Fra Placilla til Carl Berner

César Mallén

Jeg bor på Carl Berner, en bydel i Oslo. Snart er det gått 17 år siden jeg første gang satte føttene på norsk jord …

Den 16. november 1987 husker jeg godt. Det var en dag med sol og varme, slik en sommerdag skal være midt i Chile. Det vil si den offisielle sommeren, for i Chile er det med været som med så mye annet, man kan aldri vite sikkert hvordan det egentlig blir.

Ved avskjeden var ansiktsuttrykkene til foreldrene mine en blanding av uro og glede. Uro for min fremtid som var uviss, uklar, ukjent, og glede fordi denne fremtiden helt sikkert hadde blitt vanskelig, farlig og brutal i Chile. Disse ansiktsuttrykkene tok fra meg den vesle roen jeg til da hadde greid å bevare der jeg stod på flyplassen Comodoro Arturo Merino Benitez. Det er ufattelig i hvor stor grad en mors gråt kan knuse et hjerte, og hvordan den forsteinede smerten i en fars ansikt kan mørklegge et sinn. «Jeg vet at dette er siste gangen vi ser hverandre», sa mor gråtkvalt. Jeg prøvde å trøste henne ved å si at, nei, slik skulle det ikke bli. Før hun visste ordet av det skulle vi igjen le sammen. Men sannheten var at jeg ikke hadde noen anelse om hva som ventet meg etter avreisen fra den internasjonale flyplassen i Santiago, som lignet et fabeldyr, som svelger folk, for så å spytte dem ut igjen et helt annet sted. Faren min sa ingenting, ingenting i det hele tatt. Ikke engang en tåre rant over kinnet hans, for han hadde lært at det var slik en mann skal oppføre seg. En mann gråter ikke. Ellers er minnene mine om avreisen uklare. Bare glimtvis husker jeg noe. Gitaren er et godt minne. En av brødrene mine var så glad i den at han tok den med til flyplassen for å lette stemningen, og en onkel foreslo at jeg skulle få den med meg på reisen. Trist var det å tenke på at jeg ble tvunget til emigrasjon, fordi den jorden jeg ble født på var omskapt til et stort og absolutt NEI til et liv i verdighet, og til livet selv. Avskjeden ble forferdelig.

Jeg tror jeg skiftet fly et par ganger før jeg endelig landet i Norge. Norge, som jeg med tiden har lært å hedre som om det var mitt eget fødeland, men så kaldt og ubeboelig det forekom meg den gangen!

Vinstra

I mars 1988 satte de meg sammen med en annen chilener på toget i retning av Vinstra. Noe som gjorde meg nyfiken og på samme tid skremt, var med hvilken matematisk nøyaktigheten Vinstrafolk forsvant. Jeg forsto aldri hvordan de fikk det til! Etter klokka seks om kvelden var det ingen i gatene. Ingen! Som i en spøkelsesby, noe man har lest om, men aldri sett og slett ikke kjent på kroppen. Spørsmålet var bare hvordan de gjør det. I forbindelse med dette husker jeg spesielt godt en samtale jeg hadde med norsk-læreren:

På fredag drar jeg til fjells, sa han.Til fjells? For å gå på ski?Nei. Jeg har en hytte der. Jeg skal på hytta.Skal være der hele helga.Er du så glad i fjellet?Ja, der får en være i fred. Jeg liker å være alene.

Jeg så forbauset på han, og tenkte først at det var en vits. Gikk det an å be om å være mer alene enn en alt var her? Hva slags ensomhet var det han snakket om? I Vinstra, der alle forsvant! Jeg, som kom fra et land der flokkdannelsen faller naturlig, der det å samles og gå i hælene på hverandre overalt er en del av tilværelsen, kunne ikke forstå slikt.

Der var ellers flere hendelser som påvirket min oppfatning av det norske folkelynnet. Hendelser som i ren forbauselse gikk inn i mitt eget mentale lager. Den ene har å gjøre med et ektepar, de var begge unge leger som tjenestegjorde på det lokale sykehuset.

