Rapporten «Miljøvennlige og attraktive tettsteder, erfaringer og anbefalinger fra Tettstedsprogrammet», er en beretning om norske tettsteder og deres desperate kamp for å overleve også i framtiden. I denne fortellingen er estetikken er blitt en bærebjelke for selvforståelsen.

Av Erling Dokk Holm

Jeg er på Rena. Rena er sentrum i Åmot kommune. Jeg har et forhold til Rena, min mor og far har hytte oppe under tregrensen, jeg er her hvert eneste år. Jeg går på ski, og av til drar jeg ned til sentrum for å handle og gå på kafé.

Rena har et snev av særpreg, og det snevet er signert av Henrik Bull. Han var en av de virkelig store arkitektene på begynnelsen av 1900-tallet. Han tegnet mye og stort. Blant annet Nationaltheatret og Finansdepartementet, men også små rare ting, sånn som Freias sjokolade Lohengrin, som for øvrig i disse dager flagges ut til Litauen. Akkurat i dag er det kaldt på Rena og jeg står og nyter kulden og noe av det virkelig subtile Henrik Bull laget, Åmot kirke. Det er en fin kirke, bygd i kraftig laftet tømmer og veldig direkte i formsprå-ket. Den har sine klare referanser til jugendarkitekturen, men den er først og fremst en moderne fortolkning av det nasjonale. Nasjonalromantikk fra en tid da det betød noe. Kirken stod ferdig i 1902.

Kirken gjør seg veldig godt i vinterskrud. Kontrasten mellom det mørke tømmeret og snøen er slående. Men bortsett fra denne kirken er Rena ganske trist. For drøye ti år siden brant Trudvang hotell opp, et offer for et dårlig elektrisk anlegg. Hotellet var akkurat som kirken oppført i tømmer og tegnet av Henrik Bull. Kirken og hotellet utgjorde en perfekt allianse, de ga Rena et preg. I dag er det nye Trudvang Hotell ikke annet enn en veldig blass form, og et bygg som ikke tilfører denne dovne stasjonsbyen noe i det hele tatt.

Rena er med i Miljøverndepartementets rapport om Tettstedsprogrammet som et av tettstedene som har deltatt, og derfor kastet jeg meg over de sidene som handler om Rena. Kanskje er det østerdølens pragmatisme og beskjedenhet som gjennomsyrer det hele, kanskje er det et reelt lavt ambisjonsnivå. Ikke vet jeg. Men Rena løftes ikke til nye høyder her. «Kommunen har gjennom Tettstedsprosjektet fått viktige innspill fra innbyggerne til det videre arbeidet med kommuneplanen», står det å lese (s. 137), og mer moderat går det knapt an å være.

Propaganda

Men andre mer energiske kommuner kommer også til orde, og de fire praktkommunene Gildeskål, Tolga, Tingvoll og Steinkjer har fått masse plass til å eksponere sin egen suksess. Under tittelen «Gode historier» leser jeg om vegg- til-vegg-suksesser. Her er det ungdommen som lager framtiden, det er lokaldemokratiet som reiser kjerringa, det er miljø-politikk på grasrotnivå og det er fortiden som framtidens viktigste ressurs.

Dette er offentlig sakprosa av høy propagandistisk kvalitet. Det er det gode som vinner mot det onde (eller mer presist: slappe og tafatte). Det er folket som tar kontroll over egen skjebne og mobiliserer for skjønnhet, orden, tetthet og bedre funksjoner.

Selve begrepet «tettsteder» er i seg selv en merkverdig språklig konstruksjon. Et sted er per defini-

sjon en konsentrasjon av masse. Har det ingen konsentrasjon, så har det heller ingen tetthet. Men i Norge ser det ut til å være annerledes. Det er som om stedet i seg selv kan være tomt, det er som om det ikke er et semantisk skille mellom sted og landskap. Denne mangelen avslører kanskje noe om nordmenn, i alle fall er det slik at Tettstedprogrammet, som jo ble opprettet i sin tid for å lage tettere steder enn de stedene som har eksistert, baserer seg på forståelsen av at det er forskjell på steder og tettsteder, og at tettsteder er å regne som bedre enn normale steder.

