I Norge har det vært en tendens til å betrakte Sverige som en storebror, så også i boligpolitikken. Sverige var forbildet, og fortsatt blir den store kommunale utleiesektoren der stilt fram som eksempel på den sosiale boligpolitikken Norge mangler. Men er boligpolitikken så forskjellig? Og er boligforholdene vesentlig annerledes i Norge enn i Sverige?

Som utgangspunkt har jeg valgt 1945. På dette tidspunktet, straks etter den siste verdenskrigen, ble det i begge land en ny giv for å bringe boligspørsmålet inn i velferdsstaten.

Utgangspunktet var nokså likt: Boligforholdene var lite tilfredsstillende. De var dårlige på sluttet av 1930-tallet, og ble ytterligere forverret i løpet av krigsårene. I Norge var antall boliger redusert blant annet som følge av krigsødeleggelsene (nedbrenningen i Finmark og bombingen av byer), og praktisk talt ingen nybygging. I Sverige var det også nedgang i boligbyggingen selv om den kom raskere i gang igjen. Forholdene er vanskelige å sammenligne, men var trolig enda noe verre i Norge enn i Sverige (NBO 1967).

Det forelå imidlertid ideer og til dels vel gjennomtenkte planer for hvordan gjenreisning og utbygging av boliger skulle skje. Idéutvikling, forskning og planarbeidet foregikk før og under krigen, i Norge dels illegalt1. Boligpolitikk var heller ikke noe helt nytt. I begge land fantes det innarbeidede boligpolitiske tiltak. Det nye var en bred forståelse for at staten burde og måtte ta ansvar for å løse boligproblemene.

Målene for boligpolitikken var nokså like i begge land: Man ville bedre boligstandarden, så vel i størrelse som i utstyr, for hele folket, og avskaffe boligmangelen. Boligkostnadene skulle senkes slik at de normalt ikke oversteg ca. 20 % av den gjennomsnittlige inntekten til industriarbeidere (NBO 1967, s. 33).

I Norge ble det formulert slik i partienes fellesprogram i 1945: «Det skulle utarbeides planer for å sikre en vakker og hensiktsmessig bebyggelse med det mål å skaffe gode og tilstrekkelig rommelige boliger for alle».

Det man ville oppnå kan uttrykkes slik som det ble gjort i en senere proposisjon i Sverige: «Samhällets mål för bostadsförsörjningen bör vara att hela befolkningen skal beredas sunda, rymliga, välplanerade och ändamålsenligt utrustade bostäder av god kvalitet till skäliga kostnader» (Proposition 1967:100, i Ramberg 2000, side 143).

Virkemidlene

En viktig ambisjon var å etablere et boligtilbud fri for spekulasjon, en ikke-kommersiell boligsektor. Berømt er en uttalelse av senere statsminister Trygve Bratteli i Stortinget:

«For meg er dette et prinsipielt spørsmål, og jeg vil gjøre det tindrende klart. I det moderne samfunn er det visse områder hvor det drives privat næringsdrift, og andre hvor det ikke lenger drives privat næringsdrift, eller hvor den er under avvikling, og jeg for mitt vedkommende godtar ikke som et område for privat næringsdrift det å eie andre menneskers hjem» (Trygve Bratteli, stortingsrepresentant,

senere statsminister for Arbeiderpartiet, i Stortinget 1951).

I begge land fantes det i 1945 en beskjeden kommunal utleiesektor, trolig rundt 4–5 prosent av boligene i Norge og 6 prosent i Sverige. Dessuten fantes det en kooperativ sektor. I Sverige er den oppgitt til 4 prosent av boligene. I Norge var den nok noe mindre. Der fantes den først og fremst i Oslo. Resten var fordelt på privat utleie og selveie. I Norge med overvekt av eiere (ca. 51/42 prosent) og motsatt i Sverige (ca. 38/52 prosent).