Mange kvelder var vi hjemme hos dem. Det var oppmerksomme og vennlige, og fikk oss til å føle oss som del av familien. Jeg husker en dag da de viste frem et fotoalbum. Jeg har aldri likt å se på bilder, men denne gangen, sterkt motivert av oppmerksomheten de viste oss, tok jeg høflig imot albumet. Hva de andre bildene handlet om, har jeg glemt. Jeg husker bare at de var fargerike, glade og

fulle av liv. Like fulle av liv som den yppige kroppen til den kvinnelige legen som utstrålte lykke fra badekaret.

Dette bildet gjorde sterkt inntrykk på meg. Det var ikke det første bildet jeg hadde sett av en naken kvinne, men det var det første jeg hadde sett av en naken kvinne som var tilstede. Og enda mer uvant var det at det var mannen hennes som rakte meg albumet. Jeg – som kom fra et samfunn som ikke var like strengt som det muslimske, men som til gjengjeld er like sjokkerende falskt som det katolske, hvor det å se og smake på det som ikke hører til en selv, er en naturlig rettighet for oss, men ikke for andre – begynte ubevisst å forandres.

Disse tre tekstfragmentene er hentet fra boken Neste stopp Nordpolen. Nye Nordmenn – egne stemmer. Boken inneholder 17 historier hvor folk med ulik opprinnelse forteller om sitt hjemland og om sitt møte med «Nordpolen». Historiene er samlet inn gjennom prosjektet med samme tittel i regi av NOVA og Norsk Folkemuseum. Hensik-ten var å bringe innvandrernes egne uredigerte stemmer inn som en del av vår felles nasjonale hukommelse. De aller fleste av de mannlige skribentene kom til Norge som flyktninger, blant annet fra Chile, Vietnam og Afrika. Årsaken til at kvinnene er kommet til Norge, er mer variert. Et par kom til Norge som følge av politisk uro og omveltninger i hjemlandet. Andre er kommet for å bli gjenforent med sine ektemenn.

Boken kommer ut i desember på Orkana forlag og er redigert av Kirsten Danielsen, forsker ved NOVA.

Vietnamkrigen

Huyen Dinh

Året er 1979. Krigen herjer på det verste i Vietnam. Forholdet er anstrengt mellom Sør -og Nord-Vietnam. Lyden av bomber som faller, er ikke lenger redselsfull. Avisene som daglig rapporterer et stadig økende antall av døde mennesker, får ikke lenger så mye oppmerksomhet. Krigen er her, på det vietnamesiske folkets jord. Selv nå, etter 24 år, hører jeg fremdeles skrikene. Jeg ser de døde menneskene, og jeg har fortsatt en lengsel og uro i sinnet. Krigen som forvandlet mitt liv, og millioner av andre siviles liv, er ikke lenger bare et sørgelig minne, den er blitt historie. Alle har en historie å fortelle.

Min historie er om en ung mann som forlot hjemlandet sitt. Han trosset havet og døden for å komme unna kommunistenes klør, og for å finne friheten. Ja, til og med livet var verdt å ofre for friheten. Den unge mannen er som andre unge vietnamesere. De deler det samme håpet, den samme troen og den samme skjebnen. Jeg kjenner den unge mannen godt. Jeg vet hva han tenker. Jeg føler samme frykt. Den mannen er meg selv. Jeg beskriver Vietnamkrigen med tre, korte ord: Frykt, angst og motløshet. En redsel for alt som beveget seg. Livet hang i en tynn tråd. Morgendagen som ingen visste om ville komme. Tause skrik i mørket. De kom fra mennesker som ble arrestert eller brutalt drept. Det jeg virkelig opplevde, var at et paradis på jord forvandlet seg til det reneste helvete.

Først gang jeg tenkte på å dra fra Vietnam fordi jeg ville ha et liv i frihet, var i 1977. Jeg visste godt hva jeg la ut på. Ble jeg tatt måtte jeg regne med å bli drept eller å sitte i fengsel i åtte til ti år. Straffen var enda strengere for båtkapteiner. Minimum ti års fengsel var straffen for kapteiner som drev med den ulovlige smuglingen. Hele tiden var jeg plaget av tanken på liv og død. Det eneste jeg visste, var at jeg enten kom til å dø eller overleve. I dag ville jeg ha sagt at det var det sterke håpet som var drivkraften bak flukten.

