Fjell er en drabantby i Drammen med en høy andel innvandrere. Området har lenge hatt et dårlig navn på seg blant kommunens øvrige innbyggere. På Fjell har det i flere år vært drevet et aktivt nærmiljøarbeid for å bedre bomiljøet og integrere beboerne bedre i storsamfunnet. Artikkelen ser nærmere på hvordan arbeidet har vært lagt opp og organisert, og hvilke resultater som er oppnådd.

Drabantbyen Fjell er en del av bydelen Fjell/Austad i Drammen kommune. Mens Austad består av eneboliger, består Fjell av blokkbebyggelse. Området ble bygd ut fra 1966 til ca. 1976. Byggingen fore-gikk i raskt tempo, og blokkene har senere trengt omfattende rehabilitering. Også planleggingen av området var mangelfull. Først flere år etter at de første blokkene stod ferdig, ble for eksempel byggingen av Fjell barneskole påbegynt. Andre ting som parkering, lekeområder for barn, kirke, bydelshus og lignende var heller ikke tenkt grundig igjennom da bydelen ble utbygd.

Stigmatisering av stedet

Fjell har i mange år hatt et negativt stempel i Drammen. Det finnes for eksempel en vits om Fjell som de fleste drammensere kan: «Hva er rødt, langt og lukter hvitløk? – Jo, det er bussen til Fjell!» Dette sier noe om hva Fjell blir forbundet med av folk ellers i Drammen – innvandrerbydelen det lukter vondt av.

Utover 1980-årene ble de typiske drabantbyproblemene som ungdomskriminalitet, arbeidsledighet, barnevernssaker, ensomhet og dårlig økonomi synlige på Fjell. Det som gjorde situasjonen spesiell, var at området ikke hadde noen fysiske forutsetninger for sosial samhandling. Befolkningen kom fra mange ulike steder og hadde ikke noen felles identitet (Carlsson 1996). Den dårlige planleggingen og raske utbyggingen kommunen hadde lagt opp til, fikk utslag i dårlig sosialt nettverk og lite samhold i bydelen. Beboerne fikk høre både av andre på Fjell og gjennom pressen at Fjell var et belastet område.

Utover på 1990-tallet var mange av innflytterne mennesker med fremmedkulturell bakgrunn. Fjell ble en stigmatisert bydel og prisene på innskudds-leilighetene var svært lave. Etter hvert har bomiljøet på Fjell utviklet seg positivt samtidig med at andelen innvandrere har økt. Det er mange som velger å bosette seg på Fjell uavhengig av økonomi, men på grunn av gruppetilhørighet og trivsel. I bydelen har det vært arbeidet aktivt og målrettet med integrering og bomiljø i mange år, og arbeidet har gitt klare positive virkninger.

Ikke bare strukturelle årsaker

Befolkningen på Fjell er svært blandet og består av rundt 35 nasjonaliteter, men det er ikke gjennom-gående slik at disse gruppene er svakere økonomisk stilt enn befolkningen andre steder i Drammen. Selv om leilighetene på Fjell fortsatt er blant de billigste i byen, er det feil å dra slutningen at alle som bor der, gjør det fordi de ikke har råd til å bosette seg andre steder. Sitatene nedenfor fra to beboere kan gi eksempler på dette.

«… jeg har også kjennskap til et mindre antall familier som har prøvd å bo for eksempel på Åssiden i

Fjell ligger på en høyde sydøst i Drammen. Det er fin utsikt fra området. (Foto: Ingvild Røed)

Drammen og som har kommet tilbake hit fordi det har vært for tøft å bo der. For her har de nettverk, ikke sant.»

«… så kjøpte vi leilighet på Åssiden. Der klarte jeg å bo i syv år. Jeg følte meg helt aleine. Så flyttet vi hit. (…) Da vi bodde på Åssiden så jeg folk ute her på Fjell (når hun var på besøk), dem var så mye ute og pratet sammen og… det så ut som at de koste seg her oppe på Fjell. (…) Det er grunnen, jeg følte meg mye aleine der oppe (Åssiden), da veit du. Også… jeg veit ikke… jeg klarte ikke være venner med norske.»