Sverige satset i prinsippet på nøytralitet mellom eiere og leiere, men de valgte å gi mest støtte til utviklingen av de kommunale utleieboligene, Allmännyttan. Dette representerer det som internasjonalt er kalt «public housing», og som vi også finner i land som Danmark, England, Skottland og Nederland. Allmännyttan skulle skulle i Sverige – i motsetning til for eksempel i England – være et tilbud til hvem som helst. Allmännyttige boligselskaper eies av kommunene, som gjennom dette fikk en meget direkte og stor innvirkning både på utbygging, forvaltning og fordeling. Sosial boligpolitikk er etter dette langt på vei blitt identifisert med denne sektorens betingelser, men selv om Allmännyttan ble favorisert, ble det gitt støtte også til kooperative selskaper og til private investorer. Kooperasjonen var til å begynne med et viktig supplement til Allmännyttan, men ikke det som ble hovedinstrumentet i den sosiale politikken.

Norge gikk ikke inn på denne linjen. Her var det ikke snakk om nøytralitet mellom leie og eie. Det å eie sin bolig, enten som selveier eller som medeier i et boligselskap, var et erklært mål. Ved hjelp av gunstige lån i Husbanken (opprettet i1946), kommunal formidlet tomt og egeninnsats skulle drømmen om egen bolig kunne realiseres over store deler av landet.2 Vilkårene var så gunstige at det bidro til mye eneboligbygging også i større byer og tettsteder.

I byene og tettbygde strøk var det for øvrig boligkooperasjonen man valgte å satse på som medspiller i en sosial boligbygging og boligforvaltning. Selv om dette i 1945 var en lite utviklet sektor i Norge, hadde man gode erfaringer med det organiserte samarbeidet mellom boligselskapet OBOS og Oslo kommune i 1930-årene. Etter denne modellen ble boligbyggelag aktivt bygget ut i de fleste byer, store tettsteder og i omlandet til disse, over alt med et tett samarbeid med kommunene. Ved hjelp av store felleslån ble egenkapitalen beskjeden, og om nødvendig kunne man få kommunale garantier for tilleggslån til dette. Videre omsetning ble regulert. I praksis ble denne sektoren ikke så ulik Allmännyttan i Sverige. Beboeren var formelt sett leieboere i et selskap de var medeiere i, og det var først i 1980 at denne sektoren ble gruppert som eiere i Folke- og boligtellingen. En stor prosent, vanligvis 25, av nybygde boliger ble tildelt via kommunen.

I Norge skulle alle nye boliger bygges for egen bruk, eller for å selges som selveierboliger, eller som kooperative lag, borettslag. Leieboliger ble ikke forbudt, men strengt regulert, og det ble ikke gitt noe støtte til bygging av utleieboliger.

Hvorfor forskjellige veivalg?

Historikeren Erling Annaniassen har studert hvorfor de to landene foretok så forskjellige valg. Han påpeker at dette er valg som ikke ble, og ikke kan, foretas på «fritt» grunnlag. Det ligger føringer i samfunnets strukturer og historie. De to landene hadde fra før en betydelig forskjell i eieforhold. På landsbyga og i små steder var det i Norge vanlig at folk eide egen bolig, og at leie var noe midlertidig. Å eie egen bolig med mulighet til å ta inn losjerende var en økonomisk sikkerhetsventil. Det var da heller ikke utenom Oslo og enkelte store byer noen profesjonell utleie av boliger. Disse forholdene hadde igjen sammenheng med nærings- og bosettingstruktur. Norge er i større grad enn Sverige preget av primærnæringer og småindustri, med spredt bosetting over hele landet. I begge land har det vært en tiltakende urbanisering, men Norge lå, og ligger fortsatt, bak Sverige. Dessuten har Sverige tradisjon for et tettere samfunn også på mindre steder, med en sentral brukseier.

I Norge var den kooperative løsningen også attraktiv for kommunene fordi den frigjorde kommunen for et direkte ansvar for finansiering og forvaltning. I opprettelsen av OBOS i Oslo i 1935, var dét et viktig argument. Kommunen valgte å inngå i et nytt selskap med utgangspunkt i et kooperativt selskap, framfor å danne et eget byggeselskap. I hovedstaden var det for øvrig lang tradisjon for å bo i leiegårder. Det var denne leiegårdstradisjonen som gradvis ble omdannet til kooperativt eieforhold.

Utbyggingen: Kvantitet og kvalitet

I den første etterkrigstiden var det å skaffe mange boliger raskt et overordnet mål. Størrelsen og standarden på boligene ble nøye vurdert opp mot de kvantitative målene, ikke minst fordi boligbyggingen også konkurrerte om hardt tiltrengte materialer og arbeidskraft til andre investeringer3.

