I år er det 60 år siden Den Norske Stats Husbank ble opprettet. Husbanken var et ektefødt barn av krigen og fikk en fremskutt rolle i gjenreisningsarbeidet i de første etterkrigsårene, spesielt i Nord-Norge, der boligsituasjonen var prekær etter tyskernes nedbrenning. Også i resten av landet var boligproblemene store, med boligmangel og direkte bolignød. Folk bodde ofte i trange, fuktige, kalde og trekkfulle hus uten ordnede sanitæranlegg, og mange hadde ikke egen bolig. Dette representerte et stort samfunnsproblem, og Husbanken ble statens fremste instrument i arbeidet med å bedre boligforholdene.

Siden opprettelsen for 60 år siden har godt over én million boliger blitt bygget med lån fra Husbanken, noe som utgjør om lag 2/3 av nybyggingen i denne perioden. De aller fleste av oss eier vår egen bolig og har fått en god boligstandard, og det er bred enighet om at boligpolitikken i det store og hele har vært vellykket. Så vellykket at Husbanken på folkemunne har blitt omtalt som «Hoffmanns eventyr», etter Johan Hoffmann, bankens første direktør.

Men om Husbankens innsats i avskaffelsen av boligmangel og direkte bolignød har høstet anerkjennelse, så har synet på den bebyggelsesmessige utformingen av etterkrigstidens sosiale boligbygging vært mer blandet. Særlig drabantbyene som ble reist i Oslo og i andre av de større byene våre fra 1950-tallet og frem til 1980-tallet, er blitt sterkt kritisert, nærmest fordømt, for å være kjedelige, ensformige og livløse. Også byggefeltene med sine kataloghus, som har vært et karakteristisk trekk ved boligbyggingen over hele landet i de siste 20–30 årene, har fått kritikk, blant annet for mangel på god byggeskikk og dårlig lokal stedstilpasning.

I dag er kvaliteten på det som bygges jevnt over høyere enn før, både når det gjelder bomiljøet og den enkelte bolig som sådan, blant annet takket være Husbankens innsats. Til gjengjeld opplever vi en akselererende «boligdyrtid» spesielt i de store byene, som bringer tanken hen på tiden før Husbankens tilblivelse. Prisgaloppen drives blant annet fram av luksuspregede byutviklingsprosjekter.

Mange har derfor tatt til orde for at staten gjennom Husbanken bør føre en bredere boligpolitikk enn i dag, med innsats som ikke bare er rettet mot bostøtte til personer med svak økonomi og sviktende evne til å etablere seg i det ordinære boligmarkedet. Og kanskje burde også noe av den «nøkternhet» som tidligere preget den husbankfinansierte boligbyggingen bringes til heder og verdighet igjen.

Jens Fredrik Nystad

Redaktør