Ekskludering fra ulike samfunnsarenaer er et problem for en del av innvandrerne på Fjell. Det er ikke lett å komme inn i hverken norske sosiale miljøer, kultur, politikk eller økonomi med dårlige norskkunnskaper. Det å bo i et område med en høy konsentrasjon av innvandrere, kan hindre dem i å få brukt praktisk norsk i dagliglivet. Lite praktisering vil gi utslag i at språkkunnskapene blir for dårlige til å komme seg inn på det arbeidsmarkedet de kanskje ønsker.

Men, dårlige norskkunnskaper er ikke alene grunnen til at innvandrere på Fjell blir ekskludert fra norske miljø og samfunn. Adressen og det utenlandske navnet deres gir også negative holdninger slik at for eksempel arbeidsgivere vegrer seg for å ansette dem. Det er altså for lettvint å skylle på at dårlige norskkunnskaper hindrer mange når de skal inn på arbeidsmarkedet. Jeg hørte om innvandrere fra Fjell som tross sin perfekte norsk hadde problemer med å få arbeid. Alt er greit så lenge de snakker via telefon, men når de møter opp er det ikke lenger interessant. Slike avvisninger har med holdningene hos den øvrige befolkningen i Drammen å gjøre.

«Man blir rett og slett utsatt for, ungene har liksom blitt utsatt for gamle, norske rasistiske menn og kvinner som kan være ganske råe. De kan være veldig råe. Nei, da velger du heller litt dårlig norsk.»

En annen beboer på Fjell sier det slik:

«På Åssiden hendte det at jeg ikke kunne gå aleine i gata. Det er sant. Det var i Kastanjeveien, veldig bra gate… men jeg klarte ikke gå ut. Folk sa: «Hvorfor bruker du skjerf (skaut)? Er du gammel kjerring, eller?» … eh… de tutet og viste meg finger og… jeg opplevde mye vondt der altså. Her, aldri opplevd noe sånt! (…) Det er veldig annerledes her, det kan jeg si.»

Det er en del fremmedfrykt og til dels rasisme i byen. Flere av de andre bydelene i Drammen har

Bydelen Fjell/Austad. En ser skillet mot Fjellområdet og blokkene. (Kilde: Kart og Geodata, Drammen kommune)

en lav andel innvandrere, og dette gjør at mange drammensere har et feil bilde av hvordan »de andre» er. Media har i mange år også hatt en tendens til å fokusere på negative sider ved Fjell. I senere år har journalistene blitt flinkere til å peke på mer positive sider ved området. Likevel møter en fremdeles holdninger blant drammensere som for eksempel at hvis en drar til Fjell, blir man stukket ned eller får bilen rasert.

Integreringsarbeidet på Fjell

På Fjell har det lenge vært fokusert på integreringsarbeid, særlig etter at bydelen fikk et økende innslag av mange ulike etniske grupper. Arbeidet drives på forskjellige måter avhengig av hvem som er pådriverne bak. Området har hatt en klar positiv utvikling de siste årene, og årsaken til dette er i stor grad det integreringsarbeidet som blir gjort både av kommunen og fra borettslagene sin side.

Bydelshuset som møtested

I underetasjen av bydelshuset ligger kontorene til to av borettslagene på Fjell, Frivillighetssentralen og Nærmiljøkontoret. Alle er lokalisert rundt et åpent kjøkkenområde der det er god plass til å sitte ned. Lederen for Fjellhagen borettslag hadde følgene å si om samarbeidet med Nærmiljøkontoret og Frivillighetssentralen:

«Frivillighetssentralen… flinke folk! Og så har vi Nærmiljøkontoret, dem elsker vi over alt i verden! Men, dem er såpass spesialisert at de når ikke ut i blokkene. Vi ser aldri dem i blokkene, og det er greit nok. De tar seg av de gruppene som de er satt til å ta seg av, og vi stiller med nærmiljøet.»

Sitatet sier noe om hvordan borettslagene og kommunen jobber ulikt på Fjell. Tiltakene som er drevet i regi av kommunen gjennom Nærmiljøkontoret og Frivillighetssentralen retter seg mot bestemte grupper i området som har ekstra behov, særlig kvinner med innvandrerbakgrunn. Arbeidet som blir gjort fra borettsalgene sin side går mer på det sosiale samholdet i blokkene og nærmiljøet rundt disse.

