Husbanken, eneboligen og folket

Eneboligen og byggeskikken

Skal vi diskutere den folkelige byggeskikken sett i forhold til Husbankens holdninger og aktiviteter, er det nødvendig med en kort presentasjon av hva denne skikken består i.

For det første er det viktig å være klar over at mange verdier relatert til eneboligen som boform kan kobles til menneskers mentaliteter, det vil si at de viser bestandighet gjennom generasjoner. Alle mine informanter, uansett sosial og kulturell bakgrunn, begrunnet sitt valg av enebolig relativt likt, og alle la vekt på kvaliteter som utsikt, nærhet til naturen og barnevennlige omgivelser. Naturen, kjernefamilien og eneboligen er i dag, som for hundre år siden, knyttet sammen. Eneboligen symboliserer dessuten selvbestemmelse og frihet. Retten til å bestemme selv er dypt befestet. Det å ha frihet til å utforme hus og hage etter eget hode gir livskvalitet og tilhørighet.

At eneboligens utseende varierer fra tiår til tiår, kan tilskrives skiftende moter og trender. Disse endringene skyldes at et varierende ideologisk innhold tillegges husene. Det amerikanskinspirerte ettplans-huset, som hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1980-tallet, konnoterer et annet ideologisk innhold enn det nostalgiske halvannen- etasjes-huset, som er dagens mest populære hus. Uansett er oppslutningen om populære hustyper stor. Faktisk er hele 80 % av husene representanter for de mest vanlige kataloghusene. Jeg tenker da på ett-plans-huset, tyrolerstilhuset og det nostalgiske halvannen-etasjes-huset.

Betrakter vi byggefeltet i historisk perspektiv er endringene i byggeskikken knyttet opp mot disse tre prototypenes vekst og fall: Først kan noen få eksemplarer observeres i et område. På neste utbyggingstrinn finnes noen flere, mens de så blir representanter for den mest vanlige byggskikken i kommende fase. Deretter blir de marginalisert og utgjør til slutt et lite mindretall.

De resterende husene kan vi dele i to grupper. Om lag 10 % har jeg tolket som arkitekttegnede, og de siste 10 % utmerket seg som spesielt store og påkostede.

Vi kan dermed slå fast at et stort flertall velger hus som kan karakteriseres som tidstypiske representanter for den mest utbredte byggeskikken i det tiåret de er bygget. Byggeskikken betraktes som selvfølgelig og positiv for dem som slutter opp om den og vil derfor i stor grad, nå som før, speile kulturen.

Husbanken og god byggeskikk

De fleste bygger altså vanlige kataloghus. Men hva slags hus ønsket Husbanken at de skulle bygge?

Samme området som på bilde 1, men bildet er tatt innenfra. Her trives beboerne med sin hus og med sine omgivelser. (Foto: Gry Eliesen)

På 1970-tallet oppstod det en økende interesse for historiske bygninger og eksisterende bygningsmiljøer. God estetikk handlet på mange måter om å ivareta tradisjonen, og begrepet god byggskikk ble i stor grad knyttet til en tilbakevending til eldre arkitekturforbilder.³ Det oppstod dessuten en økt interesse for regionale hustyper. Nye hus skulle ikke bare tilpasses eldre bebyggelse, men også landskap og klima. Et underliggende mål var å skape lokal identitet og tilhørighet gjennom å satse på en stedegen tradisjon.

Gjennom analyser fant Husbanken at dagens gode bygningsmiljøer i stor grad ble bygget på mange av de prinsippene våre forfedre brukte. Samtidig påpeker de at dagens løsninger også må ta hensyn til vår tids krav når det kommer til funksjon, materialer og teknologi. Husene og miljøene skulle dermed både være tuftet på en moderne konstruksjon og en autentisk tradisjon.

