linje til alle steder i landet. Satt man f.eks. på en sentral i østlandsområdet og fikk bestil-

ling på en samtale til en liten bygd i Finnmark, måtte man først ringe Oslo, som så gav linje videre til Trondheim, Bodø eller Tromsø, – trafikken bestemte hvilke veier en måtte ta. På en av de nevnte stasjonene ble man hjulpet videre, og videre til man etter et utall oppkoplete forbindelser omsider nådde målet og kunne be om nummeret. Det sier seg selv at kvaliteten på en slik samtale slett ikke alltid var den beste. Det kunne også lett skje at en av forbindelsene ble tatt ned slik at samtalen ble brutt. Og så var det å begynne på nytt igjen.

Når trafikken var på sitt høyeste på formiddagen hendte det nesten daglig at det var ventetid på svar fra sentralen (01) og på samtaler. Ventetiden kunne være på en time eller mer, selv på il-samtaler kunne en oppleve ventetid på opptil en halvtime.

I dag kan hvem som helst ringe direkte hvor som helst i verden, uten ventetid, uten skrapende linjer og dårlige forbindelser. Du kan sitte i godstolen, på en fjellknaus, i båten eller bilen og ringe et nummer på andre siden av jordkloden og komme frem på øyeblikket. Kontrastene er virkelig formidable.

Rogaland Radio

Da kystradiostasjonen Rogaland Radio ble åpnet på Skjæveland på Jæren høsten 1960 var det den største og mest moderne kystradiostasjonen i Europa. En tallrik stab med kompetente medarbeidere, radiotelegrafister, telegraf- og telefonpersonale stod klar til å yte service til den store flåten av norske skip i utenriksfart. Den gangen hadde radiotelefonien begrenset rekkevidde, derfor var mye av kontakten til og fra skip i utenriksfart basert på telegrammer og morse. Telegrafister som selv hadde seilt ute tok hånd om dette viktige leddet i ekspedisjonen. Vanlige telegraf-folk tok hånd om telegrammer som kom inn fra stasjoner rundt om i landet, og videresendte trafikken fra skip til stasjoner i land.

XLH-telegrammet var nok opprinneliget tenkt som et håndslag til de mange norske sjøfolk i utenriksfart. Dette var jule- og nyttårstelegram med faste tekster og til redusert takst. De kunne sendes til norske skip, til Bjørnøya og Hopen. Og også fra de nevnte stedene til familien i land. Det fantes et tjue- trettitals tekster, mange på rim, som innholdt gode ønsker for julen og nyttåret. Avsenderen til sjøs eller lands oppgav nummeret på den teksten som passet med det de ønsket å uttrykke. Mange av tekstene var sentimentale, det må innrømmes, men det fantes nøkterne alternativ. I tillegg til den faste teksten kunne en skrive fem ekstra ord. Når telegrammet ble ekspedert videre skrev en bare nummeret på teksten og eventuelle hilsener. Det var regelen at disse telegrammene først ble utleveret i jule- eller nyttårshelgen, og da utskrevet i fulltekst på Lx-blankett.

Antallet XLH-telegram som ble ekspedert over Rogaland Radio i november og desember var imponerende. I 1961 da trafikken nådde sitt høydepunkt, ekspederte stasjonen 150 000 XLH-telegram. I desember kunne trafikken på sitt høyeste komme opp i hele 360 000 telegram totalt. (Kilde: radiobestyrer T. Vardøy, Rogaland Radio).

I dag er det flotte bygget på Skjæveland solgt, og Rogaland Radio har lokalitet på Sola i umidelbar nærhet av Redningssentralen.

Slutten på historien – eller?

De første hundre år i Telegrafverkets historie skjedde det ikke store endringer. Joda, linjenettet ble utbygd og forbedret, vi fikk automattelefon og fjernskriver. Men: teknologien var den samme gamle og trauste, med manuell oppkopling fra sentralen. Så skjedde ting fort. Plutselig, virket det som, var hele telefonnettet automatisert. Store yrkesgrupper som telefondamene, telegrafekspeditørene og telegrafbudene ble utradert, fjernet fra historien. Ventelistene på telefon forsvant som dugg for sol. Telegrafverket hadde ikke monopol lenger med det resultatet at nye telefonselskaper vokste opp som paddehatter og tilbød sine tjenester.

Datamaskinen gjorde sitt inntog på markedet, først på arbeidsplassene, men det tok ikke lange tiden før den ble uunværlig også i hjemmet. Mobiltelefonen utviklet seg fra en klumpete koloss på flere kilo til en snerten liten sak som uten problem får plass i hånden, og vekten er minimal. Når jeg ser på den vesle mobiltelefonen slår tanken meg at den inneholder både mer avansert teknologi og langt flere funksjoner enn telegraf- og telefonstasjonen med sine kabler, ledninger og koplinger innholdt til sammen.

Tele-eventyret startet i Lofoten

For hundre år siden - i 1906 - ble det skrevet telehistorie i Lofoten, med åpningen av verdens andre trådløse telegraf mellom Sørvågen og Røst. Den trådløse forbindelsen gjorde Lofotfisket mer lønnsomt og sikrere. Tele- grafen gjorde at en kunne varsle om uvær som var underveis. Man kunne fortelle hvor fisken stod. Fiskekjøpere og leverandører ble varslet, og sørget for mer effektiv omsetning. Bare to år etter at den første trådløse telegrafen var åpnet, kunne en sende telegrammer fra land til båtene, og mellom fartøyene. Siden fortsatte utviklingen raskt, og i 1928 fikk Sørvågen Norges første trådløse telefon.

Eventyret varte til 1978 da Sørvågen Radio ble innhentet av teknologien og automatisert bort. Fortsatt står en 70 meter høy mast, samt telegrafen som ble brukt siden 1861, som en del av Norsk Telemuseum.