Anmeldt av Sigmund Asmervik

I 2001 kom boka «Return to Reason», skrevet av Stephen Toulmin. Allerede i 2003 kom den ut i nytt opplag. Dette sier antakelig noe om aktualiteten. Stephen Toulmin er en interessant filosof som i over 40 år har stått for en posisjon som etter hvert begynner å bli allment anerkjent. Slik har det ikke alltid vært. Da han publiserte sin mest kjente bok, The Uses of Argument, i 1958, ble han omtalt som både uvitenskapelig og antilogisk. Denne boka kom så sent som i 2003 i en oppdatert utgave.

Allerede i sin avhandling fra 1949, Reason in Ethics, en bok som var i trykk i 37 år, gir han klart uttrykk for at etiske spørsmål er sentrale i filosofisk arbeid, noe som ble sett på som irrelevant av de dominerende nypositivistene i Wien på 1930-tallet.

Toulmin hadde en helt unik og utfordrende situasjon som student rundt 1950 hvor han fulgte Ludwig Wittgensteins forelesninger i Cambridge, samtidig som han var fascinert av den Oxfordbaserte R.G. Collingwood. Noe av det som gjorde inntrykk var at Collingwood var både filosof og historiker. Dette var slett i noen selvfølgelighet for vel femti år siden. Collingwood døde i 1943 og ble fortsatt ved sin død oppfattet som en outsider blant filosofene i Oxford. Wittgenstein døde i 1952.

Og nettopp dette poenget, den tilsynelatende uoverstigelige kløften mellom historikere og filosofer gjennom store deler av det 20. århundre, er for meg et av de viktigste tema som blir behandlet i Return to Reason.

Wittgenstein skal ifølge Toulmin ha kommentert «History» på denne måten: «What is history to me? Mine is the first and only World.»

Kan det sies klarere av den på mange måter mest innflytelsesrike filosofen i det 20. århundre?

Filosofien søkte framfor alt kontekstuavhengige logiske sammenhenger og da gjerne uttrykt i matematiske formler. På den annen side kan vi vanskelig tenke oss historieskriving og forskning som er kontekstuavhengig.

Hvorfor er Stephen Toulmin og hans Return to Reason så viktig for oss i dag?

For meg er det tre grunner til det. For det første er det viktig å få brakt vår interesse for den human-vitenskapelige innfallsvinkel sterkere inn i den internasjonale diskursen om handlingsteorier generelt og planleggingsteorien mer spesielt. Enten vi liker det eller ei, så må vi da delta i den engelskspråklige diskursen. Og da synes Toulmin for meg å være en svært så aktuell «samtalepartner».

For det andre så gir boka en omfattende og til dels detaljert innføring i de historiske linjene 350 år tilbake i tiden, for å forklare hvorfor retorikken falt i unåde hos de førende filosofer på begynnelsen av 1600-tallet. Ifølge Toulmin kan vi nå virkelig snakke om en vending i synet på den resonable retorikken etter snart 40 år med ulike forsøk, delvis gjennom den godt synlige positivismekritikken, delvis gjennom interessen for det kommunikative aspektet gjennom ulike språklige innfallsvinkler og også gjennom enkeltpersoners forsøk på å »restaurere» retorikken, som for eksempel Chaim Perelman som allerede på slutten av 1950-tallet introduserte sin New Rhetoric. José L. Ramírez gir også et viktig bidrag med sin avhandling, Skapande mening, fra 1995.

For det tredje, og det er kanskje det aller viktigste bidraget, så diskuterer Toulmin forholdet mellom logikk og retorikk på en reflektert og konstruktiv måte som peker framover både for logikken og retorikken. Toulmin gjør seg til talsmann for å avblåse krigen eller motsetningene mellom

logikk og retorikk. Han slår et slag for balanse og gjensidig avhengighet mellom logikk og retorikk framfor å framstille dem som motsetninger.

La oss se nærmere på en del poenger i Return to Reason. Ikke særlig overraskende støtter Toulmin seg i stor grad på Aristoteles, og han bruker stadig formuleringer som allerede Aristoteles brukte.

Boka er på mange måter gjennomsyret av betydningen av hvor og når, her og eller der og da, som understreker betydningen av kontekstavhengighet i forhold til alltid og overalt som kjennetegner idealet for de som søker det kontekstuavhengige. Toulmin foretrekker for øvrig begrepet situation dependent framfor context dependent. Jeg skal ikke her gå nærmere inn på hans argumentasjon hvorfor.