I Norge valgte man å satse på en boligstørrelse som skulle kunne gi barnefamiliene en permanent bolig, en bolig på minst tre rom og kjøkken. Det er hevdet at denne beslutningen var sterkt influert av en boligundersøkelse om forholdene i de ett – og toromsboligene som ble bygget i siste halvdel av 1930-årene i Oslo4. Det ble samtidig satt strenge restriksjoner for hvor store boliger enslige kunne

Figur 1. Fullførte boliger pr. 1000 innbyggere. (Kilde: NBO 1968, Lujanen 2001)

Figur 2. Småhus, inklusive eneboliger, samt eneboliger alene i Norge, i prosent av alle full- førte boliger. (Kilde: SSB og Statistiska Centralbyrån)

disponere. Den åpenlyse nedprioriteringen av enslige i Norge medførte at de organiserte seg og førte en langvarig kamp om retten til egen bolig, og en bolig med eget soverom.

I Sverige satset man sterkere på antallet, og på noe mindre boligstørrelser. Begrunnelsen for dette har jeg ikke sett, men man oppnådde større boligdekning. Som vi ser av figur 1 økte produksjonen av boliger i Sverige jevnt og sterkt helt fram til begynnelsen på 1970- tallet. Berømt er «Millionprogrammet» som ble vedtatt for perioden 1965–1975. Også Norge satset sterkt i denne perioden, etter en mellomperiode tiåret før5.

Felles for begge land var en strengt offentlig styrt og normert utbygging av nye boliger. Bak normene lå det et omfattende utrednings- og forskningsarbeid, der Sverige var ledende, ikke bare i Norden.

Økonomsk støtte

Forskjellene i de to lands boligpolitikk kommer også klart til uttrykk i de økonomiske støtteordningene. Sverige har hatt, og har til dels fortsatt, en mer omfattende direkte støtte til boligsektoren enn Norge. Hos oss er det skattefordelene som har størst omfang.

I Sverige fikk inntil nylig all boligbygging statlige rentesubsidier. Alle former for bygging kunne få subsidier. I Norge har rentesubsidier til bygging vært knyttet til lån i Husbanken. Alle som ville bygge med husbanklån kunne få det, så langt lånerammene rakk. Betingelsene var at en fulgte Husbankens normer og kostnadsrammer. Da rentesubsidiene ble fjernet midt på 1990-tallet, ble de erstattet med tilskudd som primært gikk til kommunal bygging av utleieboliger, blant annet i tilknytning til sosiale reformer.

I begge land ble det straks etter krigen etablert en bostøtteordning. Ordningen var og er fortsatt langt mer omfattende i Sverige enn i Norge. Bostadsbidrag ble i 1980 utbetalt til 36 prosent av husholdningene, med samlet sum på 15,1 milliarder kroner. I Norge fikk kun 8 prosent av husholdningene i alt utbetalt 1,1 milliarder kroner. I begge land har bostøtten/bostadsbidraget gått ned siden 1980, målt både i prosent av BNP og andel husholdninger som mottar støtte, men forskjellen består (1996 år priser, Kilde Åhrén 2001). Spesielt for Norge, og typisk nok, var bostøtten lenge forbehold eiere (inkl. borettshavere) av egen bolig. Norge har dessuten ordninger med lån og tilskudd til kjøp av bolig.

I begge land er renteutgifter fradragsberettiget, men omfanget av denne skattelettelsen, som prosent av BNP, er større i Norge selv om den er noe redusert i senere år. Dessuten utgjør skatt på boligeie langt mer i Sverige enn i Norge. Samlet er det

Figur 3. Støtte til boligsek- toren i prosent av BNP. (Kilde: Lujanen 2001)

i Norge langt større skattefordeler av å eie egen bolig enn i Sverige. I år er skatt på fordel av å eie egen bolig helt fjernet (utgjorde ca. 2 milliarder norske kroner). Eiendomsskatt er opp til kommunene å fastsette, men forsøk på å innføre slik skatt møter sterkt politisk motstand.

