Skrekkeksempler på resultat av manglende planer eller dårlige planprosesser ser vi i alle fylker, i så vel byer og tettsteder som spedt bebyggelse, i strandsoner og i bjørkebeltet, ja til og med i snaufjellet. Ingen er tjent med at dette fortsetter. Hvis vi er enige om dette, blir spørsmålet: Hvordan skal vi stanse utviklingen og etablere en bedre praksis? Vi er overbevist om at vi ikke gjør det ved enda raskere saksbehandling.

Av Tore Killingland

Et viktig punkt i utkastet til ny plan- og bygningslov er nettopp redusert saksbehandlingstid. Plan- og byggesaksprosessene skal gå fortere. Den største taperen vil være Ola og Kari Nordmann – og kultur-, natur- og friluftsinteressene. Det gjennomgående problemet i saker som kommer i konflikt med natur- og miljøhensyn, er at de som ofte berøres mest, lokalbefolkningen, kommer for sent på banen. Ankemulighetene er i mange saker det som redder oss.

I 10 % av utbyggingssakene deltar skolerte lokale aksjonsgrupper, velforeninger og lag. Et vanlig forløp i en utbyggingssak er som følger:

En person får nyss i saken eller blir varslet. Så går det minst en uke, ofte mer, før vi får satt oss nok inn i saken til å ha en begrunnet mening om den. Deretter går det en uke før vi får snakket med andre som bør involveres. Etter dette trenger vi minst to uker, men ofte mer, før vi får skrevet en uttalelse og får den gjennomgått og kvalitetssikret av andre.

I de resterende 90 % av tilfellene er det ofte først når gravemaskinene står der, at folk reagerer, og da er det altfor sent.

Et vanlig menneske kan gjøre regning med å komme i berøring med plansaker bare et par ganger i løpet av livet. De fleste av oss vil dermed forbli amatører stilt overfor slike saker. Å forholde seg til planprosessen på den riktige og rasjonelle måten, er ikke enkelt for amatører. Det er brukerne og de som bor i et område, som kjenner området. Men dagens planbehandling foregår på et abstrakt og teoretisk nivå, og legfolk klarer ikke å sette seg inn i konsekvensene av en plan. Med kortere saksbehandlingstid, blir det enda vanskeligere.

Bør vi bygge enda fortere? Befolkningen i Norge er rikere enn noen gang, og renten er lav. Det bygges nye næringsbygg, boliger, veier, parkeringsplasser, hytter, brygger, naust, garasjer, tilbygg m.m. i et tempo som aldri før. Presset på natur, friluftsområder, lekeplasser og andre fellesområder og «mulighetsområder» har aldri vært større. Alle ønsker å sikre seg og benytte de fineste tomtene. Disse finnes i byenes og tettstedenes allerede hardt pressede grønne lunger, i strandsonen, langs innsjøer, ved utsiktspunkter, i fjellet og i verdifulle naturområder. Praksis viser for ofte at allmennheten får restarealene, eller forringede og oppdelte naturområder. Det kritiske punkt er ofte at kommunene mangler planer.

Kommunal underbemanning og manglende planer

Faren for å miste byggesaksgebyrene gjør at saksbehandlingstiden i kommunen ofte er kort og mangelfull selv om kommunen har dårlig plankapasitet. I tillegg vektlegges ofte grunneiers ønske om økt utnytting og inntjening på egen eiendom på bekostning av andre hensyn. Begge deler forsterker problemet. Tidligere kunne man redde seg på treg saksgang i kommunen. Vi ser også en økende tendens til at kommunens saksbehandler ikke engang tar seg tid til befaringer. Reguleringsplaner utløses stadig oftere av byggesak. I disse tilfellene taper allmennheten i planleggingskappløpet.

Hva er det av erfaringer de siste ti årene som tilsier at vi bør bygge enda fortere? Få, mener Norges Naturvernforbund og advarer mot hastverkstrenden, som i et folkelig språk kan beskrives som «fort og gæli». Når byggesaksdelen av plan- og bygningsloven nå likevel mer og mer ser ut til å ta form av en sektorlov for byggebransjen etter prinsippet «raskt = godt», er det grunn til å la alarmklokkene ringe.

Når vi foretar disposisjoner som vil få konsekvenser flere generasjoner framover, må vi ha tid til å tenke oss om. Kostnaden ved å rydde opp i et problem kan fort bli mange ganger dyrere for samfunnet enn det en utbygger sparte på rask saksbehandling.

«Nå er det helt vilt», er en situasjonsbeskrivelse vi hører oftere og oftere av mennesker som henvender seg til Norges Naturvernforbund. At investeringer i eiendomsmarkedet er svært god butikk, må ikke føre til at vi reduserer kravene til plan- og byggesaksbehandling. Det er lokalbefolkningen og andre brukere som skal leve videre med utbyggingen.