Håp i hengende snøre

Av og til kan det virke som om Norge er et samfunn fullt opp av mennesker som tror på fremtiden, som venter på å vasse i gull og grønne skoger, og som derfor er stappfulle av selvtillit. Men slik er det neppe.

Rapporten «Miljøvennlige og attraktive tettsteder, erfaringer og anbefalinger fra Tettstedsprogrammet» er et dokument som utgir seg for å handle om fysisk planlegging rundt omkring i landet. Imidlertid er dette ikke den reelle fortellingen. Den er en helt annen en, det er den som handler om små samfunn som ser at de bak de opplyste dobbeltgarasjene er på vei ned i avgrunnen og avfolkningenes dalfører. Det er en fortelling om begrensede ressurser og desperasjon kledd inn i fagre ordelag og fine fotografier.

Svært mange av landets kommuner, ikke minst bykommunene, opplever befolkningsvekst. Det kan synes fint, men dessverre er det slik at et flertall av dem ikke opplever en tilsvarende vekst i sysselsettingen. Selv kommuner som Larvik og Halden ser at jobbveksten er begrenset. Ergo blir deres framtid en mager affære. For med mange folk kommer det mange utgifter – skole, pleie, omsorg – inntektene kommer først når arbeidsplassene også kommer. Det betyr at en by som Halden – på sikt – vil bli en fattig by.

Men det finnes håp, og det håpet snøret nå henger i, er i den internasjonale moteretningen der det handler om å tiltrekke seg den såkalte kreative klassen. Den amerikanske guruen Richard Florida – mannen bak teorien – har et fengende evangelium. Han hevder at hvis en by eller et tettsted kan tiltrekke seg de kreative – som er overrepresentert blant bohemer, homser, og innvandrere – så blir det fart i økonomien. Da kommer de nye bedriftene. De som har framtiden i sitt regneark. De som skaper utvikling. Florida har sannsynligvis rett. Det er kanskje litt banalt og litt kjedelig det han sier, men det er vanskelig å argumentere mot. Det er på dette bakteppet at denne rapporten er skrevet, og derfor er det litt merkverdig å se hva som vekt-legges i denne rapporten.

Åmot kirke i Rena – «Tømmerkatedralen» – gjør seg veldig godt i vinterskrud. Men bortsett fra denne kirken er Rena ganske trist.

Slengbukser fra 1970-tallet

Forskjønningen, eller det vi også kan kalle estetisering, er kanskje den mest iøynefallende strategien av dem alle. Det er som om norske tettsteder har en felles forståelse av hva som er vakkert, og ergo hva som er godt. Det er som om dette forholdet mellom det gode og skjønne har en substans, som om det reflekterer erfaringer eller rene utregninger. Selvsagt er det ikke slik fatt. Men ser vi på hva som foretrekkes og anbefales er det en merkverdig ensartethet over det hele.

Det som er anerkjent på kommunalt nivå i år 2005 som vakkert, er sannsynligvis ikke mer tidløst enn et par slengbukser fra 1970-tallet. Der det skrives storslagent om «tidløse kvaliteter» er det ikke annet enn ren mote som møter denne leseren. Og jeg er ikke mer velutrustet selv, enn at også jeg synes det samme er vakkert. Jeg liker også den avdempede nøysomme stilen, med sterke innslag av en form for nostalgi i materialvalg – om enn ikke i stiluttrykk – som kjennetegner den oppgraderingen som en haug av norske tettsteder har vært gjennom.

