I 2002 utgav den amerikanske økonomen Richard Florida boken ’The Rise of the Creative Class’. Boken er en popularisering av Floridas tidligere forskning, og den har fått svært stor interesse og innflytelse i USA og etter hvert i andre land. Oppmerksomheten boken har fått skyldes mye en vellykket popularisering av viktige drivkrefter bak rask vekst i kunnskapsnæringer i enkelte byer. Denne artikkelen ser på enkelte sider ved Richard Floridas teori om stedskvaliteter og vekst i kunnskaps-næringer, og drøfter i hvilken grad teorien har noe for seg i norsk sammenheng.

Utgangspunktet til Florida er velkjent: Næringslivet blir stadig mer konkurranseutsatt, blant annet som følge av tiltakende globalisering. I vestlige høykostnadsland kan bedriftene ikke konkurrere gjennom lave kostnader alene. For å være konkurransedyktige må de være tidlig ute med nye produkter og tjenester, selge på kvalitet, organisere seg smart og være flinke til å ta i bruk ny kunnskap. Poenget til Florida er at jo mer konkurranseutsatt og kunnskapsbasert økonomien blir, desto mer avhenger velstanden vår av innovasjonsevnen og av de menneskene som er sentrale for å få til nyskapninger.

Florida legger stor vekt på høyt utdannede og kreative mennesker som er vant til å tenke nytt, eller talentene, i Floridas begrepsbruk. Den kreative klassen av forskere, ingeniører, kunstnere, arkitekter, ledere og andre som arbeider med problem-løsning, utgjør 30–40 % av arbeidsplassene i flertallet av vestlige land, ifølge Florida.

Den kreative klassen får økt betydning

Den økte betydningen av kreativitet, innovasjon og kunnskap for næringsutvikling har åpnet for at eksentriske, alternative og bohemaktive personer integreres sterkere i verdiskapingen (Florida 2001, s. 57). Dét er personer som besitter egenskaper som anses å være særlige viktige for utvikling av nye produkter og tjenester. Spesielt forskningsavdelinger og nystartede bedrifter anses å ha nytte av slike persongrupper, som tidligere ble sett på som mer marginale i verdiskapingen.

Kjernen i Floridas argumentasjon er at bedrifter i de nye kunnskapsnæringene ofte velger å lokalisere seg der det er størst muligheter for å få ansatt de kreative personene. Land og regioner som makter å utvikle og trekke til seg medlemmer av den kreative klassen, vil dermed stille sterkt i konkurransen om arbeidsplasser i nye næringer. Florida hevder at den kreative klassen, i hvert fall ut fra hans studier i USA, særlig søker mot store byer. Det gjelder imidlertid ikke hvilke som helst byer, men byer med bestemte stedskvaliteter. Den kreative klassens bostedspreferanser bidrar derfor til at den økonomiske utviklingen blir mer geografisk konsentrert, ifølge Florida.

Flerkultur, åpenhet og toleranse som lokaliseringsfaktorer

Stedskvalitetene Florida er opptatt av er de som kan tiltrekke seg én bestemt gruppe personer. Disse har gjerne høyere utdanning og arbeider med problemløsning eller gjør på andre måter bruk av krea-

tive evner i sitt arbeid. Viktige stedskvaliteter som trekker til seg den kreative klassen er, ifølge Floridas studier i USA, åpenhet, toleranse, mangfoldighet og flerkultur. Dette er egenskaper ved et område som anses å inspirere personer som lever av å være kreative, til å få mange ulike typer impulser og ideer. Det er videre egenskaper som viser at det kan være mulig for mange typer personer å etablere seg i et område. Florida legger også vekt på muligheter til å oppleve og utøve kultur-og sportsaktiviteter i et område, og at medlemmer av den kreative klassen trekkes til «autentiske steder», og der det er folkeliv og aktivitet i gatene.

