Worldwatch Institute har tatt på seg en viktig jobb i dagens samfunnsdebatt. Tross de kritiske bemerk-ningene jeg kommer med nedenfor, er jeg ikke i tvil om at institusjonen gjør en meget verdifull innsats. Men nettopp derfor blir jeg betenkt over å oppdage så mye slurvete tallbruk som det jeg finner i årets rapport om «Jordens tilstand 2005». Men spør seg uvilkårlig, hva så med alle fakta man ikke har forutsetninger for å kontrollere?

Av Røyne Kyllingstad

Det jeg her skal presentere er altså ikke resultat av en systematisk faglig gjennom-gang, kun eksempler jeg som interessert leser umiddelbart reagerer på. Men de underbygger, etter min mening, så sterke påstander som de jeg framsetter ovenfor.

Uklart om HIV

«Nesten 3 millioner døde i 2003 av HIV-relaterte infeksjoner», leser vi på side 50, spalte 2. Artikkelen forteller videre (s. 50, sp. 2) at «Ni land i Afrika sør for Sahara mister årlig mer enn 10 prosent av denne aldersgruppen [ikke nærmere bestemt enn «mennesker i sin mest produktive alder» (sp. 1)], først og fremst fordi HIV har så stor utbredelse i disse landene». «Denne aldersgruppen» er kun beskrevet som «Mennesker i sin beste alder».

Sannsynligvis er de «ni land» synonymt med de ni i tabell 2-2, s. 52. Disse landene har pr. i dag 66 mill mennesker, hvorav ca. 54 % i alderen 15–64 år. *)

Tallfester vi så at utsagnet «først og fremst fordi HIV har så stor utbredelse» til 8 av de «mer enn 10 prosent av denne aldersgruppen», så får vi en årlig dødsrate på 2,8 millioner i denne aldersgruppen alene. Eller nesten hele verdens samlede dødstall på grunn av HIV. Dette stemmer selvsagt ikke, tatt i betraktning at folketallet i disse landene bare utgjør ca. 1 prosent av verdens befolkning. Men beregningen er likevel korrekt ut fra de forutsetninger jeg har måttet legge inn.

Det burde kort og godt være under så vel forfatters som utgivers verdighet å overlate til leseren nærmest å måtte gjette seg til hva man egentlig mener med det man publiserer.

3 1/2 bier pr. kvadratkilometer

På side 85, spalte 1 øverst, står det at: «Ifølge de franske birøkteres organisasjon, Union Nationale de l’Apiculture Francaise, drepte imidacloperid mange hundre tusen bier, noe som førte til at mange av landets mindre birøktere måtte nedlegge virksomheten.»

La oss tallfeste de nevnte «mange hundre tusen bier» til nær en million, 990.000, og samtidig regne at bare 50 % av Frankrike har vegetasjon som trenger polinering. Ut fra dette ser vi raskt at de «mange hundre tusen bier» ikke utgjør mer enn maksimum 3 1/2 stk. pr. kvadratkilometer ’grønt areal’. At en så mikroskopisk endring «ødelegger mangfoldet i landbruket og truer bøndenes økonomiske sikkerhet» virker, mildt sagt, lite troverdig.

4 1/2 gram fjørkrekjøtt pr. kineser

På side 88, spalte 2, leser vi at: «Bare i Øst- og Sørøst-Asia blir det avlet om lag 6 millioner fjærfe til mat.»

For det første, hvilke land defineres som tilhø-rende det upresise uttrykket «Øst- og Sørøst-Asia»? Inkluderes Øst-Russland, Korea og Japan? Kina er vel i alle tilfelle medregnet. Så jeg relaterer nedenfor de «6 millioner fjærkre» til 1,3 milliarder kinesere alene. For det andre, hvilke tidsrom dreier «avlet om lag 6 millioner fjærkre» seg om? Gjelder det avl pr. dag? Pr. år? – Og, betyr «avlet» i praksis det samme som slaktet og solgt til menneskeføde?

I alle tilfelle synes det oppgitte tall å være urealistisk lavt: Avlen betyr ett fjærkre pr. 220 kinesere – og ingenting til den øvrige befolkningen i Øst- og Sørøst-Asia. Hvis vi regner at hvert dyr gir én kilo mat, betyr det en produksjon på knapt 4,5 gram pr. kineser. Pr. år eller pr. dag, eller? Og fortsatt 0 til alle andre øst-asiater.

Jeg kan legge til at NRK Dagsrevyen 11-1-05 melder at «i Kina er det flere fjærkre enn mennesker».