Toulmin beskriver et fascinerende eksempel på forskjellen mellom kontekstavhengighet og kontekstuavhengighet ved å vise til hvordan greske og romerske militærleirer ble anlagt. Så snart romerne hadde bestemt hvor de skulle slå leir, så var mønsteret gitt, for eksempel hvor troppens leder skulle ha sitt telt gjennom en generell layout for gater og ulike funksjoner. Grekerne derimot, hevder Toulmin, gjorde en sitasjonsvurdering først, for så å organisere leiren strategisk i forhold til stedet de var på.

Når det gjelder idéhistoriens utvikling og forvisningen av retorikken, så tar Toulmin oss tilbake til slutten av 1500-tallet og første halvpart av 1600-tallet. Personer som Galileo, Newton og Leibniz og deres ideer står her sentralt. Og selvfølgelig også Descartes som ofte omtales som positivismens grunnlegger. Sentrale tekster i denne sammenheng er DescartesŽ Princicles of Philosophy fra 1644 og Newtons Mathematical Principles of Natural Philosophy fra 1687.

I sine omfattende historiske kommentarer har Toulmin noen interessante vurderinger i forbindelse med Trettiårskrigen fra 1618 til 1648, eller mer presist om resultatet og konsekvensene av Freden i Westfalen. Han framfører synspunktet at tredelingen av makten mellom tre autonome enheter – nasjonalstaten, statsreligionen og den rene og uavhengige vitenskap – er en viktig faktor for å forstå utviklingen av den positivistiske posisjon på slutten av 1800-tallet og langt inn på 1900-tallet. Som et eksempel på fordeling av statsreligionene nevner han at i England ble kirken anglikansk, i Holland kalvinistisk, i Østerrike katolsk osv.

Alle disse tre enhetene har vi sett forvitre én etter én, og hvor ideen om den autonome kontekstuavhengige vitenskapen er den som har holdt ut lengst.

Av de disipliner som gjennom nesten hele 1900-tall strevde med å bli en akseptert kontekstfri, posi- tivistisk vitenskap, bruker Toulmin sosial-økonomien som eksempel og uttrykt i en overskrift; Economics, or the Physics That Never Was. I boka viser han til to eksempler, et fra Bali og et fra Bangladesh som med all tydelighet viser at samfunnsøkonomi i stor grad er situasjonsbestemt. Han kommenterer også at det stadig finnes de som drømmer om en ren rasjonalistisk handlings-vitenskap og nevner rational choice theory som et eksempel på dette, noe vi også finner fragmenter

av innenfor dagens planleggingsteorier, representert av for eksempel Tore Sager.

I boka kommenterer Toulmin bare perifert Frankfurter-skolens og HabermasŽ kritiske posisjon i forhold til den instrumentelle rasjonalitet og positivismen i sin alminnelighet. Men han har en noe syrlig kommentar i kapitlet om, Rethinking Method, der han undrer seg over hvorfor disse «kritiske» filosofer tror og mener at de er de eneste som kan ha en upartisk og »unbiased» posisjon.

I de siste kapitlene i boka tar Toulmin opp diskusjonen mellom logikk og retorikk. Han starter blant annet med en høflig og vennligsinnet kritikk av Wittgenstein, som han på mange måter har et ambivalent forhold til. Allerede i introduksjonskapitlet gjør Toulmin det klart at han ikke primært er ute etter å kritisere det rasjonelle, eller med andre ord den positivistiske posisjon, men at hans hovedkritikk er rettet mot en del av de post- moderne filosofiske posisjonene som inntar en relativistisk holdning til rasjonalitet og etikk. Han nevner konkret navn som Jean-Francois Lyotard og Bruno Latour.

Toulmin oppfordrer til å utvikle en konstruktiv sameksistens mellom logikken og retorikken. En dagsaktuell retorisk posisjon som retter blikket framover må basere seg på det rasjonelle i stor grad for å nå en resonabel posisjon som i stor grad er basert på klokskap og etiske overveielser.

På side 213 i Return to Reason uttrykker Stephen Toulmin dette vakkert på denne måten:

«These practices begin with intelligent analyses of the factual soil from which our problems spring, but such actions bear fruit only when they are guided by ideals that make rational assessments stepping stones to reasonable decisions.»