Florida (2002) har brukt noen indikatorer for å måle stedskvaliteter som trekker til seg den kreative klassen, som har fått mye oppmerksomhet og kritikk. Han opererer for eksempel med homseindikator, smeltedigel-indikator og bohem-indikator. Dette er indikatorer som måler andel homofile, andel innvandrere og andel kunstnere eller bohemer i befolkningen i et område. Kunstnerne kan spille en viktig rolle som kreative ansatte i nye næringer og bedrifter som for eksempel lever av design og innovativ aktivitet. Innvandrere kan ha noe av den samme rollen, ettersom USA har trukket til seg mange de beste talentene fra andre land.

Homsene, innvandrerne og kunstnerne tenkes imidlertid ikke først og fremst som dynamoer i utviklingen av den kreative og mer innovasjonsorienterte økonomien. Tanken er heller at områder som tiltrekker seg slike grupper er åpne og tolerante overfor mange personer, også subkulturer som i noen grad sørger for fornyelse. Relativt mange kunstnere i et område anses for eksempel som et signal på et miljø som tiltrekker seg andre typer av kreative og høyt utdannede personer (Florida 2001: 56). Relativt mange innvandrere brukes som tegn på områder der det er forholdsvis enkelt for mange grupper av nykommere å finne et sted å bo og arbeide. Poenget er at steder med en mangfoldig sammensetning av persontyper og nasjonaliteter bidrar til kreative og tolerante miljøer raskere enn andre. Det gjør miljøene mer fascinerende for unge, høyt utdannede mennesker, som trekker til steder som har slike kvaliteter, ifølge Floridas studier i amerikanske storbyer.

Florida legger stor vekt på at bedrifter i kunnskapsbaserte næringer gjerne følger etter arbeidskraften. Bedriftene lokaliserer seg særlig der det er stor tilgang på arbeidskraft med de rette kvalifikasjonene, som særlig er der nykommerne på arbeidsmarkedet med høyere utdannelse velger å bosette seg. Bedriftene kommer i stor grad til de ressurssterke arbeidstakerne, og ikke slik vi er vant til å tenke – at arbeidsplasser trekker til seg den nødvendige arbeidskraften. Arbeidskraften kommer først, bedriftene følger etter. Florida (2002: 133–134) understreker likevel at kreative arbeidere også tiltrekkes av spennende bedrifter og av arbeidsplasser der de har en viss frihet og muligheter for utfoldelse. Det er dermed fortsatt slik at arbeidskraften i noen grad trekkes mot bedriftene.

Høy «gay-factor» er ifølge RIchard Florida et kjennetegn på kreative stedsmiljøer. Oslo burde i så måte stille sterkt. Her fra homo-paraden under homo-festivalen «Skeive dager» i 2002. (Foto: Scanpix)

I kortform betegner Florida teorien sin for de tre T-er. Den første T-en er toleranse, som er en viktig stedskvalitet. Den andre T-en er talent, som kjenne-tegner medlemmer av den kreative klassen. Den tredje T-en står for teknologi, som er resultatet i form av høyteknologiske arbeidsplasser.

Bostedskvaliteter versus næringsmiljø

Ut fra Floridas tankegang vil utviklingen av kunnskapsnæringer i et område i stor grad avhenge av tilgangen på høyt utdannet arbeidskraft og av kreative personer, det vil si av i hvilken grad områ-det kan trekke til seg og holde på slike personer. De høyt utdannede og kreative er potensielle entreprenører og ressurspersoner i næringer der konkurransestyrken baseres på hyppig nyskaping og på bruk av kodifisert og forskningsbasert kunnskap.

Denne forståelsen fører til at Florida argumenter for betydningen av det han kaller «people climate» eller stedskvaliteter, det vil si gode steder for kreative mennesker å bo og arbeide, som den viktige lokaliseringsfaktoren for å få vekst i kunnskaps-næringene. Gjennom en slik betoning søker Florida å utvide rådende forklaringer på framveksten av regionale næringsklynger. Framveksten av klynger blir i all hovedsak forklart med fordeler bedriftene har av å ligge geografisk nær andre bedrifter. Bedriftene kan da blant annet fange opp relevant informasjon og kunnskap fra andre aktører i

klyngen. Men ifølge Florida (2002: 220, min oversetting) er dette «bare delvise svar. Den virkelige mekanismen bak sammenklumping av bedrifter er mennesker. Bedrifter klumper seg sammen for å dra nytte av konsentrasjonen av talentfulle mennesker som stimulerer innovasjoner og økonomisk vekst». Florida bestrider ikke relevansen av de tradisjonelle forklaringene på framveksten og konkurransekraften til klynger, men han legger altså sin forklaringsfaktor knyttet til bostedskvaliteter til de tradisjonelle forklaringene.