Kommunens innsats

Nærmiljøkontoret og Frivillighetssentralen på Fjell driver en rekke tiltak knyttet til integrering for beboerne i området. I tillegg til tiltak for eldre, barn og ungdom i området, er mange av tiltakene særlig rettet inn mot kvinner med utenlandsk opprinnelse.

Målet med de kommunale tiltakene på Fjell er mye knyttet til norsk språkopplæring, særlig med tanke på kvinner. Det blir satset på å skape arenaer der norsk er fellesspråket. Utfordringen er å få kvinner fra ulike nasjonaliteter til å delta på samme tiltak slik at de blir nødt til å kommunisere sammen på norsk. Siden det er hovedvekt av tyrkere og pakistanere i området, blir det lett til at disse gruppene dominerer, og dermed snakker sammen på sitt eget morsmål. Blanding av grupper er en stor utfordring som gjelder alle integreringstiltakene i området.

Informasjon om tiltakene ut til beboerne er viktig for å få det til å fungere. I denne forbindelse gir Fjell Nærmiljøkontor ut en bydelsavis hvert kvartal. Målet er å nå ut til alle husstander i nærområdet, både i blokkområdet og i småhusbebyggelsen på Austad. Innholdet i avisen er informasjon om det som foregår i bydelen, både månedsoversikt over tilbudene knyttet til bydelshuset, åpningstider og aktivitetstilbud av andre foreninger og organisasjoner i området. Avisen blir delt ut gratis til de fleste av husstandene i området og ligger tilgjengelig på flere steder i området som på butikken, legekontoret og biblioteket. Høsten 2003 ble Fjellposten også tilgjengelig på Internett (http://www.osi.uio.no/fjellgr/fjellposten.htm)

Håndarbeidsverkstedet MASALA

Et av de kommunale tiltakene på Fjell er håndarbeidsverkstedet MASALA. Det er et godt eksempel på et tilbud som appellerer til flere ulike grupper og dermed får til en integrering på tvers av etniske grenser. Verkstedet blir et felles møtested hvor mennesker fra ulike grupper kan bli kjent med hverandre og dele erfaringer.

Håndarbeidsverkstedet MASALA på Fjellsenteret har vært en viktig del av det kommunale integreringsarbeidet. (Foto: Ingvild Røed)

Prosjektet ble startet opp i 2001 med midler fra Utlendingsdirektoratet (UDI) for en periode på tre år. MASALA betyr »krydderblanding» på flere av språkene som finnes blant befolkningen på Fjell. Navnet gir også en indikasjon på tanken bak prosjektet, nemlig å få blandet ulike nasjonaliteter og grupper ved å skape et felles sted der de kan gjøre noe sammen og bruke norsk språk i kommunikasjonen med hverandre. Prosjektet har hovedsaklig vært rettet inn mot kvinner.

«En dame, flere over 80 år, som har lært bort hekling. Slå nupereller og så videre, strikke Selbu votter. Det er det som er så fantastisk med dette er at du automatisk får et møtested mellom flere nasjonaliteter og generasjoner. Fordi de kommer på disse kursene og det er ganske ålreit blanding. (…) Akkurat nå er det kurs i å sy pakistansk tunika og bukse som er veldig stilig og in.»

Borettslagenes integreringsarbeid

Integreringsarbeidet borettslagene driver, er ofte enkle tiltak som oppfordrer til økt sosial kontakt i oppgangen eller i blokka. Lederen for det største borettslaget i området har en egen filosofi når det gjelder integrering. Han legger vekt på at det ikke alltid er så mye som skal til:

«Jeg tror på den uforpliktende kaffe-slaberasen eller te... Den er viktigere å framelske enn organiserte klubber. Heller naturlige møtesteder! Vaskeri, benker o.l. (...) Sitter folk på trappa, så kjøper vi en benk, og når benken er full, så kjøper vi en til.»

Han ser det som viktig å først skape nettverk mellom beboere før en setter i gang med omfattende tiltak som koster mye. Uforpliktende nettverk basert på gjensidig respekt er viktig å skape hvis en skal få til en vellykket integrering. Et av tiltakene i borettslaget blir kalt »Hundrelappen». Initiativet går ut på at de tillitsvalgte hvert år får hundre kroner pr. beboer som skal brukes til å gjøre noe sammen. «Hundrelappen» har vært et positivt tiltak og koster ikke mye for borettslaget siden det går fra pengene i husleia. Det tok likevel litt tid å få innkjørt tanken blant tillitsmennene:

«Og så måtte vi over den perioden: Jammen alle kommer ikke... og, de utenlandske kommer ikke... Drit i det! Gjør noe som alle er invitert på! Og det har vært da, det groveste det var at noen samlet hele blokka på teatertur. Jada!»