Den 19.09.79 skjedde det. Jeg tok sjansen … Da mørket falt på, snek jeg meg ut av huset med min lillebror bak meg. Det var stille i gatene, men vinden som suste i tretoppene gjorde at jeg fikk gysninger nedover ryggen. «Til bryggen!», tenkte jeg. Jeg småløp nedover den smale stien som førte til bryggen. Og der…endelig var jeg fremme. Ved bryggen lå en rekke småbåter fortøyd på rekke og rad. Vi ble delt i mange grupper, og hver gruppe ble henvist til en båt. Månen blinket i det sorte vannet. Så fikk jeg øye på kapteinen. «Se og få farten på deg», freste han til meg, og tok i min lillebror. «Vi må forte oss. Viet Cong er allerede på vei. De jager oss som ville hunder!» Jeg kom meg om bord i båten, og satt en stund stille i en krok. Jeg var utmattet og trist. «Vær så snill Gud…la meg få lykkes denne gangen,» ba jeg stille inne i meg. I de andre båtene begynte det å bli litt småprat her og der. Dagen begynte å lysne. Det var både kvinner og barn, men mest menn om bord i båtene.

Da båten satte seg i bevegelse, sto alle på dekket og stirret inn mot land. Det var fremdeles mørkt, men i grålysningen kunne jeg skimte konturene av

skog og hus. Farvel mitt elskede hjemland, hvisket jeg. Etter hvert som båten kom lengre og lengre vekk fra land, hørte jeg noen gråte. De savnet allerede familien sin. Jeg følte det som om jeg var død inni meg, for nå visste jeg ikke om jeg noen gang ville få se mine kjære igjen eller ikke. Jeg var ufattelig trist med tanke på at jeg måtte forlate familien, og at jeg ikke ville få muligheten til å se dem bli eldre og gamle. Jeg gråt ofte om nettene, men skjulte mine bekymringer for min lillebror. Han var selvfølgelig min største trøst på båten.

Ingen i båten var virkelig klar over hvilke naturkrefter vi hadde rundt oss. Da jeg dro, tenkte jeg ikke på leveforholdet i båten. Den båten jeg reiste med hadde totalt 52 mennesker om bord. Båten var ca. ti meter lang og fire meter bred. Dagen etter flukten fikk vi kjenne havets krefter på kroppen. Det er stille før stormen, sies det. Det stemmer. På den andre dagen blåste det opp til storm. Under oss hørte vi havet stønne og drønne. Store bølger slo mot båten, og kastet oss fra side til side. Det øsregnet, og vinden blåste og rev oss i håret. Alle satt på dekket og frøs, og holdt rundt hverandre. Det var ikke noe tak å søke ly under, så vi ble sittende der, mens moder natur raste. Vann skylte inn på båten, og kapteinen beordret alle menn til å øse.

Vi sto der svette og redde, og øste. Jeg sto med en øse i hånden, og øste det kalde vannet ut i havet. Hav overalt, bare hav, tenkte jeg. Hva slags reise er det jeg har begitt meg ut på?, tenkte jeg. Plutselig kastet båten på seg. Kvinnene skrek, og holdt barna tettere rundt seg. Så stupte båten. Nedover bar det. Det var som å sitte på en karusell. Jeg følte at jeg stupte jeg også, og at det kilte forferdelig i brystet. «Hold fast!», skrek jeg så høyt jeg kunne. Kaldt sjø-vann slo meg hardt i ansiktet, og jeg følte at jeg ikke fikk puste. Noen folk på dekket var allerede hvite i ansiktet av skrekk. Dette marerittet varte i mange timer. Da natten kom, var vi slitne og sultne. Ingen om bord sa stort, vi satt musestille på dekket og lyttet til havets stemmer. -Vær sterk for din egen og din lillebrors skyld, sa jeg igjen og igjen til meg selv. – Du må være sterk og klare dette.