Husbanken ønsket også at flere tok kontakt med fagfolk som arkitekter eller landskapsarkitekter under planleggingsprosessen. I 1979 tok de initiativet til «Prosjekt god byggeskikk» og regjeringen svarte med å etablere Statens Byggeskikkutvalg i 1982. Her skulle representanter fra blant annet Husbanken, forskjellige departementer, Norsk kulturråd og Riksantikvaren ved hjelp av opplysning og informasjon fremme god byggeskikk. Et av målene var å skape et alternativ til de masseproduserte ferdighusene.⁴

Jakten på det autentiske

Husene skulle altså formes med utgangspunkt i en regional kulturarv. Men hva utgjorde denne kulturarven? Var det sveitserhusene, jugendhusene eller hus inspirert av europeisk klassisisme? Ifølge kunsthistorikeren Hild Sørby var forbildene eldre enn som så. De ble stort sett hentet fra østlandske dalfører slike husene framstod før midten av 1800-tallet. Hun hevder dessuten at arkitekttegnede hus på denne tiden hadde en rekke fellestrekk uansett hvor de ble bygget. Enkelt formspråk, saltak og et rustikt utseende var meget vanlig. Hun antyder dermed at det som på 1980-tallet ble betraktet som god byggeskikk sannsynligvis var en stil skapt av den tidens arkitekter. En stil som hadde lite til felles med byggetradisjonene på stedet hvor husene ble oppført.⁵

Det handlet altså om en moderne konstruksjon, men fra Husbankens ståsted var det denne konstruksjonen som forvaltet den ekte og den autentiske tradisjonen. I sterk kontrast til dette framstod kataloghuset som et symbol på kulturelt forfall og manglende identitet. Selv om også kataloghusene i stor grad tok i bruk historien, ble virkemidlene karakterisert som staffasje og pynt. Dette burde ifølge Husbanken unngås fordi som de hevder: «Det enkle er det vakreste, og vil som oftest eldes med verdighet».⁶

Folk flest sin bruk av historien blir sjeldent koplet til begreper som kulturarv eller autentisitet. I stedet er nostalgi et yndet uttrykk, ja til og med

I dette området fra slutten av 1990-tallet er det en stor overvekt av hus som kan plasseres inn i prototypen nostalgiske halvannen-etasjes-hus. (Foto: Gry Eliesen)

falsk nostalgi blir til tider brukt av arkitekter for å beskrive kataloghusene. Begrepet falskt er sannsynligvis myntet på den utstrakte bruken av det som kan karakteriseres som pynt, for eksempel falske sprosser eller skodder. Jeg kan forstå at arkitekter betegner slike elementer som falske, men selve nostalgien kan etter min mening ikke være falsk.

Nostalgi kan karakteriseres som en følelse, en dyp lengsel etter en tapt helhet. Ofte rettes oppmerksomheten mot en mangel ved vår egen situasjon her og nå. Nostalgiens opphav er dermed å finne i egen samtid, og den forteller oss mer om nåtiden enn om fortiden.⁷ For nostalgien bygger ikke på faktakunnskap, den bygger på en idyllisering av gode gamle dager. En tid da mennesker levde i pakt med naturen, i harmoni med seg selv og sine medmennesker. Og selvsagt finnes slike følelser i en eller annen form hos de flest av oss. Uttalelser både i utgivelser fra Statens Byggeskikkutvalg og fra Husbanken bærer preg av at også de tillegger en litt uklar referert fortid de egenskaper man savner i sin egen tid:

Vi kan konstatere at både Husbanken og produsentene av kataloghusene tok i bruk historien. Mens Husbanken benyttet virkemidler som materialbruk, form og volum, tok kataloghusene i bruk andre, og mer løse elementer som gav assosiasjoner til gode gamle dager. Den ene bruken ble betegnet som autentisk og viktig ikke minst for å skape identitet og tilhørlighet, den andre ble avfeid som staffasje. Vi liker forskjellige ting, og det er ikke tilfeldig hva vi foretrekker. Det kan i stor grad føres tilbake til hvordan vi betrakter våre bygde omgivelser.

Å betrakte et hus

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu beskriver hvordan forskjellig kulturell kapital medfører forskjellige måter å se eller betrakte gjenstander på. Han viser hvordan den folkelige estetikken kobler det etiske til det estetiske: «Folkelig smak reduserer systematisk kunst til liv gjennom å anvende forbilder på livsholdninger som er gyldige under livets vanlige forhold, på de legitime kunstverkene».⁹ Han presiserer at dette ikke bare gjelder kunstverk, men en hvilken som helst gjenstand. Etiske livsholdninger vil altså prege vanlige folks estetiske vurderinger, på den måten at det de assosierer med positive etiske verdier, vil oppfattes som pent.

