Hovedtema i denne utgaven av PLAN er det nylig avsluttede Tettstedsprogrammet som har vært drevet over fem år under ledelse av Miljøverndepartementet, og med deltakelse fra 16 kommuner i fire fylker. Programmets hovedmål har vært å utvikle miljøvennlige og attraktive tettsteder i distriktene. Det har spesielt vært viktig å legge til rette for at ungdom og unge voksne kan finne det fristende å flytte til tettsteder i distriktene, og at de som vokser opp der ønsker å bli boende på hjemstedet sitt, eller flytte tilbake etter endt utdannelse eller jobb andre steder.

At utformingen av tettstedene våre har betydning for både trivsel og næringsutvikling, er gammelt nytt. Da PLAN for fire år siden omtalte oppstarten av Tettstedsprogrammet, siterte vi et utsagn av daværende sjefsarkitekt Yngvar Johnsen fra hans klassiske veileder som ble gitt ut av Kommunal- og arbeidsdepartementet i 1965 etter at den nye bygningsloven hadde innført oversiktsplanlegging i alle landets kommuner, og ikke bare i byene:

«Det synes som om man neppe kan overvurdere den betydning det har for en bygd å ha et velutviklet funksjonsdyktig og tiltalende sentrum. Sentret har ikke bare en praktisk betydning, den mentale betydning er kanskje like viktig. Et konsentrert sentrum blir befolkningens naturlige tyngdepunkt. Det styrker bygdemiljøet og samkjenselen og er en av de viktigste forutsetninger for utvikling av nye næringsvirksomheter, ekspansjon og trivsel».

Den gangen pekte vi også på at det i de siste 25 årene har vært gjennomført en rekke liknende stedsutviklingsforsøk og -programmer i offentlig regi: Forsøk i nærmiljø, PTD-programmet, NAMIT-prosjektet, Stedsformingsprogrammet, Miljøbyprogrammet, Mikroby-prosjektet, Utkantprogrammet og prosjektet Virkemidler for bedre arealutnyttelse i byer og tettsteder, tilsynelatende uten samordning.

Man kan jo derfor spørre om Tettstedsprogrammet bare har vært et nytt forsøk på realisere det planleggerne hele tiden har ment har vært det rette, men likevel ikke har klart å få til, eller om det er tatt noen nye grep som gjør at man har lyktes bedre enn ved tidligere forsøk.

Uansett er det lett å bli imponert av resultatene fra Tettstedsprogrammet. Det har åpenbart vært jobbet godt i mange kommuner, med stor aktivitet selv på svært små steder. Ungdommen har vært trukket aktivt med, kvinner har deltatt, og dugnadsinnsatsen her enkelte steder vært formidabel. Kommunene har blitt samfunnsutviklere, de har fått til finansiering og spleiselag, og folketallet i tettstedene som har deltatt i programmet har jevnt over hatt noe sterkere vekst enn i tilsvarende steder ellers i landet.

Arbeidet med Tettstedsprogrammet faller i tid sammen med sterke preferanser for urbant liv og urbane kvaliteter. Hvorvidt stedsutvikling og stedsforming kan skape ny interesse for de mindre tettstedene – gitt slike urbane preferanser, eller om konkurranseforholdet mellom små og store steder vil forrykkes ytterligere – til de store byenes fordel, gjenstår å se.

Jens Fredrik Nystad

Redaktør