Så kom den 29.09. Da hadde båten vært på sjøen i seks dager. Det var sol og lett bris. Plutselig fikk vi øye på noe stort langt unna. «En båt! En båt!», skrek vi opphisset. Nå var alle opprømte og vaiet vilt med SOS-flagget vi hadde hengt opp. De måtte se oss! Gud i himmelen …» la dem se oss», ba jeg høyt! Da vi kom nærmere, så vi klart at det var et stort skip med mange vinduer. Det slo meg hvor liten vår egen båt var i forhold til dette enorme skipet. Besetningen på skipet hadde sett oss, og saknet farten. Jeg fikk øye på et rødt flagg med et blått kors og et hvitt kors i midten. Det var det norske flagget. Båten stanset, og en eldre, hvit herre kledd i hvit matrosdrakt kom til syne. Mannen hadde bart, og sa et eller annet. Kapteinen på vår båt hilste på engelsk, og kommuniserte med kroppsspråk. Det lot til at den norske kapteinen forsto hvem vi var, og hva vi gjorde på havet. De slang ned stiger, og de som var sterke nok, klatret opp. Kvinnene ble båret opp av sterke, unge nordmenn. Vi var reddet! Om bord i det store skipet fikk vi forsiktig med mat, og varme tepper. Skipet var på vei til Australia, men på grunn av en storm måtte skipet stoppe i Ho Chi Minh-byen. Ved en tilfeldighet hadde det norske skipet støtt på vår flyktningebåt.

Mitt land er Darnar

Osman Kabo

Jeg ankom Bergen den 13. august 2003 i følge med min familie og andre landsmenn i det vi nærmet oss den åttende måneden i Norge. For meg og min familie, som for så mange andre, av ulik opprinnelse, var det et nytt liv som begynte. Det er alltid litt vanskelig i starten av en ny ting. Vi tror at nok ikke at disse vanskelighetene kun er kjent kun av oss, men av mange andre i vår situasjon. De henger sammen med vår integrasjon i vårt nye samfunn og utgjør et grunnleggende element av de vi er opptatt av. Det er dette jeg har forsøkt å gjengi ganske kort i dette dokumentet. Men også før vi kom til Norge hadde veien vært lang, svært lang. Det er tanken om å dele min erfaring om et hardt og turbulent liv med dem som har ansvaret for å følge og veilede meg mot det nye livet som bringer meg til å fortelle om det jeg har opplevd. Tingene jeg forteller er fra virkeligheten. Jeg ville det slik, for å gi andre muligheten til å bedømme og forstå hvordan det leves i en annen del av verden.

Det er selvsagt vanskelig å integreres i et samfunn hvor man ikke kjenner språket som snakkes. Jeg finner det i utgangspunktet vanskelig å lære norsk. Men sier man ikke ofte at det tredje språket er det letteste å lære? Jeg snakket og skrev faktisk to språk fra før, selv om jeg ikke behersket det andre fullt ut. Det dreier seg om fransk, offisielt språk i mitt hjemland, og engelsk, som jeg hadde lært på ungdomsskolen og videregående. Jeg skriver og snakker også «sara», språket man snakker i syd i mitt land. Jeg snakker den lokale varianten av arabisk slik som den snakkes i Darnar, uten at jeg glemmer min fars dialekt og mammas som jeg snakker perfekt, men også «sango», offisielt språk i det landet jeg tilbrakte ni år i eksil og som jeg snakker perfekt. Disse kunnskapene tyr jeg til når jeg nå prøver å lære norsk. Jeg uroer meg ikke for mye i så måte. Beviset er at etter fem måneder klarte jeg å avansere til modul 3 og jeg håper å kunne ta språkprøven en gang før juni. Uroen går mer på spørsmålet om hvordan man treffer folk man kan snakke med og praktisere norsken. Det jeg lærer nå blir mest teoretisk. Det er her problemet med å treffe folk kommer inn.

Mange tror at nordmenn er innesluttet og at det er vanskelig å nærme seg dem og bli venner med dem. Jeg ser ikke spørsmålet fra den kanten. For meg må inngangen i et nytt samfunn metodisk skje på en fredelig måte, ikke brutalt. Dette forutsetter at man har en positiv innstilling til dette samfunnet og kjenner væremåtene, levesettene. Man må vite hva man liker i dette samfunnet og hva man hater. Men også glemme for et øyeblikk hva man er rent kulturelt, det vil si unngå å komme med fåfengt kritikk av de andre uten kjenne dem og uten å ha gode grunner til denne kritikken. Man må nekte å tenke at sin egen kultur, sin egen væremåte er bedre. Og sist, men ikke minst, før man krever noe av noen, så må man gi. Hva har jeg å gi og hva vil jeg få? Man får ikke gode venner på en dag. Man må ta seg tid og være tålmodig, så ordner det seg.