Det er viktig å ha i mente at Floridas empiriske «testarena» for sin teori er amerikanske metropoler. Standardeksemplet er Pittsburgh (med ca. 1 mill. sysselsatte) som mister høyteknologiske arbeidsplasser til Boston (med 2 mill. sysselsatte) på grunn av svakere stedskvaliteter for den kreative klassen. Begge byene synes imidlertid å ha et godt næringsmiljø på plass med en rekke bedrifter innenfor de kunnskapsintensive næringene. Pittsburgh taper imidlertid ifølge Florida på grunn av at mange av studentene som utdannes ved byens anerkjente universitet ikke ønsker å fortsette å bo i byen. Det er imidlertid et poeng at de riktige stedskvalitetene neppe alene er tilstrekkelig som strategi for å få til vekst i kunnskapsbaserte bedrifter i et område. De store amerikanske byregionene som Florida henter sin empiri fra, har forutsetninger for vekst i kunnskapsintensive næringer som forsterkes med tilførsel av høyt utdannede som kan gå inn i disse næringene.

Floridas tre T-er i Norge

Floridas argumentasjon baseres på en del særegne amerikanske forhold. Det er dermed viktig å stille spørsmål ved om Floridas teori har noe for seg i norsk sammenheng, det vil si om den kan fange opp viktige forhold ved næringsutviklingen i norske regioner. Spørsmålet er ikke minst viktig fordi teorien har fått betydelig oppmerksomhet også i Norge.

Jeg skal kort ta for meg hvordan indikatorer på Floridas tre T-er faller ut for Norges del. Analysen viser først hvor medlemmer av den kreative klassen og personer med høy utdannelse særlig er bosatt. Dernest vises hvilke stedskvaliteter som (i statistisk forstand) forklarer lokaliseringsmønsteret for slike persongrupper. Til sist vises sammenhengen mellom hvor de høyt utdannede bor og hvor det kunnskapsintensive næringslivet vokser fram. Analysen baserer seg på data fra alle de 89 arbeidsmarkedsregionene i Norge. Arbeidsnotat 22/2005 fra NIFU STEP gir en detaljert forklaring av forutsetninger og resultater av analysen.

Den kreative klassen er geografisk konsentrert

Oslo-regionen er sterkt overrepresentert når det gjelder medlemmer av den kreative klassen og høyt utdannede personer generelt i Norge. Med dette menes at hovedstadsområdet har en langt høyere andel enn landsgjennomsnittet av personer som arbeider i det Florida avgrenser som kreative yrker og av høyt utdannede. Innen Oslo-regionen er det Oslo kommune og Bærum/Asker som er overrepresentert med denne typen personer. De andre delene av regionen, med unntak av Follo-kommunene sørøst for Oslo, er betydelig underrepresentert når det gjelder personer i kreative yrker og med høyere utdanning.

Bergen og Trondheim, og i noen grad Stavanger og Kristiansand, har også relativt mange «kreative» høyt utdannede. Tromsø har også en høy andel med høy utdanning. Utover disse regionene har noen få mellomstore byer med mye høyteknologisk næringsliv og/eller høgskoler og offentlige tjenester forholdsvis mange i kreative yrker og med høyere utdanning.

Hovedmønsteret er likevel en sammenklumping av personer i kreative yrker og med høyere utdanning i landets største byområder, og i særdeleshet til de sentrale delene av Oslo-regionen. Det samme mønsteret finner vi i de andre nordiske landene: Hovedstedene og noen få andre storbyer er sterkt overrepresentert med personer i kreative yrker og med høyere utdanning.