Noen utviklingstrekk

Allmännyttans stilling i Sverige ble ytterligere styrket ved innføring av bruksverdisystemet i 1968 med forhandlinger om husleienivået. Husleier i privat sektor måtte etter dette innordne seg det taket disse forhandlingen førte fram til. Allmännyttan vokste sterkt, mens privat utleie sank. Samlet omfattet denne strengt regulerte utleiesektoren nær halvparten av alle boligene i Sverige.

Den kooperative sektoren i Sverige ble tidlig deregulert og markedstilpasset, og fikk mindre sosial karakter. Sektoren vokste, men på langt nær så mye som Allmännyttan. Etter 1970 er det selveide småhus som har økt sin andel noe.

I Norge har selveiersektoren opprettholdt sin dominerende posisjons, herav en økende mengde eneboliger. Kommunale utleieboliger er forblitt en marginal sektor (noe usikre tall ettersom dette først ble registrert som egen kategori i Folke- og boligtellingen 2001). Privat utleie er redusert, mens den kooperative sektoren har vokst, men ikke like mye som Allmännyttan i Sverige. En forklaring er at kooperative boliger bare er blitt bygd i større byer og tettsteder. I andre områder er eie/leieforholdet ikke endret.

Det er viktig å tillegge at den private utleiesektoren har hatt en helt annen karakter i Norge enn i Sverige, og forskjellene er blitt forsterket. Profesjonelle gårdeiere fantes bare i Oslo og litt i enkelte andre store byer. En nokså streng husleieregulering er ble gradvis fjernet og fantes til slutt bare i Oslo for en begrenset del av boligene (boliger bygd før 1940). Den profesjonelle gårdeiervirksomheten forvitret, blant annet i sammenheng med byfornyelse

Figur 4. Eie- og leieforhold til boligen. (Kilde: Turner 2003, Hansen 1995)

og seksjonering. Privat utleie er enda sterkere dominert av enkeltpersoner som for en tid leier ut en del av sin bolig («sokkelboligen»6) eller en ekstra bolig som har kommet etter arv, fraflytting og lignende. Utleie er lovregulert, men når det gjelder husleie er det kun forbud mot urimeligheter.

Enda viktigere er det at den norske kooperative sektoren helt skiftet karakter i forbindelse med en gjennomgripende omlegging av hele den norske boligpolitikken fra 1981. Boligmarkedet, inkludert tomtemarkedet, og kredittmarkedet ble deregulert. Etter dette ble den kooperative sektor en del av det frie boligmarkedet, selv om kommuner fortsatt eier noen av boligene og i noen grad samarbeider om sosiale oppgaver.

En viktig forskjell oppstod også ved at seksjonering ble tillatt, det vil si å skille ut leiligheter i hus som egne selveierboliger. Slike selveierleiligheter utgjorde omlag 4 prosent av selveiersektoren i 1990. Blokker, flerfamiliehus, kan fortsatt i Sverige bare disponeres som leieboliger eller som kooperativt eide boliger.

Den store omleggingen av boligpolitikken i Norge i 1980-årene kom samtidig med regjeringsskifte, som følge av en ny situasjon med tilnærmet boligdekning, gjennomgående god boligstandard, god betalingsevne og deregulering av kredittmarkedet. Det var oppstått store spenninger i den kooperative sektoren på grunn av store forskjeller mellom den regulerte prisen og markedsverdien.

Husbanken ble opprettholdt, men dens virkemidler lagt om. Støtte til boligproduksjon ble gradvis redusert og spisset7. Rentesubsidiering ble forlatt til fordel for tilskudd til spesielle formål og særlig vanskeligstilte boligsøkere. Også skattefordelen ved å eie egen bolig ble noe moderert, men forble betydelig. Generelt ble boligpolitikken mer og mer knyttet opp til sosialpolitikken. Man reduserte overføringene og forsterket behovsvurderingene.

I Sverige kom omleggingen noe senere, først på 1990-tallet. Da hadde man allerede deregulert kredittmarkedet. Dereguleringen fortsatte, og samtidig ble favorisering av subsidierte lån og gunstige skatteregler til allmennyttige boligselskaper opphevet. Den uttalte hensikten var blant annet å likestille kommunale og private boligselskaper (SOU 2000:114).