Det å stifte familie er en av de mest framtredende årsakene til at mennesker flytter i enebolig på byggefelt. Med en slik mentalitet er det naturlig at hus som gir assosiasjoner til et lykkelig

Et byggefelt innholder ikke bare kataloghus. Om lag 10 % av husene er arkitekttegnede. Her ser vi noen eksempler fra 1980-tallet. (Foto: Gry Eliesen)

familieliv, blir foretrukket. Hva som konnoterer slik familielykke vil variere over tid, men et meget viktig kriterium var at huset gav assosiasjoner til en typisk enebolig. Huset skulle ikke se ut som et offentlig bygg, en låve, et klubbhus eller en hytte, det skulle rett og slett ikke være tvil om at det dreide seg om en enebolig.

Dette handler om teknologisk/funksjonell informasjon, om hvordan vi ut fra bygningens form kan se hvilken funksjon huset er tiltenkt. Vi kan stort sett skille en kirke fra et lagerhus eller en offentlig bygning, fordi vi har lært koden vi skal tolke dem etter.¹⁰ Denne tolkingen vil variere noe etter hvilken erfaringsbakgrunn mennesker har. For eksempel fikk et arkitekttegnet hus i et område flere kommentarer: «Det blir mer sånn rådhus eller skole du har på følelsen».

For at folk flest skal like et hus, må de forstå det. Det handler om gjenkjennelse, og det handler om at hus har elementer som gir positive følelser. Moderne arkitekttegnede hus som eksperimenterer med formen, vil vanligvis ikke appellere til folk flest, fordi husene ikke viser til noe kjent. De gir ingen gjenklang i deres system av etiske normer. De som har kunnskap om arkitektur og kunst, og som dermed bevisst eller ubevisst kan forta en dekoding, vil derimot oppfatte slike hus som meningsfulle og vakre. De har en kulturell kompetanse som gjør dette mulig. De benytter det Bourdieu kaller det rene blikket, og det avviser nettopp det folk flest benytter når de ser, nemlig vanlige følelser som de opplever i sin tilværelse.

Det dreier seg altså om å se og tolke på forskjellige måter. For å illustrere påstandene har jeg valgt å hente fram et eksempel som på en konkret måte synliggjør de forskjellige ståstedene. Saken er hentet fra Aftenposten og omhandler debatten som oppstod da planer om å oppføre et moderne arkitektegnet hus som nærmeste nabo til Gamle Borgen Gård på Vinderen i Oslo, ble lagt fram.

Utvalg for harmonisk fortetting hevder:

Rådet for byarkitektur hevder:

Vi kan betrakte representanten fra «Utvalg for harmonisk fortetting» som en bærer av vanlig folkelig smak. For ham blir det moderne arkitekteg-

Dette området er bygget ut i første halvdel av 1980-tallet. Vi kan se hvordan ett-plans-husene dominerer. (Foto: Gry Eliesen)

nede huset et fremmedelement, en kasse bestående av betong og glass. Det gir ham ingen assosiasjoner til en enebolig, og han ser heller ingen fellestrekk mellom dette bygget og omgivelsene.

Representanten fra «Rådet for byarkitektur» kan vi se på som bærer av det rene blikket. Han ser noe helt annet når han betrakter husplanene. Hans beskrivelse av det nye huset er abstrakt: Enkle og klare volumer, god linjeføring og vakker proposjonering. Han betrakter husets form og materialbruk. Språket vitner om en helt annen estetisk kompetanse, og med mindre mottagerne har kunnskap om arkitektur, blir denne beskrivelsen uforståelig.

Meningsfulle hus

Hva betyr huset for hver enkelt av oss, og hvorfor er det så viktig å utforme det selv?

Jeg vil tro at en arkitekt som tegner et hus, bruker sin individuelle skaperglede og skaper noe som for ham eller henne gir mening. Det vil si at for arkitekten inneholder huset i utgangspunktet de elementene som gjør huset til noe meningsfullt. Det samme var tilfellet for en av mine informanter. Det som gav ham en følelse av identitet og tilhørlighet var rett og slett hvordan huset var utformet, hvilke materialer som var brukt samt husets plassering i terrenget. Han hadde ikke behov for å tilføre løse elementer eller pynt: «Jeg synes inngangspartiet er rent i forhold til resten av huset. Vi har fått sånne håndmalte porselensskilt som vi kunne ha hengt opp der nede, men det ville ikke ha passet inn.»