Næringsstrukturen i regionene er nok en viktig årsak til deres ulike omfang av personer i kreative yrker og med høyere utdanning. Oslo har for eksempel mange av hovedkontorene for store virksomheter, offentlige forvaltningsorganer, universitet, høyskole og forskningsinstitutter, samt store deler av konsulentbransjen (Vatne 2005). Virksomhetene og arbeidsplassene finnes der av ulike årsaker, og de med høyere utdannelse flytter dit arbeidsplassene er.

Poenget her er imidlertid å etterprøve forklaringsfaktorene som Florida (2002) setter fram som mulige årsaker til den geografiske konsentrasjonen av den kreative klassen og de høyt utdannede. Seks forklaringsfaktorer er undersøkt gjennom statistiske analyser: regionenes andel av kunstnere, andel av ikke-vestlige innvandrere, kulturtilbudet, sysselsettingsvekst, offentlige velferdstilbud og arbeidsledighetsprosent (Isaksen 2005). To av faktorene skiller seg ut som spesielt interessante ut fra den statistiske analysen: andel kunstnere og andel ikke-vestlige innvandrere i en region.

I norsk statistikk er det registrert bare drøyt 12.000 kunstnere i landet som helhet. Fordelingen av de forholdsvis få kunstnerne mellom norske regioner sier likevel (i statistisk sammenheng) mye om hvor andre personer i kreative yrker og personer med høyere utdanning bor. Florida ser tilstede-værelsen av kunstnere og flerkulturelle personer i en region som et tegn på en åpen og innovativ

atmosfære som er attraktiv for den kreative klassen og for mange høyt utdannede. De statistiske samvariasjonene fra analysene av norske regioner kan ikke bekrefte en slik forklaring, men det gir i hvert fall grunnlag for å undersøke den nærmere.

Kunnskapsnæringene konsentreres

Det siste punktet i Floridas tese er at kunnskapsintensive virksomheter ofte velger å lokalisere seg der hvor de kreative og høyt utdannede personene klumper seg sammen. En slik forklaring kan heller ikke testes kun ved hjelp av statistiske analyser. Det kunnskapsintensive næringslivet har imidlertid, på samme måte som de kreative og høyt utdannede, et ganske sentralisert lokaliseringsmønster. Det gjelder for øvrig for alle de nordiske landene.

Nye høyteknologiske bedrifter i Norge vokser særlig fram i sentrale deler av Oslo-regionen, i andre storbyregioner og i enkelte mellomstore byer som i utgangspunktet har en viss konsentrasjon av kunnskapsintensive arbeidsplasser. Videre er det signifikante sammenhenger mellom den regionale fordelingen av den kreative klassen og de høyt utdannede på den ene siden og den regionale fordelingen av kunnskapsintensive næringer og sysselsettingsveksten i disse på den andre siden. Regioner som har relativt mange med høyere utdanning tenderer til også å ha relativt mange arbeidsplasser i de kunnskapsintensive næringene og forholdsvis rask vekst i disse. Korrelasjonskoeffisienten mellom regionenes andel av høyt utdannede og arbeidsplasser i kunnskapsnæringer i Norge er faktisk litt sterkere enn mellom byregioner i USA, men svakere enn mellom byregioner i Canada (Gertler m. fl. 2002).

Teori for USAs metropoler, relevant også i Norge?

Florida underbygger sin teori med mye statistikk. Men han viser også til en rekke intervjuer med studenter, bedriftsledere og arbeidstakere. Ut fra slike kvalitative studier tolker Florida statistiske sammenhenger som et utrykk for at virksomheter lokaliserer seg der det finnes mange høyt utdannede personer. Slike lokaliseringsvalg fra bedrifter anses også som stadig mer aktuelt i et næringsliv som er mer kritisk avhengig av hyppige innovasjoner og forskningsbasert kunnskap for å opprett-holde sin konkurransestyrke.