Etter dette har det vært flere utredninger og diskusjoner om Allmännyttans rolle. Med nedbygging av subsidier og fordelaktige skatteregler økte kostnadene, og husleiene måtte heves. Samtidig har bruksverdisystemet kommet under press. Ett av problemene er tomme boliger i fraflyttingsområder, et annet er spenningen mellom husleienorm og attraksjonsverdi. Det er reist forslag om å selge ut deler av de allmennyttige boligene, i hovedsak ved å omdanne de til «borettslag», til bostadsrett.

Når vi ser på endringen i statlig støtte, kan det synes som om også omleggingen har vært mer dramatisk i Sverige enn i Norge, noe som nok har sammenheng med statsfinansenes generelle situasjon – Norge har jo hatt sine oljeinntekter.

Figur 5. Boliger fordelt etter hustype og antall rom, i prosent av alle boliger i Norge og i Sverige 1990. (Kilde: Nordisk statistisk årbok 2004)

Figur 6. Prosentandel som bor trangt og romslig. (Kilde: Vogel 1990)

Like resultater?

Med en så forskjelling boligpolitikk skulle vi kanskje forvente at boligforholdene i de to landene er meget forskjellig. På noen måte er de også det, men det gjelder først og fremst hvordan boliger omsettes og disponeres, hvordan boligmarkedet fungerer. I Norge er 96 prosent av boligene omsatt på et fritt marked, i Sverige gjelder det bare noe over halvparten.

I begge land er det bygget et stort antall romslige boliger med god teknisk standard. Slik sett er de opprinnelige målene nådd begge steder. Noen forskjeller finnes likevel. I Norge har vi en større andel småboliger, herav mange eneboliger. I Sverige er det flere boliger i flerfamiliehus/blokker enn i småhus.

Norge har også flere store boliger: 34 prosent av boligene er på fem rom eller mer, mens 19 prosent er på 1–2 rom. I Sverige er det omvendt: 21 prosent har fem rom eller mer, mens 34 prosent har 1–2 rom.

Boligstørrelsen har sammenheng med hustype. Små boliger finner vi mest av i blokker/flerfamiliehus. Dette har igjen sammenheng med urbaniseringsgrad. Blokkandelen øker med stedets og byens størrelse. Sverige er mer urbanisert enn Norge og vil av den grunn ha flere blokker.

Urbaniseringsgrad forklarer en del, men likevel ikke alle de påpekte forskjellene. Selv i de to hovedstedene har forskjellene vært betydelige. Prosentandelen med særlig romslige boliger i Oslo var i 1990 45 prosent mot 29 prosent i Stockholm. Tilsvarende var småhusandelen 49 prosent i Oslo mot 38 i Stockholm (Vogel 1990).

En større andel små boliger kan også ha sammenheng med boligdekningen. Norge har færre boliger per 1000 innbyggere enn Sverige. Dette kan svekke mulighetene for å danne egen husholdning, og er en medvirkende forklaring til at det i Norge er flere av de over 16 år som bor hjemme, og færre aleneboende.

En utredning om skandinaviske boligforhold i 1990 konkluderte med at Norge hadde den beste boligstandarden, også bedre enn i Sverige. Utredningen la vekt på fordeling av hustyper, boligstørrelser, eierforhold og utstyrsstandard (Vogel 1990). Underforstått i en slik konklusjon er at det å bo i småhus er å foretrekke framfor å bo i blokk, at eie er bedre enn å leie og at en stor og godt utrustet bolig er bedre enn små og mindre godt utrustede boliger. Ikke alt av dette er like selvfølgelig.

Hva med fordelingen? Er boligstandarden kanskje jevnere fordelt i Sverige? Til dette spørsmålet har vi ikke så mange sammenlignbare tall å vise til. Spesielt savner vi geografiske fordelinger. Fordeling

>Figur 7. Utgifter til bolig, lys og brensel, og til mat i hjemmet i prosent av samlet forbruk. (Kilde: Mørk 2005)

etter trangboddhet/romslighet gir imidlertid en indikasjon. Sammenligningen viser at prosentandelen som bor trangt var nokså lik i de to landene, mens prosentandelen som bodde særlig romslig var betydelig høyere i Norge (Vogel 1990). Det er en indikasjon på at forskjellene er større i Norge. Materialet indikerer at bostedsløshet er av nokså likt omfang, muligens noe større i Norge.