Estetiseringen kan sees som en estetisk oppgradering, som bruker virkemidler som formalisert estetisk uniformering. De ulike kommunene får en gjennomført grafisk profil, de får en design-manual som også gjelder det offentlige rom, de fikser opp skiltingen sin – se på Lillehammer! Ikke minst gjennomarbeides uterommene med hjelp av gode landskapsarkitekter. Akkurat som en interiørarkitekt for eksempel jobber gjennom en restaurant og sørger for alt henger på greip estetisk, tar landskapsarkitekten fatt i det offentlige rommet. Landskapsarkitekten dresserer og rydder, ordner og pynter. Og jøss, det blir vakkert!

Stein og atter stein, så langt budsjettet rekker, preger arbeidet i Tettstedsprogrammet. Her fra Kongens gate i Steinkjer. (Foto: Steinkjer kommune)

Det er nettopp det det blir. Denne trangen etter å lage alt i sitt bilde, eller å lage konsekvens, etter å rydde opp, betyr at hver minste detalj rammes. Alle søppelkassene blir like, alle gatelyktene, alle kantsteinene, og kanskje er kommunen så ambisiøs at den bestemmer hvilke farger de ulike bygningene i sentrum skal ha. Ikke sjelden forplanter denne iveren seg til plan- og bygningsetaten som sørger for at bare hus med saltak eller bare hus med smårutete vinduer godkjennes. Med andre ord innføres det et estetisk regime. Én smak blir rådende, og hvis avvik fra denne praktiseres, kan avvikene kun passere hvis de er små og ubetydelige.

Stein og atter stein

Denne tenkningen forutsetter ikke minst en forestilling om at visse materialer er bedre enn andre. Et hvert tettsted med respekt for seg selv – ser det ut til hvis jeg skal dømme fra alle de stedene som er representert i rapporten – bør tilkjennegi sin store kjærlighet til ett eller annet naturmateriale. Det er det jeg vil kalle material-fetisjisme.

Se bare på gatelegemer. De bør helst ha mye stein i seg, store stein og små stein, brostein og steinheller. Stein så langt budsjettet holder. Personlig har jeg ingenting i mot stein, stein er ofte et fantastisk materiale. Men ikke alltid. For den som

måtte tvile på steinens uovertrufne kvaliteter er det nok å besøke Oslo sentrum. Under ett år etter at opprustningen av Karl Johan og Stortingsgata var ferdig, begynner steinhellene å sprekke. Det er de store feite steinhellene som ikke tåler tungtransport, klima og den daglige donten av en by. Brosteinene derimot kan sikkert sitte der de er til neste 1000-års jubileum.

Stein er med andre ord ikke per definisjon et bra materiale. Estetiseringen av norske tettsteder foregår ved hjelp av hele paletten av steinkvaliteter. Tar du steinen ut av Tettstedsprogrammet, står du tilbake med et hult estetisk program. Og akkurat som steinen er blitt den nye standarden, er betongen falt i unåde. Den tillegges også dårlige materialkvaliteter. Det er like meningsløst å hevde at betong ikke duger, som å påstå at all stein er solid i alle sammenhenger. Og hva med asfalt? Uansett hva man måtte mene om asfaltens estetiske kvaliteter. Tar du asfalten ut av et norsk tettsted, kan det ikke lenger bebos.

Men er det noen som bæljer om asfaltens vidunderlige egenskaper? Neida. Asfalten er som betongen oversett og deklassifisert. Den er fortrengt og aktivt glemt, den er tilsidesatt og utsatt for dårlig omtale. Men skiferheller og brostein, derimot, som til sammen belegger under en promille av norsk vei, den gis stor plass, feite bilder og herlig ros. Et folk som har sluttet å gå i kirken har begynt å lovprise et materiale de stort sett ikke er i nærheten av. Det er mulig at Jesus ikke sitter der opp og venter på oss, men det virker ikke mer sannsynlig at det er brosteinen som skal være vår hverdag.