2 gram kjøtt pr. dag

På side 91, spalte 1, kan en lese at: «Transport av levende dyr kan også forårsake spredning av dyre-sykdommer. FAO opplyser at det årlig blir kjøpt og solgt 44 millioner storfe, sauer og griser på verdensbasis.» Det vil si ca. 0,007 dyr pr. år og innbygger i verden. Eller, om vi setter vekten av spiselig mat pr. dyr i denne lite ensartede dyregruppen til 100 kg pr. enhet i gjennomsnitt, så representerer det som blir «kjøpt og solgt» i verden 2 gram kjøttvare pr. person og dag. Så liten kan umulig handelen med de tre husdyrslagene være?

Eller står tallene bare for kjøp og salg over landegrensene? Men dét sier jo heller ikke noe om transportlengder, og dermed om betydning for smittespredning. En transport fra Brussel til Amsterdam er eksempelvis knappe 200 km (målt i luftlinje), men den krysser en landegrense. Flytter du derimot en dyreflokk fra Khalabask til Arkhangelsk, er det innenlands transport, men den er likevel 25 ganger lengre. Nærmest å regne som i global målestokk.

Igjen, hva står tallene for?

Bastant konklusjon på spinkelt grunnlag.

«.. på 20 måneder installerte myndighetene vindturbiner, fotoelektriske celler som utnytter solenergi og små vannkraftnett i over tusen landsbyer» (s. 189, sp. 1). Om «små vannkraftnett» betyr minikraftverk eller ledningsnett er noe uklart. Selv så jeg i 2004 at minikraftverk ute på den kinesiske landsbygda ble nedlagt til fordel for strømforsyning langveis fra. Men det skal vi la ligge.

Virkningen av innsatsen «ga nesten 1 million mennesker strøm». Altså på 20 måneder. Med den farta vil 50 millioner få strøm i løpet av de neste hundre åra. 50 millioner er mindre enn 4 % av Kinas nåværende befolkning. Tallfestingen forteller om en innsats komplett uten betydning i det store bildet. Hva enten det gjelder velferd eller reduksjon av «Kinas totale bidrag til klimaforandringene».

Upresise begreper og farlige målestokker. Hva er by?

«I 1965 levde 36 prosent av verdens befolkning i byene. Tallet nærmer seg nå 50 prosent. ... Når stadig flere mennesker trenger seg sammen under usanitære forhold i overbefolkede byer, sprer smittsomme organismer seg raskt.» (s. 68, sp. 1). Her koples det allmenne begrepet by sammen med usanitære forhold og overbefolkning. Som, slik det framstilles, synes å ramme byfolk flest. Her bør man for det første skille mellom åpen landsbygd, landsby, småby, by og storby. Eventuelt forenklet til landsbygd, by og storby. Problemene man står overfor forandrer ofte karakter etter hvilken størrelsesorden man arbeider i.

I alle høve burde man finne fram til, og bruke, en felles internasjonal bydefinisjon for statistiske formål. I Norge bruker vi fortrinnsvis begrepsparet tett og spredt bosetting. Nedre grense for tett bosetting er som bekjent 200 innbyggere. By kan enhver kommune bli ved kommunal politisk beslutning. En europeisk undersøkelse jeg leste om i 1988, satte grensen mellom by og land ved 50.000 innbyggere. Men slik forfatteren skriver, er det antakelig storbyenes problemer han har i tankene. I byer med anslagsvis over én million innbyggere?

Et beslektet problem er nøyaktigheten i offisiell statistikk. For å illustrere med et eksempel: I 1989 passerte jeg bygrensa til Istanbul. Et skilt fortalte at byen hadde 5 1/2 millioner innbyggere. Tallet stemte bra med det tallet «Statistisk årbok» hadde pr. 1985 (5,48 mill). Men ved en tilfeldighet kom

jeg i prat med en geografistudent ved byens universitet. «Nei, det er ingen som vet hvor mange vi er. Siste beregning anslår ca 11 millioner.»

Mer skal jeg ikke utbrodere spørsmålet. Jeg forlanger selvsagt ikke at Worldwatch Institute skal vite noe mer enn de lokale myndigheter. Men forfatterne bør bygge inn denne type usikkerhet i framstillingen, når de presenterer sine data og påstander. Vi beveger oss hele tiden på temmelig usikker grunn. Om enn det sjelden er så ille som det Nierenberg og Halweil refererer på side 91, sp. 1: «Verdens helseorganisasjon frykter at antall tilfelle av sykdommer som har smittet gjennom mat, kan ligge 300–350 ganger over de offisielle tallene.»