Utredningen om levekår hevder at Norge har passert Sverige, men på flere punkter er det heller slik at forskjellene er opprettholdt, hvis vi ser tilbake til 1946 da begge land for alvor tok tak i boligspørsmålet. Statistikken som foreligger viser også at forskjellene er videreført fram til i dag. I begge land har det vært en nokså parallell utvikling. Norge oppnådde først i 2000 det antall boliger per 1000 innbyggere som Sverige hadde i 1980. Og først i 1990 hadde Sverige fått et antall rom per bolig som fantes i Norge allerede i 1965.

Det som overrasker, er at nordmenn bruker en mindre del av sitt totalforbruk til bolig, lys og brensel enn svenskene. Forskjellen var liten på 1950-tallet, men økte fram til 1970. Deretter er det et parallelt forløp med økende andel av forbruket til boligformål, og mindre til mat.

Priser og husleier har jeg ellers valgt å la ligge selv om det naturligvis er svært viktig. Sammenligninger her er kompliserte. Det frie boligmarkedet har på i langt større grad enn tidligere resultert i differensierte priser og geografisk differensiering av befolkningen. Det regulerte husleienivået i Sverige gir mindre skiller, men i variert grad spenninger i forhold til eiesektorene der prisene varierer som i Norge. Systemet inviterer dessuten til omgåelser, med penger under bordet. Problemet fantes i Norge før «frisleppet», og ble brukt som argument for dereguleringen.

Et annet komplisert spørsmål gjelder boligmiljøet. Er boligene forsynt med utomhusarealer, anlegg for lek og idrett, private og offentlige tjenester? I hvor stor grad er folk med lav inntekt og sosiale problemer konsetrert til bestemte områder? I Norge har slik segregasjon vært mest utbredt i storbyenes sentrale områder. Disse bydelene er i senere år blitt gjenstand for en omfattende fornyelse, og er nå ikke like hardt belastet. Noen av områdene er blitt svært populære, de har vært gjennom en «gentrifisering».

I Sverige er det særlig boligområdene som ble bygd under Millionprogrammet som bekymrer. Sosial segregasjon oppfattes som et sentralt problem, og opprustning av slike områder gis høy prioritet i statlige programmer. I Norge er det en begynnende bekymring for at tilsvarende områder, drabantbyene, i økene grad befolkes av innvandrer-og lavinntektsgrupper. Foreløpig har dette ikke medført egne satsninger av noe format.

Det kan virke som storskalabyggeriet fra 1960-

og 1970-årene er mer problematisk i Sverige enn tilsvarende i Norge. Om så er tilfellet, kan noe av forklaringen være at slike områder i Norge gjennomgående har mindre skala og at de er færre. En annen forklaring kan være at de i Norge er organisert som borettslag, og dermed eies av beboerne som har vist stor vilje og evne til å holde boligene vedlike (Hansen og Brattbakk 2005). Noe av forskjellen kan også ha sammenheng med større innvandring til Sverige enn til Norge.

Segregasjon dreier seg oftest om geografisk bestemte områder, men kan også knyttes til segmenter i boligmarkedet, som eie- og leie-segmentet. Å leie bolig gir nok i Norge på en helt annen måte enn i Sverige en lav status. Det skal helst bare forekomme i overgangsperioder. Å eie er dessuten forbundet med så store skattemessige privilegier at man ved å bo varig til leie mister vesentlige fordeler.

Allmännyttan utmerker seg ved sin brede rekruttering og inkludering både av velsituerte og av de aller svakeste på boligmarkedet. De norske kommunale utleieboligene er som nevnt forbehold personer med store problemer på boligmarkedet, og bebos av personer som i utgangspunktet har helse-og/eller sosiale problemer. De er oftest samlet i egne kommunalt eide hus, men en del leiligheter er disponert i vanlige borettslag. Sorteringen av folk til den kommunale utleiesektoren i Norge er veldig sterk.