Men hva med de som ikke betrakter husene slik? Jo, de skaper mening på en annen måte. En informant med kataloghus var meget opptatt av at huset skulle framstå som personlig. På terrassen hennes var det blomsterurner med sommerblomster og krydderurter, hvitkalket utepeis som var tegnet og bygget med hjelp fra familien, steiner som var samlet på reiser, keramikkfigurer på veggene og utemøblement med fargerike puter. Det var tydelig at for henne var huset, uteplassen og hagen noe betydningsfullt, noe som gav henne mulighet til å være skapende. Den skapende prosessen medførte igjen at hun følte tilhørlighet til hus og hage. Hun følte seg trygg, det var for henne et godt sted å være: «Jeg er mest opptatt av ting som jeg føler skaper små rom, jeg er hele tiden på jakt etter sånne steder hvor du kan ha det godt.» Elementene hun benyttet, var både hjemmelagede og masseproduserte. Om naboene hadde de samme gjenstandene hadde ingen betydning. Det unike oppstod når hun satte sammen elementene på sin måte, ut fra sin smak. Hun satte de masseproduserte elementene inn i en ny kontekst og la sitt menings-innhold inn i dem.

Hvis vi nå legger de estetiske verdimålene litt tilside og forsøker å finne ut hva hus og hage betyr for det enkelte menneske, ser vi at denne informanten utfører den samme handlingen som arki-

God utsikt, barnevennlige omgivelser og nærhet til naturen er kvaliteter som alle verdsetter. Er disse omgivelsene et symptom på manglende identitet og et samfunn i oppløsning? (Foto: Gry Eliesen)

tekten, hun skaper noe som er meningsfylt for seg selv. Målet er det samme, men midlene forskjellige. Jeg vil trekke den slutningen at alle mennesker i større eller mindre grad har behov for å skape tilhørlighet til sitt eget hus eller hage.

Arkitekten Eli Støa, som har skrevet en doktoravhandling om boligfelt, stiller spørsmål ved om det personlige preget folk flest setter på sine hus virkelig fungerer som uttrykk for beboernes egenart eller identitet. Hun sier hun ikke kan forstå hvordan for eksempel et karnapp kan gi et hus et personlig preg, når alle i nabolaget har slike karnapp. Jeg siterer:

Rett nok hevder hun at denne beskrivelsen neppe er hele sannheten, men likevel mener jeg å kjenne igjen holdninger som er typisk for noen fagfolk. Bak ligger et normativt kulturbegrep som verdsetter arkitektur kun ut fra arkitektenes normer for stygt og pent, og ikke ut ifra hvilke verdier arkitekturen gir folk. En ting er å mislike husenes utseende. Arkitekter og legfolk har alltid hatt og vil – slik jeg ser det – som regel ha forskjellig oppfatning av hva som er god og dårlig smak. Men å hevde at elementer som folk flest bruker for å sette personlig preg på sine hus, vitner om manglende identitet, innebærer etter min oppfatning en manglende vilje til å sette seg inn i andre menneskers kultur.

Alle mine informanter, uansett hustype, trivdes og var fornøyd med sine hus. Skal man bruke så store ord som «et samfunn i oppløsning», må det begrunnes med langt flere aspekter enn husenes utseende eller byggefeltenes utforming.

Men også i Statens Byggskikkutvalgs utgivelser finner jeg sitater som antyder et lignende menings-innhold:

Hvilke konkrete miljøer forfatterne har i tankene vites ikke, men trolig har kataloghusene, byggfeltene og den folkelige byggeskikken vært blant inspirasjonskildene.

Husbankens rådgivning

I Husbankens og Statens Byggeskikkutvalgs utgivelser mener jeg altså å finne liten forståelse for hvordan folk flest betrakter og bedømmer hus på. I veilederen fra 1991 er alle bildene av arkitekttegnede hus. Kataloghus, ferdighus eller byggefelt er ikke nevnt. Med tanke på at vanlige husbyggere var i målgruppen, kan dette synes merkelig. Under overskriften «selvbygging» tenkte jeg at her finnes det nok noe om byggefelt og individuelle byggherrer, men nei. Husbanken har en annen oppfatning av selvbygging enn hva folk flest legger i begrepet. «Selvbygging vil si at flere husbyggere i fellesskap planlegger, bygger og former et naboskap»¹³, hevdes det. Det dreier seg altså om et slags kollektiv som bygger arkitekttegnede hus som passer sammen. En virkelighet som er fjern for de aller fleste.