Men vi kan jo minne om at Istanbul er 400 ganger større enn ’storbyen’ Hamar…

Å leve av 0,7 daa

På side 55, sp. 1, kan vi lese at «Mer enn 30 land … greier ikke å oppfylle selv minstemålene for dyrkbar mark (0,07 hektar pr. person).»

Å sette opp et fast minste arealmål for dyrkbar mark pr. person, uansett hvilket land eller lokalregion det gjelder, er direkte nonsens. I enkelte tropiske strøk kan man dyrke ufattelige mengder på et halvt mål. En bonde i Finnmark eller Sibir må basere seg på husdyrhold og lange innsettingsperioder for dyra sine, for å kunne produsere den eneste maten som i praksis er mulig å produsere der han bor. Han vil trenge et titalls mål for å oppnå like mange kalorier menneskeføde som kollegaen i tropene på sitt halve. Dertil trenger folk i et kaldt klima flere kalorier, samt et visst tilskudd av importert planteføde.

Med en standard på 0,7 daa pr. person, skulle Norge kunne brødfø 15 millioner. Mot ca. 2 millioner i dag. Kanskje kunne vi klare å holde liv i ca. 4 millioner. Men det krever i så fall omlegging til et strengt laktovegetabilsk kosthold, og effektiv rasjonering. Med sin entydige standard på 0,7 daa gir Worldwatch Institute med andre ord alle vårt lands eiendomsutviklere sin fulle støtte i kravet om å få bygge ned dyrka mark.

Det var kanskje ikke slik støtte man mente å gi. Men, det er det man gjør.

Å leve på 6 kroner dagen

«Selv om tusenårets utviklingsmål blir oppnådd innen 2015, vil det fortsatt være …600 millioner mennesker som lever for under 1 dollar dagen» (s. 191, sps 1).

Dollaren har varierende kjøpekraft rundt om i verden. Som mål på inntekt er derfor «1 dollar» allerede i utgangspunktet et tvilsomt mål. I Norge kan du f.eks. regne med å få kjøpt 1 1/2 kg poteter for den summen. Målt i kilokalorier omtrent det halve av hva en voksen trenger for å berge livet. De nødvendige tillegskalorier, samt nødvendige klær for ikke å fryse i hjel – og varme nok til å få kokt disse potetene – det må han skaffe seg uten inntekt. Men klarer han å skaffe seg dette, altså å overleve, ja, så representerer jo det han da skaffer seg en realinntekt, større enn den ene dollaren. Alt regnet pr. dag.

Kanskje kan enkelte mennesker bosatt i varme og fattige områder, altså områder med ekstremt lave priser, klare å leve «for under en dollar dagen». Men som generelt fattigdomsmål holder det ikke. I store deler av verden er det langt under overlevelsesgrensen.

En pedagogisk avledningsmanøver

Det kan godt hende at påstanden midt på side 24 er riktig: «Svermer av markgresshopper, opptil 10.000 pr. kvadratmeter, har begynt å spre seg i VestAfrika, og påfører betydelige skader på avlinger og beitemarker.»

Dette betyr ei grashoppe pr. kvadratcentimeter. Da blir spørsmålet om hvor store de er, temmelig interessant. De artene vi ’kjenner’ fra TV-reportasjer om ødeleggende gresshoppesvermer i Afrika trenger jo atskillig mer enn én kvadratcentimeter for å lande. Så blir man sittende der å fundere: Sitter insektene oppå hverandre? I flere lag, i hva slags vekster? Og hvor store områder dekker slike svermer på én gang? Hvor fort spiser de? Slik bisetningen om de 10.000 pr. kvadratmeter står, leder den kort og godt interessen vekk fra de problemer den skulle fokusere.

En mer forståelig informasjon om problemets dimensjon hadde vært et par ord om hvor raskt en slik gresshoppesverm kan ødelegge x antall kvadratkilometer avling. Eller hvor store avlingstap det dreier seg om i løpet av et år.

Hvor mange slike amatørmessige statements det er i rapporten, skal jeg ikke ha noen mening om, men alene den handfull jeg har presentert, er alt for mange. Redaksjonen burde ikke tillatt seg å svekke Worldwatch Institute’s troverdighet med å slippe slikt i gjennom.

Likevel, boka er verd å skaffe seg. Og bli lest. – Om enn med en viss skepsis.

Worldwatch Institute:

Jordens tilstand 2005

I søkelyset: Verdens sikkerhet J.W. Cappelens forlag, 2005 ISBN 8202243742

250 s.

* ) Landa er Botswana, Den sentralafrikanske republikk, Lesotho, Malawi, Mosambik, Namibia, Swaziland, Zambia, Zimbabwe. Demografiske data i hht. CIA-The World Factbook.