Oppsummering

Sverige og Norge valgte forskjellige linjer i boligpolitikken etter krigen. Forskjellene var i praksis ikke så store den første tiden, men de ble mer og mer markerte fram til 1990-tallet. Deretter kan det synes som om Sverige har orientert seg mer mot en markedsbasert boligforsyning, og sånn sett blitt noe mer lik Norge. Forskjellene i boligpolitikken er imidlertid fortsatt store.

Tilsvarende store synes ikke forskjellene i boligforholdene å være. Boligstandarden er nokså lik, med en mulig fordel til Norge. Fordelingen er vanskeligere å påvise, men heller ikke der synes forskjellene svært store. Det forunderlige er at både staten og den enkelte borger bruker mer penger på bolig i Sverige enn i Norge, i hvert fall som andel av BNP og samlet forbruk.

En mulig forklaring er at boligpolitikken, og de strategiske valgene der, tross alt bare er én av mange forhold som påvirker utviklingen av boligbestanden og boligforholdene. Like viktig, antagelig viktigere, er utviklingen i nærings- og arbeidsliv, og i andre velferdsordninger.

Litteratur:

Annaniassen, Erling (2000) Housing Policy in the Scandinavian countries: One Nordic model

or different approches? Paper presented at the ENHR-conference in Gävle 26–30 June 2000.

Annaniassen, Erling (2000) Historien bak eierlandet Norge. Bo nr 4,5,6 - 2000 og 1-2001.

Gulbrandsen, Lars (1988) Norway, i Hans Kroes, Frits Ymker og André Mulder

«Between owner-occupation and rented sector. Housing in ten European countries»

Hansen, Thorbjørn (2003) Allmennyttig og sosial boligsektor i Norge. I TemaNord 2003:536

Lujanen, Martti, red (2001) Boende och bostadspolitik i Norden. Nord 2001:17

Mørk, Eiliv (2005) Fra mat til bolig. Hundre års ensomhet? Norge og Sverige 1905– 2005. Statistisk Sentralbyrå

NBO (1967). Nordisk Byggnadskooperativ Organisasjon: Bostäder och bokostnader och kooperativ bebyggelse i Helsingfors, Köpenhamn, Oslo och Stockholm.

Vogel, Joachim (1990) Leva i Norden. Levnadsnivå och ojämlikhet vid slutet av 80-talet. Nordiska Statistisk Sekretariatet. København

Ramberg, Klas (2000) Allmännyttan. Välfärdsbygge 1850 –2000. Byggförlaget

NOU 2002:2 Boligmarkedene og Boligpolitikken

St.meld. nr. 23 (2003-2004) «Om boligpolitikken»

NU 19882:10 Socialt bostadsbyggande och boendedemokrati i Norden

SOU 2000:104 Allmännyttan på 2000-tallet – beslutsregler vid försäljnin av kommunale bostäder. Delbetänkande av Albo-komittén

Turner, Bengt og Evert Vedung, red (1997) Bostadspolitikk för tjugohundratalet:återtåg och nya värden. Meyers. Gävle

Turner, Bengt (2003) Allmännyttans framtid i Sverige. I TemaNord 2003:536

Åhrén , Per (2002) Bostadsbidrag. I Lujanen, Martti, red. Boende och bostadspolitik i Norden. Nord 2001:17

Noter:

1 Fangeleiren på Grini utenfor Oslo sies å ha vært et sted der slik planlegging foregikk i Norge.

2 Boligdirektoratet, som ble opprettet i 1946 og senere innlemmet i Husbanken, også opprett i 1946, la stort arbeid i å utvikle veiledning for eneboligbygging, inklusivt forsalg til byggetegninger.

3 I Norge ble bygging av brakker vurdert og forkastet med henvisning til tidligere erfaringer fra Oslo

4 I regi av Oslo Byes Vel, gjennomført under krigen av boligpolitisk ledende arkitekter og en sentral psykolog

5 Boligproduksjon ble nedprioritert for å gi rom for andre investeringer. Løfte om ny fart i boligbyggingen var trolig medvirkende til ny borgerlig regjering

6 Det er en leilighet som ved bygging eller senere ombygging er atskilt fra eierens egen bolig, gjerne i en sokkeletasj.

7 Eksempler er programmer med støtte til bygging av boliger for psykisk utviklingshemmede og omsorgsboliger