Historisering

Noe annet som rører mitt hjerte er den varmen fortiden blir til del. Det er der alt det gode ligger og venter. «I Tolga er kulturhistorien en bærebjelke i tettstedsarbeidet. Ved å bygge på gammel kultur, særpreg og tradisjoner fra sin fortid med malmdrift har man skapt et mer attraktivt tettsted, forsterket innbyggernes identitetsfølelse og skapt entusiasme og glød rundt utvikling av stedet sitt.» (s.58). Dette er ikke et enestående tilfelle. I Tettstedsprogrammets sluttrapport blir fortiden oppfattet som en krukke av honning gang på gang.

Det å gå tilbake til stedets historie og der finne ut hvordan et tettsted skal sko seg, er en tilforlatelig tanke. Problemet med den er imidlertid fundamentalt: det er ikke sikkert at den er sann, og det er slett ikke sikkert at den er produktiv. I stedet for å rave rundt i «fortid med malmdrift» for å skape stolte og sterke innbyggere, burde kanskje Tolga sagt noe konkret om hva framtiden skal bringe. Jakten på fortiden blir en kommersiell overflatebe-handling av stedsidentitet, som ikke sjelden skjuler mer enn den avdekker. I kapitelet om Tolga kommer fattigdommen i Tettstedsprogrammet fram. Det er mulig det kan skape «forsterket stedsfølelse og bedre problemforståelse», men det forandrer ikke på noe av de tunge strukturene kommunene lever under.

Noreg, mitt Norge

Dette landet – så langt, så bratt, så tynt befolket – er på vei til å skamfere seg selv. Grensen mellom byen og landet perforeres, rekkehus og eneboliger legges i merkverdige klynger på steder der det er langt til nærmeste konsentrerte bebyggelse. Det skjer gjennom uhellige allianser mellom private og offentlige aktører, gjennom næringsutvikling på snevre premisser, ved hjelp av dårlig kommunalt planarbeid, svake politikere og liten nasjonal styring. Det bygges kjøpesentre som årelater de nærmeste småbyene, og når staten bygger nye fine høyskoler legges de nesten uten unntak ute på et jorde. I Halden, i Horten, i Molde, i Bodø skjer dette. Den energien som finnes i en tett bygning full av unge mennesker, blir avskåret fra en urban sammenheng.

Samtidig skjer det en økt urbanisering. Byer fortettes, kaiområder blir boligområder. Norge opplever to ting samtidig, og der kun det ene er av det gode, og der dette godet kun kommer til de større stedene og byene. Tettstedsprogrammet er taust om disse store utviklingstrekkene. Programmet har en målsetning som er slapp og lite konkret, det handler kun om å lage «attraktive steder». En upresis formulering som dessverre ikke gir nok instruksjon til noe som helst.

Vikna kommune har avslått søknader om å bygge kjøpesenter utenfor Rørvik sentrum. Det er åpenbart en god handling. Men de færreste kommuner holder i lengden ut presset. De fatter dårlige vedtak gang på gang. Burde ikke Tettstedsprogrammet ha kommet med noen klare anbefalinger, i stedet for de meget amorfe formuleringene som gjennomsyrer sluttrapporten? Hvorfor står det ikke et eneste sted at staten må lage en lov som hindrer flere kjøpesenteretableringer? I stedet blir jeg som leser proppet ørene full av betydningen av nettverk, pen skilting, lokal identitet og alt annet som er vel og bra.

Denne rapporten vil være en fantastisk kilde for framtidens historikere når de skal skjønne hvordan offentlige myndigheter og ildsjeler i småstedene tenkte om sitt eget liv sånn anno 2005. Det kan være beretningen om en tid da de norske små-stedene gjorde krampeaktige forsøk på å gjenreise seg selv uten noen reelle virkemidler. Slik sett er dette historien om troen på overflaten og det gode i mennesket. Det er søtt, men også ganske dumt.