Vi skal imidlertid ha i mente at Florida baserer sin teori på analyser av USA, som kan betegnes som et høymobilitetssamfunn for personer og bedrifter. Norske arbeidstakere har nok tradisjonelt vært mer trofaste mot sine arbeidsgivere enn det som har vært vanlig i USA. Det kan delvis avspeile at Norge har langt mindre byer med færre alternative arbeidsplasser for høyt utdannede. Det er lett å tenke seg at høyt utdannede nykommere på det amerikanske arbeidsmarkedet kan velge bosted blant en rekke millionbyer med store arbeidsmarke-der. I norske byer er de regionale arbeidsmarkedene gjerne langt mindre, og nykommerne må i langt større grad skjele etter hvor arbeidsplassene finnes.

Et annet spørsmål når vi skal vurdere om Floridas teori passer i norsk sammenheng, er om folk med høy utdannelse i Norge vurderer stedskvaliteter på samme måte som Florida rapporterer fra USA. Tidligere flyttemotivmotiv-undersøkelser i Norge, for eksempel Pedersen (2000), gir liten støtte for at Flordias stedskvaliteter er avgjørende som flyttemotiv hos oss. Ifølge Pedersen (2000) var arbeidsforhold det dominerende flyttemotivet for innflyttere til Oslo i 1996. Nest viktigst var utdanningsforhold og tredje viktigst fritids-, kultur- og underholdningstilbud. Studien til Pedersen (2000) er dog ingen spesifikk test av Floridas tese. Florida konsentrerer seg også om en gruppe unge, høyt utdannede som kanskje er langt mer mobile og legger vekt på andre flyttemotiver enn tidligere generasjoner.

Det flerkulturelle er en annen faktor som nok er forskjellig i Norge fra Floridas empiriske «testarena» i amerikanske metrolpoler. Florida (2002, s. 252– 253) legger vekt på at innvandrere har hatt stor betydning for framveksten av høyteknologisk industri i USA, der en stor andel av forskerne og ingeniørene kommer fra andre land. I Norge synes innvandrerne å være mindre integrert på arbeidsmarkedet. Spesielt ikke-vestlige innvandrere har høyere registrert arbeidsledighet og lavere yrkesdeltaking enn befolkningen som helhet. Videre går ikke-vestlige innvandrere i vårt land i stor grad inn i yrker uten krav til utdanning. Gruppen er for eksempel overrepresentert i rengjøring og hotellog restaurantnæringen. Det norske mønsteret for ikke-vestlige innvandrere avviker dermed betydelig fra det bildet Florida tegner av innvandrere på det amerikanske arbeidsmarkedet. Her går innvandrere inn i de kunnskapsintensive næringene som viktige ressurspersoner. Florida advarer også mot at sterkere restriksjoner på innvandringen fra ikke-vestlige land etter 11. september 2001 svekker tilførselen av «talenter» til amerikanske virksomheter, noe som dermed er en sterk trussel mot USAs konkurransestyrke.

Florida har en spennende argumentasjon som er pakket inn i et meget leservennlig språk. Kjernen i hans argumentasjon om stedskvaliteter for den kreative klassen og lokalisering av kunnskapsnæringer motsies ikke av statistiske analyser i Norge. Vi bør imidlertid være varsomme med å overføre teorien direkte til norske forhold siden den er utviklet i en helt annen kontekst.

Litteratur:

Florida, R. (2001), Bohemia and economic geography. Journal of Economic Geography, 2: 55–71.

Florida, R. (2002), The Rise of the Creative Class. Basic Books, New York.

Gertler, M. m. fl. (2002), Competing on Creativity. Placing Ontario’s Cities in the North American Context. Munk Centre for International Studies, University of Toronto.

Isaksen, A. (2005), Den kreative klassen og regional næringsutvikling i Norge. Arbeidsnotat 22/2005, NIFU STEP, Oslo.

Pedersen, P. (2000), Flyttemotiv blant flyttere til og fra Osloregionen. NORUT Samfunnsforskning AS, Tromsø.

Vatne, E. (2005), Norske storbyer – romlig utstrekning og økonomisk funksjon. I Vatne, E. (red.), Storbyene i kunnskapsøkonomien. Arena for kunnskapsdeling og nyskaping. Scandinavian Academic Press, Oslo.