Husbanken beskriver en idyllisk utopi hvor alle samfunnsmedlemmer deler Husbankens smak. «Alt som bygges i Norge skal inngå i en helhet som kalles det norske bygningsmiljøet. For å oppnå en harmonisk helhet, må vi innrette oss i henhold til den rådende byggeskikk på stedet», heter det. Men som vi har sett var den rådende byggeskikken ikke hva som helst, men et bevisst utvalg av hus som levde opp til deres idealer for god arkitektur.

La oss til slutt se på se et konkret råd som Husbanken har gitt i mange år. De oppfordrer alle til å ta kontakt med arkitekt eller landskapsarkitekt når de skal planlegge hus. Et enkelt, greit og fornuftig råd. Det trenger ikke å koste mer å bygge et arkitekttegnet hus enn et kataloghus, så alt skulle ligge til rette for at dette tiltaket skulle ha gjennomslagskraft. Utfordringen ligger i at de fleste som bygger hus ikke engang tenker tanken på å ta kontakt med en arkitekt. Det er ikke et bevisst alternativ for dem. Faktisk vet mange allerede før de kjøper seg tomt hva slags hus de ønsker å bygge, og når byggeprosjektet blir konkret handler det i stor grad om å realisere drømmehuset. Motsatt fant jeg at akademikerne, som hadde arkitekttegnede hus, kategorisk avviste kataloghuset. Sannsynligvis handler ikke det bare om kataloghusenes utseende, men like mye om husenes symbolverdi.

I bunn og grunn dreier det seg om kollektive normer og verdier som vil variere ut fra sosial og kulturell bakgrunn. Fra barnsben av blir vi sosialisert inn i en materiell kultur gjennom en gradvis tilpasning, påvirkning og etterligning. Denne prosessen er i liten grad bevisst, og det er med på å gjøre det materielle til såkalte skjulte føringer ellerforutsetninger i samfunnet.¹⁴ Og dette er føringer som er relativt stabile. Hver sosial gruppe har sin tenkemåte og sine handlingsskjemaer som de handler ut ifra. Det finnes ingen uberørte og totalt rasjonelle forbrukere. Forskjellene innebærer ulike måter å klassifisere på. Et hus kan bedømmes på mange måter, som vakkert av en, som prangende av en annen, og som vulgært av en tredje.

Når forskjellene oppfattes gjennom ulike prinsipper for klassifisering, blir de til symbolske forskjeller. De fungerer som distingverende tegn. Disse tegnene skaper hierarkier, men også tilhørlighet. Å oppnå anerkjennelse fra sine egne omgivelser betyr ikke bare å få aksept for husets fysiske uttrykk, men også i siste instans å få aksept for egne valg og egen identitet. Valg av hus beror derfor på grunnleggende og delvis ubevisste holdninger og verdier hos oss alle, noe som naturlig nok er vanskelig å endre på.

Forskjellige kulturer – forskjellige idealer

Det er grunnleggende forskjeller mellom hvordan den kulturelle eliten og folk flest betrakter hus. Dette kan ofte føres tilbake til divergerende sosial og kulturell bakgrunn. Forskjellene medfører at det kan være vanskelig å forstå andre menneskers valg. Mangelen på forståelse virker begge veier, men det er den kulturelle eliten som i den offentlige debatten setter premissene for hva som er god og dårlig smak. I tillegg fungerer eliten som statens representanter, for eksempel via en institusjon som Husbanken. Å inneha en slik rolle burde føre med seg et visst ansvar for å sette seg inn i de kulturelle forskjellene, særlig når en institusjon har som mål å drive rådgiving overfor folk flest. Jeg mener å kunne konstatere at verken de velmenende rådene, eller kritikken av den folkelige byggekikken, har nådd fram. En medvirkende årsak er trolig manglede kunnskap om den folkelige kulturens normer og verdier. En forutsetning for å lykkes med rådgiving er sannsynligvis at den er forståelig for mottakerne, samt at den har en viss appell.

Jeg håper dessuten å ha fått fram at mennesker uansett bakgrunn, har behov for å kjenne tilhørlighet til sine hus. Måten de skaper tilhørlighet på er forskjellig, men motivasjonen som ligger bak er den samme. Hus er kulturuttrykk, hører man til forskjellige kulturer vil man ofte ha forskjellig syn på hva som er et godt hus å bo i. Det er legitimt og menneskelig å kritisere andres smak, og særlig fagfolk som utvilsomt sitter på mye kompetanse, kan gi kritikken en faglig tyngde, men det er viktig å huske på at alle mennesker former sine omgivelser ut fra egne forutsetninger. Det kan vanskelig gjøres på noen annen måte.