Tiltaket har ført til at det er blitt mer sosiale sammenkomster i borettslaget. Et annet eksempel på et tiltak som ikke kostet mye, var på julaften hvor to gutter fikk i oppgave å pakke inn litt kake og gi julegaver og brus til alle som gikk inn i heisen. Et så enkelt tiltak førte til at folk i oppgangen fikk noe å snakke om og dermed er det med påå danne uforpliktende nettverk i nærmiljøet. Slike enkle tiltak kan hjelpe til at beboerne lettere snakker sammen og hilser på hverandre i ettertid.

Borettslagene på Fjell er flinke til slike tiltak og det er med på å skape kontakt på tvers av de ulike gruppene i området. Selv om kanskje ikke alle for-

står det norske språket, har alle forståelse for vennlighet, et smil og en hilsen. Denne uformelle kontakten er et viktig utgangspunkt for å gå et skritt videre med tanke på integrering i området.

Borettslagslederen legger stor vekt på at det er viktig å skape denne type kontakt mellom beboerne før en setter i gang større typer organiserte tiltak. Han henviser til et borettslag fra en annen by som var på besøk på Fjell for å lære og som dro hjem og satte i gang med å lage organisering av bomiljøet:

«Og de skulle prøve å gjøre det samme, men begynte selvfølgelig i gale enden! De lagde organisasjonen først, og så venta de på folk etterpå. Natta! Det er jo så dumt! (...) Det er jo som å prøve å selge sand i Sahara, altså! Du må vente på at kundegruppen er der, så må du gi et tilbud. (...) Vi kjøper benker i stedet vi, og så ser vi hva som skjer. Vi kjøper flere og flere benker, vi!»

Integreringsarbeidet på Fjell foregår altså på flere plan og på ulike måter. Mens borettslaget satser på nærmiljøet og uformell kontakt mellom beboere, tar Nærmiljøkontoret seg av mer spesielle tiltak i området. Begge typene er viktige. Å skape en uformell kontakt mellom beboerne kan gjøre det lettere for enkelte beboere å komme seg til de mer organiserte tiltakene i området. I et område som Fjell med mange ulike etiske grupper, vil dette arbeidet være særlig viktig for å hindre konflikter fra å oppstå i nærmiljøet.

Hvem kommer, hvem kommer ikke og hvorfor?

Integreringstiltakene på Fjell fokuserer særlig på å skape kontaktflater på tvers av de ulike etniske gruppene i området. Relasjoner mellom beboerne er viktig for å hindre konflikter i boligmiljøet. Det er ulike utfordringer knyttet til arbeidet med å få i gang velfungerende tiltak som appellerer til mennesker fra ulike etniske grupper. Det kan være vanskelig å få folk til å komme på tiltakene som blir satt i gang. Særlig kan lavt oppmøte gjelde på tiltakene som er rettet inn mot kvinner med utenlandsk opprinnelse. Lederen for Frivillighetssentralen forteller at hun kan oppleve etterspørsel etter en type tiltak, men når de starter det opp, er det få som kommer. Hva kommer dette av?

Informasjon

Det er ikke nok bare å skape møteplasser i næ-rmiljøet, en må også få beboerne til å komme til møteplassene. På Fjell er det særlig ønskelig å nå ut til de hjemmeværende kvinnene som har svake norskkunnskaper, denne gruppen er kanskje også de det er vanskeligst å nå ut til. Informasjonen både i Fjellposten og på nær-tv står på norsk språk og det er dermed ikke sikkert at alle beboerne i området forstår dette. Mange av de som ikke selv kan norsk får likevel informasjon via andre som kjenner til tilbudene.