Å være medlem av visse foreninger gjør at man får praktisert språket, men også, og særlig at man i det lange løp kan få seg venner og selv arbeid. For meg er det et viktig credo for å skaffe meg arbeid. Der kan man gi et positivt inntrykk av seg selv med gode innlegg på møter og i andre sammenhenger hvor man møter medlemmene. Å være medlem av minst to foreninger vil kunne være nyttig i lengden og det er en logisk del av prosessen jeg er i ferd med å gå gjennom.

Den generelle regelen her i Norge er å planlegge sin arbeidstid og fritid godt slik man kan være så produktiv som mulig på jobb. Dette er nytt for oss som kommer fra fattige land. Fritiden er ingenting for oss, den er i alle fall dårlig utnyttet. Dette er forståelig i en kontekst hvor flertallet er jordbrukere og analfabeter og hvor politisk ustabilitet, dårlige lønninger ofte utbetalt svært uregelmessig tvinger folk til å ikke tenke på annet enn å overleve. Men nå må jeg lære å planlegge fritiden på en positiv måte. Drive med litt trening, dra og fiske, dra til fjells, dette er nye aktiviteter å integrere i sitt daglige, månedlige eller årlige program. Som man kan forstå av dette er avstanden mellom dagliglivet stor fra et afrikansk land som jeg kommer fra og vesten. Men det er ikke umulig å tilnærme seg, eller omlegge.

En av tingene jeg er opptatt av er å respektere lovene i vertslandet. Den vanlige regelen for å bli godt akseptert er å oppføre seg verdig for det i samfunnet. Jeg har fremdeles mén av å være fra et land hvor volden har regjert i noen tiår av makten siden 1979, men jeg må prøve å kvitte meg med dem. Vilkårligheten har ikke lenger noen plass. For å oppnå dette må man være seg selv før man søker rettferdighet for lovkrenkelser.

Barneoppdragelsen er også en oppgave som jeg må ta fatt på og som jeg må bruke en del av min tid på. Leve i asyl betyr allikevel ikke at man bryter med sitt hjemland. Særlig i mitt tilfelle hvor mer enn ti av mine brødre bor i Darnar sammen med mamma, så må jeg sørge for at mine barn blir kjent med sine fettere og kusiner og at de blir kjent med hvem jeg er. Det er her at den multikulturelle oppdragelsen de trenger kommer inn. Mine barn vil bli min forbindelse til mitt fedreland og min og mitt lands historie. Selvsagt kommer den norske kulturen til å bli en del av mine barns liv. Det er forresten gjennom barna at vi innvandrerforeldre lærer mye om de nye samfunnene vi lever i. I løpet av kun syv måneder har Djamila allerede lært seg godt norsk og tvinger meg av og til å lete opp i ordboka betydningen av ord hun bruker. Dette burde imidlertid ikke være et hinder for å snakke mitt mors-mål. Hun har rett på det. Sier man ikke at eplet ikke faller langt fra stammen!

Kommer jeg til å klare å realisere alle disse ambisjonene? Ja, jeg må klare det. Loddet er kastet. Det viktigste er å være i godt humør hver dag og være aktiv. Men det er også viktig å akseptere å man ikke ser sola hver dag, at man innimellom må gå med regntøy hele dagen, at man av og til må dra hjem etter en arbeidsdag og stenge seg inne på grunn av dårlig vær, at man må vasse i snø, at det er mørkt klokka ti og dag klokka tjueen. Akseptere at man må skyndte seg hver morgen for å rekke toget eller bussen. Akseptere å forandre seg ettersom omgivelsene krever det. Omstendighetene forandrer mennesket, men det har måter å tilpasse seg alle forandringer på. Alt går bra til slutt hvis man er aktpågivende, oppmerksom, åpen og mottakelig. De som overlever er de som kjemper.