Selv om de vet om tiltakene, er det ikke sagt at de har forståelse for hva tiltakene går ut på. For noen er det kanskje fremmed med slike tiltak som er satt i gang av kommunen, de skjønner kanskje ikke hva motivasjonen bak tiltakene er. Slik skepsis kan særlig gjelde tiltak rettet inn mot barn og ungdom hvor foreldrene ikke vil sende barna på noe de ikke kjenner til. I slike tilfeller er det viktig at informasjonen som blir sendt ut også opplyser om hva som foregår på tiltakene. Selv om de fleste i Norge har en forståelse av hva som foregår på en ungdomskafé, er det ikke alle kulturer som har dette begrepet og dermed en forståelse for hva slags sosial arena dette er.

«… i år har vi faktisk tenkt til å være med på foreldremøter og fortelle litt om juniorklubben fordi det er mange som ikke vet hva det går ut på. De vet ikke hva vi gjør der og det er jo fortsatt noen enkelte kulturer som fortsatt er veldig sånn at jentene er avskilt fra guttene, ikke sant, og dem er redde for at hvis de er der oppe kan det bli baksnakking av dems barn. (…) Men… og vi har hatt noen somaliske jenter som har begynt, dem har det veldig strengt, begynt å komme veldig forsiktig med søsken, brødrene sine som passer på og som ser at dette er jo ikke noe farlig, og så blir dem fast inventar hos oss. Jeg tror at det må litt mer informasjon og forklaring til.»

Prioritering av tid

Informasjon er altså viktig for å nå ut til beboerne i området. Men det er flere årsaker til at noen velger å ikke delta på tiltakene. Det går på å kunne prioritere tid til seg selv inn i hverdagen. Særlig tiltak rettet inn mot utenlandske kvinner må ta dette med i betraktning. Innen noen kulturer er tradisjonen for at kvinner er hjemme med ansvar for barn enda sterkere enn i norsk kultur. For disse kvinnene kan det være vanskelig å dra fra hjemmet fast én gang i uka. Det å ta seg fri fra arbeidet i hjemmet er for mange ikke aktuelt, særlig gjelder det kvinner med barn under skolealder. Selv om noen av tiltakene tilbyr barnepass, kan det være en barriere å levere barna sine til fremmede selv i bare noen timer. »Åpen barnehage» er her et godt tilbud som det er bra oppmøte på. Her kan kvinner med små barn komme og være sammen noen timer tre dager i uka med barna. Samværet er med på å skape kontakt mellom kvinner i samme situasjon som kanskje ikke har så mange andre muligheter til å komme seg ut og treffe folk. Det er mest utenlandske kvinner som benytter seg av dette tilbudet, noe som også gjelder for kvinnekafeen som blir arrangert siste torsdag i

måneden. Utfordringen her ligger i å klare å blande ulike typer mennesker på et tiltak.

«Vi har ikke klart å drive kvinnekafeen uten at det er masse barn tilstede og det gjør at de norske ikke gidder å komme! Fordi en norsk, voksen kvinne som går ut en kveld og som går på kvinnekafé, orker ikke høre på barneståket rundt seg. (…) Men den gruppen sluttet etter hvert, rett og slett fordi det ble for mye bråk. Behovene er forskjellige. De tyrkiske kvinnene slapper av. De sitter der og hygger seg og danser og barna driver rundt og.»

Her er det snakk om kulturforskjeller. De utenlandske kvinnene slapper av selv om det er mange barn som bråker i lokalet. Behovene er altså forskjellige i de ulike gruppene, særlig fordi det også er ulike generasjoner det er snakk om. Hovedvekten av de etnisk norske på Fjell er pensjonister, mens de utenlandske kvinnene gjerne hører til yngre generasjoner. Aldersforskjellen gjør at det blir et naturlig skille mellom hvilke tiltak som appellerer til de ulike gruppene.

Det gjelder altså å finne tiltak som appellerer til flere grupper hvis en skal få til en blanding. Et godt eksempel på et slikt tiltak er som tidligere nevnt, MASALA. Utfordringen her blir å få kvinnene til å snakke norsk sammen og med andre enn dem som de kjenner fra før. For eksempel blir det lett til at de tyrkiske kvinnene setter seg sammen og de pakistanske setter seg sammen, noe som er helt naturlig når de er usikre i bruken av et nytt språk. Her blir det viktig å skape en trygg atmosfære slik at kvinnene tør å snakke med hverandre fritt. Dette tar tid.

Gruppetilhørighet

«Kvinnene har lyst til å møte hverandre, men de har igjen slike undergrupper der den ene gruppen ikke godtar den andre, den ene bruker skaut og de andre bruker ikke skaut. Så er det veldig sånn at hvis du tilhører den ene gruppen, så er du automatisk ekskludert fra den andre gruppen. (…) Hvis dette er veldig viktig innad i miljøet, slike sosiale sammenhenger, skjønner en litt mer hvorfor de ikke kan møte opp på tiltakene.»

Sitatet sier noe om at det er andre kulturelle faktorer som påvirker hvilke kvinner som møter opp og ikke. Kan hende er ikke alltid småbarn og husarbeid den reelle årsaken til at noen ikke kommer på tiltak i nærmiljøet. På Fjell finnes det nærmere 35 ulike nasjonaliteter, noe som indikerer at det også finnes mange ulike kulturer og leveregler som kanskje ikke vi i den etnisk norske kulturen kan forstå helt uten å leve innenfor en av gruppene. Kontrollen med hva de andre i gruppen foretar seg kan være sterk, og konsekvensene av å bryte regler kan være store. Dette har trolig stor betydning for hvem som kommer på tiltakene. Kvinnene som er innenfor de «strengeste» gruppene kan være vanskeligst å få til tiltakene, og er også de som kanskje er dårligst integrert i norsk samfunn.

«Det har veldig mye å gjøre med at den sosiale kontrollen er veldig sterk her, altså folk kjenner hverandre. (…) De stolte ikke på andre tyrkere, pakistanere og indere. Men det var av samme nasjonalitet. Hvis det var en tyrkisk og en indisk kvinne kunne det gå. Antakeligvis er de da ikke redde for den baksnakkingen, for de snakker i sine sirkler, ikke sant.»

»Det er litt vanskelig. Han (mannen hennes) for eksempel kan ikke gå i shorts her oppe. Han tør ikke gå i shorts fordi andre i det tyrkiske miljøet snakker. Hvis du er muslim og kan ikke… mange sånn baksnakker om deg hvis du tar på deg shorts. (…) Han føler at han må gå i moskeen oftere fordi de andre snakker om han viss han ikke drar i moskeen. (…) Nei, jeg gir blaffen i det! Jeg er ikke i moskeen, men det er mange damer som går tre ganger i uka.»

Spørsmålet blir da hvordan en skal få med beboere fra disse gruppene. Informasjonen når antakelig frem til dem via munn-til-munn-metoden og gjennom Fjellposten og nær-tv. De vet om tiltakene, men kommer ikke på grunn av kulturelle barrierer og regler innenfor egen gruppe. Skal man da presse enda mer på for å få dem med og hvordan gjøres det i så fall? Her er det vanskelig å gi et godt svar. Mange av de beboerne som ikke deltar på tiltakene kan tross alt fungere svært bra i bomiljøet selv om de ikke snakker flytende norsk.

Oppsummering

Fjell/Austad er i dag en av bydelene i Drammen med flest organiserte tilbud og sosiale aktiviteter. Etter mange år med prøving og feiling av hva slags type tilbud som appellerer til ulike grupper, har en klart å starte opp flere velfungerende tiltak i bydelen. Det målrettede integreringsarbeidet på Fjell gir resultater. Prisene på leilighetene øker og den negative stigmatiseringen av området er i ferd med å snu.

Det er viktig å ta med til slutt at det enkelte lokalsamfunn og de mennesker som arbeider og bor i området er avgjørende for utviklingen. Et sted er ikke bare det fysiske, men også det sosiale og det meningsbærende (Sack1997). Menneskene er med å påvirke stedet, og det er dermed rimelig å tro at et gitt tiltak får ulike utslag forskjellige steder.

Litteratur:

Sellæg, J. (1996): Hus for folk flest – Sosial boligbygging i Drammen, Drammen og Omheng Boligbyggelag, Drammen.

Carlsson, Y. (1991): Nærmiljøarbeid i en drabantby, En analytisk beskrivelse av et forsøk på å løse noen av velferdsstatens store utfordringer. Fra drabantbyen Fjell i Drammen. Oslo: NIBR-rapport 1991:127.

Sack, R. (1997): Homo Geographicus: A Framework for action, Awareness and Moral Concern. Johns Hopkins Press. Baltimore.